I dag vil mange nordmenn anse det å skrive dikt som et temmelig marginalt foretak. Men opp gjennom historien har en rekke politisk betydningsfulle skikkelser også vært poeter.
Hos grekerne og romerne, disse kulturens gamle barduner, kan vi spore en idé om språklæring fjern fra vår tids vedtatte sannheter. De mente at språk læres best ved intenst studium av poesi. Tradisjonelt var poesi noe ærverdig og opphøyd, men ikke bare det: Poesien ble også forstått som den beste språkbruken. Fordi den var så fortettet. Fordi poeten hadde arbeidet møysommelig for å få ord og lyder til å passe i metriske former. Slik hadde poetene blitt uhyre språkbevisste. Med stor møye krystet de ut verselinjer, hvorav hver og en kunne bli lyttet til eller lest med utbytte. Ordene veide så tungt. Og hva trengte vel folketalere mer enn å veie sine ord? Slik ble poetene politikernes læremestre.
Også i moderne tid har statsmenn og politiske skikkelser lest poesi. William Gladstone (1809–1898), britisk statsminister i flere perioder, skrev et verk om Homer som fortsatt blir lest. Lev Trotskij (1879–1940) var ikke bare en sentral skikkelse i 1917, han leste også poesi, for eksempel av Aleksandr Blok. I diktet «De tolv» skrev Blok det Trotskij kalte «svanesangen for den individualistiske kunsten som valgte å bli del av revolusjonen», og derfor fortjente han, tross sin fortid i adelig mystikk, å bli kanonisert.
Diktning spilte en stor rolle også for Halvdan Koht (1873–1965), professor i historie og norsk utenriksminister fra 1935 til 1941, som fikk en drittpakke etter krigen fordi han ikke hadde villet delta i rustningskappløpet, og på den måten ble et av de «mest hata» menneskene i Norge, ifølge historiker Kåre Lunden, som selv omtaler Koht som «Noregs Olov Palme» (intervjuet av Jon Hustad i Klassekampen 15. januar 2005). Selv siterte Koht diktet «Det befriede Europa» av Henrik Wergeland, om «Frihetens Ild, / frembrydende af Millionernes Hjerter».
FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld leste til og med en så moderne poet som Ezra Pound. Det hadde for så vidt Mussolini gjort også – i hvert fall hvis vi skal tro Pound.
Kort sagt: Dikt har ikke alltid hatt en ubetydelig samfunnsmessig rolle. På 1700- og 1800-tallet diktet borgermestre, biskoper og fyrster. Selv i dag opptrer poesi og politikk sammen iblant, som i tilfellet Tysklands visekansler Robert Habeck, som faktisk har gjendiktet både Yeats, Ted Hughes og Sylvia Plath, i tillegg til å skrive egne diktsamlinger.
Dagsedler mot kapitalismen
I Norge i mellomkrigstiden var Nordahl Grieg, Rudolf Nilsen og Arnulf Øverland både diktere og politiske anførere. Men etter andre verdenskrig har nordmenns syn på det å dikte endret seg dramatisk. Georg Johannesen sa det slik: «På Holbergs tid var det sånn at hvis en prest skrev en god salme, så var det en søknad om å bli biskop. Men hvis Georg Johannesen gir ut en god diktsamling, er det et argument mot å ansette ham offentlig.»
Og likevel bevarte poeten inntil videre en viss injurierende kraft. I en utgave av podkasten «Lyrisk kvarter» fra tidligere i år (episode 14) kommenterer Georg Johannesen-kjenner Amund Børdahl det antakelig mest siterte og i hvert fall oftest antologiserte av Georg Johannesens dikt, nemlig «Oppslag i en OBOS-blokk». Da diktet ble utgitt, som del av Ars moriendi eller de syv dødsmåter (1965), gikk redaktørene for OBOS-bladet til angrep på diktet over en helside i sitt eget blad, forteller Børdahl.
De ansvarlige for OBOS-bladet fortolket øyensynlig Johannesens dikt som et angrep på boligbyggelaget. Muligens ikke så merkelig, ettersom diktjeget «blir forgiftet på hvert kjøkken», «drukner på badet» og trekker i badesnoren bare for å høre en hul hoste si: «Du kan ikke komme ut.» I podkasten gjengir Børdahl avslutningen av redaktørenes tilsvar, der et «ord fra Goethe rinner oss i hu»: Skal man si noe, kan man skrive prosa; hvis ikke, kan man skrive vers.
Det var nettopp en slik holdning Georg Johannesen polemiserte mot i tiår etter tiår, som da han kommenterte at TV-nyhetene heller burde framføres på rim, slik at seerne innså at også de var en form for diktning. Eller som han uttalte i et intervju med Kjell Cordtsen publisert i Dagbladet i 1978: «En avis er ikke mer virkelig enn en diktsamling. Det er bare en annen genre.»
Ny lyriker eller romersk keiser
Senere skulle Georg Johannesen akke seg over at han var blitt kjent som «lyriker» og derfor ble regnet som «kunnskapsløs», «fantasifull» og «innholdstom». Men iblant skrev han likevel dikt. I år kom en ny diktsamling av Johannesen. I Agoras temanummer om ham (3–4/2024) utgjør den en egen 23 sider lang avdeling, kalt «Diktsamling». Den består av 37 dikt, flere av dem publisert tidligere, men de fleste ikke.
I Alfred Fidjestøls biografi om Georg Johannesen fra 2022 kan vi lese om hvordan Johannesen i 1954, som 23 år gammel student, sendte inn tre dikt til Dagbladet. Avisens Simen Skjønsberg mottok mange slike innsendte dikt, skriver Fidjestøl. De tre diktene fra Johannesen valgte han å videresende til avisens redaktør Gunnar Larsen. Ikke lenge etter kom Larsen oppspilt inn på Skjønsbergs kontor for å kunngjøre sin dom: «Her tror jeg vi har en ny lyriker.»
Å finne en ny lyriker må med andre ord ha blitt betraktet som å gjøre en stor oppdagelse. Et slikt funn var noe uvanlig og stort. Det var sjeldent gode nyheter. Jeg overdriver neppe hvis jeg sier at et slikt syn på dikterrollen framstår som nærmest uutgrunnelig i Norge i dag. Samfunnet er blitt splittet opp i ulike spesialiserte sektorer, der «skjønnlitteratur» fungerer som en hvilken som helst annen bransje. Hvor mange utenfor bransjen er det som bryr seg? Å utgi en diktsamling i dagens Norge er bare en gradsforskjell unna å opprette en lite lest blogg eller skrive kuriøse oppdateringer på sosiale medier.
I Georg Johannesens «Diktsamling» kuratert av Agora finner vi likevel noen etterlevninger av den tradisjonelle dikterrollen. Det fem linjer lange diktet «Hadrian (keiser)» er rett nok mest som en fleip å regne («Veslesjela mi, si / Sov du i kroppens pose? I livets hypnose?»), men dets forelegg er blodig alvor. Det er snakk om fem verselinjer om sjelen og om døden, som skal ha vært diktet av Hadrian, Romerrikets keiser fra år 117 til 136, slik de blir gjengitt i keiserbiografiene kjent som Historia Augusta fra omkring år 400.
Konfutse både dikter og statsmann
Uten å overdrive veldig kan vi regne Konfutse (eller Konfucius eller Kung fu-tse) som selve grunnleggeren av den kinesiske sivilisasjonen. Også han var både statsmann, tenker og dikter. Eller: Disse rollene var ennå ikke skilt fra hverandre. De var aspekter av ett og det samme.
Med dette utgangspunktet kan Georg Johannesen i diktet «Spør Konfutse» anbefale oss å søke råd hos den gamle vismannen ikke bare om hvordan vi handler rett eller hvordan vi bør organisere statsadministrasjonen, men også om diktning:
Spør Konfutse: Hva er et dikt?
Ja, spør i tre tusen år
Svarer han ikke?
Nei, ingen får greie på slikt nå i vår
Men vent til høsten
når sommeren drar
da hører du røsten
kald, blå og klar:
Her har du mitt svar
Tanken om å «spørre i tre tusen år» om hva et dikt er, peker på det enorme tidsspennet i den konfutseanske tradisjonen. At «ingen får greie på slikt nå i vår», kunne vi muligens fortolke som en elliptisk formulering – som om den utelater et ord, nemlig «tid»? I hvert fall er det noe i dette, at i vår tid får man vanskelig greie på hva et dikt er eller hva det har vært.
At det først er om høsten vi skal få svaret, hva skulle så det bety? Kanskje er det livets høst det dreier seg om? At dikteren ikke bryr seg med å svare på vår tids jag etter evig ungdom og evig vår, men stoler på den hevdvunne ideen om alderdommen som en livsfase preget av visdom?
For norske språkbrukere av i dag vil en påstand om at Konfutse «diktet opp» kinesisk sivilisasjon høres ut som om han lot som at denne sivilisasjonen fantes når det i realiteten ikke var tilfelle. Men hvis han «tenkte ut» dens grunnprinsipper, eller var den første sentrale statsmannen i den kinesiske tradisjonen, høres det helt annerledes ut. Hva har da skjedd med ideen om diktning?
For en poet som Georg Johannesen var all kultur og all sivilisasjon i en viss forstand et dikterisk produkt – uten at det lå noe løgnaktig, mindreverdig eller useriøst i et slikt uttrykk. Med ordet dikter kunne Johannesen stadig mene noe slikt som en visjonær og innflytelsesrik språkbruker. Av så ny dato er den kulturelle fortrengningen av diktet. Så ny er forringelsen av poetens rolle.
