Det seneste århundrets avantgardebevegelser i Norden skal dokumenteres. Første bind av A Cultural History of the Avant-Garde in the Nordic Countries er nylig utkommet og Vagant har møtt redaktør og koordinator Tania Ørum.
*
– Hvorfor utgir Nordisk nettverk for avantgardestudier et firebindsverk over avantgarden i de nordiske landene på engelsk?
– For å markere den nordiske tilstedeværelsen på kartet over avantgardens bevegelser. USA har vært gode til å dokumentere og forske på moderne kunstneriske bevegelser på sitt eget kontinent. Man kan nesten få inntrykk av at alt det interessante skjedde der.
– Første bind dekker årene 1900–1925. Hva skjedde i Norden i denne perioden som resten av verden bør vite om?
– Mye! Den kanskje største nordiske dikteren i det forrige århundret, finske Elmer Rafael Diktonius, er verdt å trekke fram. Han bruker tospråkligheten sin – han var både finsk- og svensktalende – som en motstandsform mot nasjonalisme. Bind 1 inneholder også en leseverdig case om forholdet mellom ham og Otto Ville Kuusinen, avantgardepoeten som senere ble en av de øverste lederne i Stalins Sovjet. Dansekompaniet Ballets suédois ble grunnlagt i Paris i 1920 av svenske Rolf de Maré, og i samarbeid med koreografen Jean Börlin satte de opp danseforestillinger i hele Europa. Flere av samtidens store avantgardekunstnere, som Fernand Léger og Francis Picabia, laget fantastiske kostymer og scenografier til teateret. Ellers synes jeg folk skal bite seg merke i svensker som GAN (Gösta Adrian-Nilsson) og Hilma af Klint. Mens GAN var en sentral maler i den samtidige internasjonale avantgarden, kombinerte Hilma af Klint eksperimenterende formspråk og teosofisk mystikk.
– Disse fire bindene skal dekke et ganske stort tidsrom og et bredt geografisk område: Norden i det tjuende århundret. Hvorfor er det produktivt å ta på avantgardebriller og utforske hva som skjer helt nord i Europa?
– Avantgardeperspektivet gir oss mulighet til å få øye på kunstneriske praksiser som tradisjonelt sett ikke er blitt innlemmet i en nasjonal kunsthistorisk ramme, både hva gjelder dans, musikk, litteratur, billedkunst, performance og teater – høyt og lavt. For den nasjonalt orienterte kunsthistorikeren har mange av disse eksperimentene framstått som kuriøse og perifere. I en historie om avantgarden i Norden blir de derimot til knutepunkter i nettverket som utgjør det forrige århundrets avantgardistiske kulturuttrykk. Perspektivet tillater oss også å skape en alternativ forståelse av hvordan kunstuttrykk sprer seg både geografisk og over tid. Vi forstår sammenhengene mellom de forskjellige avantgardebevegelsene i tråd med den nederlandske kunsthistorikeren Hubert van den Bergs beskrivelse av historien som en slags matrise med uendelige mange forbindelsespunkter. Hvert enkelt knutepunkt utgjør et sentrum som sender energien videre i alle retninger. Impulsene er virksomme også i Norden.
– Hva gjelder som avantgarde for dere? Må begrepet tøyes og strekkes for å dukke opp på radaren så langt nord?
– Nei, vi har ikke tilpasset avantgardebegrepet til vårt formål. De fleste kunsthistorikere i dag definerer det mye bredere enn den tyske avantgardeteoretikeren Peter Bürger gjorde, i sitt tidligere standardverk Avantgardens teori fra 1974. Han mener at det kun finnes én genuin avantgarde, og at den varte fra 1905 til rundt 1925. Vi mener at det finnes mange avantgarder, som er løst forbundet med hverandre, men som deler noen gjenkjennelige trekk; de er tverrestetiske, oppstår i internasjonale nettverk og har et sosialt eller politisk element. Det lar seg ikke gjøre å fortelle én historie om avantgarden og i hvert fall ikke i et så stort område som Norden og over et så vidt spenn som 100 år.
– Hvordan har arbeidet med boken skredet fram?
– Før man overhodet kan sette i gang arbeidet med et slikt prosjekt som en kulturhistorie over avantgarden i Norden, må forskere og andre ressurspersoner møtes og diskutere over lengre tid. I det nordiske nettverket for avantgardestudier har vi forsøkt å samle personer med unik kompetanse. Vi har valgt å jobbe med case-studier: å fortelle om de konkrete bevegelsene og historiene rundt dem. Enkelthistoriene understreker mangfoldet og dynamikkene i avantgardemiljøer, og samtidig har vi forsøkt å gi dagens lesere en forståelse av sammenhengen kunsten ble skapt innenfor.
– Jeg har inntrykk av at dere dokumenterer en del kulturkamper og diskusjoner om hva kunst og kultur egentlig er. Skriver dere med andre ord en slags resepsjonshistorie?
– Ja – vi vil gjerne vise at de provoserende og radikale eksperimentene har stor gjennomslagskraft og brer seg ut i mainstreamkulturen, enten til inspirasjon eller som forestillinger om hva den nasjonale kulturen i hvert fall ikke skal være. Dette er for eksempel tilfelle på Island, hvor de første dada-diktene blir oversatt til skrekk og advarsel.
– Hvordan har «Norden» det i denne tiden? Finnes Norden som en sammenhengende størrelse?
– Ja og nei. Norden er i utakt med seg selv. Strømninger som er sentrale i et område kan være aktuelle annetsteds flere år etter, og tas opp igjen senere et tredje sted. Det er tydelige spor etter koloniale forhold, og mange islandske og norske kunstnere nærmer seg europeiske avantgardebevegelser via København. I Finland er den russiske innflytelsen sterk. Men når det er sagt, så har vi jo et felles språklig og kulturelt område. For å ta et ganske praktisk eksempel, som vi også ser i byer som Berlin i dag: De nordiske kunstnerne søkte sammen i Paris – et veldig viktig sted for avantgardebevegelsene på starten av 1900-tallet. Mange skandinaver kunne ikke fransk, så de fant hverandre i Paris og brukte det lille nettverket de hadde for å få tilgang til de spennende tingene som skjedde i byen. Slike møtesteder som Paris har for øvrig vært særlig viktige for kvinnene: I Danmark hadde de ikke adgang til Kunstakademiet i København, men de fikk lov til å studere ved Académie Matisse, skolen til Henri Matisse i Paris.
– Er det mulig å si noe generelt om hvordan avantgardistisk tankegods gjorde seg gjeldende i de nordiske landene?
– Fra mellomkrigstida kan vi se hvordan de avantgardistiske strømningene blir tatt opp i den nordiske kulturpolitikken. Avantgarden inspirerer den moderniseringen som kommer til å kjennetegne Skandinavia i disse årene. Man kan selvfølgelig diskutere om dette er et uttrykk for at avantgardebevegelsene slår bredt gjennom, eller om det betyr at de blir ufarliggjort. Påvirkningen er særlig sterk i 60-tallets Sverige, hvor scenen blir en del av de kulturelle offentlige institusjonene. Moderna Museet i Stockholm kuraterer og utstiller modernistiske og avantgardistiske utstillinger under ledelse av Pontus Hultén, som selv var en tidligere avantgardekunstner. I samarbeid med Sveriges Radio bygde komponisten Knut Wiggen – for øvrig fra Fredrikstad! – EMS-studioet som var en av datidens mest avanserte lydstudioer, hvor han holdt banebrytende tekst/lyd-festivaler gjennom musikkforeningen Fylkingen. Lydkunstnere fra hele verden kom til Sverige for å delta. Den institusjonelle støtten fra en så stor institusjon som Moderna Museet betød at også andre private og statlige institusjoner åpnet dørene for avantgardekunsten. Forfatteren og billedkunstneren Öyvind Fahlström fikk for eksempel lov til å lage timelange lydkomposisjoner til Sveriges Radio. På Island, derimot, var man etter løsrivelsen fra Danmark i gang med å bygge opp en nasjonal kulturdyrkelse, og helt uforberedt på den koreanske kunstneren Name June Paiks konsertbesøk i 1965. Både publikum og anmeldere sto uten tolkningsramme. Sammenligner vi med Danmark, ble avantgardekunsten til en undergrunnskultur som samarbeidet med de samtidige ungdomsbevegelsene.
– Hvordan har dere gjort research, hvilke arkiver er det dere leter i?
– Avantgardehistorien domineres av midlertidige nettverk og provisoriske institusjoner, som små tidsskrifter, noe som gjør dokumentasjonen av avantgardehistorien vanskelig. Store deler av dokumentasjonen er ikke bevart i nasjonale arkiver, og hvis de er det, er ofte den redaksjonelle korrespondansen, som i mange tilfeller er mer interessant enn hva som faktisk blir trykt i tidsskriftet, i ferd med å forsvinne. Dette gjelder ikke minst tidsskrifter som danske Klingen, svenske Flamman, finske Quosego og Ultra, som formidlet avantgardestrømninger i og til Norden. Disse og andre tidsskrifter er det vanskelig å få fingrene i for vanlige lesere. Så det burde bygges opp et digitalt arkiv for de nordiske avantgardebevegelsene – et NUBUweb, som et motstykke til det amerikanske UBUweb – hvor tidsskrifter, manifester, sjeldne bokverk, brev og andre dokumenter kan gjøres tilgjengelig for forskere og lesere fra de nordiske landene. Vi har søkt om penger til et slikt elektronisk arkiv, men foreløpig uten hell. Det lille danske tidsskriftet Digte for en daler, som introduserte konkret poesi i Danmark på 60-tallet, er imidlertid skannet og lagt ut.
– Dette er med andre ord et pionerarbeid?
– Ja, denne utgivelsen samler fortellinger og historier som ikke finnes andre steder. Norden har ikke tidligere vært sett på i et slikt tverrnasjonalt avantgardistisk perspektiv, og kunnskapen om de forskjellige kunstretningene er veldig spredt. En av hovedutfordringene med arbeidet har derfor vært å lete fram til og bygge opp arkiver, finne skribenter som har kunnskap om disse ofte ubeskrevne bevegelsene.
*
Redaktører fra Nordisk netværl for avantgardestudier har redigert A Cultural History of the Avant-Garde in the Nordic Countries, som blir utgitt i fire bind på Rodopi forlag. Første bind utkom i mars, bind nummer tre kommer til høsten og bind to og fire utkommer i løpet av neste år. Hvert av bindene tar for seg en periode på 25 år. Redaktørene for første bind er Hubert van den Berg, Irmeli Hautamäki, Benedikt Hjartarson, Torben Jelsbak, Rikard Schönström, Per Stounbjerg, Tania Ørum og Dorthe Aagesen. Nettverket for avantgardestudier har vært med på å etablere European Network for Avant-Garde and Modernism Studies (EAM), og har gitt grobunn til utgivelser som danske En tradition af opbrud – avantgardernes tradition og politik (2005), redigert av Tania Ørum og Marianne Ping Huang og Norsk Avantgarde (2011), redigert av Per Bäckström og Bodil Børset.
Alle bildene er publisert med tillatelse og hentet fra A Cultural History of the Avant-Garde in the Nordic Countries.
