Allerede da det første europamesterskapet i fotball ble arrangert i 1960, var det mer enn sport og spill det dreide seg om. Dette var tre år etter undertegnelsen av Romatraktaten, og rettferdig kappestrid var egnet til å signalisere fredstid, forbrødring og europeisk integrasjon. Fotballens makt over sinnene har ikke blitt mindre siden den tid. Hele styret rundt fotballen som tv-underholdning, og alle pengene involvert i profesjonell toppfotball, kan utvilsomt si oss noe om de europeiske samfunnene av i dag. Det vitner om den «makta i drakta» det vises til i tittelen på den nye boka signert Eirik Grasaas-Stavenes (f. 1987).
Internasjonal toppfotball er et «blodpengefinansiert felleskap», står det på baksiden av boka. Oligarker i alle land har forent seg, og bedriver klassekamp ovenfra, med fotballen som propaganda. Klassekampen nedenfra finnes knapt lenger. Eller bare i avisform, som navn på organet der Grasaas-Stavenes er utenriksjournalist. I mangel av klassekamp går han på fotballkamp. I England, Frankrike, Italia, Norge, Saudi-Arabia, Spania, Sverige, Tyrkia, Tyskland og Ukraina. I boka vil han bruke erfaringene til å «fortelle en større historie om dagens Europa».
Grasaas-Stavenes har skrevet boka for å bruke sin egen fotballgalskap til «noe mer enn virkelighetsflukt». Men analysene i boka er ofte forutsigbare. De politiske perspektivene er stort sett begrenset til politikk i nyhetsmedienes betydning.
Oligarker i alle land har forent seg, og bedriver klassekamp ovenfra.
Det er også en guttebok, der ordet «guttastemning» er positivt ladet, der forfatteren og journalistkollegaen på «guttetur» i Tyrkia virker mer opptatt av å snakke med hverandre om «felles favoritt-tv-serier» enn å snakke med folk som bor i landet, og der det framstår som opium for om ikke folket, så forfatteren, å hengi seg til «massesuggesjon og øl». Jaja. Det må være lov å være ung. Ung og dum er verre. Og på sitt beste er ikke denne boka så dum.
Best er den i omtalen av fotballklubben Union Berlin, som rykket opp til Bundesliga i 2019. Union Berlin har en sportsdirektør fra Die Linke, og drives angivelig «av og for sine egne tilhengere». Kanskje er dette litt idealistisk formulert? Uansett er det tankevekkende å lese om hvordan klubben ikke tar politisk stilling. Der Eintracht Frankfurt i 2019 besluttet å utestenge medlemmer fra Alternative für Deutschland fra sine kamper, sier Unions president: «Om noen ser fotball i to timer, holder munnen lukket og bare ser rett frem og går hjem om kvelden og tar på seg AfD-kapsen, vil jeg ikke forby dem å gjøre det.» Problematisk? I så fall like «problematisk» som verden selv. Sagt på en annen måte: Union Berlin bedriver ikke symbolpolitikk. Her er fromme kunngjøringer om klima og salg av veganpølser nedprioritert til fordel for en alternativ idé om demokrati for et «sammensatt og politisk mangfoldig lokalsamfunn». Slik finnes det stadig glimt av grasrot i toppfotballens gjennomkommersialiserte verden.
I det pågående EM har Tyskland slått Skottland og Ungarn. Søndag 23. juni klokka 21:00 møter laget Sveits på Frankfurt Arena, i sin siste kamp i gruppespillet. Tysklands tropp består av spillere fra både Bayer Leverkusen, Bayern München, Borussia Dortmund, Eintracht Frankfurt, Hoffenheim, RB Leipzig og Stuttgart, så vel som fra Arsenal, Barcelona, Brighton og Real Madrid. Laget har ikke en eneste spiller fra Union Berlin. Og likevel er det kanskje dette laget som virkelig representerer landets folkelige bredde?
