«Det beste med å skrive er at jeg kan leve meg inn i alle personene», sier Joakim Fink Graasvold som til daglig jobber som skuespiller. Nå debuterer han som romanforfatter.
Teateret var den sosiale redningen for Joakim i ungdomsårene.
«Da jeg kom inn i teatermiljøet tenkte jeg for første gang at jeg forstod spillereglene. Der var jeg plutselig omringet av andre som var annerledes.»
Elvemakeren
Da Joakim Fink Graasvold var liten, ville han bli elvemaker. Mannen som laget verdens elver. En augustkveld det året han fylte 30, skjedde det på et vis. Han sto ved sitt livs elv, den som går mellom Porsgrunn og barndomsbyen Skien. I over fem timer spilte Joakim den mannlige hovedrollen i en teateroppsetning langs elva.
Folk satt i båter og fulgte med på dramatikken og ferden. Joakim var en av rundt 200 på og bak scenen som denne kvelden leverte vandreteateret PS14 til hjemstedet sitt. PS14 var en samarbeidsproduksjon i forbindelse med Grenlandsjubileet der Teater Ibsen, Grenland Friteater og ulike, lokale lag og foreninger deltok.
«Stykket var satt til 1814, en tid med hungersnød. Jeg spilte sjømann, rømling og brødtyv, løselig basert på Terje Vigen. Jeg ble konstant jaktet på av politi og til slutt forrådt av kvinnen jeg var forelsket i.»
«Det er ikke sikkert det gir mening å tenke på noe annet enn hvem du er her, nå.»
Stykket slutter med at kvinnen forsvinner inn i en sluse i Telemarkskanalen. Sola går ned til lyden av en fele fra toppen av slusen. Den mannlige rømlingen står gråtende igjen.
«Det var mektig. Jeg fikk spille ut de store følelsene. Sinne, sorg, glede og forelskelse. Jeg hadde flere sangnumre. Fremføringen inneholdt alt mulig. Akrobatikk og til og med slap-stick. Jeg rushet for å ligge foran publikum i fem timer», sier Joakim.
12 år har gått. Joakim er fortsatt skuespiller, og nå kan han også kalle seg forfatter. Hans første roman Undo(Me) er lansert. For å spe på den oppdragsbaserte skuespillerinntekten, har Joakim jobbet som lærer på skolen der han selv tok en bachelor i skuespillerfag, NSKI Høyskole rett ved Slottsparken i Oslo.
Avslag
Foreldrene til Joakim har fortalt ham at ved siden av elvemakeri, fantes alltid en skriveplan. Fra han lærte å skrive i 4-5 årsalderen ble det avskrift av barnebøkene han hadde hjemme. Så gikk han over til å skrive forbedrede utgaver. Så lenge han har arbeidet som skuepiller, har han skrevet ved siden av. Da han var 19, sendte han sitt første manus til et forlag.
«Manuset var pinlig og pretensiøst, jeg prøvde å være Kafka og Swift», sier Joakim. Men han fikk et høflig avslag med en fyldig begrunnelse.
Det dreide seg om en satire over det norske skolesystemet. Foreldrene hans jobbet begge i skolevesenet. Far som rektor på en barneskole og mor i skolefritidsordningen. Boka var ikke et stikk til dem, det var hans egne opplevelser som var satirens utgangpunkt. Han hadde en følelse av ikke å lære noe, selv om han fikk gode karakterer.
«Det virker som det finnes en brukermanual som alle har lest, unntatt meg.»
På skolen, helt frem til han på videregående oppdaget teaterets parallellvirkelighet, slet Joakim med sosial utilpasshet.
«Hele livet har jeg kjent på det å funke annerledes enn andre. Det virker som det finnes en brukermanual som alle har lest, unntatt meg. Om det er innbilt eller reelt har jeg aldri blitt klok på.»
Følelsen av å ikke forstå sosiale koder er også selve grunnpremisset for den mangefasetterte handlingen som i Undo(Me) utspiller seg i programmereren Enoch Everett Bergs multiunivers. Joakim har skrevet boken delvis i programkode og lagt inn flere implisitte budskap til de som kan programmere.
«Jeg har prøvd å skrive hele boken i en sjargong jeg tror stemmer med hvordan programmere snakker med hverandre. Det er flere henvisninger til programmeringsteknikker som vil gi de som har innsikt en ekstra bonus.»
Skrudd
Enoch har kjærlighetssorg, sviktende virkelighetsoppfatning og et anstrengt forhold til den nærmest fanatisk kristne faren som har gitt begge barna sine bibelske navn, Enoch og Abel. For Enoch blir navnet skjemmende, en evig påminnelse om faren og det kristne som ikke vil slippe taket. Enoch grubler på kvantefysikk og irriterer seg samtidig over hierarkiene på arbeidsplassen bak de store glassfasadene i Oslo sentrum. Så får han tak i en gul minnepinne som viser vei inn i fortiden og gir ham mulighet til å angre på tidligere valg.
«Fortellingen er personlig, til tross for at den er skrudd. Historien tar utgangspunkt i et virkelighetsnært scenario med ekstraordinære omstendigheter. Det meste blir forvrengt, forvridd og mørkt etter hvert.»
«Det som har drevet meg personlig er nok dødsfrykten. Rundt konfirmasjonsalderen hadde jeg et så sterkt ønske om at det skulle være noe mer enn dette at jeg fant ut at ja, jeg tror på Gud. Men så hadde jeg en identitetskrise og innså at jeg måtte bli voksen og leve med at det ikke er noe mer. Jeg konkluderte med at det var dødsfrykten som hadde drevet meg til å bli kristen. For meg handler romanen også om dette.»
Vi møtes på Kirkeristen i Oslo, rett bak Domkirken. Det er meldt torden. I romanen er en annen kirke, i en annen by, åsted for en viktig hendelse. Hadde dette være i Joakims roman, hadde kanskje lynet slått ned i kirketårnet på Domkirken, på linje med de andre bemerkelsesverdige hendelsene i boka.
Distansert
Mye i Undo(Me) er indirekte selvopplevd, sier han, men kun noen få hendelser er eksakt gjengitt slik Joakim husker dem fra eget liv. Som da han ble invitert i en bursdag og leverte tilbake invitasjonen fordi han ikke skjønte konseptet barnebursdag.
«Jeg gikk ikke i barnehage, og opplevde ofte en sosial avstand. På ungdomsskolen var det også mye jeg ikke forsto. Kameratslig terging tok jeg veldig personlig. Den perioden er et svart hull jeg bare prøver å glemme», sier Joakim og fortsetter:
«Hvis alle er kjipe mot deg to eller tre ganger i løpet av et år og det er 300 mennesker på en skole, så får du det kjipt hver eneste dag.»
Koder
Joakim skrev hele manuset før noen fikk lese noe av det. Han sendte det til flere forlag, og da Aschehoug ringte ham, var Joakim i London for å bli sertifisert scenekamputøver ved British Academy for Screen and Stage Combat.
«Det var absurd. Jeg var akkurat ferdig med en lang dag der jeg hadde øvd på å bruke kårde og kappe. Jeg var i en annen virkelighet.»
Innsikt
Joakim har hatt to store livskriser. Begge har gitt ham en uvirkelighetsfølelse som kan minne om Enochs fornemmelse av å miste virkeligheten. Han er usikker på om tankene har sluppet taket etter krisene. Han trøster seg med tanken på den skjøre menneskelige identiteten på cellenivå.
«Ingen av mine nåværende celler eksisterte i min 10 år gamle kropp. Mitt 10 år gamle jeg blir som en slags overleverer til neste versjon før 10-åringen slettes helt. Menneskelige minner kan man jo heller ikke stole på. Minner blir forvrengt omtrent fra tidspunktet de kan kalles minner. Det er kun harddisker som er pålitelige bærere av fortidens informasjon om foregående identitet», sier Joakim. Men han ville takket nei til den gule minnepinnen med livets angreknapp:
«Det er ikke sikkert det gir mening å tenke på noe annet enn hvem du er her, nå. Da trenger du ikke å henge så fast i de feilene du gjorde i fortiden, heller. For det eneste du kan påvirke, er hvem du er i dag.»
