Forord av Eirik Høyer Leivestad, Anders Fjeld og Hannah Winther, redaktørene for H//O//Fs filosofiserie, der Lorraine Dastons Mot naturen (først utgitt på engelsk som Against Nature i 2019) utkommer i februar 2024.
Da prins Charles III (nåværende konge av Storbritannia) i 2000 skulle holde et radioforedrag på BBC, benyttet han anledningen til å advare mot bruk av genmodifiseringsteknologier i landbruket. Foredraget bar tittelen «Respekt for Jorden», og Charles gikk løs på det han mente var menneskets uberettigede inngrep i naturens orden. «Jeg mener genmodifisering er menneskets inngrep i Guds rike, et rike som tilhører ham, og ham alene», uttalte han. Med andre ord: Menneskets tukling krenker selve skaperverket, og risikerer å forstyrre jordas balanse og harmoni. Budskapet er tydelig: Genmodifisering representerer et unaturlig inngrep i naturens orden, og er derfor moralsk galt.
Kronprinsen fikk svar på ytringene sine i et åpent brev signert biologen og evolusjonsteoretikeren Richard Dawkins: Naturlighet kan ikke benyttes som kriterium for å vurdere mer eller mindre gode former for landbruk, innvendte han – tross alt kan landbruk i seg selv forstås som et unaturlig inngrep i naturen. La oss ta et så grunnleggende eksempel som hvete, skrev Dawkins: Det er heller ikke åpenbart at dyrking og høsting av korn til brødproduksjon er i tråd med normene for naturlighet som prins Charles legger til grunn. Nesten all maten vi spiser er i en eller annen forstand genetisk modifisert. Riktignok er noen mutasjoner fremavlet, mens andre er kunstig frembragt. Men hvilken rolle spiller det? «Hvete er genmodifisert gress, på samme måte som en pekineser er en genmodifisert ulv. Leke Gud? Vi har allerede lekt Gud i århundrer!» Med andre ord: Der prins Charles argumenterer for at GMOer utgjør et brudd med naturens orden, peker Dawkins på at de like gjerne kan sies å være i tråd med den.
Genmodifiseringsdebatten er bare ett av flere områder hvor naturlighet appelleres til i en eller annen forstand. Tenk bare på alle reklamene du møter i løpet av en handletur på butikken: naturlig sjampo, naturlig grønnsåpe, 100% naturlig olivenolje. På lignende vis bruker vi ordet «unaturlig» for å beskrive fenomener og produkter som på ulike måter bryter med den ordenen vi er vant til: «unaturlig høye renter», «unaturlig dødsfall», «unaturlig hårvekst». Felles for denne måten å bruke begreper som «naturlig» og «unaturlig» på, er at vi knytter førstnevnte til normer og sistnevnte til avvik fra disse normene. Men hvorfor verdsettes ting som er naturlige, mens ting som er unaturlige blir møtt med fordømmelse? Vi kjenner tallrike eksempler på at den moderne tids sekularisering har avfødt forsøk på å utlede en politisk og moralsk orden fra naturens innretning. Disse omfatter alt fra naturrettsprinsipper knesatt i de amerikanske og franske revolusjonene, via imperialistiske forestillinger om herre- og slaveraser, til nyere tids kulturkamper om kjønn og seksualitet. Naturen er blitt tatt til inntekt i argumenter for både frigjøring og undertrykkelse, og later til å tjene en progressiv så vel som en konservativ eller reaksjonær agenda.
I ulike sammenhenger henviser vi altså til hvordan ting er i naturen når vi skal forklare hvordan de bør være i virkeligheten, og dette gjør vi på tross av at filosofer gjennom tidene har tilbakevist denne argumentasjonsmåten som et forvirret feilsteg. Avskrivningen av naturen i spørsmål om moral og politikk har en lang filosofisk tradisjon, som vi finner varianter av i alt fra John Stuart Mills påstand om at henvisninger til naturen er av en forrædersk karakter og en kilde til falsk moral, til Jean Paul Sartres grunntanke om eksistensens forrang over essensen: Det er verdiene våre som gir mening til verden; de følger ikke fra den. For å si det med den russiske 1800-tallsforfatteren Ivan Turgenjev: «Naturen vet like lite om kunst eller frihet som hun vet om det gode.» Med andre ord: Naturen kan ikke diktere våre moralske normer, og naturen og moralen tilhører forskjellige domener. Så hvorfor er det likevel så nærliggende å påberope seg naturen som en kilde til å begrunne normer for menneskelig handling? Hvorfor i all verden tenker vi at naturen er normgivende?
Den amerikanske vitenskapshistorikeren Lorraine Daston tar fraspark fra dette spørsmålet i essayet Mot naturen, som nå foreligger i norsk oversettelse ved Sindre Andersen. Men heller enn å føye seg inn i rekken av tenkere som har kritisert den naturalistiske feilslutningen – altså forsøket på å utlede normer fra naturen –, setter Daston spaden ned et annet sted: Hun undersøker hvorfor vi leter i naturen etter modeller for normene våre, på tross av alle argumentene som forsøker å få oss på bedre tanker. Hvorfor har denne metafysiske demonen fortsatt et så sterkt grep om oss, som hun spør? Når vi vender oss til naturen på denne måten, hevder Daston at det ikke skyldes dårlig tenkning fra vår side; snarere reflekterer det noe grunnleggende ved hva det vil si å være menneske: Vi trenger en orden å basere våre verdier, vårt handlingsliv og vår virkelighetsoppfatning på, og våre antakelser om naturen har fra gammelt av tjent som modell for hva en slik orden er.
Daston åpner slik for en utforskning av naturbegrepets forskjellige bruksområder opp gjennom historien, der hun trekker tråder mellom politikk, moral, kultur og vitenskap. Langt fra å gi en entydig kritikk av «naturens» tvingende eller innordnende karakter, viser hun ikke bare til begrepets historiske kompleksitet, men også til den kreativiteten og eksperimenteringen som har omgitt det. Daston beskriver hvordan naturen utgjør et enormt forråd av ordener og metaforer som kan danne grunnlag for ulike moralske normer. Hun identifiserer i Mot naturen tre overgripende forståelser av naturbegrepet: ulike tings essens (spesifikke naturer), forholdene i et spesifikt område eller økosystem (lokale naturer) og naturlover (universelle naturer) – og viser hvordan disse har tjent som begrunnelse for ulike normative forestillinger.
Et slående trekk ved Dastons analyse er at hun knytter de tre formene for natur til tre former for avvik: Når levende vesener bryter med sin spesifikke natur, omtaler vi dem som monstre; ubalanse i lokale naturer slår inn som katastrofer; avvik fra universelle naturlover fremstår som mirakler. Avvikene knytter Daston videre til tre følelsesmessige responser: Monstre vekker avsky, katastrofer vekker frykt, og mirakler vekker undring. Disse responsene beskriver følelsen av et brudd på en grunnleggende orden, et brudd man opplever som «umulig» eller «naturstridig».
Dastons anliggende er altså hverken å gjendrive slike påberopelser av naturen som en feilslutning eller å erstatte dem med noe bedre. Snarere understreker hun at dette tankemønsteret ikke bare er grunnleggende menneskelig, men også at det opptrer i flertall, iblant i innbyrdes konflikt. Dette åpner for kritisk undersøkelse av de ulike forestillingene vi har om naturen som normgivende orden, og en evaluering av om den autoriteten de åpner for er berettiget og ønskelig.
Som Daston skriver, er vi vesener med én fot i sansenes rike og den andre i fornuftens:
«Nettopp fordi våre moralske intuisjoner er nødvendige, men ikke tilstrekkelige, for å lede oss til rette handlinger, er det nødvendig med en viss forståelse av deres opprinnelse og styrke som utgangspunkt for refleksjon.»
Heller enn å insistere på å holde fakta og verdier fra hverandre, mener Daston at det i spenningfeltet mellom dem ligger en kilde til innsikt i hvordan menneskets fornuft skjelner, vurderer og dømmer. Normativitet er «egenskapen som gjør det mulig for oss å forstå at det er et gap mellom det som faktisk er og det som burde være tingenes tilstand, og føle misnøye over dette forholdet», som hun formulerer det. Misnøyen mener Daston at vi ikke simpelthen kan avvise; snarere er den en eksperimentell og skapende historisk drivkraft.
Det følgende er et utdrag fra et av bokens kapitler.
Mot naturen
Lokale naturer handler om stedets makt. De refererer til de karakteristiske kombinasjonene av flora, fauna, klima og geologi som gir et landskap dets fysiognomi: en oase i ørkenen eller en tropisk regnskog, Middelhavets strender eller de sveitsiske alper. Moderne økologi studerer hvordan organismer og topografi er flettet sammen og skaper distinkte lokale naturer, men allerede lenge før noen slik vitenskap fantes, organiserte mennesker de lokale naturenes orden ved hjelp av begreper om det hjemmevante og det eksotiske. I tusenvis av år har lokale naturer blitt ansett som tett sammenflettet med lokal skikk og bruk. Da den reisende greske historikeren Herodot besøkte Egypt på 300-tallet fvt., beskrev han hvordan både naturen og de kulturelle skikkene der var snudd på hodet i forhold til hva han var vant med hjemmefra, med Nilen som rant fra sør mot nord, og med kvinner og menn i omvendte roller. «Foruten at klimaet der er av en egen art og elven er av en annen natur enn andre elver, så er egypternes skikk og bruk for det meste helt motsatt av andre folks. Hos dem er det kvinnene som går på torvet og kjøper inn, mens mennene sitter hjemme og vever. […] Kvinnene later sitt vann i stående stilling, mennene i sittende.»[i] Lokale naturer har samme lovmessigheter som de lokale skikkene: De er per definisjon verken ensartede eller universelle, men like fullt er de forutsigbare, innenfor geografiske grenser. Globalt sett utgjør de lokale naturene et lappeteppe av åkre og skoger, tropestrøk og tundra. Men innenfor hver enkelt lapp vet innbyggerne stort sett hva de kan forvente til enhver tid. Slik fungerer naturens skikk og bruk, som menneskenes er nært tilpasset. Kalendre som hertugen av Berrys praktfullt illuminerte Très Riches Heures («De svært rike timene», en tidebok med bønner for hele kirkeåret, datert til 1412–1416) illustrerer sammenhengen mellom årstidene og de menneskelige aktivitetenes syklus, som også skildres i utallige ordtak og dikt.
Til tross for at samspillet mellom lokal natur og lokal skikk og bruk lever videre i poesien så vel som i fagtradisjoner innen geografien og i Annales-skolens historieskriving, har den skikkenes metafysikk som forbandt de to i et felles rammeverk fra antikken til opplysningstiden, så å si gått dukken, om enn ikke forsvunnet helt. Hovedpunktene i denne doktrinen var for det første særpreget hos den lokale naturen og skikkene, for det andre sammenhengen mellom dem, for det tredje formbarheten hos begge, som ofte modifiseres samtidig, og for det fjerde en modell for samhandling som var integrerende snarere enn gjensidig utelukkende. Doktrinens locus classicus var en antikk gresk tekst av Hippokrates, «Om luft, vann og steder» (400-tallet fvt.), som inneholder råd til omreisende leger om hvordan man skal behandle folk som bor i ulike landskap og under ulike klimatiske forhold; og doktrinens mest kjente politiske formulering var en avhandling fra opplysningstiden skrevet av Charles de Montesquieu, «Om lovenes ånd» (1748), hvor han postulerte en harmoni mellom folkeslag, klimaforhold, landskap og lover. En oppdatert versjon av lokale naturer utgjorde kjernen i et omfattende vitenskapelig forskningsprogram på 1800-tallet, inspirert av den prøyssiske naturforskeren Alexander von Humboldts verk «Naturens ansikt» (1807), hvor ulike landskap ble gruppert i «fysiognomier».
I tusenvis av år har lokale naturer blitt ansett som tett sammenflettet med lokal skikk og bruk.
I «Om luft, vann og steder» oppfordrer Hippokrates de omreisende legene til å studere hvilke virkninger vindene, årstidene, stjernenes posisjon, vannet, jorden og livsstilen har på innbyggerne på ulike steder, for å kunne diagnostisere og kurere typiske lokale sykdommer. Medisinsk kunnskap samlet på ett sted kan ikke uten videre anvendes et annet sted, med mindre de samsvarer på disse avgjørende punktene. Til tross for at spesifikke naturer er ensartede på tvers av tid og rom, inngår de i komplekse kombinasjoner og innbyrdes modifiseringer som skaper distinkte lokale variasjoner. For eksempel skiller Asia seg fra Europa «når det gjelder egenskapene til alt som vokser opp av jorden, og menneskenes egenskaper. For alle ting er mye vakrere og større i Asia, jorden er mer kultivert og innbyggernes karakter er mildere og mer moderat.»[ii] Herodot legger også vekt på ulike steders naturlige særegenheter, og på hvordan forsynet har kompensert blant og innenfor stedene. Det finnes åpenbart mer gull i India enn i Hellas, men Hellas er velsignet med et bedre klima; Arabia bugner av giftige slanger, men fordi hunnen hos disse slangeartene biter av hodet på hannen under paringen, for siden å bli drept av sitt eget avkom, som vil hevne sin far (en slags slangevariant av Orestien), holdes bestanden nede.[iii] Selv om de hippokratiske tekstene verken påkaller guder eller forsyn, kan vi finne en liknende kompensatorisk og komplementær logikk i noen av beskrivelsene der: Ettersom Asias folk og kveg generelt er vakrere og mer velfødde enn sine europeiske motparter, vil ikke egenskaper som tapperhet og flid kunne blomstre under asiatiske forhold.
Lokal natur og lokal skikk og bruk virker i tospann. Asiatene mangler ånd, utholdenhet og industri både fordi klimaet deres er mildt og stabilt og fordi de blir styrt av despoter som ikke motiverer dem til å ta militær risiko eller til å jobbe hardt.[iv] En liknende logikk finnes i den hippokratiske skildringen av «Langskallene», en stamme hvor man strekker ut skallene på små barn ved hjelp av bandasjer og alskens hjelpemidler fordi formen anses som attraktiv. Denne skikken fikk etter hvert hjelp av naturen selv, i et samarbeid mellom fysis og nomos: «På denne måten bevirket skikken i begynnelsen at naturen ble slik. Men som tiden gikk, ble det del av naturen, slik at skikken ikke lenger alene tvang det frem».[v]
Ideen om lokale naturer er eldgammel, men fikk fornyet kraft på 1600- og 1700-tallet ved hjelp av omstendelige teorier innen både naturhistorie og naturteologi (som ofte gikk hånd i hånd) om likevekt i naturens systemer, fra solsystemet til økosystemet. Naturen som helhet ble nytolket som mer samstemt: en harmonisk helhet satt sammen av innbyrdes forbundne deler i fin, gjensidig likevekt. Den svenske naturforskeren Carl von Linné beskrev på 1700-tallet dette systemet som en «oikonomi» – det moderne begrepet er «økologi».[vi] Begge ordene kommer fra det gammelgreske ordet for husholdning – oikos, en selvstendig enhet basert på arbeidsdeling og kontinuerlig innbyrdes utveksling. Likevekten i oikos er dynamisk fordi den er blitt til gjennom spenning: som et rep strukket ut i dragkamp mellom motstridende krefter. Harmonien viser seg kun i et makroperspektiv, både i tid og i rom: I et mikroperspektiv, på et bestemt sted og tidspunkt, vil nemlig medlemmene i husholdningen – eller organismene i en bestemt økologi – uopphørlig knuffe, skubbe og tilpasse seg hverandre. Ideen om oikos er eldgammel, i likhet med ideen om det vi i vår tid vil kalle lokal økologi. Lenge før det fantes en vitenskap med det navnet, hadde folk en forestilling om lokale naturers orden: den karakteristiske kombinasjonen av flora og fauna, av klima og geologi, som gir et landskap dets gjenkjennelige fysiognomi, det være seg Death Valley eller en regnskog i Brasil, Middelhavets kyster eller tundraen i Sibir. Felles for alle disse lokale økologiene er forestillingen om at alle delene i hver enkelt av dem utgjør en harmonisk (og noen ganger farlig) helhet i skjør likevekt.
Lokale naturer går ikke av ledd på grunn av monstre, men på grunn av ubalanse.
Dersom monstre representerer det prototypiske bruddet med de spesifikke naturenes orden, så gjør ubalanse det samme overfor lokale naturer. Dette var og er tilfellet særlig der hvor menneskelig aktivitet helt eller delvis er ansvarlig for å forstyrre balansen i naturen. Den naturen som tar sin hevn i vår tids katastrofeoverskrifter, blir verken personifisert eller gjort til «gud». Moder Natur blir ofte karikert i tegneserier, men da med en ironi som underminerer enhver seriøs tro på intensjoner bak orkaner og skogbranner. Selv tilhengere av Gaia-hypotesen, som betrakter jorda som en levende organisme, er kjappe med å innrømme at planeten ikke er «levende i den forstand at den kan sanse og føle, eller […] lever i samme forstand som et dyr eller en bakterie».[vii] Snarere er den hevngjerrige naturen et selvregulerende system, som en termostat eller som sentrifugalregulatoren i Watts dampmaskin.[viii] Hovedprinsippet er det samme enten systemet er en organisme, et solsystem eller en maskin: Små påvirkninger vil dytte det ut av likevekt, om enn bare midlertidig; men hvis systemet blir rystet voldsomt eller for lenge, begynner det å fluktuere ukontrollert. Organer slutter å fungere, måner går ut av sine baner, maskiner eksploderer. Den generelle mekanismen som utløser naturens hevn, er nettopp det: en mekanisme.
Men hvorfor hevn? Hvorfor ikke bare utilsiktet forrykkelse av likevekt – uaktsomhet, kanskje, men ikke ondskap? Hvorfor gjennomsyrer fortsatt skyld vår forståelse av naturkatastrofer, hvordan denne skylden enn kanaliseres? Naturens hevn blir aldri anført med mindre det er mennesker involvert i katastrofen, selv om ødeleggelsene ikke var ønsket av noen – verken av de grådige utviklerne som solgte eiendommer på elvesletter, de late politikerne som lot være å vedlikeholde dikene, de korrupte byråkratene som lot byggefirmaer ignorere tekniske forskrifter for jordskjelvutsatte områder eller de selvgode industrilandene som nekter å redusere sine CO2-utslipp. Det sier sitt at avisene rett etter de katastrofale hendelsene i Japan i mars 2011 brukte begrepet «naturens hevn» nesten utelukkende om ulykken ved Fukushima-kraftverket – ikke om jordskjelvet og tsunamien som utløste ulykken, selv om jordskjelvet og tsunamien kostet 1000 ganger så mange menneskeliv og beviselig var mer «naturlig». «Naturens hevn» brukes bare der hvor menneskelig hybris, grådighet og latskap blir stilt til skue – uansett hvor skrekkinngytende skader andre og entydig naturlige naturkatastrofer forårsaker.
En paradoksal konsekvens av denne stadig dypere gravingen i ødeleggelsenes naturlige årsaker er at de menneskelige motivene blir eksponert, med den følge at naturkatastrofer forvandles til beretninger om forbrytelser og straff – foreløpig mest på lokalt nivå, men dette vil kanskje endre seg med debattene om globale klimaendringer. Lokale naturer går ikke av ledd på grunn av monstre, men på grunn av ubalanse. Forstyrrer man den skjøre balansen delene imellom, vil helheten trues av katastrofe – av naturens hevn. I likhet med de spesifikke naturenes orden har de lokale naturenes orden en lang historie, fra hippokratisk medisin til vår egen tids bekymringer rundt genmodifiserte organismer.
[i] Herodot, Herodots historier. Første bind, oversatt av Henning Mørland (Oslo: Aschehoug, 1999), s. 119.
[ii] Hippokrates, Om legekunsten, oversatt av Eirik Welo (Oslo: De norske Bokklubbene, 2000), s. 184.
[iii] Herodot, Herodots historier. Første bind, op. cit., s. 225.
[iv] Hippokrates, Om legekunsten, op. cit., s. 192.
[v] Ibid., s. 186.
[vi] Carl von Linné, Oeconomia naturae (Uppsala: Isaac Biberg, 1749). For mer om resepsjonen av Linnés «naturøkonomi», se Donald Wooster [1977], Nature’s Economy: A History of Ecological Ideas (Cambridge: Cambridge University Press, 1985), s. 31–49.
[vii] James Lovelock, Gaias hevn, oversatt av Henrik Francke (Oslo: Spartacus, 2006), s. 40.
[viii] Ibid., s. 54–71.
