Hjernen svever som en zeppeliner over novellene til Hanna Dahl.
Tidligere publisert i Vagant 4/2015.
Hanna Dahl
Rønneimperiet
Gyldendal, 2015
«Vi skriker etter transcendens,» skriver Jørn H. Sværen i tekstsamlingen Dronning av England (2011). I brevet «Kjære Stein» blir oppgjøret med det figurative i konseptkunsten sammenlignet med vegringen mot metaforen i poesien. «Men metaforen er ikke død,» bedyrer Sværen, «slik maleriet ikke er dødt, og gud.» Desillusjon og nederlag står sentralt i Hanna Dahls debutbok Rønneimperiet, som inneholder seks noveller, tre korte og tre litt lengre. Handlingen i den første teksten, «Korsdrager», finner sted i Kosovo under krigen på 90-tallet, og beskriver et kjærlig søskenforhold i en urolig tid. En ung jente fra en serbisk familie ser på storebroren Marko med beundring, men ganske tidlig viser Dahl også en ansporende vilje til å spenne opp de store lerretene:
Jeg kjenner et digert hat mot det mytiske. Det er sleipt, farlig, forførerisk. Først og fremst er jeg redd språket må straffes. På et eller annet tidspunkt begynte språket å forvrenge virkeligheten og menneskene i den. Språket forvandlet naboer til fiender, vennskap til allianser, hjemmet vårt ble nasjonens hjerte som sto i fare for å bli revet i filler. Ingen skal fortelle meg at kriger ikke drives fram av språk.
Myten lager natur av kultur, sammenheng av vilkårlighet. Den «naturaliserer imperiet», med Roland Barthes’ ord fra Mytologier (1957). Ved å reversere prosessen søker mytekritikken å komme fram til mytens grunn: ideologien. Marko tar søsteren med seg inn i en bil og ut på en humpete vei i mørket og fram til et sted i skogen hvor folk fra FN, OSCE og KFOR holder på med lyssky aktiviteter – «små jenter med mørke øyne» blir misbrukt av internasjonale tjenestemenn – og den hyklerske sammenstillingen av moral og amoral er som et slag i ansiktet på vår heltinne og hennes bror. Spørsmålet siver ut mellom linjene: Er vestlig, militær inngripen i moralens navn forankret i myter ikke helt ulike Miloševićs valgspråk «Samo sloga Srbina spasava: Bare enhet redder serberen»? Dersom menneskerettighetene er mytestoff, må bombingens beveggrunn være ideologi.
Marko er forelsket i en albansk jente, og søsteren til jenta er blant de misbrukte. Han er i ferd med å slå hull på myten og få øye på ideologiens grimme oppsyn i sprekkene. Marko bestemmer seg for å hevne ugjerningen og skaffer seg lister med «navn, bilnumre, adresser», men blir drept før han rekker å sette planen ut i livet.
Hanna Dahl, Rønneimperiet, Gyldendal Norsk Forlag 2015At myteknusing fører til nederlag er noe av et ledemotiv gjennom novellene til Dahl. I «Ulven og kalven» er hovedpersonen en voksen kvinne som observerer sin mor i hverdagslige situasjoner. Hun sliter med et «røntgenblikk» som gjør at hun ser «alt som ellers er så fjernt fra det en mor er».
Røntgenblikket avnaturaliserer væremåter og mellommenneskelige forhold, hun er på sett og vis i stand til å se sannheten, uten at det gjør henne verken fri eller lykkelig. Hovedpersonen er følgelig også ute av takt i rollen som mor for sitt eget barn: «Jeg tok meg selv i å etterligne mødrene jeg studerer.» Tilstanden kan ligne den hovedpersonen befinner seg i i Trude Marsteins roman Plutselig høre noen åpne en dør (2000), og den tendensen i norsk litteratur på 00-tallet Ane Farsethås har kalt «underskudd på virkelighetsfølelse». Det er med andre ord en godt opptråkket sti Dahl tar inn på med bokas andre novelle.
Heldigvis blir dette noe forslitte motivet satt inn i mer produktive rammer gjennom samlingens øvrige tekster. I novellen «Moderne krigføring» skriver Dahl om en tidligere soldat fra nettopp Balkan, som spiller krigsspillet Call of Duty for å kjenne nærværet av reelle konsekvenser: Feilgrep i spillets verden betyr døden. Det kan riktignok virke temmelig floskelaktig når han hos psykologen sier: «Jeg går rundt i en heldekkende bedøvelsesdrakt jeg ikke blir kvitt.» Men så fortsetter bekjennelsen, og da er det som at det oppstår et rom mellom hovedpersonens noe lettvinte selvbeskrivelse og et språk som trekker ham mot et bilde av sin egen tristhet han selv ikke forstår. Novellen forskyver seg betegnende nok også fra førsteperson til tredjeperson: «Og så synker han kraftløs sammen i de tomme skyggene figurene kaster over ham, de spenner seg ut som seil mellom ham og den klare luften og han synes ikke han kan gjøre noen verdens ting, for det er dager i hans egen kropp som reiser seg.» Teksten vender oppmerksomheten mot grensene for hovedpersonens blikk på seg selv og verden, som et ekko av David Foster Wallaces mektige beskrivelse av depresjon i Infinite Jest (1996), «as a kind of infinitely horrifying billowing black sail at the edge of perception». Eks-soldatens tristhet springer ut av observatørrollen, samtidig som han i novellen er en tilskuer til seg selv, og til begrensningene for sin egen forståelse. Denne dobbeltheten er et av novellesamlingens mange snedige grep.
I novellen «Ømfintlighet» tar Dahl behandlingen av observatøren et skritt videre. Her har en gammel mann havnet på kant med lokalsamfunnet. I sin isolasjon opplever han en sammenføyning av den indre og den ytre verden, en sammenføyning som skyver ham mot galskapen: «Det var ingen grenser mellom det jeg så og det jeg tenkte.» Etter en økning i tap av sau til rovvilt i den lokale utmarka, setter bygda sammen et jaktlag som skal få slutt på herjingene. Hovedpersonen i novellen er dypt uenig med beslutningen, og igangsetter sin egen motstandskamp: Han fyrer daglig av skuddsalver for å skremme bort skogens rovdyr, før han går over til å drepe sauer egenhendig, og til slutt også bikkja til en turgåer. Enkelte deler av «Ømfintlighet» når ikke helt opp til samlingens høydepunkter, all den tid handlingen virker påhittig og stilen noe anstrengt. Men refleksjonene hovedpersonen gjør seg mot slutten av teksten er interessante nok: «Det kan være flatt eller tomt eller oppjaget av liv dette eksterne, men straks du sier noe om det ser det ut som den hjernen du har. Ikke noe annet. Det er jo både en trøst og en mare.» Vår fortolkning av verden bidrar med andre ord til å forandre den. Og dette er jo selve livets mulighetsrom, den fenomenologiske grunnsituasjonen, men fortolkning skaper også avstand: Hovedpersonen bærer med seg en lengsel etter å overskride sin egen hjerne, bli ett med omverdenen.
Selv om den typiske novelleutgivelsen i Norge er et debutantverk, er det bemerkelsesverdig lite oppfinnsomhet å spore blant landets novellister. Det meste som blir publisert kan innordnes under fanebærerne Kjell Askildsen og Hans Herbjørnsrud, og jeg er enig med Morgenbladets kritiker Olaf Haagensen i at Rønneimperiet huserer i samme leir som sistnevnte (16.10.15). Men Dahl lar også tekstene sige ut i essayistiske utposninger, ikke ulikt hvordan Modum-sambygdingen Cathrine Knudsen skriver sine romaner. Dahl gir mye plass til utprøvende, nokså intrikate tankerekker, og språket i novellene viser en bevissthet om at det fungerer både meningsskapende og meningsforvitrende, der det veksler mellom en likefram, muntlig prosa og ukonvensjonelle vendinger fulle av gammelmodige, halsstarrige ord.
Ved siden av «Korsdrager» er tittelnovellen «Rønneimperiet» bokas bærebjelker. Teksten handler om en norsk stipendiat som reiser til Russland for å skrive om grupperingen «Imperiets legionærer». Legionærene er en samling «filosofer, forfattere, aktivister, installasjonskunstnere, musikere, kunstmalere, en og annen trollmann» som vil avvikle statsmakten og la «det russiske imperiet […] gjenoppstå fra asken». Siktemålet deres er å «forsvare de usynlige grensene ved bevissthetens ytre perimeter». Det er snakk om et usynlig imperium, hvor den ideologiske krigen utkjempes med pamfletter, aksjoner og kunstverk. På tross av politiske betenkeligheter, fascinerer legionærenes vilje til makt den unge stipendiaten, som selv lider av en skandinavisk mentalitet, hvor «hjernen er bløt og viljen paralysert». Og hvor virkeligheten stadig befinner seg på armlengdes avstand, kunne vi kanskje lagt til. På tross av den litt for gjenkjennelige uvirkelighetsfølelsen, er novellen betegnende for hva som gjør Dahls bok til oppløftende lesning. Ikke bare forankres tekstens tempo og lynne i hovedpersonens eksistensielle uro, men handlingen er også koblet til overbygningen som svever over Rønneimperiet lik en vektløs, ensom hjerne. Lyden fra maskineriet som durer og går langt der oppe nedfeller seg i teksten som et langdratt skrik etter transcendens.
