Kjære Vagant-leser,
i gamle dager var offentligheten enkel: Den besto av aviser, bøker, ukeblader, tidsskrifter og NRK. Disse mediene viste ofte til hverandre, slik at man fikk fornemmelsen av at de utgjorde et organisk hele. Slik oppsto den moderne nasjonen Norge. Så kom nærradioer, TV2, svensk TV3 og modemet, og hele vår verden ble forandret.
Selv om alle i dag er publisister på sosiale medier, har noen fortsatt som jobb å være redaktør. Og enkelte medier har større budsjett enn andre. Ikke minst NRK, som i år mottar omtrent 7,5 milliarder kroner i tilskudd over statsbudsjettet.
I norsk sammenheng er NRK en kjempe. Fra satelittenes perspektiv dominerer Silicon Valleys tek-giganter, og Marienlyst med sine lokalkontorer fremstår som en nokså liten, spesialisert aktør. Som kringkastingsjef Vibeke Fürst Haugen sa i et intervju i Morgenbladet (28.11): «– Vi har kjennskap til den norske befolkningen som er helt annerledes enn det de [eksempelvis Meta og Alfabet] har. Og det er ingen av dem som tenker at nå skal vi levere litt kvensk eller lulesamisk eller tenke på hvordan det er å begynne i barnehagen i Østfold.»
Likevel tyder et og annet på at også NRK er i ferd med å prioritere vekk mye av det de tidligere var gode på. Denne høsten og vinteren har særlig musikkdekningen blitt kritisert, av eksempelvis Egon Holstad i VG og Norsk komponistforening i brevform. Kritikerne hevder at statskanalen dropper kvalitetsjournalistikk og programmering gjort av programledere med særskilt kunnskap.
Konfrontert av Morgenbladets Elias Bakken Johansen med en anklage om at NRK «bidrar til en ensretting som en allmennkringkaster heller burde ha motvirket», svarer ansvarlig redaktør Haugen: «– Jeg forstår den veldig godt, men jeg er ikke enig i at vi driver med ensretting. Men igjen så er det sånn at hvis publikum ikke lenger bruker innholdet på de kanalene vi har, da gjør ikke vi jobben vår.»
Striden står altså om forståelsen av hva som appellerer til mange nok til at man kan bruke ordet «publikum» om mengden de utgjør.
NRK-plakaten, vedtatt av Stortinget, slår fast at rikskringkasteren har en forpliktelse til å «formidle norsk kultur og en bred variasjon av kunstuttrykk fra mange ulike kunstnere, uavhengige miljøer og kulturinstitusjoner i Norge». Som public service er mandatet å «oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet» og å «styrke norsk språk, identitet og kultur» (pluss over 40 andre punkter). Det er slike oppgaver mange nå uttrykker bekymring over at NRK prioriterer bort.
En av dem er forfatteren John Erik Riley, som i en debattekst i Vagant (28.11) har tatt for seg NRKs litteraturstoff. Han mener å kunne konstatere: «I stedet for å formidle kritiske perspektiver og praksiser som vi ikke får tilgang på ellers, følger NRK strømmen i samfunnet for øvrig.»
Riley bemerker at NRKs radiokanaler (eller nrk.no) knapt anmeldte bøker i november, og skriver:
Er det noe jeg savner i dagens radioflater, stadig oftere og stadig mer, så er det tilgang på kunnskap som utfoldes i form av lengre argumentasjonsrekker. Jeg vil ha analyser utført av fagkyndige, synspunkter som [er] gjennomtenkte og grundige. Jeg vil vite hvorfor en bok skal leses eller ikke leses, men aller mest: oppleve tenkning i møte med tekst, hva litteratur kan sette i gang hos én leser, og dermed kanskje også sette i gang hos meg, enten på hodenikkende eller hoderystende vis.
Slike savn og ønsker deles av mange boklesende radiolyttere. Men noe er det altså som får allmennkringkastingens ledere til å tenke at kunst, kritikk og kunnskap ikke lenger har den tiltrekningskraften det hadde. Dette «noe» later til å være at man nå kan måle hvor mange som lytter og leser.
Resultatene av disse målingene piner tydelig nok mange redaktører. Samtidig virker det ofte som at det glemmes at data må fortolkes for å gi mening, og at vi har en tendens til å forstå ut fra forutfattede ideer. En slik forutfattet idé kan være nettopp en bestemt oppfatning om hva «publikum» er (og hvor stort «det» må være), og om redaktørens oppgaver. Hva om vi i stedet for å studere lytter- og lesertall med argusøyne og sette en urimelig høy terskel for hvilke tall som kan regnes som tilfredsstillende, tenker at jobben går ut på å gjøre det vi snakker eller skriver om ekstra interessant, og dermed gjøre noe meningsfullt for den enkelte som velger å lytte eller lese?
I alle fall er det mulig å tenke på denne måten. En som gjør det, er kulturredaktøren i tabloidavisa Expressen, Victor Malm. Han begrunner holdningen slik (30.11):
Fenomen som användardata och personalisering är nämligen döden. Institutionerna som använder dem som underlag för beslut ruttnar inifrån; långsamt, först utan att någon märker det, förlorar man betydelse. Sen kommer stanken.
John Erik Riley kaller podkasten «10- og 20-tallets mest moteriktige sjanger», og er en anelse skeptisk til at den gjør «praten som form […] hegemonisk». Han har nok et poeng. Samtidig er det tydelig at podkastens friere og mer spesialiserte utvekslinger engasjerer lytterne – ja, at de har et publikum.
Også redaksjonssjefen i NRK kultur, Ana Leticia Lourenço Sigvartsen, har merket seg dette. I svaret sitt til Riley skriver hun: «Det stemmer at mye av det vi lager på lyd i dag, er samtalebasert. Det er en form som rommer veldig mye, er effektiv å produsere og som lytterne liker godt.»
For min del ble 2025 det året da jeg for første gang lyttet mer til podkaster enn til musikk. Dette som oftest samtalebaserte digitale radioformatet – for det er jo radio, bare løsere i formen enn opptak etter strenge sendeskjemaer – har 21 år etter at ordet først ble brukt, seilet opp som en av tidens definerende medieformer. Mer og mer er det i de uavhengige podkastene vi finner den givende omtalen av samtidskulturen.
Ingen norske litterære podkaster har så langt oppnådd samme status som Gästabudet har i Sverige – eller som Montages‘ Filmfrelst har i norsk filmliv. Men det finnes flere boklig anlagte podkaster, som tilbyr nettopp sånt som Riley etterlyser fra NRK. Fra Bergens litteraturmiljø kommer Bjercken & Liisberg (tidligere Hagesalongen), Klartekst og Lyrisk kvarter. De norske litteraturhusene legger ofte ut lyden av arrangementer: Bergen, Fredrikstad, Oslo og Trondheim har alle rikholdige arkiver. BLAs redaktører har fingeren på pulsen i BLA-podden, Morgenbladets Bernhard Ellefsen leder Ubehaget i kulturen og Klassekampens Karin Haugen innledet nylig Dag Solstad: bok for bok, som skal ta for seg samtlige bøker i Dag Solstads forfatterskap.
De filosofisk anlagte kan lytte til Winther & Væren og Einar Duenger Bøhns filosofipodd. Eksistensielle samtaler finnes i rikt monn i Dokka. Populærkulturen har Hjemme på Gimle, Hver gang vi rantes og Pop og politikk.
Og det fortsetter: Ønsker man norskspråklige presentasjoner av kulturelle og politiske debatter i de store europeiske landene, kan man lytte til Frankrike forklart og Tyskerne. Norske podkaster om det vi tidligere kalte Øst-Europa glimrer med sitt fravær, men det engelskspråklige, Polen-baserte tidsskriftet New Eastern Europe, som selges på Narvesen og har nordmannen Daniel Gleichgewicht som en av redaktørene, utgir den informative podkasten Talk Eastern Europe.
Ingen andre norske medier har behandlet polarisering som medialt og politisk fenomen på like poengtert vis som Manifest og Minerva med deres samarbeid i Sjølpolarisering – som viser hvor bra det kan bli når noen med tidsskriftets vilje til sammensatt fremstilling går inn i radioprogrammet som form.
Disse er bare noen av de etter hvert mange kulturorienterte tilbudene i den norske podkastfloraen. Til sammen viser de at utviklingen også i Norge går mot at mindre medier vinner frem mens allmennkringkasteren vingler og taper terreng.
Vår egen Vagantpodden har så langt kommet med fem episoder. I den siste snakker Snorre Fjeldstad, Espen Stueland og jeg om vår nylig avdøde venn og medredaktør Henning Hagerup (1959–2025). Episoden sneier innom NRKs litteraturdekning på 1990-tallet. Den gangen arbeidet Henning nemlig som fast frilanser i P2s Kritikertorget, som ble sendt rundt tippekamptider på lørdag (over 100 av sendingene finnes i Nasjonalbibliotekets Bokhylla). Den gangen, på 1990-tallet, sendte NRK P2 altså en slags Vagant-i-radioform i beste sendetid hver lørdags ettermiddag!
«Jeg har av og til betraktet intervjuene mine som noen av de sjeldne sjansene som finnes til å føre meningsfulle samtaler», skrev Alf van der Hagen (på 90-tallet redaktør i både Vagant og Kritikertorget) i forordet til sin tredje bok med forfatterdialoger (2000). Utsagnet høres overmodig ut i dag, men vi må forsøke å forestille oss hvordan situasjonen var syv år før Norges første litteraturhus åpnet og fem år før podkasten ble introdusert, samtidig som NRK hadde endret seg kraftig på grunn av konkurransen fra kommersiell radio og tv. Klagesangene om tilstanden i norsk offentlighet ble mange utover 90-tallet.
Spol frem til 2025. Mange har nå ørepropper i hvor enn de går. Et eller annet ved podkasten som form har grepet massene. Alf van der Hagen sier videre i forordet til Dialoger 3: «En forberedt og ‹kunstig› samtale gir faktisk anledning til et møte som ellers ikke ville ha funnet sted. Den åpner noen lukkede rom. Det får meg til å tenke: Kanskje vi skulle gjøre dette oftere? Begynne å samtale, forberedt?» Og det er vel nettopp dette podkastformatet har gjort.
Podkastsamtaler har som regel mindre kritisk brodd enn den klassiske tidsskriftartikkelen, men til gjengjeld er de effektive når det gjelder å iscenesette flere perspektiver samtidig. Og man slipper det «folkelige» intervjuets graving i kunstnerens privatliv.
Samtaler må heller ikke være epokegjørende for å by på akkurat det man trenger der og da. Noen ganger holder det faktisk at noen snakker sammen på en oppriktig måte om noe vesentlig. Selv begynte jeg først for et par år siden å høre ordentlig på podkaster, og husker godt hvilken LRB-episode det var som gjorde at jeg endret innstilling til mediet.
For en måned siden foreslo en rekke kulturledere i Aftenposten at kultur og medier bør tenkes sammen i ett politikkområde, nemlig offentlighet. Det virker fornuftig; ethvert kulturuttrykk er en ytring som føyer seg til den gedigne kakofonien av ytringer som utgjør demokratiet.
Ingen forventer at et kunstverk skal nå ut til ti- eller hundretusenvis for å ha livets rett. Da er det kanskje også urimelig å tenke på den måten om radioprogrammer/podkaster?
Demokratiet er, som den diskusjonslystne filosofen Helge Høibraaten har sagt, «en strøm av kommunikasjon som forandrer viljer, som river og sliter i dem med nye synspunkter og argumenter, som baner seg vei, ofte nok i uventede retninger». Man vet aldri – og kan heller ikke måle – hva i strømmen som kan vise seg å bli viktig.
God lytt!
Audun Lindholm
Ansvarlig redaktør, Vagant
PS. Illustrasjonene er av Andreas Töpfer og ble laget til Espen Ingebrigtsens oversettelse av Heinrich von Kleists essay «Om den gradvise utforminga av tankane når ein snakkar» i Vagant 4/2011. Emnetittelen er hentet fra en artikkel
Dagens Næringsliv av Tellef Øgrim 3.10.2005, et av de første eksemplene jeg har funnet på norsk bruk av ordet «podcast».
Jevnlig sender Vagant ut et nyhetsbrev med lenker til saker på nettsiden og informasjon om relevante arrangementer. Vil du holde deg oppdatert?
Her kan du abonnere på nyhetsbrevet og få tilgang til tidligere nyhetsbrev.
Som abonnent får man tilgang til alt hva Vagant har å by på av kritikk, essayistikk og langformjournalistikk.
