I den faste spalten «Norheims oppdateringer» publiseres redigerte versjoner av tekster fra Pål Norheims Facebook-vegg, samt tidligere upublisert stoff. Pål Norheim, f. 1962, var med i Vagants redaksjon mellom 1988 og 1994, og bor i dag på Eidsvågneset utenfor Bergen. I 2014 utga forlaget Kolon en første samling av Norheims statusoppdateringer, Oppdateringer. Spalten er støttet av stiftelsen Fritt Ord.
–
FRA TIDEN DA JEG SOM UNG MANN jobbet på Gaustad Sykehus, minnes jeg særlig en pasient, en jevnaldrende; han kunne ha sine dårlige perioder. Et av de åpenbare symptomene var når han begynte å ringe kjendiser innenfor artist-, advokat- og politikerbransjen fra mynttelefonen i korridoren mellom vaktrommet og kjøkkenet. Da visste vi at noe var i gjære. Det hendte også at han, under jammer og skrik og voldsomme magekramper, la seg ned rett foran fjernsynsapparatet i fellesstuen mens vi andre så en spillefilm en lørdagskveld. «Å, jeg er så dårlig, altså!» stønnet han, mens han stirret på oss med et ytterst gåtefullt ansiktsuttrykk: halvt lidende, halvt glisende.
Disse magekrampene foran TV-en gikk jeg etterhvert litt lei av. En gang de innfant seg, ba jeg ham gå inn på rommet sitt og legge seg ned på sengen, hvorpå jeg anmodet ham om å slappe helt av i tær, ankler og legger, så mageregionen, deretter nakkemuskulatur og hofteparti, for så å legge høyre håndflate på pannen, deretter venstre håndflate, og deretter ligge med armene helt rett ut osv. – kort sagt en kvakksalverterapi jeg fant opp der og da, og som gjorde ham aldeles rolig etter fem minutter. Hver gang han så snurten av meg etter den seansen, takket han meg varmt.
En gang jeg ikke var på vakt, hoppet han ut vinduet. Fra rommet sitt i andre etasje og rett ned i gresset. For sikkerhets skyld hadde han lagt en diger madrass der på forhånd, så fallet ikke skulle bli så stygt.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.Mer husker jeg ikke om ham, også navnet har jeg forlengst glemt. Men størst inntrykk blant pasientene gjorde kanskje oldingen i nabobygningen – en jeg aldri møtte selv, men bare kjente til av omtale og rykter. Han hadde visstnok spart opp penger i tiår etter tiår – øre for øre, krone for krone, han sparte til en rakett så han kunne skyte seg ut i verdensrommet. Jeg ser ham stadig for meg rett før han sovner, i drømme, når han våkner og under ettermiddagsluren: den besatte trangen til å komme seg vekk herfra. Vekk fra madrassen, korridorene og de hvite frakkene.
I ettertid spør jeg meg selv hvem som var den dristigste: han som sparte mynter fra sin skrantne pensjon til et eksplosivt sprang ut i kosmos – et sprang han kanskje innerst inne visste han aldri ville få råd til, og som han i sine siste timer bare kunne drømme vågalt om fra sykeleiet? Eller den unge mannen som, når han ikke freidig slo nummeret til Tor Erling Staff, Åge Aleksandersen og Kåre Willochs kontor, resolutt hoppet ut av vinduet og ned på en madrass?
Ikke bare spørsmålet, også minnene fra disse årene på asylet har noe polstret og klaustrofobisk over seg (et sivilisatorisk femte element som man kan gjenfinne i sykehuslakener, likkister, biler, fly, kjøpesentra, nattklubber, barnehager og romskip), selv om mange kom seg vekk fra Gaustad gjennom et nytt liv på utsiden, eller kanskje bare skyggen av et liv, apatisk, i mellomtiden.
I morges så jeg et satelittbilde av månens mørke side, tatt fra en synsvinkel hvor den dekket en del av jordkloden. Gitt avstanden og lysforholdene fremstod Fru Luna mer som flate enn kule: monotont grå som et svakt krummet fruktfat av betong.
