KOMMENTAR. Kan klimaet fikses, bare vi gjør noe med de elendige politikerne?
I det filosofiske verket Vibrant Matter (2010) hevder den amerikanske politiske teoretikeren Jane Bennett at man ikke kan holde individer ansvarlig for deres handlinger. Bennett innrømmer at det er et kontroversielt standpunkt, men mener det følger av at « selvbestemmelse og en sterk definisjon av ansvar ikke kan belegges empirisk». Handlinger er ikke noe mennesker alene setter i gang, men noe som oppstår i samspillet mellom mennesker og ting.
Forestillingen om selvbestemmelse og individuelt ansvar har først og fremst uheldige konsekvenser for hvordan dagens offentlighet fungerer: Den er moralistisk og preget av jevnlige raseriutbrudd rettet mot enkeltmennesker. Når noe går galt gjelder det å utpeke syndebukker. Et av Bennetts yndlingseksempler er den store strømstansen i USA i 2003. I etterkant søkte staten etter personer å straffe, i stedet for å ta inn over seg samspillet mellom infrastrukturen, lovgivningen, børsen og vær og vind, som gjorde strømstansen mulig. Fordi også den offentlige debatten var personorientert, forble risikoen for strømstans den samme som den var før hendelsen inntraff – ingenting ble gjort med selve årsakene. Man gjenopprettet heller en tilsynelatende rettferdighet ved å straffe et enkeltindivid for det som hadde hendt.
«I en verden hvor det å handle alltid er distribuert,» sier Bennett i et intervju med Gulshan Khan fra 2009, «må vi gjøre det til å dyd å avvente utpekingen av moralsk ansvar.» Med dette mener Bennett neppe at raseri og og aggresjon ikke skal kunne rettes mot politikere. Men å ignorere det faktum at handlinger er et produkt av møter mellom ting og mennesker, plasserer uhensiktsmessig mye ansvar hos enkeltmennesker, og bidrar til å tilsløre kompliserte årsaksforhold.
Forut for Klimasøksmål Arktis, som føres i tingretten i Oslo forrige og denne uken, skrev filosofen Arne Johan Vetlesen i Klassekampen artikkelen «De vet hva de gjør» (7. november 2017). Ingressen etterlot ingen tvil: «Politikere og industri driver med nøye kalkulert skadeverk på kloden.» Politikerne tar konsekvent avgjørelser mot fageksperters viten, hevdet han, idet de fortsetter å pøse penger inn i oljeindustrien.
I pressen manes det daglig fram lignende fiendebilder av politikere, ofte på ganske overbevisende vis, noe som – innrømmet – utløser en livgivende energi. Å utpeke noen som ansvarlig gir et boost, et øyeblikk av oversiktlighet. Problemet kan fikses, hvis vi bare gjør noe med de elendige politikerne!
Og ja, det er vanskelig ikke å la seg provosere av dobbeltmoralen norske politikere til stadighet demonstrerer. Under researchen til rettsaken støtte jeg på et særlig grelt eksempel, der Erna Solberg i forordet til Norway’s Arctic Policy (2014) glir sømløst over fra miljøbekymring til nye oljeutvinningsmuligheter, via den retoriske finten «at the same time»:
We are facing major challenges that can only be tackled by means of knowledge, responsible management and international cooperation. At the same time, new opportunities are opening up. The melting of the Arctic sea ice is likely to lead to an increase in maritime traffic between Europe and Asia through the Northeast Passage. The large oil and gas deposits that are thought to exist in the Barents Sea can help to meet the world’s growing energy needs.
Eksempelet opptrer i juristene Beate Sjåfjell og Anita Halvorssens artikkel «The Legal Status of Oil and Gas Exploitation in the Arctic: The Case of Norway» (trykket i det vitenskapelige tidsskriftet Oil, Gas & Energy Law Intelligence 2/2016), som i forkant av søksmålet undersøkte hvorvidt 23. konsesjonsrunde burde anses som rettslig ugyldig.
I tillegg til å gjennomgå det gjeldende internasjonale lovverket, EU-ambisjonene på området, og paragraf 112 i den norske grunnloven, tar Sjåfjell og Halvorssen opp de siste årenes retoriske skifte i norsk politikk, der fornybar energi stadig oftere omtales som et reelt alternativ, et skifte som riktignok ikke har funnet sted av miljøfaglige hensyn, men er forårsaket av fallende oljepriser. Økonomiens forrang i politikken er nok grunnen til at saksøkerne i Oslo tingrett nettopp vektlegger de feilaktige lønnsomhetsberegningene som er lagt til grunn for konsesjonsrunden. Det økonomiske argumentet er en del av saksøkernes subsidiære påstand, om at det har vært saksbehandlingsfeil i forbindelse med 23. konsesjonsrunde. Ender dommerne med å konkludere at paragraf 112 ikke er brutt, kan denne påstanden likevel føre til at konsesjonsrunden stoppes.
Vitnemålene som omhandlet økonomiske beregninger og saksbehandlingsfeil ble påbegynt på rettens andre dag, og utbrodert på dag tre og fire, da saksøkerne la fram sine hovedinnlegg.
Også saksøkernes hovedpåstand – at paragraf 112 i grunnloven forbyr 23. konsesjonsrunde – ble ytterligere utdypet i løpet av torsdag og fredag forrige uke. Som en imøtegåelse av hva regjeringsadvokat Sejersted hevdet i sitt åpningsinnlegg på rettens første dag – at paragraf 112 aldri var ment å være en paragraf borgerne kunne gå til retten med for å spille politikerne ut på sidelinjen – argumenterte Cathrine Hambro og Emanuel Feinberg for at endringene i 2014 ble gjort nettopp for å hindre at paragraf 110b skulle forbli en sovende paragraf. Referat fra Stortingsdebatten forut for avstemningen belegger dette, ifølge de saksøkende.
I dag, mandag, imøtegikk regjeringsadvokat Sejersted dette argumentet. Endringene som ble gjort var minimale, hevdet han, det faktum at det finnes så få diskusjoner av endringene, må kunne brukes som bevis på dette. Å påstå at de folkevalgte likevel endret loven, men uten å vite hva de gjorde – som han mener å ha hørt spekulasjoner om i offentligheten de siste dagene –, uttrykker ifølge regjeringsadvokaten en «forakt for Stortinget, en forakt for demokratiet», og er dessuten rettslig irrelevant. Paragrafen har dessuten ikke vært sovende siden 1992, slik de saksøkende hevdet, men har opptrådt både i forbindelse med forurensningsloven og et tidligere søksmål fra Greenpeace i 1999.
Torsdag og fredag forrige uke gjennomgikk Greenpeace og Natur og Ungdoms advokater gangen fra en konsesjonsrunde, som blir stemt over i Stortinget, og frem til at oljeutvinning påbegynnes. Dette henledet oppmerksomheten til de folkevalgtes faktiske handlingsrom i prosessen. Hvor mye innflytelse har de egentlig etter at letingen til oljeselskapene begynner? Innblikket i hvordan oljepolitikken settes ut i livet gjorde det tydelig hvor mange aktører som er involvert i den norske oljevirksomheten; hvordan lovverk, reguleringer, forventninger, beregninger og naturforhold sammen avgjør utfallet.
Gjennomgangen var ledd i forsøket på å imøtegå regjeringsadvokatens argument om at 23. konsesjonsrunde ikke er nødvendig å stoppe om det er miljøhensyn man ønsker å ta – miljøhensyn kan nemlig tas «senere» i prosessen, etter hvert som letingen går i gang og de konkrete planene for oljefeltene legges. Stortingspolitikerne er imidlertid kun involvert på to nivåer i åpningen av nye oljefelt, argumenterte Feinberg: Når de åpner feltet, og når oljeselskapet – etter leting – leverer planen for feltet (en såkalt PUD). Dette siste godkjennelsessteget fører sjelden til endringer av miljøhensyn. Saksøkerne viste at med ett unntak (Sverdrup-feltet) har disse planene gått gjennom Stortinget uten innsigelser. Praksis er altså at politikerne på Stortinget kun spiller en rolle ved selve åpningen av feltene.
Greenpeace sin advokat, Hambro, formulerte statens ansvar i paragraf 112 som en negativ handlingsmulighet, en plikt til å avstå fra å åpne flere felt. En slik formulering kan vanskelig forstås som en moralsk løftet pekefinger; snarere uttrykker den en realistisk forventning borgerne bør kunne ha til de folkevalgte. Den definerer noe vi ut fra Bennett kanskje kan kalle et svakt, snarere enn et sterkt, krav om individuelt ansvar: Et krav om at de må ta konsekvensene av kunnskapen som finnes på klimaområdet, inkludert kunnskapen om hvordan politikk føres ut i livet, og hvor vanskelig det er å innføre miljøhensyn og restriksjoner når man først har åpnet opp for oljeleting. Med andre ord et krav om at politikerne forstår hvilke reelle handlingsmuligheter de står overfor i en sammensatt og ofte uoversiktlig prosess, som tilfellet er med klimasaker.
*
Mandag og tirsdag denne uken legger regjeringsadvokaten fram sitt hovedinnlegg, som blant annet kommer til å handle om handlingsrommet til politikerne etter åpningen av oljefelt. Onsdag er det satt av tid til replikkutveksling mellom partene, der de kan få utdypet og stilt spørsmål til hverandres påstander.
Oppsummeringer finnes på Klimasøksmål Arktis sin facebookside (livesending hver kveld kl. 19), hjemmesiden Energi og klima og miljøjurist Lise Marie Sundsbøs profil på Twitter. Hovedinnlegget til Cathrine Hambro er tilgjengelig som video. Mandagen og tirsdagens hovedinnlegg fra regjeringsadvokaten ble streamet på Greenpeace sine hjemmesider.
