Moods of Norway

Denne artikkelen ble skrevet på bestilling fra Zeit Online, for et tysk publikum. Deres forkortede versjon kan leses her.

Lindm. http://instagram.com/p/fVoi7fmW5v/#
Sigurd Wongraven og Erna Solberg, flankert av representanter for klesmerket Moods of Norway. Kilde: @nrk_lindmo.

12. oktober 2013, fire dager før Norges nye regjering ble utnevnt av Kongen i statsråd, opptrådte landets påtroppende statsminister i talkshowet Lindmo på den lisensfinansierte kanalen NRK1. Dette var Høyre-leder Erna Solbergs andre fjernsynsopptreden, utover nyhetssendingene, etter at den nye regjeringen hadde gått i gang med arbeidet på en ny plattform, Sundvollen-erklæringen. Programleder Anne Lindmos øvrige gjester denne kvelden var to gründere fra klesmerket Moods of Norway og deres venn og nabo, Sigurd «Satyr» Wongraven, vokalist, låtskriver og frontfigur i black metal-bandet Satyricon. Etter at Wongraven hadde fortalt om bandets nyss påbegynte verdensturné – dagen før opptaket ble gjort hadde han spilt en konsert i Sibir – og sin forestående eksamen på høyeste nivå i Wine and Spirits Educational Trust (Wongraven er også vinimportør), ble Solberg spurt om hva hun tenkte om de norske black metal-musikernes gjennomslag. Hun fortalte at hun er «veldig imponert»: «Vi skal være stolte av det de har fått til,» sa hun. Før hun innrømmet at «det ikke er det første jeg setter på», selv om hun, som hun sa, har venner som setter pris på musikkformen.

I andre deler av verden blir black metal omtalt som djevelens verk, fascistisk marsjmusikk eller stevnet for retten som blasfemi. Denne formen for oppmerksomhet skjøt igjen fart da Varg Vikernes i juni d.å. ble arrestert på gården sin i Salon-la-Tour i Frankrike, mistenkt for å planlegge en terroraksjon. De oppgitte grunnene til at han ble anholdt, var at hans kone hadde kjøpt fire skytevåpen (riktignok lovlig, da hun er medlem av en pistolklubb), og at han hadde mottatt Anders Behring Breiviks manifest på e-post morgenen før udåden i 2011. Det franske politiet må ha hatt mangelfull etterretning: I Norge vet alle som leser aviser at Breivik sendte manifestet til rundt 1000 personer, hvorav de færreste kjente til ham fra før. Ikke minst skriver Anders Behring Breivik i 2083: An European Declaration of Independence at han «hater metal» – selv fantaserte han om å lytte til Knut Avenstroup Haugens nyromantiske orkestermusikk fra dataspillet Age of Conan mens han gjennomførte massakren. Det gikk dessuten få dager etter aksjonen på Utøya før Vikernes kunngjorde på en av bloggene sine at Breivik var langt ute på viddene i både praksis (drap på barn) og teori (Breivik erklærer seg som kristen, der Vikernes idealiserer tiden før de semittiske religionenes inntog i Europa). Per i dag består den franske politimyndighetens tiltale mot Vikernes i ett punkt: jødefiendtlige uttalelser på Internett, og rettsaken er utsatt til juni 2014.

Skjermdump fra Varg Vikernes' blogg Thulean Perspectives.
Skjermdump fra Varg Vikernes’ blogg Thulean Perspective.

Til tross for at de opprinnelige anklagene mot Vikernes manglet substans, er det franske politiets aksjon et symptom på hvordan black metal fortsatt, som en av få populærmusikalske sjangre, evner å sette sinn i kok, spre frykt og skape overskrifter. I alle fall i noen deler av verden: I Skandinavia (med unntak for Sverige) blir «retten til å krenke» etter Muhammed-karikaturkrisen over hele det politiske spekteret fremholdt som en av opplysningstidens umistelige verdier og som grunnleggende for det skandinaviske frisinnet. Dermed blir også musikksjangre der symbolske provokasjoner er en iboende del av uttrykket, omfattet av toleranse, og vi har fått en særnorsk variant av mainstream-approprieringen av grenseoverskridende kunst og subkulturer.

I et sentralt manifest erklærte dadaistene: «Vi vil rive opp, omstyrte, bløffe, plage, trakassere, kile til døds, forvirre, uten sammenheng, tvinge oss på, være negasjonister […]. Vi skal alltid være mot På kilingen nær kunne erklæringen ha opptrådt i en norsk black metal-fanzine fra begynnelsen av 90-tallet, eller som liner notes forfattet av norske musikere med artistnavn som Fenriz og Demonaz. Disse i utgangspunktet marginale skikkelsene ble i årene etter Varg Vikernes’ drap på det norske black metal-miljøets samlende figur, Øystein «Euronymous» Aarseth – gitarist i Mayhem, innehaver av platebutikken Helvete og leder av plateselskapet Deathlike Silence Productions – kjent for musikklyttere over den ganske verden. 20 år senere har bandene deres solgt hundretusener av plater, med musikalske uttrykk som spenner fra Burzums primitive enmannsinnspillinger via Darkthrones mer og mer punkpåvirkede uttrykk til Immortals stadionvennlige lydorgier.

KIlde: mrdevilsheep http://mrdevilsheep.tumblr.com/post/60659807324/im-going-to-see-satyricon-play-at-the-norwegional.
Omslagsillustrasjonen til Satyricons selvtitulerte album i Operaen på valgdagen. Kilde: mrdevilsheep.

Norsk black metal, en gang en beryktet musikalsk subkultur, er i dag god butikk og i opprinnelseslandet en kulturell påvirkningskilde langt utover rekkene av metal heads: Satyricon slapp nylig sitt selvtitulerte album til førsteplass på de nasjonale platelistene, med lanseringskonsert i Den norske opera og et fire siders lanseringsintervju i Dagens Næringsliv; Darkthrones Gylve Fenris Nagell opptrer som humørfull turguide til skogene rundt Oslo i NRKs friluftsprogram Ut i nærturen; bandet 1349 utformer klær for klesmerket Anti-Denim; God Seed-vokalisten «Gaahl» – for få år siden omtalt som «den mest fryktede musikeren i verden» på grunn av et par oppsiktsvekkende intervjuopptredener – ble i 2010 kåret til «Årets homo» på Bergen Gay Galla; tidligere og nåværende medlemmer i Gorgoroth, Solefald og Ulver skriver dikt og romaner.

Den «stolthet» Norges påtroppende statsminister Solberg snakker om i møte med Sigurd Wongraven, er hun ikke alene om å føle: Den har vært gjenstand for mang en artikkel i norske medier, i kjølvannet av det ene salgstallet høyere enn det andre og et globalt gjennomslag som overgår hva anerkjente norske utøvere innen jazz eller eksperimentell pop opplever. Innebærer denne oppmerksomheten en form for «repressiv toleranse», som sliper av de radikale kantene i uttrykket? Er den et utslag av at patriotisme gjør blind for reaksjonært tankegods? Skal nær sagt hva som helst som kan vise til suksess i utlandet bli applaudert, uten å bli møtt av gravende journalistikk eller kritiske kommentarer? Ikke alle er like imponert: Svenske The Knifes vokalist Karin Dreijer Anderson uttalte i sommer at hun undret seg over at ingen i Norge har tatt et oppgjør med metal-scenen: «Norsk metal er så glorifisert i utlandet, så hypet og så veldig rasistisk og sexistisk. Jeg synes det er skummelt at ingen reagerer på det.»

Én som – i alle fall ideologisk – regnes som persona non grata i Norge, er Varg Vikernes, som i dag har få eller ingen forbundsfeller i det norske metalmiljøet; å markere avstand til hans holdninger ville være å slå ned åpne dører. Fra sitt refugium som familiefar på den franske landsbygda har da også Vikernes avsverget black metal-subkulturen, som han oppfatter som dekadent og lite egnet til å fremme den europeiske selvbevisstheten han tar til orde for på bloggene sine, i en art stammetenkning velkjent både fra ytterliggående nasjonalisme og jihadisme. At Vikernes i dag er en aktiv (og humørsyk) ideolog innenfor slike kretser, har lite å gjøre med det musikkmiljøet han ble isolert fra etter at han ble fengslet på midten av 1990-tallet.

Men det skulle være nok grums å ta av, også om man går de mer stuevarme navnene etter i sømmene. Man kunne for eksempel tenke seg at en driftig kulturjournalist kunne føle seg fristet til å konfrontere Satyricon – gjerne i forkant av konserten i Operaen på selveste valgdagen – med at tittelen på den første singelen fra deres nye album, «My World, It Rumbles Tonight», ligger påfallende nær «’Ere the World Rumbles», sangen Helene Bøksle la vokal til i Age of Conan, og som Anders Behring Breivik brukte som meditasjonsmusikk og forestilte seg å lytte til under massakren på Utøya. En slik konfrontasjon blir ikke mindre nærliggende av at albumet ellers kjennetegnes av tekstlinjer som «Vi blåser i horn, nå er det krig» og «Ruiner, ulmende glør / Sevjen av gammel vrede / Vi tror deg, vi ser deg, marsjerer for deg», som det heter i låta «Tro og kraft».

Konfrontasjonen ville imidlertid ikke være enkel å føre helt til mål. Teksten Bøksle fremfører er nemlig i sin helhet hentet fra undergangsvisjonen i Voluspå, det første diktet i Den eldre edda, og tittelen er en engelsk oversettelse fra et vers herfra. Også Satyricons låt henspiller på et kanonisk opphav, slik teksten til «The Dawn of a New Age» på Nemesis Divina (1996) besto av lett omskrevne setninger fra Johannes’ Åpenbaring. Og man kan vel vanskelig laste musikere for at undergangsscenarier er et av de yndete motivene i religion og kunst siden uminnelige tider? Med mindre man da vil ta til orde for at alle som befatter seg offentlig med eskatologiske forestillinger – kunstnerisk, religiøst og politisk – ansvarliggjøres for at martyrer, konspiranoikere og fundamentalistiske endetidssekter  i den grad har inntatt verdensscenen.

Peter Nicolai Arbo: Åsgårdsreien (1872). Kilde: Wikimedia Commons.
Peter Nicolai Arbo: Åsgårdsreien (1872). Kilde: Wikimedia Commons.

Nettopp edda er kilden til store deler av black metal-sjangerens lyriske standardelementer, i kjølvannet av det eksemplariske albumet Blood Fire Death (1988) av det svenske bandet Bathory, med Peter Nicolai Arbos maleri Åsgårdsreien (1872) på omslaget. Hardrockens tekstunivers fra Black Sabbath av har rommet groteske og dionysiske elementer, fragmenter fra greske og norrøne myter så vel som utplukk fra kristendommens grunntekster. Black metal-lyrikkens interesse for omstøtelse av den rådende orden utgjør i det hele tatt kun et av mange spirende skudd på stammen i den apokalyptiske tradisjonen i Vestens forestillingsverden – en stamme en uoverskuelig mengde populærkulturelle og kunstneriske uttrykk springer ut av eller poder seg på.

Like fullt: Da Satyricon på omslaget til Nemesis Divina skrev: «Du er kristen, det er feilen med deg», og låt etter låt dreide seg om å drive tilbake «lyspesten» og «barmhjertighetens fedre», mens en da 20-årig Wongraven i profetisk lynne kunngjorde at «[S]tridsmenn har nå hevet øksen og bespottelsens tegn er reist / Nemesis divina – for straffen må komme», kan man vanskelig hevde at dette bare var effektmakeri og en fri fantasis lyriske undersøkelser av fortidige stridsscenarier. Musikkscenens foregående år viste at saken ikke er fullt så enkel.

Få utøvere av populærmusikk har nemlig gått like langt i å opphøye kaoskreftene til ledestjerner også i livet, som de norske metallmusikerne på 1990-tallet. Flere av dem realiserte en ambisjon avantgardister har hatt siden starten av det forrige århundret: å sprenge seg ut av kunsten og forene fantasi og livspraksis. Noe av grunnen til at spørsmål om ideologi og politikk forfølger black metal-musikerne, er utvilsomt at bevegelsen selv gjorde så mye for å hevde at det som ellers ville ha fremstått som fantasyfortellinger i musikkform, og i høyden skulle ha avfødt reaksjoner à la «Parents Bothered About Dungeons & Dragons» (BADD), like mye er nyhedensk aktivisme.

Den foreløpig grundigste boka om norsk black metal, Håvard Rems Innfødte skrik (Schibsted, 2011), fortoner seg tidvis som en russisk 1800-tallsroman. Vi møter et knippe overspente unge menn som i løpet av få år på begynnelsen av 1990-tallet lever seg inn i protestantismens innførelse i det hedenske Norge, Sturm und Drang, nasjonalromantikken og den vesterlandske metafysikkens sammenbrudd. Tomrommet etter meningstapet fyller de med overmodig filosofering og forvirrede opprinnelsesmyter som fremføres i form av guttural sang over vemodige toner, vrengte tremoloriff og et øs av doble basstrommer. For noen førte de sterke virkemidlene til like sterke følelser, som brøt ned motforestillingene mot voldsdåd, med kirkebranner og mord som de mest ekstreme resultatene.

Darkthrone: A Blaze in the Northern Sky (
Darkthrone: A Blaze in the Northern Sky (1992).

Hvor langt black metal befinner seg fra den gjengse popmusikken, kan man danne seg et inntrykk av ved å ta en titt på titlene til noen av utgivelsene miljøet sto for i 1991–94, demoer og plater som Thorns’ Grymyrk, Mayhems De Mysteriis Dom Sathanas, Darkthrones A Blaze in the Northern Sky, Burzums Det som engang var, Emperors Wrath of the Tyrant, Immortals Diabolical Fullmoon Mysticism og Enslaveds Vikingligr Veldi. Sammen gjenoppvekket disse platene – hvorav fire hadde musikere involvert som i samme tidsrom måtte tilbringe kortere eller lengre tid i fengsel – en musikkform som hadde slumret siden begynnelsen av 80-tallet, med Hellhammer/Celtic Frost, Bathory og Venom som de mest innflytelsesrike utøverne. Som Per Yngve «Dead» Ohlin, vokalisten i Mayhem skrev i et brev, få måneder før han tok sitt eget liv i bandets felles leilighet i 1991: «Alt stammer fra vår Allmektige fader Venom, og ingen kan komme og påstå at de er påvirket av noe annet. […] Sveklingene skal dø og bare Venom er virkelig.»

Skal man studere utviklingslinjene i black metal-genealogien, er det viktig å huske at all denne oppsiktsvekkende jævelskapen ble forestått av tenåringer, vokst opp i et velfungerende, men også lyddempet sosialdemokrati og med en ungdomskultur som var avideologisert etter Murens fall. Black metal ble, med sitt alvor, sin nyromantiske visuelle estetikk og sin orientering mot litterær gotikk, et lokkende alternativ til den vestlige ungdomsværemåten som på 1990-tallet fikk navn fra sin egen slapphet: slacker. Der andre popkulturelle uttrykk var preget av amerikansk kapitalisme, sorgløs ironi, lekende naivisme, medial metabevissthet og små fortellinger, gjøv de norske metallmusikerne løs på den nordeuropeiske kulturens mørklagte mytiske grunnlag.

Emperors demo Wrath of the Tyrant (1992).
Emperors demo Wrath of the Tyrant (1992).

Annen kunst som befattet seg med mytiske opprinnelsesfortellinger, som Wagners operaer, befant seg langt fra ungdommenes dagligliv i det egalitære Norge, med korte tradisjoner som selvstendig kulturnasjon og en av verdens mest sekulære befolkninger. Som erstatning skapte de en DIY-subkultur der ingen spørsmål var for store og ingen emner for betente til å tas opp, og der gjensidig påvirkning ble øvet gjennom utveksling av egenproduserte fanziner og kassetter. Rundt om i Norges land satt tenåringer og skrev tekster inspirert av Nietzsche (Vegard Sverre «Ihsahn» Tveitan fra Emperor), bardokkdikteren Thomas Kingo (Kristoffer G. Rygg i Ulver) og norrøn gudelære (Grutle Kjellson og Ivar Bjørnson i Enslaved). Det dreide seg om en historisk interessert, prestasjonsorientert kultur gjennomsyret av ungdommelig overmot, der man vekslet på å hengi seg til nihilisme og nostalgi, misantropi og melankoli. Som Kathi fra Singapore beretter for den omreisende Håvard Rem om en Burzum-EP: «Aske var en gave fra en venn, og da jeg lyttet, fortalte jeg min venn at det høres ut som om han [Vikernes] gråter, som om han er veldig sint og gråter over noe som ligger hans hjerte svært nær.»

Slayer Magazine vol. X. I nummeret var bl.a. Bathory, Dissection, Emperor, Bård «Faust» Eithun, Satyricon, Thorns og Ulver intervjuet.
Slayer Magazine X. Nummeret inneholdt intervjuer med bl.a. Bathory, Dissection, Emperor, Bård «Faust» Eithun, Satyricon, Thorns og Ulver.

Selvfølgelig florerte villfarelsene. Leser man intervjuuttalelser og presseskriv fra denne tiden, dokumentert blant annet i en samleutgave av Slayer Magazine, Metalion. The Slayer Mag Diaries (Bazillion Points, 2011) kan det se ut til at en rekke senere anerkjente musikere gikk rundt i en forvridd, gotisk pseudovirkelighet. Mange var åpenbart på desperat jakt etter «den store Tanke, der hvælver sig over vort Liv», som det heter hos Norges nasjonaldikter, Bjørnstjerne Bjørnson. I mangel av virksomme, overgripende fortellinger som sprang ut fra deres egen livsverden, vendte disse unge mennene seg mot norrøn mytologi, fornordisk historie og den slags völkisch okkultisme som nazistene tidligere hadde utviklet til en hel liten pseudovitenskap. At dette stoffet var blitt tabuisert, medvirket til at det for de purunge musikerne bar på en særegen kombinasjon av historisk sug og subversiv kraft. At musikkformen utviklet seg i et lukket miljø, førte til en mangel på korrigerende perspektiver som skulle vise seg skjebnesvanger. For eksempel sto det mest talentfulle bandet av dem alle, Emperor, kun få år etter oppstarten skadeskutt, med tre av fire bandmedlemmer i fengsel, for henholdsvis drap (trommeslager Bård «Faust» Eithun), overfall (bassist Terje «Tchort» Schei) og kirkebrann (gitarist Thomas «Samoth» Haugen).

Noe av det særmerkende for black metal på 1990-tallet var at musikken sto for en art gjenfortrylling av verden – om enn i en ungdommelig forstand, med et salig samrøre av provokasjonslyst, filosofiske motiver og mytologisk fascinasjon. At tabuiserte emner og voldsom estetikk øver en sterk dragningskraft på tenåringer burde ikke overraske noen; at de samme musikerne 20 år senere fortsatt lar seg fascinere av samme motivkrets, er ikke like åpenbart. I gjensynet med enkelte band i dag, er det da også nærliggende å tenke på Dantes syndere i Helvete, for alltid dømt til å gjenta handlingen som bragte dem dit. Enkelte har imidlertid drevet uttrykkene sine videre og fortsatt å skape musikk som blir lagt merke til.

Etter 16 år i fengsel, vendte Burzum tilbake med to album, Belus (2010) og Fallen (2011), der særlig «Glemselens elv» umiddelbart fremsto som en atmosfæreskaper av rang – hinsides hovedstrømmen i dagens metal-landskap, og med klare forbindelseslinjer tilbake til klassikeren «Dunkelheit» (fra Filosofem, 1993/1996). Et band som Darkthrone har mer og mer gjort platene sine til selvbevisste, humoristiske studier i sjangerhistorie, med stadige nikk til tilliggende sjangere som thrash metal og crust punk, mens Dødheimsgard, som skiftet navn til DHG allerede på slutten av 1999-tallet, har dyrket et futuristisk, urbant lydbilde, som likevel er umiskjennelig black metal, på utgivelser som 666 International (1999) og Supervillain Outcast (2007). Ulver, derimot, har forlatt sjangerterritoriet fullstendig, til fordel for en utforskende kombinasjon av elektronika, orkestermusikk og litterære forelegg, senest i utgivelsen Messe I.X–VI.X (2013). På helt andre kanter har sjangeren via sin modernitetsskepsis avfødt eco metal, som hos amerikanerne Wolves in the Throne Room, mens potensialet for å finne skjønnhet i droneaktige vegger av lyd har ført til en aktiv scene med shoegaze black metal, som hos franske Alcest eller de amerikanske gruppene Deafheaven og Liturgy, hvis Memoires d’un autres monde (2010), Sunbather (2013) og Aesthethica (2011) bruker metallens kraftutfoldelser til å fremme lysdyrkende livsbekreftelse. En annen variant står norske Shining for, idet jazzmusikere nærmer seg metallens estetikk i hybridform på albumene Blackjazz (2010) og One One One (2013); frontfigur Jørgen Munkeby har også bidratt med noe tidligere så utenkelig for sjangerpuristene som saxspor til Ihsahns soloalbum After (2010) og Eremita (2012).

Cornelius Jakhelln. Foto: William Lacalmontie. Kilde: Third Rebel. http://thirdrebel.blogspot.no/2012/11/portraits-de-la-milice-de-lart.html
Cornelius Jakhelln. Foto: William Lacalmontie. Kilde: Third Rebel.

Provokasjonsevnen er det i det store og det hele lite igjen av, med noen unntak: Når Cornelius Jakhelln har overført grep fra sin musikalske gjerning (i Solefald og Sturmgeist) til litteraturens mer subtilt fortolkende og historisk sensitive sammenhenger – som når han holdt en forelesning på Humboldt Universität i Berlin ikledt uniform i oktober 2011 – har reaksjonene ikke latt vente på seg. Kontekstforskyvning er i det hele tatt blitt en egen jakhellnsk spesialitet, og kanskje vil det også medføre kontrovers innad  i metal-scenen når den kommende Sturmgeist-plata Zion slippes: Den er delvis spilt inn i Jerusalem, og tekstene tar for seg den tidlige zionist-bevegelsen – et sosialistisk nasjonsbyggingsprosjekt med kibbutzen som episentrum. Jakhelln selv omtaler plata som et positivt motprosjekt til den antisemittismen Vikernes er assosiert med, og hevder at å nærme seg zionistisk estetikk har gitt ham tilgang til symboler som er like besnærende og kraftfulle som den norrøne mytologien og den tyske historien han tidligere har brukt som kreativt forråd: «Sturmgeist har alltid vært del av ekstremmetallens våpenkappløp om å gå et trinn videre,» som han sier i et intervju med Terrorizer.

Vreid: I krig (2007).
Vreid: I krig (2007).

Beskyldninger om nasjonalisme har ofte møtt norske black metal-band, enten de har sunget om blåner eller blåmenn. Håvard Rem ser sjangerens nostalgiske strømninger som en reaksjon på kulturell globalisering, nærmest som en overtakelse av undertrykte folkeslags behov for å sikre en egen identitet i møte med imperialmakter; i så fall må disse unge musikerne sees som en fortropp for kontinentets senere ideologisk-fantasmatiske utviklinger. Rems fremstilling viser at måten ideer og ideologier muterer på i populærkulturen krever en sammensatt tilnærmelsesmåte, som går hinsides utdeling av merkelapper. Hva skal man for eksempel si om Vreids plate med sangtekster basert på Gunnar Reiss-Andersens lyrikk fra andre verdenskrig, I krig (2007)? Reiss-Andersens Dikt fra krigstiden (1946) er patriotisk motstandsdiktning – antinazistiske tekster. For et utrent øre eller en historisk uinformert fortolker, som ikke er vant til å skille mellom ulike former for nasjonalisme, vil motstandslyrikken hans fort fremstå som en art fascistisk propaganda, i sin appell til nasjonens enhet og motstandsvilje. Men tekstene inngikk altså opprinnelig i en antifascistisk funksjonssammenheng. Saken blir ytterligere komplisert når riksmålsdikteren Reiss-Andersen er gjendiktet til et nynorsk med ordtilfang fra bandets lokale Sogndalsdialekt; og når Vreid fem år senere innleder et samarbeid med Bharatnatya-danseren Rukmini Chatterjee, støttet av den indiske stat og den norske ambassaden i New Dehli, blir det åpenbart at konvensjonelle forståelsesmåter ikke strekker til.

Vreid og Jakhelln møtes i dette: De har ingen ambisjoner om å holde sin sti ren, verken ut fra en idé om å være «true» mot sjangeren de befinner seg innenfor eller programmatiske forestillinger om hva deres respektive musikalske prosjekter skal «stå for» eller assosieres med – snarere ønsker de å blande en så kraftfull miks som mulig. Dermed kan uttrykkene deres vanskelig brukes til ensrettende, ideologiske formål, hvilke farger blandingen enn måtte anta underveis.

Mens hybrider sprer seg og undersjangere florerer, går enkelte band fortsatt i bresjen for at termen «black metal» skal være meningsbærende også i en mer puristisk forstand: De dyrker sjangerens tilblivelseshistorie og ønsker uttalt å påvirke hvordan den vil te seg i fremtiden. Dette gjelder ikke minst Mayhem og Satyricon, som fortsatt har materiale fra tidlig 1990-tall på setlistene sine. Gudfedrene i Mayhem har varslet nytt materiale i 2014, mens Satyricons dilemma er illustrerende for de mest suksessrike utøverne av sjangeren anno 2013: Etter at det opprinnelige antikristne anliggendet ble lagt til side, har bandet hatt vanskelig for å finne et lyrisk fundament til å ledsage den musikalske utforskningen, og på årets utgivelse bidrar Wongravens tekster mest til at musikken fremtrer som en slags meta-black metal, der vokalpartiene først og fremst tjener til å bejae musikkens følelse av myndiggjøring og styrke, mot en så generalisert mytologisk bakgrunn at det blir lite annet enn vag vitalistisk gestikk igjen av den tidligere lyriske aggresjonen.

Satyricon og Operakoret. Foto: Erik Berg/Den Norske Opera & Ballett.
Satyricon og Operakoret i februar 2012. Foto: Erik Berg/Den Norske Opera & Ballett.

Talende nok oppsto ideen om en Satyricon-konsert i Oslos musikalske storstue etter lengre tids samarbeid med Olympiatoppen, som sto bak Den Store Prestasjonskonferansen i Operaen, der bandet bidro med en live-framføring av låta «To the Mountains» fra Now, Diabolical (2006). Få hendelser er like betegnende for black metal-historiens seneste omdreining i oljenasjonen Norge som Sigurd Wongravens omforming av en gang motkulturelt tankegods til et individualistisk motivasjonsspråk velegnet til bruk på ledelsesseminarer og i landets overfylte treningssentre – og av en 52 år gammel statsminister fra partiet Høyre.

Deler av teksten er tidligere publisert som en anmeldelse av Håvard Rems Innfødte skrik («Fandens trall», Klassekampen 06.03.2010).

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.