Hva som står på spill Når spillbrettet endres

Asle Toje presiserer i sitt tredje innlegg at han står for pluralisme og rettigheter, og ikke ønsker å knytte demokratiet til noen bestemt trosramme. Takk for denne tydeliggjøringen.

Jeg kunne ha fulgt ham inn i flere av sporene i innlegget, men jeg tror ikke det vil bringe oss nærmere grunnlaget for uenigheten. Et av dem må jeg likevel kommentere. Han skriver: «Det kan, tidvis, virke som om Sandvik inntar en meta-posisjon der hennes egne meninger transsubstansieres til ‘verdier’, som deretter tillegges godhet.»

Jeg vil påstå at det ikke er å heve seg over politikken å spørre hva som står på spill. Jeg er usikker på hva han mener jeg «tillegger godhet», og må derfor tolke. Hvis det er «godhet» å insistere på at rettsstat og ytringsrom må bestå, kan jeg leve godt med beskrivelsen. 

Truer høyresiden demokratiet?

Jeg vil svare på spørsmålet han retter til meg: Mener jeg at demokratiet er truet når høyresiden følger de demokratiske spillereglene og vinner valg?

Mitt korte svar er selvfølgelig nei, med det tillegget at det avhenger av hvilken høyreside vi snakker om.

Jeg mener det er grunn til å være bekymret for tidens høyreradikale tendenser. Ikke fordi folk stemmer «feil», men fordi vi de siste årene har sett hvordan nasjonalkonservative og illiberale høyrepartier i flere land har brukt flertallsmakt til å bygge ned selve forutsetningene for det liberale demokratiet.

Når flertallsmakt brukes til å bygge ned rettigheter

I Ungarn har Viktor Orbán tatt kontroll over medier, domstoler og universiteter, kneblet NGO-er og vedtatt lover mot omtale av LHBT+-personer i skoler. I Polen har PiS (Lov og rettferdighet) svekket domstolenes uavhengighet, begrenset kvinners og LHBT-personers rettigheter og lagt press på uavhengige medier.

I Italia har Meloni-regjeringen strammet inn kontrollen over statlige medier og utfordret minoritetsrettigheter. For ikke å snakke om innskrenkinger i USA av rettigheter og ytringsrom etter at Donald Trump igjen flyttet inn i Det hvite hus.

Ikke det samme som kanselleringskultur

Den typen politikk de nevnte politikerne står for er ikke det samme som kanselleringskultur, eller som at noen mister jobben fordi de ytrer seg kontroversielt i et liberalt demokrati. Dette er ellers fenomener jeg selv har kritisert ved en rekke anledninger. Jeg er også sterkt kritisk til at etablerte demokratier som Tyskland og Storbritannia de siste årene har gått langt i å kriminalisere ytringer, riktignok med andre begrunnelser, men med samme effekt: Grensene for hva som kan sies blir stadig trangere.

Jeg var blant dem som ble sammenlignet med Pavlovs siklende hunder av Kjetil Jakobsen i Morgenbladet (28.02.25) etter at jeg på Facebook hadde delt (16.02.25) en artikkel av den danske politikeren Henrik Dahl (Liberal Alliance) etter JD Vances tale i München, og skrev at noen av poengene hans om utviklingen i Europa bør tas på alvor. (Noe annet er at Vance aldri igjen vil kunne snakke om ytringsfrihet med troverdighet. Hans egen administrasjon står bak en bølge av kanselleringer og oppsigelser. Hver uke kastes en ny yrkesgruppe under bussen.)

Forskjellen er at innskrenkningene i Tyskland og Storbritannia skjer innenfor et system der domstoler, medier og sivilsamfunn fortsatt står fritt, mens vi i land som Ungarn og Polen, og i tiltakende grad USA, ser at selve spillbrettet endres, og at de institusjonene som skal beskytte rettighetene svekkes eller fjernes.

Spillbrettet er selve demokratiet

Det er derfor jeg mener at man ikke kan nøye seg med å vise til at partier «følger spillereglene». Demokratiet er mer enn valg. Spillbrettet består også av rettsstat, ytringsfrihet, pressefrihet, minoritetsrettigheter, organisasjonsfrihet og likestilling – nettopp for å hindre at det ender i flertallsdiktatur. Når selve spillbrettet endres, hjelper det lite at valgene fortsatt avholdes.

Vi skal være på vakt mot kanselleringskultur fra venstre, og mot uthulingen av liberale rettigheter fra høyre. Jeg er glad for at Asle Toje har presisert at han deler det utgangspunktet.

De sterke guders tilbakekomst

Svaret Toje hentet inn fra danske Kasper Støvring, «Nordens toneangivende konservative tenker», gav imidlertid lite mening for meg. Støvring slår fast det opplagte: at det er «nationalstaten, der effektivt og med folkelig legitimitet implementerer de abstrakte menneskerettigheder som konkrete borgerrettigheder».

Hverken Toje eller jeg har i denne dialogen bagatellisert nasjonalstatens rolle. Både nasjonalstater og velferdsstater må nødvendigvis ha grenser.

Støvring har normalt langt tydeligere svar, som i et nylig innlegg på Document.dk (15.09.25):

Demonstrationen i London markerede ikke enden på det åbne samfund, men begyndelsen på dets forvandling, dets omkalfatring. De stærke guder – nationalisme, tro, tradition, tilhørsforhold – vender tilbage, fordi mennesker har brug for dem. Det behøver ikke føre til had eller væbnet konflikt, men det kræver erkendelsen af nogle grundlæggende sandheder: At mennesker naturligt organiserer sig i etniske og kulturelle grupper, og at stabile samfund kræver en vis grad af homogenitet for at fungere.

Enten underkaster vi oss de sterke gudene, eller så bryter borgerkrigen ut? Det er en falsk motsetning. Nettopp derfor bør både politikere og samfunnsborgere stille seg spørsmålet om vi aksepterer dette verdensbildet. Er det virkelig denne logikken vi vil la styre fremtiden?