Ordet som handling

Den sveitsisk-russiske filosofen Alexander Meyer (1875–1939) spilte en sentral rolle i St. Petersburgs åndsliv, frem til han i 1929 havnet i klørne på Stalins håndlangere. Meyer talte handlekraftig om en ikke-voldelig, «mystisk anarkisme».

Neue Zürcher Zeitung, 4. september 2010

Det er tyve år siden den russiske tenkningen plutselig ble sluppet fri fra marxist-leninismens ideologiske klør, og likevel har den postsovjetiske filosofien, som nå hovedsakelig praktiseres som «kulturologi» eller kvasireligiøs «Russlandskunnskap», ennå ikke etablert en selvstendig og moderne profil. Størst interesse har det vært for å fornye den «patriotiske» tanketradisjonen, som i sovjettiden var bannlyst og konsekvent ble visket vekk. Til denne tradisjonen hørte først og fremst den religionsfilosofiske tenkningen fra det tidlige 20. århundre, hvor hovedfigurene – Berdjajev, Bulgakov, Florenskij, Frank, Iljin med flere – enten var blitt tvunget i eksil eller bragt til taushet med vold.

Blant de gjenoppdagede representantene for denne høyverdige filosofiske kulturen finner man også Alexander Meyer, som langt på vei har vært glemt. I St. Petersburgs åndsliv spilte han fra 1906 en fremstående rolle som mangesidig engasjert dosent og innflytelsesrik skribent, før han i 1929 ble dømt til døden som angivelig «folkefiende» og leder av en «kontrarevolusjonær organisasjon», for så å bli benådet til ti års tvangsarbeid i fangeleir.

Sveitsiske røtter

Meyers forfedre var utvandret fra Sveits til det sørlige Russland tidlig i det 19. århundre; selv ble han født i Odessa, vokste opp som tospråklig i en høykultivert protestantisk familietradisjon, tilegnet seg omfattende åndsvitenskapelig forståelse og lærte seg – ved siden av gresk og latin – flere fremmedspråk allerede før han begynte på Det nyrussiske universitet. Han hadde en forkjærlighet for musikk og logikk; han hadde et paradoksalt ønske om å gjøre intellektuell almendannelse til sin «spesialitet»; målet hans var å frembringe en åndelig revolusjon ved hjelp av opplysning og dannelse, ved hjelp av desentralisering og demokratisering av den vitenskapelige virksomheten i Russland. At han til dette formålet gjerne påberopte seg den radikale anarkisten Mikhail Bakunin, har mindre å gjøre med at denne satte likhetstegn mellom ødeleggelsestrang og skaperlyst, enn med det faktum at Bakunin ikke bare var en smart teoretiker, men en handlingens mann som stod for sitt ord på barrikader og i fengsler over hele Europa, og som til og med risikerte livet for det.

Som talsmann for en «mystisk anarkisme» avviste Meyer riktignok all voldsbruk og enhver tilsnikelse av makt og autoritet overhodet. Dette holdt han fast ved også da han var ungdomsaktivist i den førrevolusjonære undergrunnsbevegelsen (noe som riktignok ikke beskyttet ham mot gjentatte fengslinger og forvisninger). Det som gjorde størst inntrykk på ham, var forbindelsen mellom en radikal egenrådighet og en produktiv evne til dialog, slik han mente å se hos Sokrates, Jesus og Frans av Assisi. Deres tenkning kom ikke først og fremst til uttrykk i «autorale» tekster, men ville hevde seg i handling og som handling. Ut ifra dette perspektivet kunne man sammenligne Meyer med hans sveitsiske landsmann og samtidige Leonard Ragaz, hvis sosialistisk impregnerte teologi demonstrerte at det kommende Guds rike var «en menneskelig affære» som det måtte «arbeides for, kjempes for og lides for».

Selv om Alexander Meyer etterlot seg en mengde skrifter (deriblant tykke avhandlinger, for det meste skrevet i eksil, om farvene, «den synlige verden», offeret, mysteriet, ordet), virker det frem til våre dager – eller atter i våre dager – som om hans personlighet overstråler verket. At han for sine samtidige var en imponerende lysskikkelse, fremgår av ulike dokumenter som først nå nylig er blitt tilgjengelige. Enten det er i dagbøker, brev eller memoarer – overalt blir Meyer lovprist som en mann med en usedvanlig åndskraft og allsidighet, som en gudbenådet taler og lærer som øste ut sin omfattende viten lik et levende bibliotek. Til tross for sin enkle opptreden og de alltid fattigslige klærne, skal han ha gjort sterkt inntrykk på publikum med sin auratiske skjønnhet («som en assyrerkonge»).

Fra 1908 var Meyer ledende medarbeider ved St. Petersburgs offentlige bibliotek. På forskjellige privatskoler holdt han forelesninger i naturvitenskap og filosofi, og som medlem av det høyt ansette religionsfilosofiske selskapet, en slags tankesmie hvor datidens aktuelle og omstridte spørsmål (krig, patriotisme, sosialisme, revolusjon, frihet, det tyske spørsmålet og jødespørsmålet) ble satt under diskusjon, holdt han innlegg eller motinnlegg for fulle hus og modererte stormfulle debatter. I «Beilis-saken», en ritualmordprosess iverksatt av myndighetene, uttalte han seg i 1913 uttrykkelig imot enhver form for antisemittisme. I 1914 tok han stilling mot den offisielle, sogar kirkelige krigsretorikken og gjorde seg til sterk talsmann for tysk kultur, og som overbevist europeer og russisk-ortodoks kristen forsvarte han den mot dens militante foraktere.

Tale og oversette

Etter at bolsjevikene grep makten, publiserte Meyer riktignok enda noen pamfletter for å advare mot folkets «organisasjon» som «masse» og oppfordre sovjeterne til å garantere individuelle frihetsrettigheter, men viet seg primært, nå som høyskoleprofessor, til sine mangfoldige lærervirksomheter og forskningsinteresser. På forskjellige, for det meste nyopprettede institutter underviste han i filosofi og vitenskapsteori, og han utviklet egenhendig en legemlighetsfilosofi samt en «formens og bevegelsens estetikk» innenfor rammene av den revolusjonære kroppskulturen. Ved «Institutt for livfull tale» holdt han forelesninger om skuespillerkunst og rettsretorikk, begge som innføring i en stort anlagt «ordets filosofi». Som en av grunnleggerne av Den frie filosofiske assosiasjon («Wolfila») i St. Petersburg var han fra 1921 leder for Seksjon for filosofihistorie og holdt en rekke populære forelesninger om «humanisme og kristendom», «arbeidets filosofi», «personlighetens problemer» med flere. I tillegg holdt Meyer mellom 1918 og 1928 forelesninger for en engere krets, hvor samtalepartnere som religions- og historiefilosofen Georgi Fedotov, byhistorikeren Nikolai Anziferov fra St. Petersburg og pianisten Marija Judina innfant seg.

Alle disse aktivitetene måtte Meyer plutselig innstille da han – sammen med tallrike medlemmer av sin søndagsbaserte samtalekrets – ble fengslet og dømt under en av Stalins første «renskninger». Resten av livet tilbragte han først i en arbeidsleir, deretter i indre eksil som teknisk rådgiver under byggingen av Moskva-Volga-kanalen. Men også i fangenskap fortsatte han utrettelig å lære og undervise, avholdt hemmelige seminarer og forfattet, trass i konstant overvåkning og de mest prekære livsomstendigheter, noen av sine sterkeste tekster, deriblant sin språkfilosofiske teori om «anrop og svar», en «klassifikasjon av kunstene», en poetologisk studie om orfisk hymnediktning samt arbeider om Kant og Goethe.

Av største, men ennå ikke verdsatte betydning er oversettelsene Meyer gjorde i fortrolighet (deriblant tekster av Aristoteles, Proklos og Theofrastos) for filosofen Aleksei Losev og narratologen Mikhail Bakhtin på den tiden, to koryfeer i hvert sitt fag som i dag er anerkjent over hele verden, som levde i eksil på samme tid som Meyer, og som i likhet med ham var utelukket fra å drive med vitenskap. Losevs studier om den greske antikkens mytologi og filosofi ble vel i likhet med Bakhtins ytterst produktive teoridannelser om den episke litteraturen i Europa (autoritet, dialogisitet, polyfoni) ikke bare varig påvirket av Meyers egne arbeider, som sirkulerte i manuskript- eller brevform, men like mye av oversettelsene hans, som sørget for at viktige referansetekster ble tilgjengelige.

Sikkert er det også at Alexander Meyer profiterte på korrespondansen han førte med Bahktin og Losev under disse ekstreme forholdene, og at han ved hjelp av erkjennelsene han fikk, kunne kaste lys på sitt eget kardinalproblem – spørsmålet om den andre, ens neste, vennen og Gud. Men de avgjørende innsiktene kom han selv frem til da han sent i livet befattet seg med Goethes Faust, noe som kom til uttrykk i to omfattende manuskripter (1931, 1935). Det faustiske diktum, som tilsier at i begynnelsen var handlingen, ikke ordet, overtok og utvidet han dithen at han begrep ordet som handling (istedenfor å rangere det etter handlingen og holde det opp mot den) og satte det inn som et ledd i dialogen mellom enkeltmennesket (personlighet) og det absolutte (Gud), men også mellom jeg’et og du’et. Når ordet styrkes til handling, konkretiserer tenkningen seg, den «kommer til verden», lar talerens personlige skaperkraft utfolde seg. Når man snakker, dannes en enhet mellom ord og handling.

Ifølge Meyers formening er mennesket kallet til å tre i forbindelse med det absolutte ved hjelp av en gjennomgang gjennom natur og kultur og gjennom alle andre mennesker som i sin fremmedhet møter det som dets neste. Som senere hos Emmanuel Lévinas fremheves altså «gjennom» allerede her (dialogens «dia-»). Enten Meyer snakker om offeret, mysteriet eller åpenbaringen, handler det for ham alltid om «sannheten», og denne kan man hverken finne eller oppfinne; den må man tilkjempe seg i oppgjøret mellom jeg’et og ikke-jeg’et, og den åpenbarer seg til slutt, alltid fornyet, i erkjennelsen og anerkjennelsen av den andre som et du, som en «venn» hvis verdighet består i nettopp det at han ikke er «jeg», men – tvertimot – er fremmed for meg og nettopp derfor et selvstendig «jeg» for sin egen del, min likeverdige motpart.

Den andre som venn

Meyer oppfatter også denne tesen som bekreftet gjennom språket, for på russisk stemmer jo ordet for «venn» («drug») overens med ordet for «den andre» («drugoj»), og viser følgelig at du’et er et fullverdig annet jeg. Å nevne den andre – enten venn eller Gud – ved navn betyr å kalle ham et ikke-jeg, å gi ham ordet som et du, og slik åpne for dialog med ham i forventning om en eller annen sannhet. Forsoningen mellom ord og handling, henholdsvis realiseringen av ordet som handling, er for Meyer en estetisk gjerning av høyeste etiske relevans – menneskets gjennomgang til «sannheten om seg selv», om Gud og verden, også individets gjennomgang til fellesskap med de andre, som ikke er «jeg» og heller ikke bare «vi», men et mangfoldig du, en «individpluralistisk» personlighet med hvert sitt åsyn, hver sin uforlignelige stemme.

Konseptet om ordet som handling er blitt bestemmende for Alexander Meyers filosofiske tenkning som helhet – i alle dens mangfoldige temaer og problemstillinger – men det er også blitt bestemmende for hans adferd i hverdagslivet, som i like stor grad som hans skrifter og tale tilhører hans «verk». Man har nok ennå ikke loddet dybden i dette verkets påvirkningskraft og rekkevidde, dets tidshistoriske og nåværende betydning. Det blir altså først mulig å gi en adekvat verdsettelse av Meyer som en like ordsterk som handlekraftig preseptor for den europeiske filosofiske kulturen når alle tekstene hans er utgitt og det kan vises at (og i hvilket omfang) de foregriper tankefigurer som senere kommer tilbake hos Heidegger, hos Lévinas og hos Girard.

Det første og hittil eneste verkutvalget av Alexander Meyer utkom på russisk i 1982 hos La Presse Libre i Paris under tittelen Œuvres philosophiques; i nyere tid er det utkommet diverse arkivpublikasjoner, memoarer og avhandlinger som demonstrerer den fornyede interessen for Meyer. I det tyskspråklige området forblir resepsjonen av den sveitsisk-russiske filosofen stadig et presserende ønskeobjekt.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.