Da Joachim Triers debutfilm, Reprise, hadde première, ble den av norske filmanmeldere tildelt en nærmest messiansk status. Mye tyder på at store deler av bokbransjen burde være like tilfreds: institusjonene og verdiene de forvalter og skaper tilgang til, utgjør selve perleporten for filmens hovedpersoner. Men hva med de som selv skriver, eller av andre grunner burde ha et kritisk blikk for den norske litterære kulturen – kan også de si seg fornøyd med Reprises fremstilling av hva en skriveambisjon innebærer?
Filmens første sekvens viser hovedpersonene Phillip (Anders Danielsen Lie) og Erik (Espen Kloumann Høiner) på vei til en postkasse med hver sin tunge konvolutt under armen. Konvoluttene er også tunge i eksistensiell forstand. Dette er et initieringsritual: To manuskripter skal sendes av sted til forlagene, to søknader om identitet. Som 23 år gamle Phillip sier, før filmen kickstartes av en revy over kameratenes mulige fremtidsutsikter: «Det er nå det begynner, ikke sant.»
Etter lanseringen av Reprise, ble det snakket mye om hvordan filmen er nok et eksempel på hvordan det nå er blitt chict å være forfatter i det oljerike Norge. Det ble snakket tilsvarende lite om hva slags bilde av det å skrive filmen gir uttrykk for. For selv om Reprise har enkelte satiriske trekk, er den også tydelig forelsket i de passive stereotypiene den fremstiller og de estetiserte bildene av de mest allmenne klisjeene om Forfatteren som den parodierer; hvordan han agerer og iscenesetter seg selv, og ikke minst, hvilke kamper han kjemper: mot sosialiteten, mot en omklamrende femininitet, i en evig sirkling rundt en abstrakt form for språkløshet. Betegnende nok mister de to unge forfatterne talens bruk i samtlige samtaler de har om litteratur, noe som gjenspeiles i tittelen på verket de i en av de hypotetiske historievariantene skriver sammen: Nullpunktet.
Phillips manus antas straks, og boken Fantombilder kommer ut, til positive anmeldelser og stor medieinteresse. Men den nyslåtte forfatteren rammes av taushet idet han endelig havner i rampelyset og skal i gang med å bruke sin nylig ervervede status til å sette betydning i sirkulasjon blant andre. Phillip er blitt Forfatter, hvilket vil si at han er fiksert i et passivt, isolert forstadium til … noe. At denne kortslutningen for hans del settes i forbindelse med en sykdomshistorie, endrer ikke på at filmen fremstiller mekanismen som mer enn en individuell episode. For også når Erik noe senere befinner seg i Store studio for å snakke med programleder Anne Lindmo (starring as herself) om sin første bok, kortprosasamlingen Prosopopeia, klarer han bare såvidt å ytre noen setninger som på relativt ubarmhjertig vis avslører at hans forhold til skrivingen først og fremst er preget av høytsvevende, diffuse forestillinger om av hva det vil si å være forfatter. «Forfatterpersonligheten» er, kort fortalt, noe av en annen verden, løftet opp på et sfærenes nivå hvor den kan dirre og glimtes, svanger med betydning; en betydning våre to unge helter kan aspirere mot, men ikke selv aktivt sette i bevegelse.
Reprise er åpenbart en samtidsvendt og filmatisk svært dyktig utført versjon av den gamle historien om unge ambisjoners møte med harde realiteter, men få har gått videre og lest den inn i en kulturell sammenheng: hva er det som målbæres i denne filmen? Eriks og Phillips identitetskamp er treffende beskrevet, også som symptomer på den samtiden filmen springer ut fra. I stedet for det kritiske og skapende forholdet til språket og kulturen som har vært den moderne litteraturens gebet, innsetter Reprise det å reprodusere en allerede ferdigdefinert rolle, å tilfredsstille forventningene til «forfatteren», som hensikten med skrivingen.
Det forblir riktignok uklart om filmen vil presentere et kritisk-satirisk portrett av en generasjon og en kultursituasjon der alt allerede er ferdigtygget og klart til konsumpreget identitetsbygging, eller om den først og fremst bør ses som en godmodig parodi uten større kvaler knyttet til de evinnelig gjennomestetiserte bildene den lar personene sine leve etter. For Reprise baserer seg gjennomgående på kulturelle stereotypier. En rekke ikoniske størrelser som forfatter-, forlags- og avisnavn opptrer som representanter for alt som er etterstrebelsesverdig. Bokhyllene er like nøye castet som band-t-skjortene, og er fylt av franske nyromaner og den slags litteraturfilosofi som man her til lands særlig svermet for for rundt ti år siden – med andre ord nok en bekreftelse på hvordan selv det smaleste kulturuttrykk etter hvert mister sin egenart og suges opp i mainstreamen. Det er lite galt i denne utstudertheten i seg selv, og mange av de beste partiene av filmen tar da også steget over i den sofistikert selvbevisste parodien. Like fullt forblir Reprises forhold til de kulturelle klisjeene den bygger på, og hvordan disse henger sammen med hovedpersonenes passivitet, uklart. Men det er nærliggende å se et kausalforhold her: Bøkene fører for filmens personer aldri til viktige diskusjoner eller noe som kan tas med inn i den materielle og sosiale verden vi kaller hverdagen. I stedet hypostaseres litteraturen til et stumt rom der man kan være «fri» for disse tingene, eller rettere sagt opprettholde en illusjon om en slik frihet.
De to unge forfatterne utgjør det passive sentrum i en ellers energisk venneflokk, stort sett med ansiktsuttrykk og replikker like tomme som klasseromstavler midt i sommerferien. Erik og Phillip får ikke tildelt mange hele setninger i filmens dialoger, og replikker som «Dette er ikke det beste du har skrevet. Men det er kult at du skriver, da», «Viktig å ha et bra cover, ass!» og «Du burde bare sende det avgårde. Det er sikkert dritbra» er blant de mest meningsfulle ytringene de kommer med overfor andre enn tastaturet. Bare en ting finnes som er mer passivt enn dem: kvinnekjønnet, som rituelt må utestenges fra enhver sammenheng der det er moro eller seriøsitet på gang.
Den store litteraturen er alltid et annet sted. De unge forfatterne må nøye seg med å bli kjendiser.
Ellers florerer kreativitetsmytene og kunstklisjeene, og igjen er det uklart om det er filmen eller filmens personer som har falt for de ideologibærende kulturelle mytologiene – eller om det eventuelt parodiske innsetter en avstand til dem som er stor nok til å tøye refleksjon til publikums humring. Når Erik reiser til Paris for å skrive, lyder det i voice over-en at «savnet etter venner og familie ville på en paradoksal måte gi ham inspirasjon» – det er altså ideelt for «forfatterpersonligheten i befinne seg i en tragisk, sublimerende lengsel. Forfatteren kan først tre frem på scenen etter en langvarig isolasjon fra kollektivet.
«Forfatterpersonligheten» svirrer rundt i Erik og Philips hoder som brokker av forestillinger om hvordan ting skal gjøres og være, hvordan også de bør føre seg. The doing it befinner seg imidlertid på trygg avstand for de to spirene som har Batailles alvorstunge portrett hengende på korktavla. For Erik er det springende punktet i initieringen – antakelsesbrevet – tett sammenknyttet med den forestilte, endelige avslutningen av det statiske og altfor trygge forholdet til en kjæreste han har lite til felles med, et forhold som fremstilles som lite annet enn en noe voksnere versjon av den tidligere morssymbiosen. De to debutantene (og igjen minnes vi om den mer folkelige betydningen av ordet) spøker om at de bør oppsøke prostituerte for «avvikende, fetisjistisk sex», nå som de får navnene sine på bøker ute i verden. Men det er fortsatt bildet, iscenesettelsen, som er attråverdig: handlingsvegringen står fast. (Riktignok er dette en morsom scene, der de parodiske elementene virker bedre iscenesatt enn ofte ellers.)
Det nærmeste vi kommer et klimaks i sirklingen om forfatteren-som-rollemodell, er i kontakten med den isolerte og myteomspunne Sten Egil Dahl som på et tidspunkt som ung mann oppholdt seg i Paris, der han «kun [hadde] kontakt med den folkesky forfatteren Maurice Blanchot» – slå den! Det første møtet forsøkes foreviget, men fotografiet ender opp sort – øyeblikket lar seg ikke representere: Den store litteraturen er alltid et annet sted. De unge forfatterne må nøye seg med å bli kjendiser.
Den mer motstandsløse aksepten av medieformidlingen av litteratur finner man hos forlaget i filmen. De initierer de unge forfatterne ikke i en intellektuell kultur, men i en person- og festkultus – ikke akkurat et ukjent fenomen i norsk litterær sammenheng. Arbeidet i og med litteraturen forholder seg til myter, premisser og rollefordeling som påvirker tekstenes utsagnsmuligheter, noe minst av alt forfattere burde overlate til kultursosiologene å granske kritisk. Men det er nettopp dét Phillip og Erik – og filmen selv – gjør. Da går det som det må gå, og igjen er parallellen til virkelighetens verden åpenbar: Den litteraturinteressen som de innsendte manusene er uttrykk for, stimuleres ikke i retning av estetisk refleksjon, kunnskapstilegnelse eller kulturkritikk, men i retning av egotripp og kunstnerromantikk.
Kan skrivevirksomheten være noe annet enn et forsøk på å leve opp til samtidskulturens bilder av forfatteren? Hvordan ville en film se ut som fremviste den skrivende på en annen måte enn i form av en fortelling om unge, retningsløse menn fra middelklassen som søker å bli tatt friksjonsløst opp i en allerede gjennomdefinert, eksisterende orden? Kan vi se for oss at unge, norske forfattere fremstilles som – eller rent faktisk kunne være – noen som selv bidrar til en kritisk-litterær sammenheng, og ikke bare søker om opptak til den plassen litteraturinstitusjonen som står klar for dem?
