Vårt Aniara Norge som teknologisk foregangsland

For tre år siden kom romanforfatteren Agnar Lirhus med en oppfordring til seg selv og sine kolleger: Studer data i stedet. Foranledningen var hans begeistrede leser­opplevelse av Dag Solstads bestillings­verk Medaljens forside (1990), hvor Solstad satte seg fore å framstille Akers mek. verksted gjennom 150 år «som en hoved­person i en roman.» I artikkelen «Akers mek. og romanens muligheter», publisert i Vinduet 19. januar 2023, foreslo Lirhus at flere burde følge eksempelet til Medaljens forside, ved å skrive bøker «basert på offentlige dokumenter, konkrete hendelser og reelle samfunns­problemer, som samtidig uomtvistelig er litteratur». Som Solstads oppdragsbok om norsk verftshistorie viste for ham, var dette verken uhørt eller ugjort. «Men den store dokumentarromanen om Statoil er det ennå ingen som har skrevet. Eller hybrid­teksten om ‘lakseeventyret’», la han til. «Eller hva med nettleseren Opera, fra perioden nett­programmeringens episenter var Televerkets forsknings­institutt på Kjeller?»

Spesielt det siste der slo meg som en god idé da jeg leste (og for så vidt også redigerte, som daværende Vinduet-medredaktør) Agnar Lirhus’ tekst. For historien om Opera Software, som på slutten av 1990-tallet var i «nettleserkrig» med Microsoft og merkelig nok sprang ut av Televerkets forsknings­institutt, er en god historie. Antakelig kan den et godt stykke på vei også besvare et større spørsmål, som Lirhus’ kollega Tore Renberg stilte i en Aftenposten-kronikk i 2024 om regjeringens nye, stadig ivrigere digitaliserings­strategi: «Hva er det med vår selvforståelse som gjør at vesle Norge får det for seg at vi skal være den teknologiske utviklingens foregangsland?»

Statsvitersk fortellerglede

Hvordan denne selvforståelsen ble til, er temaet for statsviteren Hilde Nagells nye bok Helt på nett, med under­tittelen Da norske tekpionerer skapte datahistorie. Nagell (f. 1970), som er rådgiver i tankesmien Agenda (og for tiden i permisjon for en lignende stilling i miljøstiftelsen Zero), debuterte i 2020 med debattboken Digital revolusjon. Under arbeidet med den oppdaget hun noe som overrasket henne: «Nordmenn var veldig tidlig ute og veldig sterkt til stede i den inter­nasjonale utviklingen av data­teknologi og internett.» Dette funnet ga henne «en følelse av å sitte med en diger godtepose som bugnet av spennende historier, artige personlig­heter, store oppfinnelser og overraskende opplysninger. Den vil jeg gjerne dele.»

Måten hun deler denne godteposen på i Helt på nett, er vel å merke ikke i form av en solstadsk «hybridtekst», og skaperne av Opera blir egentlig bare nevnt i forbifarten. Dette går det åpenbart ikke an å holde imot boken, særlig ikke siden den til gjengjeld begynner i et jordbruks­landskap utenfor Lillestrøm: Vi skal til Kjeller, nett­programmeringens episenter.

Siffergruppen og CERN

Slik Hilde Nagell forstår det, var den tidlige norske begeistringen for data­teknologi en instrumentalisering av Arbeiderpartiets forsvarspolitikk og nasjonale gjenoppbyggings­prosjekt etter andre verdenskrig. Allerede i 1946 flyttet Forsvarets forsknings­institutt (FFI) inn i sykehus­­bygningen og fangeleiren den tyske okkupasjons­­makten hadde etterlatt seg på Kjeller. Hit kom snart også den glade radio­­amatøren Yngvar Lundh. Etter sivilingeniør­­studier i Trondheim og et forsknings­­opphold ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) i USA fikk Lundh leder­­ansvaret for en gruppe ingeniører som bygde Forsvarets forsknings­­institutts (og landets) første datamaskin med transistor­­teknologi.

Maskinen, kalt Lydia, ble plassert på Andøya for å overvåke ubåter. Under en sovjetisk marineøvelse i 1962 fanget Lydia opp signaler fra en sovjetisk ubåt 360 nautiske mil unna norsk fastland. Dette ga støtet til et økt norsk-amerikansk forsknings­samarbeid. FFI fikk selskap vegg i vegg av Televerkets forsknings­institutt og Kjeller vokste til landets første forskningspark. Det var herfra Norge i 1973, som første land utenfor USA og Storbritannia, ble koblet opp til Arpanet, det amerikanske forsvarets forløper til internett.

Vi skal til Kjeller, nettprogrammeringens episenter.

Yngvar Lundh og hans menn var i mellomtiden blitt kjent, i alle fall i visse kretser, som «Siffergruppen», og tre av dem hadde gått videre ut i det private og dannet bedriften Norsk Data, under program­erklæringen: «Feil: innrøm dem. Sjanser: ta dem.»

I 1972 fikk Norsk Data en kontrakt med CERN, det inter­nasjonale forsknings­laboratoriet for partikkel­fysikk i Sveits, og da den engelske fysikeren og CERN-stipendiaten Tim Berners-Lee i 1989 utviklet World Wide Web – som gjorde det mulig å både dele og lese informasjon på internett ved hjelp av hypertekst – gjorde han det ifølge Nagell med en datamaskin fra Norsk Data. (Strengt tatt skrev han koden på en amerikansk NeXT-maskin, men prototype­programmet Enquire skrev han på en norskprodusert SINTRAN III-minimaskin.)

Eventyret om oss selv

Dette kan være urfortellingen som har gitt vesle Norge en selvforståelse som teknologisk foregangsland, og Hilde Nagell forteller den på fortettet og pedagogisk vis, uten at hun selv følger devisen sjanser: ta dem. Tidskoloritten begrenser seg til generaliseringer av typen «I 1950-årene gikk menn med hatt og frakk, røykte pipe og leste aviser på størrelse med en middels stor flatskjerm», mens karakterskildringene spenner fra «høy, tynn og beskjeden» til «kraftig, utadvendt og tidvis høyrøstet». Hun får heller ikke maksimalt ut av alle bokens møtegjengivelser, delvis fordi møtene vekselvis er «eviglange», «mange, lange og kjedelige, med mye prat» og man «nærmest kunne ‘skjære i lufta’ i prosjektmøtene». Men selv ikke de mest fruktbare møtene – «Det ble servert pizza og lagt store planer»; «Også møtet med en datamaskin var sterkt og umiddelbart»; «Tirsdagskringle ble innført som et sosialt samlingspunkt. […] Her ble det skravlet om løst og fast, og her delte man tips og råd. Alt som kunne bli til inntekter, ble diskutert» – blir rekonstruert på en måte som uomtvistelig er litteratur.

Desto mer interessant er det når Hilde Nagell bruker historien til å se fremover, som når hun betrakter Norsk Data som en lignelse om tekoligark-hybris: Etter at bedriften ble børsnotert, først i London og så på Nasdaq-børsen i New York, gikk flere store kontrakter tapt, og i 1992 var konkursen et faktum, få år etter at Norsk Data ble rangert som det nest mest verdifulle selskapet i landet (etter Norsk Hydro) og det tredje mest lønnsomme datafirmaet i verden. «Selskapet begynte plutselig å tro på eventyret om seg selv», siterer hun informatikknestoren Gisle Hannemyr på: «Med ett ble det veldig vanskelig for oss som jobbet i akademia å føre en konstruktiv samtale med folkene i Norsk Data.»

Menneskets beste venn

Hannemyr er en annen av Nagells sentrale tekpionerer, som forfatter av den uventede folke­lektyren «Unix og internett» og medgründer av internet-tilbyderen Oslonett, som profilerte seg inter­nasjonalt med banebrytende resultat­oversikt i sanntid fra Lillehammer-OL i 1994 og beredte grunnen for norske nettaviser. (Året etter var Brønnøysunds Avis første avis på nett, tett fulgt av Dagbladet.) Som mangeårig lektor ved Institutt for informatikk på Blindern, som fikk internett-tilgang via Kjeller allerede på 70-tallet, figurerer Hannemyr dessuten som en ledende akademisk dannelses­agent i nyere norsk datahistorie, på linje med hans regel­messige menings­motstander Jon Bing (1944–2014) ved Det juridiske fakultetets Senter for rettsinformatikk.

Blindern er også scene for bokens mest elektriske møte. Det var der, i Aulakjelleren i 1965, at Bing traff sin livslange parhest Tor Åge Bringsværd og Norges første science fiction-klubb ble stiftet. Klubben ble hetende Aniara, som den fortsatt gjør, etter svenske Harry Martinsons episke romdikt (1956); det var Bringsværd som foreslo navnet.

Dette kan være urfortellingen som har gitt vesle Norge en selvforståelse som teknologisk foregangsland.

Da Res Publica tidligere i år presenterte sin vårliste, hadde Helt på nett den foreløpige tittelen «Vårt Aniara». Det ville ikke vært helt umotivert om den besto, for boken inneholder et av de siste intervjuene med Tor Åge Bringsværd før han døde i fjor, 85 år gammel. Og selv om han flere ganger i løpet av samtalen insisterer han på at verken han eller Bing var opptatt av teknologi «i seg selv», gjør Nagell et mer enn hederlig forsøk på å posisjonere ham som teknoprofet i eget land: Hun trekker blant annet frem hans dystopiske novelle «Kodémus» (1968), hvor datamaskinen er blitt «menneskets beste venn» både i industrien, i helsesektoren og som «maskinell giftekniv», og hvor alle sitter opptatt med en «lillebror», en kasseformet smarttelefon, på monorailen om morgenen. («Ingen av passasjerene snakket med hverandre. De fleste satt og hvisket med sine egne lillebrødre – hode på skakke, kassen under kinnet.»)

Under samtalen legger Nagell merke til at Bringsværd konsekvent omtaler kunstig intelligens som «den», som om det var «en person». Men om Tor Åge Bringsværd med det antydet at kunstig intelligens kan utvikle bevissthet, eller allerede har gjort det, forble han optimistisk på menneskehetens vegne. «Det er menneskene som styrer utviklingen», sa han til slutt. «Vi snakker som om det er umulig å snu utviklingen, men det er klart det er mulig.»

Verdens heftigste treffsted

Det er imidlertid et annet intervjuobjekt i Helt på nett som gjør ham rangen stridig som norsk data­histories filosofkonge: den informatikk­utdannede eplebonden og orgel­byggeren Håkon Wium Lie. Han er, som Hilde Nagells påpeker, «ikke lett å plassere». Han har både vært graffiti­kunstner og innbitt motstander av reklame på offentlige steder, talsmann for Arkitektur­opprøret så vel som Pirat­partiet i Norge, boktrykker og programmerer om hverandre.

Høsten 1992 ble han ifølge Nagell den første til å skrive om fenomenet internett i norsk presse, i teknologi­nummeret av Gateavisa, hvor han under over­skriften «Verdens heftigste treffsted!» introduserte internett som «det nærmeste menneske­heten har kommet et storskala anarkistisk samfunn». I 1994 overtok han kontoret til Tim Berners-Lee på forsker­opphold hos CERN, og ble den nordmannen som har bidratt mest til å forme internett slik vi kjenner det i dag, som skaper av dataspråket CSS (Cascading Style Sheets), som ga mulighet til å definere utseendet på filer skrevet i HMTL.

Innimellom dette skrev han seg i 1993 inn i norges­historien, da han som ansatt ved Televerkets forsknings­institutt lagde Norges første nettside. Multitorg, som siden het, var for det meste tekstbasert med NTB-nyhets­meldinger. Nederst kunne man, for noe helt annet, klikke seg videre til et bilde av en lett pikselert og likevel tydelig lettkledd kvinne, kalt «Bitten».

Fortsettelse følger

Som Multitorg holder Helt på nett seg for det meste til en saklig fremstillingsform; i Håkon Wium Lie har imidlertid Hilde Nagell funnet sin Bitten, som gir en følelse av at heretter kan hva som helst skje. Sånn sett inkarnerer han også bokens tone, som gjennom­gående er kjenne­tegnet av entusiasme for data­teknologiens muligheter (han lever fortsatt etter det gamle hacker-mottoet «information wants to be free», i den grad at han mener alle forestillinger i Den Norske Opera & Ballett burde strømmes gratis). Samtidig siver en vag undergangs­stemning uvegerlig inn her og der, i boken så vel som hos Håkon Wium Lie: Han går alltid med kontanter på seg, av frykt for at internett når som helst kan «gå ned» og ta moderne betalings­løsninger med seg i dragsuget.

Det får heller være at Helt på nett ikke er den store, solstadske dokumentar­romanen om nettleseren Opera. For kanskje er den rett rundt hjørnet: Håkon Wium Lie, som i mange år var teknologi­direktør i Opera Software, før han – så klart – ble teknologi­ansvarlig på Kon-Tiki2-ekspedisjonen, nevner nemlig overfor Hilde Nagell at han selv har et upublisert bokmanus liggende. Vi venter i spenning.