INTERVJU. Et nytt forskningsprosjekt skal undersøke hvorfor poetene, romanforfatterne og dramatikerne handlet som de gjorde under Hitler-Tysklands okkupasjon av Norge.
Først publisert i Vagant 2/2022
9. april 1940 mistet det norske kulturfeltet sin selvstendighet nærmest over natten. Brått var det umulig å forholde seg nøytralt til Tysklands maktovergrep. Hvor robust var egentlig det litterære Norge i møte med et voldelig diktatur? Hva gjorde at noen forfattere kastet seg inn i motstandskampen mens andre komponerte hyllester til Quisling?
De siste års debatter rundt Knut Hamsuns ettermæle og Den norske Forfatterforenings æresrett har fått disse spørsmålene til å boble opp fra historiens dyp, og ifølge Kjetil Ansgar Jakobsen, som leder den nye tverrfaglige studien Ord og vold: Forfattere mellom demokrati og diktatur 1933–1952, har også framveksten av ytre høyre vært med på å gi prosjektet relevans. «Én ting er de minnepolitiske spørsmålene rundt Hamsun, æresretten, Holocaust og de intellektuelles ansvar,» forteller han, «men så er det også noe annet som gjør at 30-tallets litterære feider og overgangen til vold og krig og diktatur har en spesiell interesse i dag. Mønstrene er gjenkjennelige.»
Jakobsen, som er professor i historie ved Nord Universitet, mener at historikerne lenge har konsentrert oppmerksomheten om de politiske og militære sidene av krigen, mens det er blitt forsket lite på det norske kulturlivets rolle under okkupasjonen. Ord og vold, som tar for seg de norske forfatternes rolle gjennom 30-tallets kulturkriger og helt frem til 1952, da Den norske Forfatterforening tillot NS-forfattere å melde seg inn i foreningen igjen, har vært påtenkt i flere tiår, og har sitt utspring i 1990-tallet, da Jakobsen arbeidet på en doktorgradsavhandling i Paris. Der ble han introdusert for den franske sosiologiprofessoren Gisèle Sapiros avhandling La guerre des écrivains (1999) – forfatternes krig.
Avhandlingen tok utgangspunkt i en omfattende statistisk undersøkelse av den franske litterære institusjonen under okkupasjonen, og Ord og vold er ment å være en søsterstudie til denne – Sapiro er også med i forskerteamets ekspertgruppe.
«Jeg har tenkt i alle år at vi burde gjøre noe liknende med det norske litterære feltet,» sier Jakobsen. «Dette vil bli en nærstudie av en traumatisk periode i norsk intellektuell historie, et åpent sår vi hele tiden vender tilbake til. Hvis vi gjør en søsterstudie til denne franske studien, så vil man få en mer systematisk, dypere kunnskap om den perioden og hva det egentlig var som foregikk.»
Giséle Sapiro benyttet seg av et metodisk grep utviklet av den franske sosiologen Pierre Bourdieu, der man kan få statistisk signifikante resultater i studier av en liten populasjon. «Det er en form for stordataanalyse med veldig mange variabler som kanskje ikke nødvendigvis i seg selv er så viktige, men som gjør at man finner mønstre, nettverk og ansamlinger,» forklarer Jakobsen.
Metoden gjorde det mulig for Sapiro å sammenlikne forfattere som i utgangspunktet hadde mye til felles, men som havnet på forskjellige sider under krigen – Jakobsen trekker frem Henry Bordeaux og François Mauriac, «to store katolske diktere der den ene blir fascist og den andre motstandsmann». I Norge går mange av de ideologiske motsetningene fra 30-tallet videre inn i krigen. «Når man skal analysere hvordan forfattere stilte seg til den fascistiske trussel og okkupasjonen, er unntakene kan hende det aller mest interessante,» sier Jakobsen. Sigrid Undset var ett av dem. «Hun var katolsk, konservativ og burde på mange måter hørt hjemme på ytre høyre fløy, men forsvarte i stedet liberale verdier helt fra 30-tallet av, og var motstandskvinne fra første dag av invasjonen.»
I Ord og vold vil forskergruppen kartlegge hvem som kjente hvem før, under og etter krigen, forfatternes sosiale variabler (nærmiljø, skolegang, foreldrenes yrke og inntekt), deres politiske variabler (hvor stod de i mellomkrigsdebattene) og estetiske variabler (hva slags forlag eller tidsskrifter de skrev for og innenfor hvilke sjangre). Studien vil også omfatte arkivstudier så vel som nærlesing av forfatternes verker og biografi. Alt fra bibliotekenes rolle i motstandskampen til norskdomsrørslas nasjonalisme vil bli undersøkt.
«Et funn hos Sapiro er at franske romanforfattere var mer tilbøyelige enn poetene til å bli kollaboratører,» sier Jakobsen. «Blant romanforfattere som støttet Vichy-regjeringen var det flere romanforfattere enn poeter, og mange poeter var aktive i motstandsbevegelsen.» Sapiros tese er ifølge Jakobsen at dette har med litterær autonomi å gjøre; forfattere som hadde en posisjon innen det franske litterære feltet ved krigsutbruddet var mer tilbøyelige til å se på okkupantenes inngripen i kulturlivet som et overgrep. «Så er det gjerne forfattere som har mistet grepet om hovedstadens litterære salonger, som sitter litt på utsiden, ofte et godt stykke fra Paris, som kommer trampende inn igjen,» forteller han. «Den franske dikteren Paul Claudel hevdet at Vichy var ‹de mislykkedes revansje›. Jeg vet ikke hva vi kommer til å finne i Norge. Det kan godt hende det er helt andre mønstre.»
De norske forholdene vil først og fremst bli sammenliknet med den franske søsterstudiens funn, men forskergruppen, som blant andre består av professor i engelsk litteratur Tore Rem og leder for Holocaustsenteret Guri Hjeltnes, samarbeider med forskere i land som var okkupert på liknende måter som Norge, for eksempel Danmark, Nederland og Belgia. Sammen skal de ifølge Jakobsen undersøke «hva som skjer med en autonom intellektuell og litterær verden når okkupantene kommer og demokratiet faller». Det hele skal samles i en engelskspråklig monografi som Jakobsen skal skrive sammen med Rem. Målet er å plassere debatter som den om æresretten i en internasjonal sammenheng.
Sentralt i forskningsprojektet står kulturkrigene på 1930-tallet, som førte til en politisering av det litterære feltet. «Naturligvis bidro radikalisme på venstrefløyen til at de ideologiske frontene ble harde, men vel så viktige var den tilsvarende mobiliseringen blant de som hadde høyreradikale sympatier, knyttet til den internasjonale fascismen og ulike former for nasjonalisme,» sier Jakobsen. Han hevder at det her finnes klare paralleller til dagens situasjon. «Fortellingen man ofte får servert fra ytre høyre, er at vi lever i et konservativt samfunn som blir overfalt av kulturradikale som skal frigjøre oss fra det gamle samfunnets trangsynthet. Kulturkrigene er i stor grad regissert fra høyresiden. De er redskaper for en politisk mobilisering i høyreradikale miljøer, der man er flink til å fremstille seg selv som offer og sensurert.»
Dette høres unektelig kjent ut, og Jakobsen er tydelig på at dagens politiske situasjon var en slags katalysator for prosjektet. Ord og vold er motivert av en interesse for de høyreintellektuelles rolle før og under annen verdenskrig. «Et hovedmotiv for å gjøre denne studien er at jeg opplever at statsvitere undervurderer de intellektuelles betydning for demokratiets robusthet og sårbarhet, blant annet fordi man ofte tenker på intellektuelle som venstreintellektuelle,» sier Jakobsen. «Hvis du virkelig vil bygge ned et demokrati, krever det en form for intellektuell begrunnelse, og de begrunnelsene må komme et sted fra, det må gis fast form. Ideologiprodusenter har makt i krisetider.»
Han håper at Ord og vold vil gi oss et bedre historisk grunnlag for å tenke klokt rundt de høyreintellektuelles makt, og bruker amerikanske høyreintellektuelle som Newt Gingrich og Steve Bannon, samt franske Éric Zemmour og russiske Aleksandr Dugin som eksempler. «De har en plan med det de driver med,» hevder Jakobsen, og trekker paralleller til Knut Hamsun. «Hamsun var sannsynligvis Norges farligste mann. Det høres rart ut, han var jo en olding som tuslet rundt, men ingen gjorde mer for å legitimere NS-regimet og Hitlers maktstilling i Norge enn ham.»
Situasjonen i det okkuperte Norge skilte seg fra den i andre land fordi de kulturelskende tyskerne var svært opptatt av det norske. «Den relasjonen til Norge er helt spesiell,» sier Jakobsen. «Kultur er veldig viktig for fascistene. Det å skape det nye mennesket er i en viss forstand et dannelsesprosjekt.» En utfordring for det kunstneriske miljøet i det okkuperte Norge var derfor hvordan nazistene tilførte sektoren ressurser samtidig med at de bedrev sensur og forfølgelse av kunstnere. Det var i 1940 at det først ble opprettet et eget kulturdepartement i Norge, med Gulbrand Lunde som landets kultur- og folkeopplysningsminister (han fikk raskt tilnavnet «Lille-Goebbels»).
Oversetterens politiske rolle vil også bli gjenstand for forskning. «Et funn vi har rukket å gjøre, er at det mest oversatte avsenderspråket til Hitlers Tyskland under annen verdenskrig, er norsk,» sier Jakobsen. «Oversettelse må tenkes politisk og etisk, for det er gjennom oversettelse at vi etablerer en forestilling om vår omverden. Hitlers tredje rike etablerer en forestilling om omverdenen der Norge er en kulturell stormakt som produserer stor litteratur som skal oversettes til tysk. Og våre litterære helter fra denne perioden – Hamsun, Gulbrandsen, Duun, Vesaas – er store i Tyskland.» Siden Norge skulle være juvelen i stor-Germanias blodstenkte krone, var det ifølge Jakobsen en utbredt forestilling blant nazistene at den norske litteraturen skulle «befrukte den tyske», ikke ulikt hvordan unge kvinner ble oppfordret til å la seg befrukte av tyske soldater.
Forskergruppen skal i første omgang samle data om de 171 forfatterne som var medlem i Den norske Forfatterforening i 1940, samt figurer utenfor foreningen, som Knut og Marie Hamsun, og «Quislings skald» Kåre Bjørgen. Jakobsen trekker også frem den metafysiske nynorskjournalisten og Dante-oversetteren Henrik Rytter som et eksempel på en forfatter i norskdomsrørsla som kom godt ut av møtet med nazismen – Rytter var nemlig den første forfatteren som ble beslaglagt av okkupantene. «Nettopp fordi han beveget seg ute i det metafysiske miljøet der man skulle finne ut hva Norge egentlig var, så ser han at det skjer noe med nasjonalismen på vei inn i fascismen.» Rytter skrev det antinazistiske verket Norden har ordet – Eit Stridsskrift i 1937, som ble beslaglagt 10. april 1940 etter ordre fra Nazityskland.
At man allerede dagen etter okkupasjonen gikk rundt og fjernet bøker fra bokhyllene, tyder på at nazistene ikke undervurderte litteraturens kraft i Norge. I 1902 lanserte historiker Ernst Sars begrepet «poetokrati» for å beskrive den enestående posisjonen norske diktere hadde. «Det er nesten ikke en overdrivelse å si at nasjonen Norge er en litterær konstruksjon fra 1800-tallet,» sier Jakobsen. «Institusjonen norsk litteratur blir til som del av nasjonsbyggingen etter 1814. Den skapes av diktere og historikere, av Henrik Wergeland, P. A. Munch og Bjørnstjerne Bjørnson. Disse er ikke bare nasjonaldiktere, de er nasjonsdiktere, de dikter Norge fram, knar det norske til ut fra elementer i folkelig kultur og språk.»
Etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905 blir nasjonalismen mer og mer høyrevridd, mens venstresiden i større grad blir internasjonalistisk. I mellomkrigstiden er den fremvoksende fascismen også klart nasjonalistisk. «Knut Hamsun overtar enten han vil eller ikke noe av Bjørnsons nasjonalskaldrolle, men altså nå fra en reaksjonær posisjon,» sier Jakobsen. «Hamsuns svik handler kanskje like mye om en krise for den norske litterære institusjonen som en enkeltpersons politiske idiosynkrasier.»
Det at forfattere hadde en slik opphøyd posisjon, gjorde ifølge Jakobsen at opplevelsen av svik ble desto større når disse havnet på feil side under krigen. Av Forfatterforeningens medlemmer var 24 med i NS på et eller annet tidspunkt, blant andre Rolf Jacobsen og Åsmund Sveen. «Det ligger mye tung metafysikk i begrepet dikter, så når såpass mange forfattere havner på feil side eller begår handlinger som man oppfatter som kritikkverdige, er det en form for traume. Det er et ganske skadeskutt litterært felt vi ser etter 1945. Institusjonen litteratur må gjenoppfinne seg selv, kunstnerisk, politisk og moralsk. Vi bør ikke undervurdere arbeidet som måtte gjøres for å gjenreise litteraturen og folks tillit.»
Jakobsen mener at dette har endret seg, og at vi i dag snarere undervurderer litteraturen. «Kanskje overser vi litteraturens store kulturelle og politiske betydning fordi vi har hatt TV-alderen mellom 1960 og 2000, men vi ser i dag at det å kunne skrive og formulere seg skriftlig er blitt viktigere politisk enn det har vært på lenge. Twitter og Facebook er jo litterære former, og de som behersker disse har makt. De intellektuelle kampene har stor betydning, for før man aner det, kan kulturkrigene bli militære kriger.»
Dette berører et annet aspekt ved forskningsprosjektet, nemlig forfatternes ansvar. «Et perspektiv som har manglet i debatten om æresretten, er at det ikke bare handler om jus, men også om etikk. Det var kanskje ikke ulovlig å bryte forfatterboikotten eller oversette for det nazifiserte J. M. Stenersens forlag, men det var et brudd på en moralsk overenskomst for forfattere.»
Jakobsen mener at diskusjonene rundt hvorvidt man bør eller kan skille mellom forfatter og verk ofte har blitt kraftig forenklet. «Man kan ha verk som i seg selv er forbryterske, og man kan ha verk som ikke er forbryterske, men der forfatteren er det. Det er veldig mange varianter når man skal ta stilling til etikken i litteraturen.» Han fremhever Simone de Beauvoirs selvbiografiske tilbakeblikk La Force des choses (1963), der hun blant annet skriver om hvorfor hun og Jean-Paul Sartre ikke ville signere oppropet for å benåde den franske fascistiske forfatteren Robert Brasillach, som ble henrettet i 1945. «Der skriver hun at det finnes ord som kan være like drepende som gasskamre. Det følger en tyngde og et alvor med det å skrive. Det alvoret er av moralsk art, og det kan man ikke se bort ifra.»
Jakobsen håper at Ord og vold kan være med på å nyansere disse debattene og vise hvor komplekst forholdet mellom forfatter og verk egentlig er. «Er verket noe som blir til parallelt med det fascistiske engasjementet, eller er det noe som kommer i etterkant? Hvor nært sammenvevet er de? Noen forfattere gjorde ting før de egentlig begynte å skrive eller før verket de ble kjent for ble til.» Han trekker frem Paul de Man og Günter Grass – sistnevnte var med i Waffen-SS. «Men her er det jo snakk om ungdomssynder, og så gjør de noe helt annet etterpå. Paul de Man skriver tvilsomme ting under krigen, men den mannen som skrev hovedverkene, var en annen person. Samtidig snakker ingen av dem om hva de gjorde i ungdommen før det blir påpekt av andre, men dette er noe annet enn der fascismen og verket går parallelt, som med Ezra Pound.»
Finansieringen til Ord og vold ble sikret flere måneder før Russlands invasjon av Ukraina, men krigen i Europa er med på å gi prosjektet ytterligere relevans; det autoritære kaster lengre skygger enn for bare tyve år siden. «Historien gjentar seg aldri,» mener Jakobsen. «Hegels observasjon var at det viktigste man kunne lære av historien, var at vi ikke kan lære noe av historien, og at historien nettopp derfor er det viktigste av alle fag! Historiestudiet lærer oss at alt kunne vært annerledes, at alt vil bli annerledes, og at endringene kan komme raskt og uforutsigbart. Samtidig er historien nå engang det erfaringsrommet vi har – vi har ikke noe annet rom å tenke i og ut fra.»
