Romteknologi er Norges vei ut av økning i våpeneksporten, hevder stortingsrepresentant Snorre Valen.
De siste månedene i 2014 ble begivenhetsrike for romfartsentusiaster. 12. november landet romsonden Philea på kometen 67P/Tsjurimenko Gerimenko, 500 millioner kilometer fra jorda, etter en tiårig ferd med fartøyet Rosetta. 4. desember skjøt NASA opp romskipet Orion; fire og en halv time senere vendte det tilbake fra en avstand på 5 800 kilometer ut i verdensrommet, lenger vekk enn noe annet romskip bygget for astronauter har reist på over 40 år. I løpet av de to neste tiårene er planen at Orion – ved hjelp av NASAs kommende «Space Launch System» – skal ta mennesker til Mars. Tidlig på vinteren ble det også annonsert at Storbritannia arbeider mot sin første bemannede måneferd, «Lunar Mission One».
Kometen 67P/Tsjurimenko Gerimenko. Copyright: Creative Commons. Kilde: ESA.Omtrent samtidig med disse hendelsene fant en aldri så liten debatt om rompolitikk sted i norske medier, i kjølvannet av at regjeringspartiene hadde foretatt drastiske kutt i rombudsjettet i sitt fremlagte statsbudsjett. Vagant kontaktet en av debattantene, Snorre Valen, Sosialistisk Venstrepartis 30-årige stortingsrepresentant, for å finne ut mer om romfartens status i norske politiske miljøer. Er det mulig eller i det hele tatt ønskelig for Norge å bli en romnasjon, med utforskning av rommet som en del av det kollektive selvbildet?
– Snorre Valen, 4. desember i fjor brøt du ut i gledesrop da NASA sendte romskipet Orion ut på en fire og en halv time lang ubemannet prøveferd i verdensrommet. Hvorfor?
– Fordi dagens romfart er et gedigent samarbeid mellom nasjoner, som både gir uvurderlig kunnskap og vekker undringen i oss. Lite inngir mer ydmykhet enn de øyeblikkene vi innser hvor enormt verdensrommet er. Jeg jublet også fordi jeg har hatt gleden av å jobbe for Senter for tverrfaglig forskning i rommet – CIRiS – ved NTNU. CIRiS bidrar med både forskning og koordinering av forskning på vegne av NASA og Den europeiske romfartsorganisasjonen, ESA. Når astronauter en dag reiser til Mars kan det hende at de vil dyrke sin egen mat, ved hjelp av teknologi utprøvd i et lite kontrollrom på Dragvoll.
– Høyre og Frp foreslo å kutte jordobservasjonsprogrammet Copernicus fra statsbudsjettet for 2015. I likhet med flere andre partier ville SV i sitt alternative statsbudsjett derimot bevare støtten til programmet, på 167 millioner kroner årlig. Hva var begrunnelsen deres for denne prioriteringen?
– I SV finnes både miljøvernere, teknologioptimister og sterke tilhengere av ny industri. For oss er støtten til Norges deltakelse i Copernicus en no-brainer. Vi foreslo også å øke støtten til Norsk Romsenter, fordi vi trenger miljøer som kan presentere kvalifiserte meninger om hva vi bør bruke kreftene våre på i utforskningen av rommet, hvilke muligheter vi har og hvilket ansvar vi bærer på.
– Miljøvernbevegelsen har ellers en tradisjon for å mene at romferder er uvettig ressursbruk?
– Enkelte mener det, men da må jeg spørre tilbake: Slutter naturen ved toppen av eksosfæren? Hvorfor skal kunnskapen vår om verden rundt oss begrenses til jordoverflaten? På samme måte som vi søker å finne svar på naturens gåter på havets bunn og dypt under bakken, må vi se utover og forsøke å forstå verdensrommet. Romforskningen gjør oss også klokere på jorda: Ingen bilder synliggjør bedre hva slags verden vi lever i, og hvor verdifull den er, enn fotografier av planeten vår tatt fra rommet. Inntil de første bildene av jorda ble tatt av besetningen på Apollo 8, kunne ingen av oss se hva slags fantastisk økosystem vi er en del av, innrammet i ett bilde.
Jorden sett fra Apollo 17, på vei til månen. Kilde: Wikimedia Commons.– Grunnforskning og verdensbilder er noe, kunnskap med realpolitisk relevans noe annet. Hva lærer du av romforskningen som du kan bruke i hverdagen din som norsk politiker anno 2015?
– Romforskningen gir oss uvurdelig kunnskap om miljøet. Oppdagelsen av problemene med ozonlaget skylder mye til romforskere som jobbet med kartlegging av atmosfæren på Venus. NASA-forsker James Hansen var blant pionerene i arbeidet med å avdekke hvor alvorlig de menneskeskapte klimaendringene er, og hvordan jordas klimasystem fungerer. Copernicus gir utrolige muligheter for miljøovervåking av nordområdene. Brasils fremste virkemiddel for å overvåke avskoging i Amazonas er geostasjonære satelitter. Få former for forskning forteller oss like mye som burde ligge til grunn for handlingene våre.
– Tidligere gikk Copernicus under navnet GMES – Global Monitoring for Environment and Security. Målet er at Europa skal ha verdens mest avanserte jordovervåkningssatelitter. Norsk Romsenter formulerer det slik: «Copernicus skal skaffe jordobservasjonsdata frå satellittar, hav- og luftborne sensorar og bakkebaserte målestasjonar, og drifte system som tilrettelegg jordobservasjonsdata og tenester for ulike brukarar.» Hva slags data dreier det seg om, mer konkret?
– Veldige mengder, av alle slag. Satelitter gjør oss tryggere ved å gi værdata som hjelper skipstrafikken og hindrer oljeutslipp. De gjør det lettere å utnytte energien i havstrømmene, og en dag vil de hjelpe oss med å skape en mer bærekraftig oppdrettsnæring – lenger fra kysten, slik at villaksen kan bevares. Satelittene kan observere luftforurensning, klimaendringer og skogene våre. Dessuten ligger et stort ansvar i å forvalte så mye hav som Norge gjør. Vi har ganske offensivt, men fredelig, sikret oss store områder til havs. Dem må vi holde godt oppsyn med.
– SV er tradisjonelt et parti med appell blant fredsaktivister, studenter og lærere. Fredsaktivistene knytter gjerne romforskning til teknokrati og det militærindustrielle komplekset, mens fordommene skal ha det til at de studentene og lærerne som stemmer SV oftere er humanister enn naturvitere. Valgforskere har pekt på at partiet ikke er like profilert på utdanning som før. Er det vanskelig å skape forståelse for videre romsatsning innad i partiet?
– Nå er ikke SVs forskningspolitikk akkurat avgrenset til romfart! Men vi har ønsket å løfte frem dette nokså lille satsningsområdet. Først og fremst fordi det kombinerer store muligheter for næringsutvikling med sterkere naturvern og arbeidet for et bedre klima. Det stemmer selvfølgelig at koblingene mellom romfartsindustrien og det militærindustrielle komplekset alltid har vært sterk – romfarten er blitt drevet frem av stormaktsambisjoner. I sin tid utgjorde kappløpet til månen et speilbilde av våpenkappløpet på bakken. Men i dag står romfart på mange måter for det motsatte.
– Hvordan da?
– På hvilket annet område har man lyktes like godt med nedrustning? Siden Reagan måtte legge til side Star Wars-programmet har vi alle vært oppmerksomme på hvilket skrekkelig potensial militær bruk av verdensrommet innebærer. En av fredsbevegelsens største seire ligger nettopp her. La meg nevne et eksempel. I slutten av november, mens russerne krenket Ukraina og trappet opp propagandaen, og USAs folkerettsstridige dronekrigføring fortsatte som før, satt en håndfull astronauter på med et russisk Soyuz-fartøy opp til den internasjonale romstasjonen, ISS. Smilende forskere fra Russland, Europa og USA lot seg avbilde på stasjonen der de samarbeider om å finne nye former for fredelig bruk av verdensrommet. I dag er romforskning og romfart symboler på hvordan supermakter kan legge fra seg rå egeninteresse og samarbeide til beste for alle.
– Finnes ikke også et enormt konfliktpotensial her? I dag smiler astronautene, men hva vil statslederne og sjefene i de internasjonale konsernene gjøre den dagen det blir realistisk å utnytte ressursene på månen eller andre planeter? Hvem skal bestemme over menneskenes handlingsrom der oppe?
– Ja, etterhvert som teknologien tillater det, vil også ønsket om å utnytte ressursene som finnes bli sterkere. Er traktatene som regulerer dette gode nok? Hva vil det bety om Virgin-flagget til Richard Branson blir det første som plantes på Mars? Jeg tror at utviklinga av romteknologi må støttes både av stater og private initiativer. Bare slik kan vi sikre hele menneskehetens interesser.
– Richard Branson? Har amerikansk frontier-tenkning innhentet SV?
– He he. Problemet med amerikanernes – og russernes – romantisering av romfart, heltedyrkinga av astronauter og frontier-estetikken, er at alt dette først og fremst var ledd i stormaktsambisjoner. Både astronautferdene til månen og den kalde krigens estetikk ligger bak oss, og derfor blir romfart ofte avvist i dagens populærkultur. Men glamouren i science fiction-filmer om astronauter er nok veldig langt fra hverdagen som forsker i et NASA-laboratorium, eller tilværelsen som astronaut innestengt i lille, trange ISS i månedsvis av gangen. De som investerer i dette, tenker langsiktig, ikke på umiddelbar gevinst. Menneskets trang til å utforske drives vel så mye av behovet for å kjenne naturen rundt oss som av et bestemt mål.
– Jeg har selv kravlet rundt i ISS-kopien på et teknisk museum i Tokyo, og det stemmer at forholdene ikke akkurat var luksuriøse.
– De er nok akkurat så luksuriøse som deltakerlandene kan ta seg råd til. Nettopp fordi trygg romfart er svært kostbart, bør stater samarbeide om utforskningen av rommet. Og til tross for trange korridorer og vanskelige doforhold, er det ingenting jeg skulle ønske meg mer enn å kunne se jorda fra ISS.
– Da regjeringen ville stoppe den norske støtten til Copernicus, sendte Norsk Romsenter ut en pressemelding. Der het det blant annet: «Noreg er det landet i verda som vil ha størst nytte av Copernicus. Noreg må betale mindre enn 3 prosent av kostnadane og har 15 prosent av det arealet som skal dekkast i Europa.» Vi later altså til å få mye igjen for dette. Hvorfor ville da noen partier trekke oss ut av programmet?
– Sannsynligvis fordi romfart ikke er synlig i norsk debatt, og derfor lett å saldere.
– På Norsk olje og gass’ årskonferanse 2014 holdt seniorrådgiver Pål Brekke fra Norsk Romsenter en tale under overskriften «Teknologioverføring i romfarten». Du talte selv på denne konferansen. Er det et gode eller et onde at romforskningen knytter seg så sterkt til teknologiutvikling innenfor olje- og gassektoren?
– Det er et ubetinget gode. Oljeindustrien gir arbeid til titusenvis av mennesker i Norge, og titusener jobber i industriene som leverer teknologi til olje og gass. Spørsmålet «hva skal vi leve av etter olja?» er blitt en klisjé, men må likevel stilles. Romteknologi kan være en liten del av svaret. Da er det desto bedre, jo mer av teknologiutviklinga innen olje og gass som lar seg overføre til mer miljøvennlige industrier. Den overgangen må begynne nå, ikke når sokkelen er tom eller oljeprisfall virkelig har skadet økonomien vår.
– I Norge har romteknologien stort sett blitt produsert av selskapet som i dag heter Kongsberg Gruppen, og som før het Kongsberg Våpenfabrikk og Norsk Forsvarsteknologi. Er du like komfortabel med denne alliansen? Er det våpenindustrien vi bør satse på etter oljen?
– Jeg ville heller sagt det slik: Romteknologi er veien vår ut av stadig økt våpeneksport. Dessverre har Norge en rekke ganger eksportert militær teknologi til undertrykkende diktatorstater. Dette er et politisk valg. Men det gir ikke mening at Norge skal være en av verdens største våpeneksportører, når så mye av den samme teknologien kunne vært brukt til fredelig, sivil utforskning av rommet.
– I begynnelsen av Christopher Nolans film Interstellar (2014) er verden delt i to: myndighetene, som ser seg nødt til å forfalske vår nyere historie for å dempe menneskehetens vekstbegjær og gjøre alle til bønder for å kunne produsere nok mat, og NASA, inklusive hovedpersonen, som vil redde verden med kløkt og enestående teknologibeherskelse. Hvilken side ville du ha holdt med, om dette var vår verden?
– Motsetninga mellom myndighetenes undertrykkende jordnærhet – bokstavelig talt! – og hovedpersonens trang til å reise ut er vel mer enn noe annet en konstruksjon som skal gjøre det mer troverdig at han ville forlate familien sin. Jeg aksepterer ikke den motsetninga. Skulle mer kunnskap om livets byggeklosser liksom være et tegn på manglende interesse for livet på jorda? Tvert i mot kunne større nysgjerrighet overfor omgivelsene våre – både på jorda og hinsides den – gitt oss en sunnere klode i dag. Absolutt alle mister seg selv i øyeblikket når de ser opp på en stjerneklar himmel. Vi kommer aldri til å mestre eller eie verdensrommet, men vi plikter å forstå det.
Les også Veronica Lukášovás intervju med de europeiske deltakerne på ESAs simulerte ferd til Mars.
