Vestlandsk tvisyn med slagside Om ytringsfrihet og meningsmangfold

Takk til Hilde Sandvik for nok et grundig og engasjert innlegg. Jeg opplever at vi deler et ønske om å forstå Europas utfordringer, men jeg ser meg nødt til å avvise flere av de påstandene hun knytter til mitt ståsted.

Ukraina og Russland

Når det gjelder Ukraina, er det ikke riktig at jeg mener at små stater skal overlates til seg selv. Realisme handler ikke om å oppheve solidaritet, men om å analysere hvordan solidaritet faktisk kan bestå under press. Det finnes ulike mekanismer for dette, den vanligste er forpliktende allianser.

Den solidaritet hun her sikter til må være FN-traktaten, all den tid Ukraina ikke er medlem av EU og dermed ikke er dekket av EU-traktatens klausul om gjensidig forsvar (artikkel 42.7). Siden Ukraina heller ikke er medlem av NATO, er de ikke dekket av alliansens Artikkel 5.

Radoslaw Sikorski, utenriksminister i Polen, uttalte nylig:

Hvis det blir en slags fred, kan det hende vi går til krig mot Russland neste gang Russland prøver noe mot Ukraina. Det er ikke troverdig, for hvis du vil gå til krig med Russland, så gjør det i dag. Og jeg ser ingen frivillige. Det er ingenting farligere i internasjonale relasjoner enn å gi garantier som ikke er troverdige.

Tro og makt

Sandviks fremstilling av forholdet mellom tro, makt og politikk treffer heller ikke mitt anliggende. At mennesker kan møtes i bønn på tvers av grenser, betyr ikke at jeg ser autoritære prosjekter som uttrykk for åndelighet. Den koblingen er Sandviks, ikke min.

Heller ikke bildet av meg som en som ønsker å innsnevre rommet for meningsutveksling, stemmer. Mitt anliggende er tvert imot å understreke at ulike perspektiver må få brytes mot hverandre innenfor rammer som beskytter rettigheter for alle.

Danske debattanter

Det er fint at Sandvik forsvarte Flemming Rose under karikatur­striden. Det gjorde jeg også, men jeg må be om en liten oppklaring. Hun skriver «fordi ytrings­friheten sto i fare – ikke bare i Danmark». Hun skriver i preteritum, men karikatur­striden ble da ikke vunnet av ytrings­friheten? Det er i dag ikke mulig å publisere disse karikaturene uten å frykte for livet.

Sandvik refererer til Kasper Støvring, og skriver: «[Han] argumenterer per i dag – slik jeg leser ham – gjennomgående for at den liberale orden har feilet og at universelle rettigheter må underordnes kulturell og religiøs tilhørighet.» Jeg skal ikke svare på andres vegne, så jeg lar Støvring svare på denne påstanden selv, sitert fra en e-post til meg:

Det korte svar er, at det er nationalstaten, der effektivt og med folkelig legitimitet implementerer de abstrakte menneskerettigheder som konkrete borgerrettigheder. Universalisme er en abstraktion, fordi rettigheder altid forstås og realiseres inden for en partikulær kulturel kontekst. For eksempel den nationale. Nationen, det folkelige fællesskab, er så det, der legitimerer staten. Statsborgere nyder også rettigheder, som ikke-statsborgere ikke har.

Endelig: Rettigheder svæver ikke i et abstrakt, universelt tomrum – her er de kun ord på papir – men bliver først virkelige, når der findes institutioner, der implementerer og forsvarer dem. Her kommer vi heller ikke uden om folk, om nationer, hvis vi altså vil fastholde det demokratiske aspekt af legalismen.

Hvis Sandvik ønsker å debattere videre med Støvring, er jeg sikker på at han er rede til det.

Når jeg peker på de historiske røttene til liberale rettigheter i kristen tradisjon, er det ikke for å hevde at slike rettigheter i dag er avhengige av tro. Jeg viser til en forbindelse som er et historisk faktum, ikke en normativ nødvendighet.

Bred samtale, én kristendom

Når jeg skriver at kristne fra ulike trossamfunn ber sammen, spør Sandvik retorisk: «Men hvilken kristendom er det egentlig snakk om?» Vel, i akkurat denne sammenhengen finnes kun én kristendom, den i Bibelen – sammenfattet i trosbekjennelsen.

Når det gjelder kirkesamfunnet Den lutherske kirke i Norge, er det ikke mitt syn at politiske rettigheter skal betinges av tro. Jeg avkreftet dette i mitt forrige tilsvar. Min deltakelse i dette kirkesamfunnet må ikke forveksles med et ønske om å avgrense det politiske rommet etter troslinjer.

Mitt kirkesamfunn er langt mer tilbakeholdent med å vasse bredbent ut i splittende politiske spørsmål enn Den norske kirke. Vi er old school lutherske i så måte. Mer katekisme enn politikk.

Knebling gjennom vold

Jeg deler Sandviks uro for at «’voldsmannens veto’ – vold brukt for å true til taushet – brer om seg og gjør at stadig flere ideologiske og religiøse miljøer bøyer seg før de taler». Muhammed-karikaturene avfødte en bred debatt, men det kan ikke stikkes under en stol at ingen kan gjøre hva Flemming Rose gjorde uten å frykte for livet.

Jeg kan ikke akseptere den konklusjonen at de ideene jeg viser til, nødvendigvis peker mot en svekkelse av universelle rettigheter. Her gjør Sandvik opp regnskap uten vert. Det er mulig dette poenget ville stått sterkere om hun viste til hvilke grunnleggende menneskerettigheter som er under press.

Demokratiet som endeløs samtale

Jeg deler Sandviks bekymring for meningsmangfoldet, men til alt hell har sosiale medier demokratisert ordskiftet. Demokratiet er en endeløs dialog, og det er ikke gitt at venstresiden vil vinne enhver verdidebatt, for alltid.

Så, for avveksling skyld, la meg stille Sandvik et spørsmål: Mener hun at demokratiet er truet når den nye høyresiden følger de demokratiske spillereglene og vinner demokratiske valg og gjennomfører politikken som de ble valgt på?

Dette er et betydningssvangert spørsmål. Det har sterk relevans nå som den nye høyresiden utgjør de største partiene i meningsmålingene i Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Det kan, tidvis, virke som om Sandvik inntar en meta-posisjon der hennes egne meninger transsubstansieres til «verdier», som deretter tillegges godhet.

Jeg verdsetter Sandviks kritiske og grundige lesning, og jeg mener samtalen vår har fått frem mye viktig. «Det vestlandske tvisynet» kan jeg like, men jeg må samtidig understreke at jeg ikke kan stille meg bak de tolkningene hun legger til grunn for min posisjon.