Noen ganger er en saks alt man trenger. Da modige østeuropeere tok til gatene i 1989 for å feire det kommunistiske regimets fall, hadde de et problem. Flagg var det nok av, men de var fortsatt prydet av hammer og sigd, eller i DDRs tilfelle, hammer og passer. Løsningen var enkel: De revolusjonære klippet rett og slett ut symbolet på diktaturet. Flaggene de veivet med under feiringen, hadde derfor et stort hull.
Anekdoten stammer fra Slavoj Žižek. Og ettersom han ikke bare er filosof, men også psykoanalytiker, interesserer han seg mer for hullet enn for flagget. Hvilke forventninger ville de revolusjonære fylle tomrommet med? Vesten lokket med ekte frihet og demokrati, med et behagelig liv og voksende velstand. Men ettersom ikke alle løftene ble oppfylt, spredte det seg en viss skuffelse over varen. Tomrommet var tilbake i frihetens flagg, og igjen ble det fylt med fantasier. Denne gangen med et gyselig spøkelse fra fortiden: nasjonalismen.
Žižek hadde den gang blikket rettet mot sitt eget Slovenia. Men hans observasjoner passer like godt for de østtyske delstatene. Hvilke gyldne bilder av Vesten sirkulerte ved murens fall? Og kunne man ikke advart mot skuffelsen?
Jürgen Habermas var ikke den eneste som ergret seg over hvordan Helmut Kohl-regjeringen gikk frem for å innlemme DDR i Forbundsrepublikken Tyskland. Ifølge Habermas var det et feiltrinn at «det brakklagte følelseslandskapet» i det fallerte DDR bare ble møtt med økonomiske løfter og «deutschemark-nasjonalisme»; det ville ydmyke innbyggerne og fornærme deres demokratiske ånd.
Også Claus Offe advarte mot vesttyske illusjoner i et tidlig essay som takket være sine profetiske kvaliteter ble kjent langt utover akademiske kretser. Statsviteren fryktet at det «tvangshomogeniserte» samfunnet i det tidligere DDR ikke var beredt for den radikale åpningen mot markedsøkonomien. Øst-Tyskland var ikke som Vesten; det måtte først øve seg opp i bruken av sine nyvunne politiske friheter. Det manglet et vitalt sivilsamfunn og en offentlighet med rom for selvrefleksjon. Uten slike muligheter ville befolkningen «i sin søken etter et grunnlag for sosial og politisk overensstemmelse klamre seg til nasjonale identiteter og ønsker om etnisk selvhevdelse».
I dag vet vi at de liberale grunnleggingsfortellingene fra nittitallet fordampet med forbløffende hastighet. «Frihet» er ikke lenger et ønskemål, særlig når den lukter av nyliberalisme. Mange som nå vender seg bort fra «systemet», minner om Karl Roßmann, helten i Kafkas roman Amerika: «‘Ja, fri er jeg’, sa Karl, og ingenting forekom ham mer verdiløst.»
Hva skal den tidlige fortellingen om forbundsrepublikkens fremgang og frihet erstattes med i dag? En reklame for partiet Alternative for Deutschland (AfD) viser politikeren Björn Höcke som sitter på en DDR-moped av merket Simson (3,7 hk) og putrer gjennom Thüringens skoger mens han roper: «Ja til ungdommen!» Høyreradikal DDR-nostalgi kan virke overraskende, men ny er den ikke. Kort tid etter Putins angrep på Ukraina følte Höcke seg nødet til å komme med en «personlig» tilståelse og kunngjøre sin kjærlighet til Russland («Dostojevskij!»). Budskapet var at det varme, metafysiske Øst-Europa ligger ham nærmere enn det kalde og amerikaniserte Vesten. Som nesten alle høyreekstreme politikere, ser Höcke Putin som en som holder igjen, en last man standing. Fra det hellige Moskva kjemper han mot den dekadente «enhetssivilisasjonen» (homoekteskap, mangfold) og yter motstand mot forvandlingen av Vestens befolkning til en «en ansiktsløs masse av gjennommaterialiserte forbruksfascister».
Wagenknecht spiller på forakten for Amerika
På samme måte spiller Sahra Wagenknecht på forakten for Amerika. I hennes øyne er USA gjennomgående løgnaktig: Landet fordømmer suverene stater som Russland («menneskerettigheter!»), mens USA selv – og det er jo sant – førte verden bak lyset og brøt folkeretten under Irak-krigen. Men nå øyner Wagenknecht åpenbart håp: «USA er en stor verdensmakt som er i ferd med å bryte sammen», dets «globale hegemoni går i oppløsning» og ingen ønsker fortsatt å bli «kontrollert» av dem. Det hun antagelig vil si, er at nå, tre tiår etter det sovjetiske imperiets oppløsning, har tidevannet snudd. Vesten er det nye Østen – og nå også i ferd med å smuldre opp.
Og hva minner den tyske trafikklys-koalisjonsregjeringen Wagenknecht om? Nettopp: om «DDRs endetid». AfD-medlemmer kjenner sammenligningen, deres partiledere har lenge kalt dagens Tyskland for et DDR 2.0. Er Wagenknecht rett og slett i feil parti? Det mener i det minste Höcke. «Den kvinnen er på rett vei. Sammen kan vi gjøre Tyskland til en fredsmakt.»
I en briljant analyse beskrev sosiologen Oliver Nachtwey nylig partiet Bündnis Sahra Wagenknecht (BSW) som en «interesseorganisasjon» for AfD. BSW retter seg mot den samme psykologiske sfæren, de samme affektene og den samme følelsen av utmattelse i befolkningen som AfD gjør. Fremfor alt har de to partiene erkjent at vinden har snudd og at «den liberale fremtiden» ikke lenger fungerer som løfte. Nå skrus tiden tilbake. Folk lengter etter kontinuitet, stabilitet og en beroligende ensartethet. Livet skal være enkelt, forståelig og gjennomsiktig. Man bør heller være en helt ordinær person enn et fleksibelt subjekt. Det gode, gamle virker mer forlokkende enn det uendelig repeterende nye. Heller kjedsomhet enn tilpasningsstress og kontrolltap.
Hvis jeg ikke tar helt feil, er denne vendingen i tidsfølelse årsaken til at partiene BSW og AfD i de østlige deler av Tyskland nå opptrer som forandringsmotstandere, som beskyttere av mannen i gata som i grunn bare vil være i fred. Ingen eksperimenter, takk! Helst skal tingene bare fortsette å være som de er, i håp om at alt igjen skal bli slik det aldri har vært. Ja, det luktet muggent i sosialismen, ikke alt var bra. Men hver borger hadde sin plass; i konkurranseliberalismen er man derimot tvunget til å kjempe seg frem og attpåtil kjøre elbil. Og ja, til jul var det riktignok mangel på ingredienser til julebaksten og andesteken. Men da kom de kjære naboene eller onkel Erich til unnsetning. Samfunnet var et fellesskap, og fellesskapet var godt.
Selv om Wagenknecht vet bedre, utnytter hun østnostalgien og roser det episk feilslåtte DDR som det «mest fredelige og menneskevennlige samfunnet» i tysk historie. Til stort bifall fra AfD. Det skal bare en liten høyreekstrem dreining til, så kan varmestuen ved navnet DDR forvandles til et fremtidig tysk folkefellesskap. «Heller Simson-mopeder enn lastesykler!» roper AfD-ungdommen og tråkker på gassen.
Hvordan skal man gå fremover og inn i fortidens glans? AfD spiller med åpne kort og vil befri «det tyske folket» ved hjelp av en renselse, slik at det skal gjenfødes som seg selv. Så snart «omstillingens tid» begynner, lover Björn Höcke i intervjuboka Nie zweimal in denselben Fluss fra 2018 at «modernitetens avfallshauger» skal måkes vekk, sammen med alt det røde og grønne som dekker over og forsøpler vår samtid. «Mindre» skal være ledetråden for det gjenfødte Tyskland: mindre Amerika, mindre Europa, og først og fremst mindre av alt fremmed – helst uten fremmede i det hele tatt. «Vi kan uten problemer leve med 20–30 prosent færre mennesker i Tyskland.» I det «store remigrasjonsprosjektet», lyder Höckes klagesang, er det «ingen vei utenom en ‘veltemperert grusomhet’, som Peter Sloterdijk kaller det. Når omstillingens tid endelig kommer, gjør vi tyskere det grundig.» Ordene levner ikke rom for tvil.
AfD og BSW ønsker en tilbaketrekning til den nasjonale festningen
Også for Sahra Wagenknecht, som ellers ikke kan fordra fascisten Höcke, er mindre mer. Færre innvandrere, færre våpen til Ukraina, mindre av EU, mindre av NATO, mindre «BlackRock-kapitalisme», færre smarttelefoner i skolen. Mens det under sosialismen var mangel på det riktige, er kapitalismen overfylt av alt som er galt: for mange åpne grenser, for mye klimahysteri, for mange «skurrile minoriteter». I globaliseringens stormkast virker det som om også BSW ønsker at staten skal bryte ut av sine moralske forpliktelser og heller fremvise sunn egoisme.
AfD og BSW planlegger en tilbaketrekning til den nasjonale festningen. Det betyr: I en tid da alle forstår at globale kriser (miljø, energi, innvandring) bare kan løses på tvers av landegrensene, pisker de opp stemningen mot EU – og treffer en nerve. Den europeiske integrasjonen har da også ført til manglende representasjon, for jo mer som avgjøres av EU, desto mindre betydning har de nasjonale parlamentene. Men i stedet for å demokratisere EU, ønsker AfD å flytte all politisk beslutningsmakt tilbake til «fedrelandene». Hvert enkelt land må da selv måtte takle utpressingsmakten fra big money og big tech. Björn Höcke vil antagelig sette seg på sin Simson S51-moped og kjøre til Apple, Google, Amazon, Facebook og X for å pålegge dem straffeskatt «i folkets navn», med to ukers betalingsfrist.
Sahra Wagenknecht-partiet bruker ikke begreper som «fedrelandenes Europa», men snakker om at Tyskland må gjenvinne sin «demokratiske suverenitet». Ifølge partiet er europeisk integrasjon et feilspor vi må forlate: I stedet for en «overnasjonal enhetsstat» skal vi få et «likeverdig samarbeid» mellom de enkelte landene. I samme åndedrag krever BSW at et sterkt EU i fremtiden må «forhindre at overskudd flyttes til skatteparadiser». Hvordan skal dette gå i hop?
EU, slik vi kjenner det, ville da for lengst ligget i ruiner. Ungarns statsminister Viktor Orbán kan glede seg over BSWs krav om å ignorere EUs retningslinjer «når de står i motsetning til økonomisk fornuft, sosial rettferdighet, fred, demokrati og ytringsfrihet». Begrunnelsen: «Den laveste fellesnevneren er ofte dårligere enn ambisiøse nasjonale forskrifter.» Og hva er det så BSW kaller ambisiøst? Fortsatt bruk av forbrenningsmotorer i all overskuelig fremtid og fornyet import av russisk gass. AfD mener for øvrig det samme.
Man kan gi AfD og BSW rett: De østtyske delstatene er avantgarden, de er et eksperimentfelt for en annen, statsautoritær politikk. Eller for bruke Žižeks eksempel en siste gang: 35 år etter Tysklands gjenforening fyller to fremgangsrike partier fremtidens tomrom med noe gammelt: nasjonal egoisme. Tyskland først. Hjelp deg selv, ellers vil ingen andre vil gjøre det.
