RAPPORT. Hva har norske poeter til felles med kolleger i et land uten trykkefrihet? I antologien Fjell Hav Poesi undersøker poeter fra Norge og Kina hva som betyr mest når de skriver.
I de digitale stammesamfunnenes tid er det mulig å oppdage at man har mer til felles med et menneske på den andre siden av kloden, enn med naboen.
I lysets hastighet kommuniserer vi med dem vi måtte ønske, og identitetsbånd knyttes på tvers av gamle grenser, under nesen på nasjonalstatene. Hvordan definerer vi oss selv i den nye verdenen som vokser frem? Hvilke samtaler fører vi med hverandre? Et ektepar fra Shanghai slo seg ned i Bergen, og ville bygge en bro mellom kinesisk og norsk kultur.
– Bergen var faktisk den første europeiske byen jeg besøkte, og jeg syntes den var veldig vakker, sier Yilei Wang.
Sammen med mannen Ben Wenhou Yu startet hun i 2014 kulturutvekslingsprosjektet Northing, med en intensjon om å knytte sammen kinesiske og norske kunstnere og publikum. I det første prosjektet ble grafikk fra Yileis studievenner ved daværende Kunsthøgskolen i Bergen publisert i et bilag til Art World, det største kinesiske kunstmagasinet.
Siden den gang har Northing vokst, fått egne lokaler vis-à-vis Litteraturhuset i Bergen og startet sitt eget forlag, Kinakaal. Lørdag 15. august ble den nyeste utgivelsen deres lansert på ekte covid-19-manér, med spinkelt publikum og streaming av en samtale i auditoriet på Litteraturhuset.
Fjell Hav Poesi er en antologi med dikt av poeter fra Bergen og Shanghai, trykket i et unikt og lekkert format utformet av bokdesigner Pan Yanrong. Poet Fredrik Hagen tegner i forordet opp to ytterpunkter for lesningen: Er det stedene vi kommer fra eller vårt menneskelige indre som betyr mest for hva vi skriver og tenker? Formatet synes å invitere til en slik sammenlignende lesning. Fra begynnelse til slutt leser vi bergenske og shanghaiiske diktere om hverandre, med oversettelser på motsatt side. Ligner Cecilie Løveid mer på Hai An enn hun gjør på Tora Døskeland? Hva sier diktene om måten vi erfarer verden på? I hvilke setninger ser vi oss selv?
I kontrast til den sakte, innovervendte lesningen som følger av Hagens spørsmål – og av bokdesignet, med lette fargetyper på gjennomsiktige sider i bomullspapir – dreide samtalen under lanseringen seg om strukturelle forhold. Løveid og Henning H. Bergsvåg fikk over direktevideo fra Shanghai møte Bao Huiyi og Wang Yin, som fortalte at man i Kina ikke kan livnære seg av poesi alene.
– Jeg kunne ikke si til mine foreldre at jeg ville bli poet, sier Bao med en flau mine.
Hun studerte gammel- og middelalderengelsk i Dublin og foreleser ved Fudan University, Shanghai, og når hun snakker, kjennes det som om hun snakker til oss fra en nær fremtid, en utdanningsreform eller to videre i løypen:
– Etter doktorgraden må vi gjennom et 6-årig løp hvor vi hele tiden må publisere vitenskapelige artikler, ellers mister vi plassen ved universitetet. Det er vanskelig hele tiden å måtte produsere. Inni meg er jeg poet, det er det jeg egentlig driver med.
Selv om det i Kina ikke finnes uavhengige forlag – kort sagt trykkefrihet –, virker det som om poetene fra de to landene har mye til felles. Fra scenen beskrev både Wang og Løveid diktning som en forsinket behandling av sanseinntrykk, eller i Wangs egen formulering «en indirekte måte» å forholde seg til verden på.
Flere av de kinesiske bidragsyterne har studert eller oppholdt seg i Vesten, og i diktene deres finner man både Dante, Spinoza og andre størrelser fra Vestens kulturarv, i tillegg til jadefugler, templer og vinterblomster – motiver vi kanskje forventer å finne i kinesisk poesi. Underveis i lesningen gjør man forsøk på å plassere det norske og det kinesiske, det vestlige og det østlige, uten at man kommer helt i mål. Tonene glir over i hverandre, og er det ikke egentlig Katrine Heibergs dikt som ligner mest på haiku?
At man blir gledelig overrasket av å oppdage hvor like man er, betyr kanskje at vårt bilde av kineseren er modent for nyansering.
– Jeg tror mange nordmenn tenker på Kina som én kultur, men Kina er et område med mange kulturer som går langt bakover i tid, med egne tradisjoner og uttrykk, sier Ben. Han fortsetter:
– Tegnene er de samme i skriftspråket, men uttales gjerne forskjellig på de ulike dialektene, så folk fra ulike områder forstår ikke nødvendigvis hverandre. Mandarin er et fellesspråk, et politisk språk, som brukes til å kommunisere på tvers av dialektene. Det finnes en urban kultur som er ganske lik i de store byene, men utenfor dem er det mer variert.
På spørsmål om de som kinesere legger merke til andre slike forestillinger i Norge, trekker han frem en side ved vår selvforståelse:
– I Norge er man én av fem millioner. Du føler deg kanskje ikke så stor, men stor nok til at du kan være med på å forandre samfunnet. I Kina er man én av 1,5 milliarder, det er lettere å føle seg ubetydelig da. Ser du en sten kan du få lyst til å flytte den, men ser du et fjell … Det fører med seg ydmykhet å være én av så mange.
Det er mye å forvente av et kulturutvekslingsprosjekt at det skal besvare alle spørsmålene en nordmann måtte ha om kinesisk identitet og samfunn, for eksempel hvordan befolkningen kan akseptere å leve med stadig mer overvåkning, massefengsling av uighurer og det som fra et vest-europeisk ståsted ser ut som mangelfull ytringsfrihet. Selv om disse spørsmålene er legitime, danner de et ideologisk visir som gjør det vanskelig å komme nærmere hverandre. Fjell Hav Poesi og Northing fører samtalen på et annet plan, på en måte som tillater oss å utforske den andres erfaringsverden uten et fordømmende blikk.
– Northing er blitt et redskap for meg til å holde på forbindelsen til kinesisk kultur og min egen identitet, sier Ben.
Samtidig har han og Yilei oppdaget verdier i det norske samfunnet som de har ønsket å ta tilbake til Kina: vårt nære forhold til naturen, vår egalitære innstilling og aksepten for det uperfekte. En annen verdi han ønsker å trekke frem, finner han uttrykt i en av den kinesiske sivilisasjonens store tekster, 2500 år gamle Tao Te Ching av Lao Tzu. I vers 80 beskriver den aldrende vismannen idealsamfunnet: Et lite land hvor folk er tilfreds med sin enkle mat og finner glede i sine skikker, hvor de kan høre hanen gale fra neste sted uten noensinne å besøke hverandre. Et sted hvor man har hjelpemidler, men velger å la dem ligge. Til og med skrivekunsten er forlatt i Lao Tzus idealsamfunn, til fordel for å knyte tau, en kinesisk kunstform man mener kan være forløperen til piktogrammet.
For Ben handler Tao Te Ching om alternativer til den nyttetenkningen som dominerer i det kinesiske storsamfunnet.
– Norge er et høyt utdannet land, men mange jobber med noe helt annet enn de har utdannet seg i. Derfor finnes det mye passiv kunnskap i befolkningen, og det er en god ting for samfunnet, sier han.
Northings lokaler ligger i Østre Skostredet 10, og hjemmesiden finnes her.
Fjell Hav Poesi kan kjøpes på og bestilles hos Boksalongen i Bergen
