Frosten flenser av knokehud, men så lenge føret er tørt, går det an å sykle.
En grånende kulturbyråkrat (forestiller jeg meg) foretar en forbisykling ved lyskrysset, men jeg overhaler ham og presser ham inn på bilveien foran en lastebil.
Det er et godt alternativ til å stå og angste over tungtrafikken som skal komme og voldta meg. Med hjelm på barnet bakpå må det være en besynderlig tanke som går gjennom det egne, blottede, hodet i øyeblikket før det treffer asfalten.
I idealsamfunnet skulle det naturligvis være forbudt å slå noen andre enn dem som er svakere enn en selv. Men ennå er det lov å rette raseriet sidelengs, så lenge en forholder seg standsmessig og for all del ikke spenner ben oppover i hierarkiene. Dette er den nokså forkvaklede resten som måteholdets dyd har blitt redusert til: autoritetstro smisking som finner glede i å skjelle ut noen som har satt seg på ens egen plass på toget, men straks en uniformert konduktør kommer for å oppklare situasjonen, slår over i servil medgjørlighet («det kan jo dreie seg om en misforståelse»).
Grått nytt hår! Det er 70 år siden Adorno bemerket at gjerrigheten, som ikke unner seg selv eller andre noe, har blitt spilt ut på sidelinjen av en «nouvel avare», en glupskhet som unner seg selv alt og de andre ingenting. Det får være til trøst eller tvert imot vekke enda større fortvilelse at den transformasjonen som menneskets psyke implisitt skal ha gjennomgått i moderne tid, vel er en overdrivelse – for eksempel tegnes et liknende bilde i Shelleys fotnoter til Queen Mab, der hovedforskjellen ser ut til å være at Shelley ennå kommer med ektefølte utbrudd mot jævelskapen, mens Adorno nøyer seg med sardonisk å konstatere tingenes tilstand. Uansett er det fristende å hevde at også den klassiske ødeland, som unner både seg selv og andre livets alle goder, har blitt avmontert og innsmeltet i den selvsamme formen for ensidig glupskhet.
I all sin prinsipielle enkelhet er griskheten altomfattende. Så er også opprørstrangen gammel som bein (og dømt til å feile). Det eneste som forandrer seg, er argumentasjonen, og bejubler vi fantasien i påberopelse av Einsteins aforisme om at en ikke kan løse et problem ved å ty til den samme tankemåten som ledet til problemet, har vi gjort lite annet enn å innvie også den aforismen i vårt enveiskjørte tankefellesskap.
Adorno må gjerne eksemplifisere en annen, vel så eldgammel forvandling, nemlig hvordan sinte unge menn blir til sure gamle gubber. Men gjenstår et fnugg av medmenneskelighet, er det vanskelig å unngå at raseriet tiltar med alderen, når alternativet er å gi indignasjonens stafettpinne over til den oppvoksende generasjon, for selv å gi seg i kast med å stemme Høyre eller Ap og legge seg under griskhetsprinsippets pisk i insisteringen på at verdenssamfunnet, sine skjevheter til tross, jo «fungerer», en påstand som bare er humbug om en mener det er lønnløst å bruke «den gylne middelvei» som rettesnor for livet i et perverst samfunn, der internasjonale foretak utkontrakterer industrien til forhold som ville vært ulovlige i de humanistiske demokratiene der foretakene har sine hovedkvarter, utkontrakterer barnearbeid og slaveri, alle blodsutgytelsene som smører det globale økonomiske maskineriet, slik den sentrumskjære statssvensken Carl Bildt tilbragte noen av årene utenfor regjeringskontoret som styremedlem i Lundin Oil på begynnelsen av 2000-tallet, da selskapet samarbeidet med lokale krigsherrer om å renske ut oljeområdet Blokk 5A i nåværende Sør-Sudan for å legge til rette for utvinning.
Når vi lider oss gjennom juletidens obligatoriske nyhetskavalkader, ja, da er det trøstefullt at Sverige har det verre. I høst har Sverigedemokraterna konsolidert sin posisjon og veltet mindretallsregjeringen ved å stemme gjennom opposisjonens statsbudsjett, som tilsynelatende var ment mer som et festlig utspill enn et reelt budsjettforslag. Nå gjelder det å spille fløyte så lenge det er lov, i påvente av at Moderaterna tar sitt ansvar for makten og åpner for forhandlinger om et blåbrunt alternativ for Sverige. I Weimarrepublikken skal man visst ha ansett det for et problem når partier i riksdagen undergravde demokratiet innenfra, men som vi også har lært, kan man ikke lage omelett uten å knuse egg, og om noen av eggene som havner i gryta, er råtne, skal nok Folket svelge unna det som serveres.
Nyhetsnorge ser på sin side ut til å eksistere i et evig 2011, som rundes av i smørkrisas tegn rundt juletider, samme hva som måtte ha skjedd under årets løp. Denne gangen er det blant annet stadig mer avsindige metoder for utvinning av ukonvensjonell olje som får spille nasjonens svøpe.
Tidens tenkemåte er preget av en stemning eller stil der det regnes som fresk journalistikk å assosiere voldelige konflikter på Elfenbenskysten til spørsmålet om hvorvidt dette kommer til å påvirke sjokoladeprisene, og der løse rykter om enkeltpersoners etter sigende kriminelle tilbøyeligheter frydefullt brukes til å blamere hele nasjoner – så var det også media som igangsatte den rumensk kampanjen for å endre det offisielle navet på roma til ţigani, så ikke dumme vestlige journalister og lesere skulle fortsette å tro at det var rumenere som sådan som var tyvene og bandittene.
Denne sammenblandingen av det spesifikke og det generelle har den motsatte (og fordummende) effekten av en Gertrude Stein-meditasjon, der fraværet av spesifikke markører gjør poesien til skulpturerte psykologiske tilstander, som kan overføres på en uuttømmelig mengde enkeltsituasjoner.
Det finnes emner en kan skrive om uten å bli banal, men banaliteten som sådan er ikke et av dem. Og dog er den på et vis vakker, det tøylesløse griskhetsprinsippets diamantform, de minutiøse fasettene som innfanger, regjerer imperium og myriade.
Det tilbys en «liten åndelighet», presist proporsjonert så kristenkapitalistene så vidt skal makte å tolke Jesu «la de små barn komme til meg» som et billedlig utsagn om frelsens vesen, som slettes ikke må tas bokstavelig som noe argument mot å deportere barna tilbake til krigssonen. Om denne åndeligheten gir anledning til å finne ro i kirkerom, har den en like viktig funksjon i isoleringen av sjelens anliggender til disse autoriserte rommene, for å forhindre tanken fra å utfolde seg i hytt og pine. Du kan stå over oppvaskkummen, sortere bestikk og tallerkener under den ugjennomsiktige såpevannoverflaten, og i hendenes kunnskap komme nærmere mystisk erkjennelse enn de som prediker, og som baserer sin religion på den forsettlige misforståelsen av ordet «gud».
Forvirrede trær forknopper seg midtvinters, ligger knekket, men i full blomst, etter vårstormer.
Det krever en viss viljestyrke å holde et kokende egg i hånden, kjenne eggehvitens opprørte bevegelser gjennom skallet. Ingen kan resten av livet stå ved en dør som knirker i et tonefall likt en stemme, og prøve å utskille ord i hengslenes sang. Hvem knuger den kokende kloden?
Gro, hjul. Rundt oss smuldrer verden opp.
