Fredag 31. januar holdt vi et innlegg på Lærernes dag ved Universitetet i Bergen, et åpent årlig formidlingsarrangement, som denne gang hadde mer enn 2000 påmeldte deltakere. Av disse møtte rundt 270 opp for å høre vår presentasjon, som handlet om et gammelt fenomen som de siste årene har fått fornyet aktualitet: høyreradikales bruk og misbruk av Knut Hamsuns navn og forfatterskap. Utgangspunktet for det hele er at vi som litteraturforskere og -lærere er opptatt av Hamsuns litterære verker – som vi både underviser i og forsker på – og deres ofte brokete etterliv.
Hamsuns egne politiske overbevisninger burde i utgangspunktet være godt kjent for de fleste, medregnet hans langvarige forsvar for Adolf Hitler – mannen han i sin herostratisk berømte nekrolog i Aftenposten 7. mai 1945 omtalte som en tapper og edel «Kriger for Menneskeheden». Heri bunner dilemmaet: Hvordan skal man forstå det faktum at den geniale, nobelprisvinnende forfatteren kunne støtte opp om en slik menneskefiendtlig ideologi?
En rekke svar – noen mer overbevisende enn andre – er blitt lansert, og et som lenge stod sterkt, var tanken om at det finnes et skarpt skille mellom Hamsuns ideologi og hans litterære verk. Det mest ambisiøse løsningsforslaget finner vi i Atle Kittangs bok Luft, vind, ingenting. Hamsun desillusjonsromanar frå Sult til Ringen sluttet (1984), der den bærende tanken er at Hamsuns metalitterære ironi dekonstruerer og undergraver romanenes ideologiske budskap.
De siste 15-20 årene har en annen tradisjon overtatt som den mest innflytelsesrike, nemlig den som hevder at Hamsuns verk allerede fra begynnelsen av rommer rasistiske og menneskefiendtlige holdninger, forakt for svakhet og beundring for det aristokratiske overmennesket, slik at det var rimelig at han på 1930-tallet endte opp som forsvarer av det tyske naziregimet. Eksempler på en slik tilnærming finner vi i bokutgivelser som Monica Žagars Knut Hamsun: The Dark Side of Literary Brilliance (2009), Peter Sjølyst-Jacksons Troubling Legacies (2010), Tore Rems Knut Hamsun: Reisen til Hitler (2014), Frode Boassons doktoravhandling Men Livet lever. Hamsuns vitalismer fra Pan til Ringen sluttet (2015), Dean Krouks Fascism and Modernist Literature in Norway (2018) og ikke minst i Ståle Dingstads Knut Hamsun og det norske Holocaust (2021).
Hvordan appropriere et forfatterskap
Der Hamsuns nazisme er godt kjent, har en annen, relatert tematikk hittil fått lite oppmerksomhet: høyreradikale grupperingers interesse for forfatterskapet. Riktignok er det skrevet en del om hvordan Hitler-Tyskland benyttet Hamsun som del av sitt propagandamaskineri samt hvordan han velvillig lot seg benytte til dette formålet. Vitenskapelige arbeider om hvordan norske NS-sympatisører under krigen gjorde aktivt bruk av forfatterskapet finnes også. Det som derimot er langt mindre kjent, er situasjonen etter krigen.
Et hederlig unntak her er Giuliano D’Amicos artikkel «Editore-traditore? – Knut Hamsun lest, oversatt og publisert av italienske neofascister» (Edda 1/2014), som belyser hvordan den innflytelsesrike fascistiske kulturfilosofen Julius Evola inspirerte en rekke høyreradikalere i etterkrigstidens Italia – fra de mer moderate til de ekstreme – til å omfavne Hamsun som sin forfatter. Under tittelen Io, traditore («Jeg, forræder»), avfødte denne interessen blant annet en ytterst tvilsom oversettelse av På gjengrodde stier i 1962. I den ble Hamsuns forsvarsskrift gjennom en rekke større eller mindre endringer tilpasset situasjonen som italienske neofascister selv befant seg i. Oversettelsen tegnet ham som en heroisk, men fortiet og sensurert skikkelse.
I tillegg behandler D’Amico den noe mer akademiske interessen for forfatterskapet innen Nouvelle Droite, den nye franske høyrebevegelsen som utviklet seg fra slutten av 1960-tallet. Bevegelsens frontfigur, filosofen Alain de Benoist, har ved flere anledninger trukket frem Hamsun, og i 2006 ga Nouvelle École – tidsskriftet han i 1968 startet i tilknytning til den etnonasjonalistiske og «metapolitiske» tenketanken GRECE – ut et eget Hamsun-nummer. Selv om disse bidragene er saklige sammenliknet med de italienske nyfascistenes, bringer de ikke mye nytt til bords. Snarere finner vi ham også her presentert som en ignorert og glemt – ja, nærmest kansellert – dikter. Som D’Amico peker på, skiller Hamsun-interessen hos franske høyreintellektuelle seg fra de motsvarende italienske høyrebevegelsenes ved at den tenderer mot å bagatellisere Hamsuns nazisme, der italienske høyrebevegelser har omfavnet og løftet den frem som noe å være stolte over.
Hånd i hånd med bagatellisering og en apologetisk holdning til forfatterskapet kommer aksept og taletid: Da NRK til 150-årsmarkeringen i 2009 sendte to store Hamsun-produksjoner, serien Guddommelig galskap, og dokumentarfilmen «Drømt og oplevet». Knut Hamsun 1859–1952, dukket nettopp de Benoist opp på skjermen som fransk Hamsun-ekspert. I sistnevnte film, regissert av Knut Erik Jensen, sier han dette: «hvis Hamsun døde da han var 75, ville det ikke ha vært noen polemikk omkring hans politiske synspunkter. […] Alle de politiske stridighetene skyldtes engasjementet i krigsårene.» En slik vurdering av dette forfatterskapet som allerede i 1936 ble kalt «nazismen på forhånd»1 er grovt misvisende, og det finnes neppe en eneste Hamsun-forsker som i dag vil stille seg bak den. At andre Hamsun-kjennere som er intervjuet sier noe ganske annet, illustrerer kanskje uenighetene omkring forfatterskapet, men det gjør ikke de Benoists påstander noe sannere.
I begge disse dokumentarene introduseres de Benoist som «redaktør», noe som ikke er feil, men knapt en dekkende beskrivelse av mannen som den britiske kommentatoren og rasismeforskeren Kenan Malik har omtalt som «a philosophical mentor of the contemporary far right».2 Hvem i produksjonsapparatet som har kommet på at den franske nye høyre- og identitærbevegelsens nøkkelskikkelse skulle representere noen dyp kunnskap om forfatterskapet vet vi ikke, og så langt har da heller ingen kommentert hans opptreden i denne sammenhengen.
Dette historiske bakteppet presenterte vi kort for våre tilhørere på Lærernes dag. Hovedmålet vårt var likevel å trekke linjene videre mot vår egen umiddelbare samtid. For, kan en spørre seg, har Hamsun noen betydning for dagens alt-right-bevegelser? Her er svaret utvilsomt ja, selv om det er vanskelig å si eksakt hvilken og hvor stor rolle han spiller i tidens uoversiktlige meme- og trollekultur. Ikke desto mindre: Den som er interessert i å utforske hvilke nye sammenhenger Hamsun i dag inngår i, trenger ikke å lete lenger enn til interessesfæren til maskulinist-influensere og podkastere som den ene dagen bekymrer seg for omseggripende feminisering av menn eller den hvite rases overlevelse – og neste dag sender ut podkaster om hvordan Markens grøde kan brukes som våpen i kampen mot staten, feminismen og de fremmede raser. To klikk bortenfor helt ordinære treningsinfluensere på Instagram møter vi en Hamsun som absolutt ikke er en tidlig modernist og en romanens fornyer, men snarere fremstilles som en trassig stoiker som representerer et univers der truede tradisjonelle verdier står sentralt: Mannen er skaperkraften som har rett og plikt til å kontrollere sin kvinne og disiplinere sine barn. Individet er i kamp mot staten og samfunnet som vil begrense dets handlingsrom. Den ene sterke står over de mange svake. Fremmede truer vår lille klan og må nedkjempes.
Imperium Press og den reaksjonære kanon
I forlengelsen av dette overrasker det heller ikke at også nyere forlag med utspring i alt-right- og identitærbevegelsen har omfavnet forfatterskapet – eller i det minste nøye utvalgte deler av det. For eksempel utkom en engelsk oversettelse av Markens grøde høsten 2023 på det australsk-kanadiske Imperium Press, som profilerer seg som «the classics department of the dissident right». Her presenteres Hamsun side om side med deler av den vestlige litteraturarven – både antikkens mesterverk, Den eldre Edda, Beowulf og folkeeventyr – og en rekke mer filosofiske titler fra høyreradikalismens historie.
Det alle disse utgivelsene har til felles, er at de ikke lenger er opphavsrettslig vernet, slik at forlaget kan utgi bøkene uten å spørre om eller betale for publiseringsrettigheter. Enkelte nyere utgivelser finnes i katalogen deres, så som den ny-reaksjonære teoretikeren Nick Lands angrep på demokratiet som styringsform i The Dark Enlightenment (2022). Nevnes kan også The Cultured Thug Handbook (2024) – en høyreradikal selvhjelpsbok intendert for «the man who can both fight and think». Skulle en ha et ønske om et linoleumstrykk av Hamsun for bare $ 40, kan Imperium Press hjelpe med det også – samt av Ezra Pound, James Joyce, H.P. Lovecraft, Ernst Jünger og allerede nevnte Julius Evola, bare for å trekke frem noen av de andre stemmene som inngår i forlagets alternative, høyreradikale kanon.
Disse trykkene er alle laget av den britiske kunstneren som har skrevet forordet til nyutgaven deres av Markens grøde – Alexander Adams – men hvis hans sobre svart-hvit-trykk ikke skulle falle i smak, så vet Imperium Press råd: De kan dessuten tilby langt mer fargerike – enkelte ville kanskje si glorete – trykk av vikinger og barmfagre skjoldmøyer fra norrøn mytologi, som hentet rett fra Conan barbaren. Forlaget fremstår slik som et – kanskje avvæpnende – sammensurium av høykultur og lavkultur, så vel som av fortid og nåtid.
Deres tydelige høyreradikale fundament til tross, fremstår de som forholdsvis moderate – iallfall ved første blikk. Leter en litt på bloggen deres, tar det ikke lang tid før det dukker opp ekstreme holdninger. I et intervju fra 2022, der forlagets grunnlegger Michael Edward Maxwell samtaler med lederen av den britiske white pride-organisasjonen Patriotic Alternative, fremgår det tydelig at det er snakk om en strategi for å fremstå som spiselige, for ikke å skremme vekk potensielle nye tilhengere – med hans ord, unngår de bevisst å publisere bøker som er, «shall we say, too spicy».3
Ser en nærmere på Alexander Adams forord, presenteres Hamsun på en måte som kan minne om de italienske neofascistenes foretrukne lesemåte: Nobelprisvinneren er en fortiet og glemt, ja, kansellert, forfatter. Noe lignende gjentas i en entusiastisk anmeldelse av den aktuelle utgaven, skrevet av Spencer J. Quinn, som ellers har utmerket seg som forfatter av høyreradikale barne- og ungdomsbøker som forsøker å lære opp unge til å være stolte av sin hvithet.4 Quinn går likevel flere hakk lenger enn Adams, når han hevder at Hamsun er blitt holdt nede av globalistene og venstrekreftene, til fordel for «statsløse ikonoklaster som Kafka» – en påstand med åpenbare antisemittiske implikasjoner, Kafkas jødiske opphav tatt i betraktning.
Hamsuns syntetiske stemme
Også det høyreorienterte, bergensbaserte Legatum forlag har kastet seg på Hamsun-bølgen. Forlaget, hvis idealistiske målsetning ifølge egenpresentasjonen er «to produce books and related material with wholesome content for students, parents and children», har i hovedsak profilert seg på å spre den franske filosofen Renaud Camus’ ideer om «le grand remplacement», den store utskiftningen. Og altså Hamsun – ikke fordi de egentlig er så interesserte i ham, men for å trolle Klassekampen, som opprinnelig kontaktet dem da de lagde en sak om Imperium Press.5 Der sistnevntes utgivelse – iallfall på overflaten – altså kan virke tilforlatelig, kan noe liknende vanskelig sies om Legatums bidrag til Hamsun-formidlingen. De har nemlig gitt ut en lydbokutgave av Sult, der man ved hjelp av en KI-generator har skapt en monstrøs, engelsktalende «Hamsun» som «leser» sin egen bok. Mer konkret er KI’en basert på opptak av stemmen hans fra 1941, da han nærmest var blitt døv. Det spiller i sammenhengen en viss symbolsk rolle at opptaket er hentet fra en samtale med to NRK-journalister der en vrang 81-årig dikterhøvding taler okkupasjonsmaktens sak. Lydboken tilbyr oss dermed en syntetisk versjon av en konfronterende, men nesten døv olding som leser sitt ungdomsverk på et språk han selv knapt mestret. Krigen og stemmen – den ideologiske og den litterære arven – glir over i hverandre.
Ellers kan det nevnes at forlaget har basert seg på den eldste, rimelig utdaterte engelske oversettelsen av Sult fra 1899 (som de etter eget utsagn har «forbedret») – neppe fordi den er spesielt god, men fordi den er gratis tilgjengelig. Kort sagt: Det er snakk om en «utgivelse» som ikke tjener noen annen funksjon enn å skape debatt og vekke oppmerksomhet, noe forlaget i aller høyeste grad lyktes med da norske aviser konkurrerte om å dekke «saken» i fjor vår, og da forlagets utsendte representanter trollet Hamsun-dagene på Hamarøy i august med sine stunts og opptredener, som åpenbart handlet mindre om Hamsun enn om misnøye med at de ikke fikk bruke arrangementet til å «lansere» utgivelsen sin.6
Sult-lydbøker på engelsk finnes uansett allerede i fleng, også helt gratis på mange plattformer, så det er åpenbart at det å utgi denne KI-konstruerte lydboken utelukkende handler om å bruke Hamsuns navn og interessen for forfatterskapet til å skape oppmerksomhet om seg selv. At det hele handler om å skape blest omkring forlaget, ble tydelig da vi i forkant av UiB-arrangementet oppdaget at folkene bak forlaget hadde gjort nok research til å presentere oss i sine publiseringskanaler med screenshots og kritiske vurderinger av det de mente var våre politiske ståsteder. I tillegg lovet de å stille på arrangementet, noe de også gjorde. I løpet av presentasjonen kom vi kort inn på KI-Hamsun-stuntet deres, og hvordan det føyer seg i høyreradikales historiske utnyttelse av forfatterskapet, og deres representant kom etterpå opp for å slå av en prat. Han fremstod som vennlig og takket for innlegget. I sine kanaler i ulike sosiale medier fulgte man opp denne hyggelige holdningen med både bildedokumentasjon og en takk «for å ha presentert vår Hamsun-lydbok for 270 lærere». At vi i løpet av innlegget hadde gjort det helt klart at deres bidrag nok må sies å være blant de mest kuriøse i den lange rekken av mer eller mindre usaklige høyreappropriasjoner av forfatterskapet, ble ikke nevnt med et ord.
Ikke legg bort Hamsun
At reaksjonære krefter kan hevde et legitimt slektskap til Hamsuns forfatterskap, gitt den verdihorisonten bøkene hans unektelig rommer, er innlysende. Vår jobb som litteraturforskere er i denne situasjonen først og fremst å forsøke å forstå både forfatterskapet og den historiske mottakelsen av det – ikke minst hvordan forfatterskapet og -navnet kan la seg bruke som emblem og signal.
Legatums Sult-lydbok føyer seg inn i dette mønsteret for hvordan høyreorienterte aktører kobler seg til navn som har legitimitet i den bredere offentligheten – og som dessuten fungerer som signalering til en krets av meningsfeller. Et typisk eksempel er italienske CasaPound, en nyfascistisk bevegelse opprettet i 2003, som knytter kamp mot boligmangel i Roma til den Italia-baserte amerikanske poeten og fascisten Ezra Pounds navn – og til hans bruk av den antisemittiske usura-tropen (ågervirksomhet), samtidig som de dekorerte sine lokaler i Roma med en lang rekke andre kjente navn som ytre høyre ønsker å gjøre krav på. Blant de 88 navnene på denne «Æresveggen» finner vi Knut Hamsun i tillegg til Quisling, Nietzsche, Mussolini og en rekke andre usual suspects. Denne navnesalaten inneholder også en del andre og mer kuriøse skikkelser som blir forsøkt appropriert, blant andre Homer, Dante, Majakovskij og tegneseriefiguren Corto Maltese.7
Når alt-right-aktører rykker inn for å annektere et sentralt, kanonisert forfatterskap som Knut Hamsuns, krever det en reaksjon. Hvordan skal andre Hamsun-lesere respondere? Alt tyder på at det er nødvendig med mer kunnskap om og bedre forståelse av hvordan forfatterskapet har vært lest og brukt politisk og ideologisk – nasjonalt og internasjonalt. Hvis ikke risikerer vi at det kuppes av grupperinger med ytterliggående agendaer og endimensjonale tolkninger. Vi risikerer dessuten at unge lesere ikke møter Hamsun første gang i klasserommet eller på biblioteket, men snarere som del av et digitalt troll-univers.
I Hamsun og det norske Holocaust skriver Ståle Dingstad i sin konklusjon at «Hamsun var som forfatter en premissleverandør for det norske Holocaust, og det å betrakte ham som en stor og god forfatter etter Auschwitz, er barbarisk» (s. 452). En logisk konsekvens av å betrakte ham som medansvarlig for menneskehetens mørkeste øyeblikk vil være å legge bort forfatterskapet, eller kun lese det til skrekk og advarsel. Men det de tendensene vi her har pekt på viser, er at det er åpenbart hvem som har mest å tjene på et slikt utfall: de høyrekreftene som gjør krav på og tar til seg Hamsun som «sin». Men han tilhører dem ikke, han er «vår» – om vi vil eller ikke.
- Alf Larsen: «Hamsuns ånd. Om Ringen sluttet (1936)», i Kunstens tjeneste, Dreyers forlag 1964, s. 118. ↩︎
- Se Kenan Malik: «Racism rebranded: how far-right ideology feeds off identity politics», i The Guardian, 8. januar 2023. ↩︎
- Se Ariel Bogle: «Recovering the ‘Aryan worldview: the Western Australian book publisher under scrutiny over far right texts», i The Guardian, 14. januar 2024. Maxwell slo deretter fast at «[w]e haven’t published Mein Kampf or anything like that» – en påpekning som er spesielt interessant når man tar med i betraktning at forlaget hans faktisk deler navn med boken som er kjent som «Amerikas Mein Kampf»: holocaustfornekteren Francis Parker Yockeys Imperium (1948) – et antisemittisk forsvar for et pan-vestlig fascist-imperium. Om dette er en ren tilfeldighet eller ei, vites ikke, men det er uansett ingenting som tyder på at forlaget har noe imot den følelsen av usikkerhet som her skapes. ↩︎
- Spencer J. Quinn: «Knut Hamsun’s The Growth of the Soil. The new edition from Imperium Press», på Counter-Currents, 24. august 2023. ↩︎
- I en sak fra iNyheter hevder forlegger Tore Rasmussen av dette var motivasjonen for prosjektet. Se Helge Lurås: «Det var en telefon fra Klassekampen som ga høyreradikalt forlag ideen: – Det gikk en faen i meg», 18. april 2024. ↩︎
- Klassekampen ble for øvrig felt i PFU 27. februar i år etter å ha blitt innklaget av Legatum. I et essay av Stefan Sundström ble det antydet at en ansatt ved Hamsun-senteret skal ha truet med å «banke opp» forlagets representanter, noe som senere viste seg ikke å stemme. Se PFU: https://pfu.presse.no/pfu-basen/24-230. ↩︎
- Tallet 88 er naturligvis ikke tilfeldig – i høyreradikale sammenhenger refererer det utvetydig til initialene i «Heil Hitler», altså den doble bruken av alfabetets bokstav nummer 8. ↩︎
