Teksten er tidligere trykket i Vagant 4/2010, som et av åtte innlegg i Vagants debatt om norsk film i kjølvannet av Aksel Kiellands essay «Å investere i samtiden» (2/2009).
Norsk film er for meg først og fremst debatt. Om hva norsk film er. Om hvordan norsk film burde vært. Om hvorvidt norsk film er bra eller dårlig. Og om hvordan vi kan fatte vedtak som gjør filmen bedre.
La meg med én gang klargjøre mitt ståsted: Jeg finner debatten ørkesløs. Fordi jeg har hørt oppfatningene uttrykt så mange ganger, og fordi jeg ikke ser at de endrer noe. Dessuten fordi jeg mener det er opplagt at norskproduserte filmer bare unntaksvis er relevante, eksperimenterende og utfordrende. Noe både Aksel Kiellands analyse av norsk film i Vagant 2/2009 og Espen Klouman Høiners initiativ til debatt i Dagbladet («Norsk films uutholdelige letthet», 30.11.2008) illustrerer mer enn godt nok.
Etter mitt skjønn er det ikke lenger hensiktsmessig å kritisere NFI og filmmiljøet for situasjonen. Jeg tror vi først må endre filmen, og håpe på at politikk, byråkrati og media følger etter. Så jeg skriver i hovedsak dette for deg som er enig i diagnosen. Og som også leter etter en vei ut av uføret, og er åpen for forslag.
Status quo opprettholdes allerede med hvordan film lages: Man har en manusforfatter, man har en regissør, man har en produsent, etter hvert også en fotograf, og helt til slutt en cast og et crew. Det finnes massevis av folk i organer og interesseorganisasjoner som vil tviholde på at profesjonene skal være separate, autonome disipliner.
I det norske sosialdemokratiet finner man en naiv teknokratisk forestilling om at verktøyene vi har, metodene vi benytter oss av, er frie for estetikk og verdier. Sånn er det selvsagt ikke. Dramaturgiske idealer og foretrukne arbeidskonstellasjoner gir også bestemte former. Dramatikeren er i seg selv en ny oppfinnelse; det var først på 1800-tallet at vi fikk skrivebordsdramatikere. Shakespeare og Molière ville være utenkelige uten et daglig og intimt forhold til truppen sin. Selvsagt avfødte dette en teaternær dramatikk som de senere skrivebordsdramatikerne ikke var i nærheten av.
Noen eksempler på andre mulige arbeidsformer i filmen: Skuespillere er en enorm ubrukt ressurs i utformingen av manuskripter. Potensialet til en dramatisk tekst lar seg til syvende og sist ikke fastslå uten at den testes. Det er heller ingenting i veien for at skuespillere kan castes og involveres i prosjekter lenge før et eventuelt manus har tatt form.
På samme måte forholder det seg med fotografer. En fotograf skal liksom ikke ha noen innvirkning på manus. I stedet blir de presset inn i en arbeidssituasjon der de må bruke de samme åpenbare triksene og de samme kjipe vinklene, gang etter gang. Uten å få anledning til å teste ut noe annet, til å prøve et mer utfordrende billedspråk.
Mike Leigh og Suzanne Osten er glimrende eksempler på regissører med prosjekter som ikke kunne blitt til innenfor tradisjonelle arbeidsrammer. Og som viser at en fleksibel og åpen innstilling til skapelsesprosesser gir fruktbare resultater. Så hvordan komme rundt et norsk filmbyråkrati med vedtektsreguleringer for hvordan film skal lages?
Takket være digitalisering, datateknologi og masseproduksjon av filmutstyr, kan snart alle ha enkel tilgang til det som trengs. Mens filmproduksjon tidligere var avhengig av et svært produksjonsapparat, mye kostbart utstyr og kompliserte laboratorieprosesser til skyhøye priser, er det nå mer og mer menneskene det kommer an på.
På samme måte som strukturen i musikk- og bokbransjen endrer seg på grunn av nye produksjonspremisser, vil åpenbart dette skje for filmen også. Det er mulig å tenke seg en filmvirkelighet hvor det kunstneriske perspektivet i mye større grad er bestemmende for produksjonsprosessen. Ennå er det ganske få som greier å utnytte dette til fulle, spesielt i Norge.
Jeg har de siste årene møtt internasjonale filmskapere som Hiner Saleem og Tony Gatlif og veletablerte skuespillere som Birol Ünel og Lubna Azabal – som jobber på den ene produksjonen etter den andre, ofte uten at en euro er involvert. Ingen av dem er spesielt rike, men de har et sterkt ønske om å skape andre filmatiske uttrykk. Et ønske som ikke lar seg begrense av verken filmstøtte, store produsenter eller kulturbyråkrati.
For meg har det vært en enorm inspirasjon å oppdage at dette for tiden foregår over hele Europa. Og at mange av de mest interessante produksjonene nettopp har slike brokete tilblivelseshistorier. Så inspirerende at jeg de siste årene har skutt en novellefilm og en langfilm, I siste øyeblikk og Kjære pappa (med kinopremiere februar–mars 2011). For nesten ingen penger, men med avgjørende støtte fra uavhengige produsenter, hardtarbeidende skuespillere, dugnadsinnstilt stab og en velvillig distributør. Resultatet kan helt sikkert diskuteres, men illustrerer uansett mulighetene.
Det er grunn til å være sint. For at kulturstøtten går til romantiske komedier, til sjangerfilm, til film som er beregnet på bredest mulig publikum. Vi kan argumentere for at penger til slike prosjekter burde ha kommet i form av næringsstøtte eller distriktsstøtte, iallfall ikke kulturstøtte. Men hva kan vi gjøre, annet enn å være sinte?
Det første norske produsenter gjør når de begynner å snakke om et nytt prosjekt, er publikumstall. Iallfall omtrent alle jeg har snakket med. En film med mindre enn 20 000 kinopublikummere synes ikke interessant å lage. Dette er et hårreisende premiss. De filmene som burde lages, er de filmene som må lages. Uten å være tilpasset støtteordningens luner, produsentenes publikumskrav eller medias forventninger. Noe annet er ren og pur kommersialisme, og har ingenting med kunstuttrykk å gjøre.
Argentina hadde en ekstrem vekst i kunstfilmproduksjon på 90-tallet, samtidig som finanskrisen vokste og statlige midler forsvant. Vi har ingen grunn til å vente på dårlige tider for å begynne med strakstiltak på kunstfilmens vegne: Det er nok å se en årgang eller to norske spillefilmer.
Det er mulig å lage kunstnerisk ambisiøs film, også i Norge. Hvis vi omfavner de begrensninger som ligger i det å skape film på fattige vilkår, og begynner å forholde oss kreativt til begrensningene. Min erfaring er at det gir en enorm frihet å ikke måtte stå til ansvar for noen. Produksjonsprosessen, filmspråket, konseptet – alt dette kan vi utforske kompromissløst, uten at noen kikker oss over skulderen og mener en hel masse.
«Dette er ikke profesjonelt» er en klassisk replikk som brukes av filmarbeidere som har vært lenge i gamet, som forsøker å få produksjonen inn i kjent terreng. Det er nettopp slike holdninger vi må utfordre. Ved å omskape produksjonsbetingelsene, kan vi også utforske andre måter å lage film på, lete etter et annet språk, andre uttrykk. La den fattige filmen bli et fristed fra tvangsmessige forestillinger om hva en karakter er, hva en historie er, hva en film er.
Noen føler seg sikkert kallet til å stille et kritisk spørsmål her: Vil fattig film og eksperimenter med arbeidsprosesser og formspråk skape en ny og mer interessant norsk film? Nei, det er ikke sikkert. Men jeg er veldig sikker på at alternativet ikke gjør det. Vi trenger ikke mer av det samme.
I en slik fase må vi også tørre å utfordre kategoriene «god» og «dårlig». En film som virkelig griper meg, som får meg til å tenke, til å se annerledes på verden, kan gjerne være «dårlig» ifølge tradisjonelle bedømmelseskriterier. Ny film krever også nye kriterier, nye samtaleformer.
Den provinsielle anti-intellektualismen som preger norske filmanmeldere, hvor det viktigste er å bestemme seg for om man skal skrive en slakt eller en rosende omtale i markedsliberalistisk forbrukerånd, forstyrrer filmens reelle kontaktmulighet med publikum. Hvorfor akseptere at anmeldere gjør publikum til passive kulturkonsumenter heller enn aktive meddiktere, og la dem gå ut fra at publikum ikke vil ha nye, utforskende filmer? Det må bli legitimt å stille et slikt spørsmål uten å bli beskyldt for «elitisme».
Én ting er å stille anmelderne til rette for sine synspunkter, enten det er i offentlige ordskifter eller i anonyme nettinnlegg. En annen ting er å utvide samtalen om film. Noe vi alle kan gjøre. I stedet for å debattere norsk film, om den er bra eller dårlig, kan vi begynne å snakke om hva som beveger oss, hva som fortelles og hvordan, hvilke ting som kan gjøres annerledes. I så måte er Vagants initiativ enestående, og forhåpentligvis et signal om endring.
Det går ikke an å lage film på bare luft og kjærlighet. Men den kan lages med et hd-kamera, et par skuespillere samt et lite crew over 14 dager. Iallfall inntil det finnes et alternativt filmmiljø i Norge, som ikke først og fremst er opptatt av å lage «norsk film» eller «god film» eller «publikumsfilm». Et laboratorium som er risiko- og læringsvillig.
Flere og flere tyr til alternative metoder for å lage film. Ole Giæver og Hisham Zaman sitter så vidt jeg vet også i postproduksjon på spillefilmer som er gjort mer eller mindre på dugnad. La oss fortsette å skape film utenfor apparatet når vi ikke får tilgang til midlene innenfor. La oss fortsette å ha en kontinuerlig utprøvende dialog, hvor vi forsøker å finne andre måter å si ting på. La oss være kompromissløse og lage filmer på nye premisser, med ulike uttrykk og med flere tema. Men fremfor alt: La oss bli enige om å ikke gi oss!