Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Komponisten Richard Skelton går via 1600-tallets naturfilosofi i sin leting etter naturens skjulte musikalske åre.                                                                     

Tidligere publisert i Vagant 4/2014.

1

En dyp tone stiger opp fra jordens indre. Langsomt folder den seg ut, og brer seg over det tåkekledte land­skapet. Hulrommene i omgivelsene fylles litt etter litt med lyd, og tonen vinner stadig mer luft. Drønnene blir klarere, svake rytmiske motiver hør­bare. Små vindkast forsterker den oppadstrebende bevegelsen. I denne ferden mellom det underjordiske og himmelhvelvin­gen, lik et lys som snor seg gjennom et skogsområde for å spore andre former, mister tonen til slutt seg selv.

2

Komponisten og lydhåndverkeren Richard Skelton går til arbeidet. Hver dag forlater han det lille huset ved Penninene i Cumbria i det nordlige England for å vandre langs åskam­mene som, ifølge ham, er fylt med sine helt egne toner og klanger. Som så mange andre dager har han med seg instrumenter og opptaksutstyr, og der ute høster han. Skelton har gravlagt instrumenter for senere å spa dem opp, fulle av jord og leire – for å spille på dem, for å fornemme tidens tann. Ikke ved konkret berø­ring, men gjennom å rykke den musi­kalske arbeidsmåten et hakk nær­mere naturens prosesser.

Vandringene begynte i 2004, like etter at Skeltons 28 år gamle kone Louise døde brått. Skelton begynte å søke etter lyder og klanger i korre­spondanse med omgivelsene han befant seg i og den sorgen han bar på; jord og leire, nå størknet inn i strenger og gripebrett, utfordret klangkvaliteter og tonefornemmelser. Opptakene, én del field recordings og én del innspillinger av instrumenter gjort i det karrige landskapet, brakte han med seg inn i lydstudioet, hvor han arbeidet videre med dem. I lag på lag la den selvlærte Skelton tørre klanger på tunge vibrerende, uthalte toner. Ikke bare forløste landskapet minner, drømmer og fantasier; det ble i seg selv skapende.

3

Richard Skeltons The Complete Landings (Corbel Stone Press 2012)

The Complete Landings (Corbel Stone Press 2012)

Landings (2006–2011) utfolder seg på et hustrig, værbitt sted. Råhe­ten kjemper med vemodet. Hutrende, knirkende toner fra fioliner og cello, akustisk gitar, dempet perkusjon og rester av elektroniske klanger blir langsomt klarere, skarpere. De blan­der seg, lik stier som finner sammen. Utgivelsen av Landings kulminerte et halvt tiår med utforskninger av Anglezarke ved West Pennine Moors og ble fulgt av en tekstsamling der Skelton knyttet den særegne musik­ken til landskapet i seg selv, dets kon­turer, overflater og former. Han er delvis interessert i økologien, geo­logien og arkeologien, delvis historien og kulturen.

Bowed, plucked and chafed steel strings. The sound of stones gently rubbed together. Soft soil sprinkled on resonant wooden bodies. Gras­ses and leaves intertwined around neck and fretboard. Bone and wood plectra. Sound folded on sound. A collusion of place and instrument.

Både tekst og musikk var resultater av møtet med menneskelivets begrensning. Minne og glemsel ble satt i sammenheng med større natur­lige prosesser knyttet til fortæring og fornyelse. Verken det enkelte men­nesket eller den allestedsnærværende naturen er blanke tavler, men i stadig bevegelse. Derfor er ikke Landings utelukkende sørgmodig, lik et ensomt, ulykkelig menneskes små stoppesteder på veien mot et uklart, dulgt mål, men snarere steder i miniatyr som alle nettopp er fortrolige med sin egen vedvarende nyskaping.

4

ARs Succession (Corbel Stone Press 2013)

Succession (Corbel Stone Press 2013)

Utgivelsen Succession (under navnet AR og i samarbeid med Autumn Richardson, 2011) tok utgangspunkt i tilbakekomsten til Cumbria etter et lengre opphold på Irlands østkyst. Der ble gamle fotspor som nye: Succession var, i all sin enkelhet, påvir­ket av økologer som gjennom analyser av pollenforekomster i sedimentla­gene var i stand til å konstruere hvor­dan artssammensetningen har endret seg over årtusener, og slik viser den detaljert frem planteslekten som sakte brakte liv til landet etter isens tilbaketrekning. Disse økologiske dataene forteller om et miljø i kon­stant forandring, i bevegelse fra én tilstand til den neste. De fungerer også som påminnelser om at det nåværende landskapet er en palimp­sest av tidligere landskaper, bevart i hudlignende lag, hvert av dem flådd i forvandlingen.

Landskapet skjuler seg for oss, kunne man tenke, slik det alltid vil fortsette å forandre seg. I forvitringen gjennomgår naturen et uavbrutt tap. Plante­- og dyrearter bukker under og blir på sikt spøkelsesaktige frem­toninger i landskapet.

5

På Skeltons nye soloutgivelse Nimrod is Lost in Orion and Osiris in the Doggestarre (Corbel Stone Press, 2014), denne gangen under aliaset The Inward Circles (tidligere har Skelton blant annet benyttet aliasene Carousell og The Broken Consort), er musikken relikvier fra et imagi­nært sted. Her nærmer han seg «The Great Volume of Nature» og denne bokens forsiktighet og voldelighet, lyset og mørket, trøsten og byrden – det usikre fundamentet Landings og Succession stod på. Skelton forsøker å nytenke deler av sin skapergjerning: Alle instrumenter er tatt opp innen­dørs og stedsfølelsen som hittil har vært så sentral i Skeltons musikk utfordres annetstedsfra. Mye av det som tidligere ble brukt for å etablere en fysisk forbindelse til det som inspirerte miniatyrene – de nedgravde instrumentene, gjenstandene fra landskapet – er borte.

Tilbake står en idé om en subs­tans som kan overvinne forvitringen; hvordan den kan avsløre dypere lag av harmonier, som berg-­ og sediment­lagene i jorden, vise morener av sta­tiske årer og mulige melodier. Strenge­instrumentene – som før har fundert musikken – tilsløres. Med det blir også klangene mørkere. Noen farger slip­per til, men kun som ørsmå filigraner, ornamenter. Den stille, lyttende opp­merksomheten er nok. Mennesket blir en del av landskapet og naturen gir, med tid og stunder, sin endelige kompliment: Den ignorerer deg.

6

Utgivelsen kombinerer, i likhet med flere av Skeltons tidligere pro­sjekter, musikk med en bok bestå­ende av tekster, små collager og fotografier. Tekstene er hentet fra en rekke kilder Skelton har samlet i løpet av de siste tre årene – små bruddstykker av en større fortelling som ikke skulle skrives, men samles. Det som forener musikken og tekstene er en sensibilitet i møte med naturen, forsøket på å isolere det som en til­stand. Tekstene blir ikke sunget eller resitert, men er trykket som talende tillegg. Noen av tekstene utbroderer naturfilosofiske klassifikasjonssyste­mer, andre later til å ha blitt skadet av sin tilknytning, andre igjen har gått seg vill.

nimrod-cover

Nimrod is Lost in Orion and Osiris in the Doggestarre (Corbel Stone Press 2014)

På den ene siden trekkes en tråd mellom poeter og essayister som W.H. Hudson, Gerard Manley Hopkins, Dorothy Wordsworth, Rainer Maria Rilke og Thomas de Quincey, der akutt følelse av samhørighet med naturen eller en dypereliggende erkjennelse av sårbarheten i møtet med verden gjør seg gjeldende. Fra disse opprettes på den andre siden en forbindelse tilbake til 1500-­ og 1600-­tallets naturfilosofer, som Leonardo da Vinci eller Thomas Browne, hvor også alle musikkstykkenes titler er hentet fra. De forenes i ønsket om å forstå – se de underliggende mønstrene og den skjulte planen i – skaperverket.

De to tilnærmingsmåtene både balanserer og korresponderer med hverandre; de flyter sammen. Betyd­ningen av Brownes nøkterne setning om trærne som «opprettholder og verner om seg selv» forsterkes og beveger lytteren i sin tilsynelatende nakenhet. Samtidig viser denne registerblandingen hvor utilstrekkelige de to – naturfilosofien og poesien – kan være hver for seg. Vi kan ikke håpe på å nærme oss naturen med én enkelt metodologi.

Kanskje for å understreke manglene finner det tredje tekstlige elementet i boken sin form i Skeltons egne arbeider: poesi­collager festet til gamle tabeller og utfyllingsskjemaer fra landbruket. Dataene er byttet ut med ord og det metriske poetiske mønsteret erstattet av et visuelt stil­las som trekker leseren tilbake til det fysiske «fact of the land», samtidig som det beveger seg bort og inn i en slags flyktig innbilning: «narrow pathway / frail and worn / nameless vertebrae / of the world / little haun­ted / line of traps,» skriver Skelton der skjemaet ber om antallet sauer som er satt ut i Deer Forest.

7

Overalt i denne musikken finnes en fornemmelse av at noe nærmer seg en slutt. Musikken inntar det høstlige, som om den på én og samme tid forsøker å uthale og utholde en sorgtilstand. Denne uthalingen mun­ner ut i Gerard Manley Hopkins’ frase, formulert i forberedelsen til huggin­gen av et eiketre: «nature in all her parcels and faculties gaped and fell apart, fatiscebat, like a clod cleaving and holding only by strings of root. But this must often be.» Landskapet blir en metafor for først sorg, deretter nyskapning, en påminnelse om at naturens privilegerte visdom først og fremst gir innsikt i liv og død: Nimrod forsvant i Orion, Osiris i Hundestjernen.

The Inward Circles
Nimrod is Lost in Orion and Osiris in the Doggestarre
Corbel Stone Press, 2014

Tore Engelsen Espedal

Skribent og idéhistoriker. Medredaktør i Vagant.