Ifølge Friedrich Schlegel bør en kritiker ta alt alvorlig og forakte det middelmådige og elendige.
Først publisert i Vagant 2/1991. Oversettelsen er justert etter innspill fra redaksjonen i august 2014. Les også Henning Hagerup og Tom Egil Hvervens innledning til oversettelsen: Kritikken – språkets bærebjelke.
Alt Lessing har gjort, skapt, forsøkt og villet, lar seg mest passende sammenfatte under begrepet kritikk; et begrep som – så mangfoldig og vidtfavnende Lessings åndsvirksomhet enn var – likevel er fullstendig tilstrekkelig for å få en felles oversikt over denne virksomheten; hvis man, ved å gi kritikkbegrepet dets gamle verdighet tilbake, forstår det på en like omfattende måte som man gjorde tidligere.
Lessings poetiske bestrebelser er å betrakte som eksempeløvelser for prinsippene i hans poetikk og dramaturgi. I filosofien, som var det området hans åndelige legning egentlig bestemte ham for, var han imidlertid ikke systematiker eller sektstifter, men kritiker. Hans form var prøvingen, en frimodig og omhyggelig prøving av andres meninger, en gjendrivelse av mange slags alminnelig gjeldende fordommer, et forsvar for og en gjenoppvekking av visse gamle, ofte allerede glemte paradokser. Det var i denne formen han, for det meste indirekte, pleide å fremføre sine faglige synspunkter.
Den store mengden av hans andre skrifter, antikvariske, dramaturgiske, grammatiske og de egentlig litterære undersøkelsene, hører selv etter det mer allmenne kritikkbegrepet hjemme her; og jeg lurer på om ikke all polemikk i det minste skulle betraktes som en genre meget nært beslektet med kritikken.
Men nettopp fordi denne vitenskapen eller kunsten som vi kaller kritikk, omfatter så mye, og fordi dens område utbrer seg så langt som de talende kunstartene og språkene strekker seg, er det uomgjengelig nødvendig å bestemme begrepet nærmere, noe som best skjer ved å minne oss selv om dets opprinnelse.
Grekerne, som vi har fått kritikkens navn fra, var de første som oppfant og stiftet kritikken. De brakte den nær den ypperste form for utdanning og fullkommenhet. Etter at de store poetenes tidsalder var over, gikk imidlertid ikke grekernes sans for poesi helt under. Stilt overfor det store antallet skriftlige minnesmerker, som til dels beholdt sin indre merkverdighet og til dels ble – og fortsatt blir – gjenstand for en svært omfattende dyrkelse, ble det snart en vitenskap bare å kjenne dem alle, men i særdeleshet å ha oversikten over dem, noe som ikke var mulig uten en nøyere klassifisering. Måten diktene er kommet til etterverdenen på, og måten bøkene den gang ble mangfoldiggjort på, ga også beskjeftigelse til den slags skarpsinn som heller begrenser seg til et enkelt verk enn fortaper seg i det store og hele. Å resonnere seg frem til de små og store hullene og tilføyelsene, ut fra de eldre opplysningene som man innhentet fra sammenligninger av forskjellige håndskrevne tekster, eller ved å gjette ut fra sammenhengen, og endelig med sikkerhet kunne ta en avgjørelse, også bare for et enkelt verk, etter mangfoldige gjentatte granskninger og sammenligninger – dette ble nå et årelangt vidløftig arbeid som ofte var for stort til å kunne fullføres av ett menneske.
Disse to elementene – utvalget av klassiske forfattere, som skulle fremstille hele den greske poesien og litteraturen i en tydelig orden, og for det andre behandlingen av de forskjellige lesemåtene – ble raskt hjørnesteinene i den gamle kritikken. Det kan hende at grekerne ikke fullendte den siste delen av arbeidet like uforbederlig som den første; det kan hende at mye av det som for oss ville være verdt å merke seg, ikke er kommet frem gjennom utvalget av klassiske verker, fordi det lå utenfor denne syklusen. Men prinsippet de fulgte er helt korrekt. For de holdt ikke det feilfrie – det vil si det som ikke har noen kraft til utsvevelse – for å være fremragende, dannet og verdig evig etterligning, men heller det som i sin genre tok sikte på det første, høyeste eller siste, eller det som var kunstnerisk mest fullendt, selv om det i begrenset forstand kunne vekke adskillig anstøt. Og deres studiemetode var glimrende – en uopphørlig og stadig gjentatt lesning av de klassiske skriftene, en gjennomgang som alltid startet fra begynnelsen av hele syklusen. Bare dette kan kalles virkelig lesning; bare slik kan modne resultater og kunstfølelse og kunstbedømmelse oppstå, det er kun mulig gjennom en forståelse av kunstens og dannelsens helhet.
Riktignok hadde de en stor fordel; kunstfølelsen hos grekerne var svært allmenn, og kritikerne behøvde for det meste bare å stadfeste og forklare de allmenne oppfatningene som allerede forelå; bare her og der har vilkårene endret seg, og bare i enkelte tilfeller har andre hensyn ført kunstfølelsen på avveier. En strid eller forskjell i oppfatning kunne bare finne sted når det gjaldt mindre bestemmelser. Når det gjaldt kunstoppfatning generelt, var man enige. Det var også naturlig; den greske litteraturen og poesien var et fullkomment, i seg selv lukket hele, hvor det ikke var vanskelig å spore den rollen detaljene spilte i helheten. Den poetiske sans gikk aldri helt tapt for denne generasjonen. Den fant ennå ikke sted, den oversvømming, undertrykking, forvirring og villedning av den naturlige sans, som oppfinnelsen av boktrykkerkunsten og utbredelsen av bokhandler førte til hos de moderne, gjennom en uhyrlig mengde av nokså dårlige, rett og slett udugelige skrifter. Ikke slik å forstå at det ikke er bevart en middelmådighet blant mengden av gamle diktere, eller at det ikke fantes en som strevde etter noe falskt, eller som forvillet seg langt vekk fra den sanne veien. Men majoriteten av de bevarte, allment leste og stadig vekk etterlignede verkene var når alt kommer til alt fremragende. De mindre gode utgjorde kun unntakene, og blant dem manglet ingen dannelse og kunstforståelse på den måten som mange gjør i en tid hvor skrivetalent er en sjeldenhet, og absolutt sletthet er blitt regelen.
Allerede hos romerne var det helt annerledes, selv om deres kritikk bare var overtatt fra grekerne og helt og holdent formet etter den greske. Allerede denne omstendigheten, innføringen av en fremmed dannelse og poesi, må ha skapt en bred kløft mellom lærd og ulærd forståelse. Spørsmålet de romerske lærde sto overfor, var hvorvidt man ubetinget skulle etterligne det greske, eller om man også skulle beholde noe av det hjemlige. Dette førte til en strid som aldri ble avgjort, til tross for at det gjaldt intet mindre enn litteraturens grunnprinsipper. I dette tilfellet minner den romerske tilstanden mer om vår egen. For øvrig var denne nasjonens ånd for praktisk orientert til at de holdt seg med mer enn noen få store lærde, og disse ble snart uten etterfølgere. Spesielt var romernes poesi for fattig til nyskaping, og fordi den var såpass anstrengt, opphørte den raskt.
I den romantiske poesien var det ikke akkurat mangel på rik poesi for moderne mennesker. Denne poesien sto imidlertid umiddelbart i livets blomstring og var derfor så knyttet til denne, at den særlig i Tyskland måtte gå under sammen med forfatningen og sedene. Poesi var for det meste et anliggende for riddere og fyrster, sjeldnere for geistlige, som utelukkende kan kalles lærde i en slags motsetning til de førstnevnte. Slik var det i Tyskland, Spania, det sydlige og nordlige Frankrike. Bare i Italia var de tre første store dikterne også lærde; riktignok ut fra noe begrensede hjelpemidler, men de var likevel mer lærde enn noen av de tidligere romantiske nyskaperne, de var både diktere og de første som gjenopprettet den gamle litteraturen. Bare den italienske poesien fra denne eldre tiden er bevart i stadig levende virksomhet. De provençalske sangene, de gammelfranske formene og de herlige verkene i den gammeltyske diktekunsten er sporløst forsvunnet, og den i dag nesten helt ukjente poesien venter fremdeles på en befrier fra boksamlingenes støv. Fordi den ånd og det liv som den romantiske poesien sprang ut av, var forsvunnet og ødelagt, gikk poesien selv under, og med den all sans for poesi. Dette skjedde fordi det ikke fulgte en kritikkens tidsalder etter diktningens tidsalder, slik som i det gamle Hellas, en kritikk som i det minste kunne bringe den gamle skjønnheten videre til etterverdenen når kraften til å frembringe ny skjønnhet ikke lenger var til stede. Den romantiske poesiens tidlige, raske og – i det minste i noen land – fullstendige undergang (og med den følelsen for det hjemlige livet og erindringen om forfedrene) på grunn av manglende kritikk, og følgene av denne mangelen, forsømmelsen og forfallet av morsmålet, gjør det bare altfor tydelig hvor viktige og verdifulle disse tilsynelatende ubetydelige undersøkelsene er. De framstår som drevet av lekende liebhaberi, mer enn av alvorlig beskjeftigelse med kunst. Men i virkeligheten kan ingen litteratur i lengden bestå uten kritikk, og intet språk er sikret mot forfall uten at noen bevarer poesiens minnesmerker og gir næring til dens ånd. Slik man i mytologien søker en felles kilde og opprinnelse for alle genre av menneskelig diktning og dannelse, slik poesien er helhetens ypperste frembringelse, hvor ånden i enhver kunst og enhver vitenskap, når den er fullendt, til slutt blir en del av poesiens blomstring, slik er kritikken den felles bærebjelke som hele erkjennelsen og språkets byggverk hviler på.
Som følge av mangel på grundig lærdom og kritikk har altså vi som lever i nyere tid, og spesielt vi tyskere, mistet vår poesi – og med den en gammel tenkemåte som var tilpasset nasjonen. Riktignok manglet det ikke lærdom i Europa etter at den flyktige greske kulturen hadde utbredt sine skatter, etter at romersk rett var innført, boktrykkerkunsten oppfunnet og universiteter stiftet. Men fordi denne lærdommen så helt og holdent var utenlandsk, ble morsmålet mer og mer forsømt. Den poetiske anskuelsen var nå gått så fullstendig tapt at de lærde, som ofte heller ikke var noe annet enn lærde, manglet den aller første og vesentligste betingelsen for kritikk. Det viste seg ganske tydelig i de første forsøkene på å felle en dom om estetisk verdi eller verdiløshet. Litt etter litt ville man forbinde filosofi med lærdom og dermed forsøke å anvende de allmenne begrepene om skjønnhet og kunst, ofte uten riktig å skjelne mellom hvor de passet og ikke passet. Fordi mye av dette slaget allerede forelå i oldtidens skrifter, hvor de i det minste virket som tradisjon, ga det støtet til en dunkel tro, samt mange forsøk på å anvende denne troen. Men allerede ved den første frukten av disse bestrebelsene ble det klart ut fra hvilken absolutt mangel på kunstforståelse, ut fra hvilken avstand til all poesi man forsøkte å nærme seg poesien. For man våget bare å felle en dom om noen få tekststeder og kjempet om deres verdi eller verdiløshet like inn i den minste detalj, slik at alle følelser opphørte. Man søkte ikke så mye grunnen til velbehaget ved slike steder ut fra sjelens natur rent fysikalsk, som ved å utlede temmelig tomme abstraksjoner av dette, ofte med de voldsomste spissfindigheter. Den første betingelsen for all forståelse, og altså også for forståelsen av et kunstverk, er helhetsanskuelsen. Med hensyn til dette var det umulig å tenke seg en diametralt motsatt metode, og det gikk til slutt så langt at man bare leste slike steder hos dikterne som man kalte poetiske bilder, og innordnet dem pedantisk i et system. Denne epoken sammenfaller med det første trinnet i Lessings løpebane og kritikk. Selv om hans estetikk fremdeles helt og holdent minner om denne falske tendensen, kan man likevel komme med følgende ros, uten unødig å fremheve svakhetene ved de første skrittene til denne store ånd: Selv de av hans første estetiske synspunkter som bare dreier seg om en forklaring av tilfredsstillelsen ved kunsten ut fra den analyserende psykologien til Wolff-skolen – en forklaring av kunstfenomenet som først vilkårlig forutsetter at sansene er fornuftige, og deretter at fornuften er fullkomment egennyttig, for å forhindre den fra å falle tilbake i ufornuft – selv i dette svakeste forsøket i hans tidlige tenkning blir man ikke uten en viss glede klar over en større strenghet. Nesten alt blir tilbakeført til realitetsbegrepet som det eneste reelle begrep, og mange vil allerede her finne den første kimen til Lessings senere filosofi, som etter hvert knyttet an til den strengeste og mest konsekvente realisme.
For øvrig viser denne tendensen allerede ganske klart hvor fremmed poesien var blitt for menneskene. Kunstfølelsen var for dem et fenomen som de fremfor alt ønsket å begripe og forklare; men det åpnet verken for forståelse av kunsten eller gagnet dikteren selv. I nyere tid har man, særlig siden Kant, slått inn på en annen vei. Ved å tilbakeføre hver enkelt estetisk følelse til følelsen av det uendelige, eller erindringen om friheten, har man i det minste reddet poesiens verdighet. For kritikken er imidlertid ikke så mye vunnet ved det, så lenge man bare vil forklare sansen for kunst i stedet for å utøve, anvende og danne den allsidig. Man kunne også tenke seg noe som dels lignet en øyets eller ørets fysikk for malere eller musikere, dels noe som i enkelte data og ideer i det minste foreligger som kime, altså en tilsvarende vitenskap for poesien. Men nettopp fordi dette er en mer omfattende kunst, kan den ikke være estetikk, heller ikke fantastikk, fordi dette igjen ville falle allment sammen med filosofiens begrep om en bevissthetens vitenskap. Men dette måtte være en slags patetikk, en riktig innsikt i vredens vesen, vellystens vesen osv., og til en oppstilling av dette er unektelig de fysikalske teoriene om mennesket og jorden fremdeles ufullkomne. En slik vitenskap ville som en del av fysikken riktignok være en svært reell vitenskap, men den kunne vanskelig hjelpe dikteren i utøvelsen eller forandre hans natur. I det minste ville ikke kunstdannelse oppstå gjennom dette, og for kritikken ville bestrebelsene være forgjeves.
Men Lessings ånd var ikke skapt for å følge en falsk tilbøyelighet til ende. Djervt gikk han fra det ene til det andre i en uregelmessig løpebane, han skar gjennom mange systemer, for eksempel svært forskjellige litterære emner. Allerede tidlig ga han uttrykk for en streben etter strengt å skille mellom forskjellige kunstneriske genre ved siden av psykologiske forklaringer, ja, han ville bestemme deres begrep med vitenskapelig presisjon. Dette er fremherskende i så vel hans antikvariske som hans dramatiske forsøk og forlot ham aldri. En utmerket bestrebelse, og først ved den blir egentlig grunnen lagt for en bedre kritikk som kan gjenopprette den gamle, tapte. Hos de gamle var forskjellen mellom genrene tydelig for alle og enhver ut fra anskuelsen; genrene hadde utviklet seg fritt, ut fra kunsten og diktekunstens vesen, og ut fra de greske kunstartenes vesen, og forble umiskjennelig og uforanderlig tro mot sin egen karakter selv i avvikene. Men i poesien til alle gamle og nye folk, som for oss etter hvert skal utgjøre kritikkens gjenstand, er genrene i det store og hele for mange og for mangfoldig modifisert til at den rene følelse er tilstrekkelig uten et ganske bestemt begrep. Og med hensyn til de synspunkter som hersket da Lessing skrev og begynte å skrive, så viser den uhyre ukunsten i den allmenne tenkemåten seg også i at man fordret alt av alle, og dermed ikke hadde noe som helst begrep. I likhet med hver ting, skulle også hvert verk være fortreffelig på sin måte og i sin genre, eller også være en vesensløs allmennting, som det er så mange av i moderne litteratur. –
Til tross for de mange beriktigelsene som trengs når det gjelder Lessings kunstbegrep, førte hans estetikk i det minste i riktig retning. For en sondring mellom genrene leder, når den blir riktig gjennomført, før eller senere til en historisk konstruksjon av kunstens og diktekunstens helhet. Denne konstruksjonen og erkjennelsen av helheten er imidlertid blitt stilt opp av oss som den ene og vesentligste grunnbetingelse for en kritikk som virkelig skal oppfylle sin høye bestemmelse.
Den andre grunnbetingelsen var utskillelsen av det uekte, men dette elementet må finne en helt annen form når det anvendes på den hjemlige litteraturen. Det som er blitt bevart fra gamle tider, er gjennom ytre betingelser blitt bedre sikret mot forfalskninger; i motsetning til dette er mengden av det falske og uekte – dette som tar seg inn i bokverdenen, ja også i menneskenes tenkemåte, i stedet for det sanne og ekte – blitt uhyre omfattende i vår tid. For at det i det minste skal skapes rom for kimen til det bedre, må først feilgrep og hjernespinn av enhver art ryddes av veien. Man kan med Lessing passende kalle dette polemikk, en kunst han treffsikkert utøvde gjennom hele livet, og særlig den siste halvdelen av det.
Den historiske utviklingen av begrepet kritikk som hittil er gjengitt, omfatter samtidig Lessings løpebane som forfatter og sammenfaller med de forskjellige epokene i hans ånd. Overalt vil man også legge merke til den opprinnelige såkalte filologien, den virksomme interessen for alt som på et eller annet vis kan være litterært interessant, selv om det egentlig bare er interessant for en litterat eller bibliotekar i kraft av at det en gang har interessert en eller annen. Med tilfredsstillelse merker man her og der spor etter den mest omhyggelige oppmerksomhet overfor det tyske språket, og et kjennskap til dette språkets gamle minnesmerker som fremdeles er sjeldent, men som den gangen var enda sjeldnere. Han skrev allerede tidlig en kommentar til «Helteboken», som man bare må beklage tapet av, og ganske sent, midt i presset fra andre beskjeftigelser, gjorde han de episke romanene om den hellige gral og det runde bord til gjenstand for forskning.
Slik er det nemlig. Hans ånd var ikke forvist til den trange sfære av andre lærde, som bare er kritikere på latin og gresk, og som på andre språk er sanne ukritikere, fordi de er fremmede for dem og uten innsikt. Lessing derimot, behandlet alt med kritisk ånd; filosofi, teologi ikke mindre enn diktekunst og antikviteter. Det klassiske behandlet han ofte med letthet og popularitet, slik man oftest bare gjør når man snakker om de moderne, og det moderne undersøkte han med en strenghet og nøyaktighet som man tidligere bare fant i behandlingen av de gamle. Han studerte som nevnt den gamle, hjemlige litteraturen. Han var likevel godt nok kjent med den utenlandske til at han i det minste kunne vise riktig vei når det gjaldt hvor man skulle vende seg og hva man skulle studere, nemlig engelsk litteratur i stedet for den fremherskende franske, og så italiensk og spansk.
Så omfattende hans kritikk var, er den likevel populær – helt og holdent allment anvendbar. En altomfattende lærd med stor ånd, som Sir William Jones, forfølger ikke bare diktekunstens system, men hele veven til alle språkene gjennom slektskapenes kjede helt tilbake til deres opprinnelse, idet han først avslører deres skjulte verksteder. Når en Wolff med uforlignelig skarpsinn trenger gjennom labyrinten av alle fordommer, tvil, misforståelser, grunnløse antagelser, halvheter og overdrivelser, grovere og umerkelig finere forfalskninger og tidens forvitringer, og til forskerens store tilfredsstillelse endelig når frem til kilden og til den sanne opprinnelsen for de eldste kunstminnesmerkene i antikkens kunstrike nasjoner, så ligger det i sakens natur at bare få kan og skal ta del i disse undersøkelsene. Det holder at det finnes få kritikere av denne esoteriske typen i en tidsalder – og noen få som forstår dem.
Men ånden i Lessings mer populære kritikk ligger innenfor rammen av det allment forståelige, utbredt i hele litteraturens omkrets. Intet er for stort og intet tilsynelatende så ubetydelig i litteraturen at denne frimodig undersøkende ånd ikke skulle kunne la seg anvende på det. Over alt bør en slik ånd streve etter riktige kunstbegreper, mens den tar alt alvorlig, likevel med lette bevegelser, med en rimelig forakt for det middelmådige eller elendige – og evne til å utrydde det.
Spesielt for Tyskland ville dette være svært passende og ønskverdig. Vi er en lærd nasjon, ingen gjør oss rangen stridig i dét. Dersom vi ikke gjennom lærdom og kritikk gir et sikkert grunnlag for litteraturen, som for en stor del ennå ikke er frembrakt, frykter jeg at vi snart vil miste det lille vi allerede har.
Til slutt noen få ord for å antyde hvordan man kan bestemme begrepet kritikk mer nøyaktig vitenskapelig enn det som kunne skje i den utviklingshistoriske gjennomgangen som er foretatt så langt. Man kan tenke seg kritikken som et mellomledd mellom historie og filosofi, som forbinder de to og får dem til å forene seg i et nytt tredje. Uten filosofisk ånd kan den ikke lykkes, det innrømmer enhver, og like lite uten historisk kunnskap. Den filosofiske lutring og prøving av historien og overleveringen er ubestridelig kritikk, men nettopp det er like ubestridelig ethvert historisk synspunkt i filosofien. Det sier seg selv at det ikke dreier seg om kompilasjoner av meninger og systemer, slik man vanligvis oppfatter det. En filosofiens historie, som det her snakk om, har vel også bare ett system eller én filosof som gjenstand. Selv om vi snakker om bare ett tankesystems fremvekst, eller én ånds dannelseshistorie, er det ikke uten videre lett å forstå. Og likevel er det bryet verdt, når det dreier seg om en original ånd. Ingenting er vanskeligere enn å rekonstruere, fornemme og karakterisere helheten i en annens tenkning i detalj. I filosofien har dette hittil langt på vei vært vanskeligst, om det nå kommer av at fremstillingen av filosofien ennå er mindre fullkommen enn fremstillingen av dikterne, eller om det er begrunnet i genrens vesen i seg selv. Likevel kan man bare si at man forstår et verk eller en ånd når man kan rekonstruere gangen og legemsbygningen. Denne grundige forståelsen, som når den uttrykkes i bestemte ord, kalles karakterisering, er kritikkens egentlige arbeid og dens innerste vesen. Man kan nå sammenfatte de gedigne resultatene i en historisk masse i ett begrep. Eller man kan bestemme et begrep ikke bare for å skjelne det fra andre, men konstruere det i dets tilblivelse, fra det første opphav til den siste fullendelse og sammen med begrepet fremstille dets indre historie. Begge deler er en karakteristikk, kritikkens høyeste oppgave og den inderligste forbindelse mellom historie og filosofi.
Oversatt av Tom Egil Hverven
(«Vom Wesen der Kritik» i Lessings Gedanken und Meinungen [1804], oversatt fra Friedrich Schlegel: Kritische Schriften und Fragmente, Studienausgabe, Band 3, Ferdinand Schöning: Paderborn 1988, s. 44–50)