Kjære Vagant-leser,
2025 ble et år med stort frafall blant norske forfattere. Siden mars har Ingvar Ambjørnsen, Tor Åge Bringsværd, Liv Køltzow, Roy Jacobsen og Dag Solstad forlatt oss. De leverte alle vesentlige bidrag til vår kollektive selvforståelse, og vil bli dypt savnet av mange.
Natt til 19. oktober gikk også Vagants medredaktør Henning Hagerup bort, 66 år gammel. Selv om Henning de siste årene ikke var den som publiserte flest tekster, var han svært aktiv i redaksjonen. Han diskuterte store og små begivenheter med oss andre, inspirerte med lesning av litteratur fra fjern og nær og deltok usvikelig i arbeidet med alle slags tekster.
Da Henning døde, var årets andre utgave (på 224 sider) så å si ferdig til å gå i trykken; nå måtte vi områ oss. Kombinert med sykdom har dette tatt tid. Derfor kommer to fyldige papirutgaver – 2/2025 og 3–4/2025 – først i begynnelsen av 2026, med et par ukers mellomrom. Vi ber abonnentene om tålmodighet og har til gjengjeld lagt ut 1/2025 som pdf, slik at dette nummeret – med en temaavdeling om Japan – kan leses på skjerm og spres som digitalt julehefte til venner og familie.
Vi sier ellers farvel til 2025 med en kavalkade der bladets faste skribenter og gjenværende redaktører oppsummerer noe av det dette turbulente året har budt på.
Henning Hagerup (1959–2025) bidro første gang i et Vagant-nummer i 1989, da et intervju over telefon med litteraturforskeren Harold Bloom bar tittelen «Transatlantisk monolog» (intervjueren fikk kun skutt inn noen få ord). Som den eneste i Vagants historie satt Henning i redaksjonen i to perioder. Først var han medredaktør mellom 1990 og 1997, da han tok farvel med det vidgjetne «klassikernummeret», tidsskriftets tykkeste utgave til da (der Bloom igjen opptrådte i en nøkkelrolle).
Få andre redaktører eller skribenter har blitt like sterkt identifisert med Vagant som Henning. Da redaksjonen i 2016 merket at han hadde tid til overs og ideer til redigeringen av bladet, spurte vi om han kunne tenke seg å bli med igjen. Etter litt betenkningstid sa han ja.
Snart var han en av de mest aktive redaktørene, enten det dreide seg om idémønstringer om temanumre eller diskusjoner av ordvalg og kommasetting. Slik forble det til det siste; den tidligere «bohemenes konge» (litteraturprofessor Arne Melbergs uttrykk) hadde byttet ut røykerom, redaksjonslokale og byens vannhull med vårt digitale samvær.
Det må innrømmes at det er vanskelig å se for seg Vagant uten Henning. Men det finnes ingen bedre måte, tror vi, å hedre minnet hans på enn å fortsette å lage det tidsskriftet han inntil det siste arbeidet helhjertet med, ja, ofret så mye for.
Thale Heidel Engelsen gjorde på begynnelsen av året et e-post-intervju med Henning for bergenstidsskriftet Prosopopeia. Denne studentpublikasjonen var han særlig glad i, etter at han på begynnelsen av 2010-tallet overvant en alvorlig skrivesperre via en forespørsel om å skrive et essay for dem til et nummer om romantikken (hans litterære yndlingsperiode).
Da Prosopopeia i vår skulle lage et nummer om litterære gjengangere, ble Henning igjen oppglødd. Flere av de senere essayene hans handler om gotisk litteratur og spøkelseshistorier, fortellinger og dikt hjemsøkt av gjenferd; han hadde vanskelig for å akseptere at døden skulle kunne innebære en endelig slutt. Han fortalte gjerne om hvordan han så for seg at det ville være å komme til himmelen, der hans døde venner (som vagantene Torunn Borge og Pål Norheim) ville sitte og vente i baren, med gratis drikke til alle i all evighet.
Prosopopeia-intervjuet ble det siste Henning ga. Han er ellers en av få nordmenn som er intervjuet gjennom en hel bok, Alf van der Hagens Leseren (2016). Også Live Lundh, Mazdak Shafieian og jeg gjorde på ulike tidspunkter grundige intervjuer med ham.
I alle disse samtalene siterer Henning villig vekk fra diktverk på ulike språk. Han var utvilsomt den mest språkmektige vaganten i tidsskriftets 38 år lange historie. Samtidig var han trolig den med mest erfaring fra eksistensens vanskeligere sider. Han var anerkjent, men visste inderlig godt hvordan det er å være langt nede.
I perioder med sykdom og nød fant Henning trøst i det skrevne ord. Som han en gang sa i et intervju gjort av Heidi Borud i Aftenposten (20.01.2017): «[V]i må ikke slutte å tro på at litteraturen kan ha en direkte helbredende effekt i kritiske sammenhenger. […] Jeg mener at litteraturen har reddet livet mitt.»
Henning hadde en uforlignelig humor, og kunne gi seg harselerende parodier i vold. Da kom en annen side av den ellers så forsiktige erkehumanisten til uttrykk. Han deltok i mang en litterær polemikk (les f.eks. kommentaren «Kålhuekritikk» fra 2018), men ble, som han sier i Leseren, «etter hvert nokså lei av den brushaneholdningen som ligger i en del litteraturkritikk» – av og til også hans egen.
Om sine metafysiske tilbøyeligheter fortalte Henning i samtaleboka at lesningen av Dag Solstads Professor Andersens natt (1996) fikk ham til å ønske selv å tre tydeligere frem: «Jeg turte å si klarere fra om hva jeg selv mente om disse tingene. Kritikeren i meg ville ikke nøye seg med halvkvedede viser eller la ting være altfor underforstått.» Han utviklet etter hvert det kristent fargede essayistiske språket mange i dag knytter navnet hans til, kjennetegnet av at han gjerne så verden fra perspektivet til «en type absolutt eksistensiell underklasse» (Leseren). Han må mot slutten av livet selv sies å ha tilhørt denne underklassen. Like fordømt fortsatte han arbeidet med å gjøre litteraturen levende for oss andre.
Vagant publiserte i kjølvannet av dødsfallet redaksjonelle minneord, en samling tekster av andre som kjente Henning godt og en podkastsamtale om Hennings liv og virke. Selv holdt jeg en tale i bisettelsen 13. november.
Vi ønsker god jul og sier farvel til det turbulente året 2025 med nok en takksigelse til primus inter pares, vår kjære, uerstattelige Henning Hagerup.
Audun Lindholm
Ansvarlig redaktør, Vagant
Jevnlig sender Vagant ut et nyhetsbrev med lenker til saker på nettsiden og informasjon om relevante arrangementer. Vil du holde deg oppdatert?
Her kan du abonnere på nyhetsbrevet og få tilgang til tidligere nyhetsbrev.
Som abonnent får man tilgang til alt hva Vagant har å by på av kritikk, essayistikk og langformjournalistikk.
