En bauta i Andebys historie

Henning Hagerup var svært anerkjent både som forfatter, redaktør, litteraturkritiker og oversetter, og han har en høy stjerne hos mange – ikke minst blant oss som er glad i Donald.

I hele 28 år, fra 1988 til 2016, jobbet han med å oversette Donald til norske utgivelser, først og fremst Donald Duck & Co, og gjennom hans presise, men samtidig lekne og underholdende språk, har flere generasjoner nordmenn lært seg å lese.

Han dannet etter hvert et radarpar sammen med sin forfatterkollega og samboer Elin Brodin, mens han i starten oversatte mye sammen med broren Espen. Det var sammen med ham at Henning introduserte nordmenn for formuleringen «knask eller knep» da de i 1993 oversatte Carl Barks’ berømte halloweenhistorie – på et tidspunkt da halloween var et relativt ukjent fenomen i Norge. Når barn over hele landet denne måneden går rundt på dørene og spør etter godteri (eller knask), er det Espen og Henning Hagerups uttrykk fra Donald de bruker.

Til sammen oversatte Henning Hagerup hundrevis av Donald-historier – alltid av høy kvalitet og med respekt for leserne. Når man leser en historie oversatt av Henning Hagerup, skjønner man raskt at det på ingen måte er snakk om hastverksarbeid eller noe han har tatt lett på. Språklige krumspring og friske fraser vitner om et godt håndverk for å skape historier av høy litterær kvalitet, og vi som har overtatt stafettpinnen som Donald-oversettere, har mye å leve opp til.

Tommy Kvarsvik er gymnaslærer og oversetter av Donald Duck & Co.

Han gjorde et byks og forsvant over gjerdet

Vi møttes på Menighetsfakultetet i ’81. Teologer var vi ikke, i hvert fall ikke da, men kantina deres ble brukt både av både Hennings medstudenter på litteraturvitenskap og oss fra musikkvitenskap. Vi holdt oss i gasskammeret, ikke fordi jeg røkte, men fordi Henning gjorde det, til gagns. De lange frakkene luktet røyk i alle år. Til gagns kjente han også romantikkens tyske lieder, legenden sa at Henning kunne dra hele Schuberts Winterreise etter hukommelsen, med sang og gitar, men han var så unnselig at noen framføring aldri kom på tale, heller ikke på fest. Og det skal sies: Han beholdt sitt sensitive nærvær, sin taktfullhet og sin store verbalitet uansett hvor mye han drakk.

Ingen venn har vel vært mer hjertevarm og munter, mer lydhør og klok, mer litterært skarpskodd, mer skrivefør fra tidlig av og gjennom alle år, mer innflytelsesrik som kritiker i hele det nordiske språkområdet, mer vittig og smålåten på egne vegne, mer ustrategisk i økonomiske forhold, og mer bevandret i verdenslitteraturen enn Henning, som knapt nok kunne sette opp en bokhylle, men som leste og oversatte fra syv språk. Han leste tidlig og sent, av lidenskap, av hunger, av eksistensielt og tekstlig begjær. I morgenlyset etter enda en rotbløyte åpnet jeg øynene og fant ham innadvendt lesende rett ved siden av meg, da var det Finnegans Wake som skulle drive tømmermennene tilbake.

De ytre kravene i akademia tilpasset han seg aldri, og det kjempemessige avhandlingsmanuset om Shelleys Prometheus Unbound ble aldri levert. Da han en gang skulle holde seminarinnlegg om Shelley for de andre studentene på litt.vit., på et hovedfagskurs med Kjell Heggelund, fikk han akutt lampefeber. Han rømte nedover korridoren med Heggelund etter. Men skriftlig tok han sitt monn igjen. Den litterære innflytelsen fra hans lesninger, hans tekster, hans artikler vet vi mye om, den er allerede historisk. Og han fortsatte, gjennom alle årene med alvorlige helsemessige belastninger, like dybdeborende, like hensynsfull og vennlig som før. Han var forelegg for karakteren Åsmund i romanen Brødre (2016), jeg varslet ham, og han misbilliget det ikke.

Henning, vi skulle jo skrive vår mega-artikkel om Winterreise sammen, for Vagant, men så stakk du av gårde alene.

Jeg vil sitere fra oversettelsen av barneboka Emuen Edvard: «Men da det ble aften, tok Edvard affære. Han gjorde et byks og forsvant over gjerdet.» Det var ventet, på et vis, og det kom så forferdelig brått.

God reise, Henning, og takk for alt.

 Erling E. Guldbrandsen er musikkviter og kritiker.

Læremesteren

Jeg studerte under Henning Hagerup. Det er sånn det føles. Etter at han med ettertrykk refuserte et essay om onomastikken hos Proust, som jeg sendte til Vagant cirka 1993, fikk jeg likevel innpass i Vagant-redaksjonen, og det er ingen overdrivelse, ikke i det hele tatt, å si at jeg der fikk en uhyre lærd mester som jeg kom til å beundre, nær sagt grenseløst, ja, nær sagt til forelskelsens grense. Noe jeg tror mange som fikk møte Henning Hagerup har opplevd. Han var streng og han var inderlig, han var ufattelig kunnskapsrik, han var nysgjerrig og han var morsom. Jeg har ikke mye tid på meg når jeg skriver disse linjene, de skal straks leveres redaksjonen i tidsskriftet som en gang var med på å danne meg, men jeg rekker å lese om igjen refusjonen av essayet mitt, og jeg ser formuleringene hans; så deilige de er. Teksten, sier Henning, «er skrevet med betydelig innsatsvilje, men byr ulykkeligvis på flere problemer enn innsikter» ettersom «forfatteren av teksten har åpenbart gått seg vill i den akademiske krattskogen», innen han formildende avslutter med å si at «forfatteren utvilsomt har en stilistisk klo, og en analytisk evne, når han en sjelden gang frigjør seg fra sine teoretiske helter». Jeg tok det selvsagt tungt, for han var allerede en slags litterær helt for meg innen jeg fikk møte ham – dette tenker jeg er viktig å huske, hvilken stjerne han var i 1990-årene, da han jevnlig var å høre på Kritikertorget, da han skrev for alle seriøse litterære instanser; som vi beundret ham, vi som satt i Bergen og studerte litteraturvitenskap, gikk på Skrivekunst­akademiet, forsøkte å skrive selv, eller på annet vis var en del av et aspirerende litterært miljø; som vi beundret denne «Henning Hagerup»! Denne måten å snakke på, som man får se i konsulentuttalelsen – fair, ironisk, morsomt, smart og kompetent – skulle jeg bli godt kjent med i de få og intense årene jeg fikk studere under ham. Vi møttes ukentlig til redaksjonsmøter i tidsskriftet og han var uendelig vennlig og oppmerksom overfor denne unge mannen, som han var overfor alle, en ung mann som på sin side var lykkelig over å få snakke med et så belest menneske, gjennomstrømmet av det litterære. Det var Novalis, det var Kleist, det var Mann og det var Proust, det var Aiskhylos og det var Svein Jarvoll, det var Herbjørg Wassmo og det var Alf Larsen (det var Ray Davies og The Kinks; jeg husker godt da Henning og jeg var på Norwegian Wood og så det som skulle vise seg å bli The Kinks’ aller siste konsert). Ja, jeg vet ikke hva det ikke var; hadde han lest alt? Kunne han alle språk? Disse minnelinjene skrives fort, jeg må straks levere dem til redaksjonen og erindringen er uordnet og det er overskyet i meg, som i så mange andre. Smilet ditt, Henning, de litt sørgelige øynene, de elegante håndbevegelsene, litt som en gammel dames, vesken din over armen, den hvite skjorten under den sorte genseren, lokkene dine, og så lett du hadde for å le, og så lett du hadde for å lytte, tenk, så mye jeg fikk lære. Huff. Vi hadde lite kontakt de siste årene, det er ikke kjekt å tenke på, jeg beklager at jeg ikke var der for deg som jeg skulle ha vært, jeg strakk ikke til, du hadde det vondt, en ting er sikkert, jeg ville ikke vært den forfatteren jeg er i dag var det ikke for deg, og sånn er det, og du likte også Frank Capra og It’s a Wonderful World (1946), hvor engelen Clarence sier til den ulykkelige George Bailey, som vil forlate dette livet: «Strange, how each man’s life touches so many other lives. When he isn’t around he leaves an awful hole, doesn’t he?» 

Tore Renberg er forfatter.

Illusjonisten

Henning Hagerup var i fire tiår landets aller fremste litteraturkritiker og litterære essayist. Allerede fra de første tekstene, publisert på midten av 1980-tallet, fremsto han som en spill levende inkarnasjon av den idealtypiske kritikeren: sprenglærd, leken og med en ustoppelig hang til å trekke linjer og paralleller på tvers av språk og epoker.

Etter publiseringen av essaysamlingen Vinternotater i 1998, der han blant annet presenterte et kraftfullt forsvar for en naturlig omgang med klassikere som Goethe og Rousseau, beriket Hagerup jevnlig norske tidsskrifter og antologier med nye tekster. En del av dem ble i 2015 samlet i boken med den tiltalende tittelen Metafysisk skrapjern (etter dette fortsatte han å publisere enkeltstående essays og gjendiktninger, blant annet av William Blake – forhåpentligvis har vi flere samlevolumer i vente).

Så hva slags essayist og kritiker var Hagerup, utover det å være både umåtelig kunnskapsrik og uhelbredelig leken? Et passende ord kunne være: rettferdig. Rettferdighetssansen gjaldt forfattere han mente burde hentes opp fra glemselen eller som led under mangel på anerkjennelse. Men sansen gjaldt også slappe kultur­produkter som i en offentlighet skjemmet av uforholdsmessig ros og kollektive heiarop fikk et altfor langt etterliv.

Enhver med litt fartstid som leser vet at lærde og perspektivrike anmeldelser ofte er vel og bra, men at ingenting overgår den berettigede slakten – den som med ødeleggende presisjon og dirrende fasthet tilbakeviser en utbredt misoppfatning. Friedrich Nietzsche slo et slag for dette da han i Den muntre vitenskapen stilte spørsmålet om hva som må til for at det allmenne (dvs. «gemene») publikum skal slutte å tilbe middel­mådighetene og i stedet få øynene opp for virkelig betydningsfull kunst: «Det skjer ved at enkeltmennesker, mektige, innflytelsesrike uten skamfølelse uttrykker og tyrannisk driver igjennom sitt hoc est ridiculum (dette er latterlig), hoc est absurdum (dette er absurd)!»

Nå var ikke Hagerup noen tyrannisk kritiker av Nietzsches merke – til det var han av temperament altfor sjenerøs og uerbødig. Like fullt er det uhyre forfriskende når han i sitt store essay om gjendiktninger, «Som feiere til støvet gå» (2005), plukker fra hverandre en håndfull mislykkede forsøk på å overføre klassiske diktverk til norsk. Eksemplene er mange, og nesten samtlige av dem infamt morsomme. Aller hardest går det utover professor Kristian Smidt og hans «arkaiserende nødrimspoetismer» (Hagerups uttrykk), som i oversettelsen av Shakespeares Cymbeline (1611) til norsk – «et grelt eksempel på litterært falskmyntneri» – avstedkommer noen heller pinlige formuleringer.

I slike tilfeller er det lett å stille seg skulder ved skulder med Hagerup og peke nese til de poetiske sjofelhetene som er blitt begått. Men dermed går det også opp for leseren hvor langt man har sunket ned i ørelappstolen, og at man i løpet av lesningen har begynt å forveksle sin egen rettferdighetssans (for ikke å si: skadefryd) med Hagerups artistiske sans og håndverksmessige kunnen. Nettopp heri ligger mye av tiltrekningskraften: evnen til å åpne opp det kritiske perspektivet, slik at det umiddelbart synes innenfor rekkevidde også for leserne. Hagerups innvendinger er så overbevisende at man får følelsen av at gjendrivelsen bare besto i å sitere noen verselinjer fra en tilfeldig valgt strofe. Men det stopper ikke der: Han skjenker oss samtidig den mildt berusende følelsen av å være på lik fot med det overdådige biblioteket som essayene er en refleksjon over – en farlig illusjon for oss vanlig dødelige kritikere.

Nå må vi leve med at den lysende illusjonisten har forlatt oss. Henning hadde, som Alf van der Hagen viser i sin vakre samtalebok Leseren (2016), den sjeldne evnen til å gjøre lesningen til en skapende kunst – en form for gjenfortryllelse av tilværelsen, der kunnskap og nysgjerrighet alltid gikk hånd i hånd. I en tid da kritikk ofte reduseres til uttrykk for sosial konformitet og vurdering – tilslørt gjennom inflasjonen i uttrykket «litterær kvalitet» – insisterte han på at den også kunne være en kunstnerisk og etisk virksomhet. Gjennom sine essays lærte han oss at den gode lesningen aldri er passiv, men et møte mellom språk (ofte i flertall), erfaring (ofte hans egne) og tanke (tilhørende alle). Hagerups tekster vil derfor fortsette å minne oss om hvorfor vi i det hele tatt begynte å lese.

Sigurd Tenningen er forfatter, kritiker og førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Agder.

En elskelig ånd i grønn fløyelsjakke

Det finnes få mennesker, om noen, som ikke forventer seg en plass i verden, i det minste i vår tid, og det finnes knapt noen med «levende kunnskap», der den klassiske dannelsen foruten å komme til uttrykk i det man skriver, også er noe iboende i en og det man er. Og Henning var et slikt menneske: sjelden, begavet, sårbar og dypt estetisk. Han var blitt det han hadde lest, og det hadde mest av alt gjort ham ydmyk, overfor mennesker og bøker. Og overfor naturen som han var så forelsket i at han en gang, en solfylt dag i mai, på sin da ennå daglige tur langs Akerselva, gikk bort til et tre og omfavnet det, for senere, ved et kafébord, å beskrive dette så litterært at det var som om han gjenga en passasje fra Rousseaus Den ensomme vandrers drømmerier.

Han var et åndsmenneske, først og fremst slik en tyv i en roman av Maksim Gorkij forklarer begrepet: å ikke være misunnelig på noen, å være nysgjerrig på alt. Og dét uten å ta noe som helst for god fisk. Glødende kjærlighet til litteratur og tenkning, og en årvåken kritisk sans, kjennetegnet essayene hans, som også utgjorde hans indre biografi: Henning var ett med det han skrev, og tekstene hans bar tydelige spor av ikke bare intelligens og humor, men også av en stor sorg, som han alltid fant gjenklang for hos klassikerne han skrev om og leste.

Bak det hele fantes en drøm om «et ideal som er blitt fortid uten å ha blitt realisert», en ungdommens utopi som alltid forble en lengsel for ham, som et lys i det fjerne: at det fremdeles er mulig, tross alt, å endre tingenes tilstand, og forandre verden som uten kunst er en bikube befolket av roboter, slik han formulerte det i en samtale vi hadde i Vinduet i sin tid (1/2009): «Mine essays er nok ment som et diskré forsvar mot barbariet, det vil selvfølgelig si barbariet i en ikke-antikk forstand. Mitt utgangspunkt er en blanding av klassisk humanisme av Erasmus-typen og udogmatisk anvendte marxistiske tankemodeller på den ene siden, og metafysisk tenkning på den andre.»

Nysgjerrigheten og ydmykheten som for ham, i «Jente i regnfrakk» i Vinternotater (1998), overvinner døden, kunne ofte i hans eget liv, vekslende mellom «det ordinære og det ekstraordinære, vane og sjokk, hverdagslig jevnhet og store avgrunner», slå over i sin motsetning og føre til at han glemte seg selv. Jeg husker at en høstkveld på Cafe Sara, da vi møttes over noen øl, spurte han meg om et essay av Agamben, om jeg hadde lest det og skjønt det, og jeg svarte hva jeg tenkte, og han var ikke fornøyd, enkelte spørsmål lot ham ikke i fred. Etter noen uker traff jeg ham igjen i Torggata, i sin grønne fløyelsjakke – og med en Kiwi-plastpose i hånden, som blafret i vinden, det var kaldt. I mellomtiden hadde han vært under hard strålebehandling og i tillegg mottatt cellegift, og han var derfor betraktelig redusert. Jeg spurte om hvordan det gikk, og forventet at han skulle fortelle meg noe om behandlingen på sykehuset, og hvor smertefull den var, og videre om prognosen og utsiktene til overlevelse, men han svarte: «Jeg går fortsatt rundt og tenker på Agamben-essayet, selv om jeg har lest det flere ganger til, har jeg ennå ikke forstått det helt.» 

Da tenkte jeg, min kjære, praktfulle venn, Henning, at du er den eneste av ditt slag, og at du befinner deg et annet sted, og i en annen verden, som om du hadde glemt at du hadde en kropp, eller kanskje var det slik at du allerede hadde forlatt den og bare var ånd: en elskelig ånd i grønn fløyelsjakke.

Takk for vennskapet. For kjærligheten. For ydmykheten og nysgjerrigheten din – og det vakre bildet du hadde av mennesket. Din bortgang er tung, ditt fravær smertefullt, men jeg er uendelig takknemlig for at du fantes, for samtalene og for essayene, og for at jeg var så heldig å kjenne deg.

Mazdak Shafieian er forfatter, essayist og redaktør av Cloaca Maxima.

Sjelefred

Det er vanskelig å fatte at min elskede bror Henning har gått bort. Like umulig er det å sette ord på hvor mye han har betydd for meg. Som familiens svarte får – den som valgte musikken snarere enn litteraturen – er det nærliggende å si noe om hva han har hatt å si for min musikalske utvikling.

Henning var viktig for min livslange kjærlighet til Schuberts lieder. Da jeg skulle velge repertoar til sangeksamen på videregående, var det nærliggende å hente en sang fra Schuberts Winterreise (1827), en syklus vi begge elsket, og jeg endte opp med sangen «Der Lindenbaum».

Jeg husker fortsatt Hennings entusiasme da jeg fortalte ham at jeg hadde gitt meg i kast med Schubert. Hennings vane tro utartet det seg til en bevinget og ytterst lærerik samtale om Schubert generelt og lindetreets betydning spesielt som symbol i den tyske romantikken.

Henning fortalte at lindetreet alltid har hatt en dobbel betydning i sentraleuropeisk folketro. På den ene siden ble det betraktet som folkets tre. Det ble ofte plantet i landsbyens midtpunkt, ved brønnen eller kirketårnet (som i begynnelsen av Wilhelm Müllers tekst: «Am Brunnen vor dem Tore»), som gjerne også var et møtested for fest, dans eller, for den saks skyld, domsavsigelse.

Samtidig var det et symbol på ro og fred, ikke bare i livet, men også i døden. Det ble sagt at raslingen av dets hjerteformede blader kunne berolige de døde, mens duften av blomstene kunne lindre sorgen. I en rekke folkeviser og dikt finner man derfor skikkelser som ønsker å begraves under lindetreet.

Med andre ord ble lindetreet et symbol på terskelen mellom livets varme og dødens fred. Hos diktere som Goethe, Eichendorff, Heine og Müller står lindetreet for tapt uskyld og er samtidig et emblem for dødens forførende sjelefred. Lindetreet lover å helbrede oss. Samtidig kan dets hvisking være en sirenesang som lokker oss til å overgi oss til dødens ro.

 «Der Lindenbaum» opptrer nokså tidlig i Schuberts Winterreise. Ved første møte fremstår den kanskje som en av de mildere sangene i syklusen, men egentlig er den en slags point of no return. Sangen markerer punktet i syklusen hvor hovedpersonen – den navnløse vandreren – for alvor vender ryggen til all glede og sjelero, og begir seg inn i vinteren. Lindetreet roper gjentatte ganger på vandreren med løfter om ro og fred. Da vandreren har nådd så langt ut i vinteren at det er umulig å vende tilbake, er det siste han hører treet som hvisker: «Her ville du fått ro!» («Du fändest Ruhe dort!»)

Med de motstridende følelsene jeg sitter med i dag, er det vanskelig for meg å finne et mer treffende – eller, for den saks skyld, mer sørgmodig – bilde på Henning enn dette: vandreren som ikke bare avviser dødens ro, men som avviser selve ideen om sjelefred, og som i stedet velger en tredje vei: en endeløs og melankolsk vandring gjennom vinterlandskapet. Sangen handler om det eksistensielle eksilet til en som verken makter å vende tilbake til barndommens uskyldige gleder eller gi slipp på voksenlivets lidelser. Det er hjerteskjærende å måtte innrømme det: Er ikke dette en treffende beskrivelse av arme, vakre, ulykkelige, kloke, umulige Henning?

Farvel, elskede bror! Jeg håper reisen din gjennom vinteren har nådd sin ende, og at du endelig kan finne sjelefred under lindetreets skygge.

Bendik Hagerup er komponist og DJ.

Alle levende veseners venn

Vi krangler med våre nærmeste. De mer perifere kan trygt ignoreres. Det er nok ingen i den såkalte forfatterstanden jeg har krangla så mye med, som Henning Hagerup. Ikke fordi vi var spesielt kranglevorne. Kun fordi vi sto hverandre nær.

Søndag ettermiddag (21.10.2025) støvsugde jeg huset, med en BBC-podkast om Catullus på øret. Det slo meg at Henning og Johann Grips gjendiktninger overgår de engelske. Da jobben var gjort satte jeg bort støvsugeren, stoppet podkasten og åpnet iMacen for å jobbe litt. Det første jeg så var en epost fra Bjørn Aagenæs i Kolon forlag med emnefeltet «Henning Hagerup (1959–2025)».

Jeg skrek. Jeg gikk en tur i mørket. Jeg skjenket meg en sjelden dram og skrev på Facebook:

«I går ramsa jeg opp de fem forfatterne som har forlatt oss de siste sju månedene og sa til Dina: ‹Nå er det nok!› Men nei. Henning Hagerup forlot oss i natt. Han var en av de skarpeste og mest assosiasjonsrike menneskene som noensinne har formulert seg på norsk. En mann som alltid snakket i fulle, om enn ofte snirklete, setninger. En fyr med forunderlig klar hukommelse. Et nært og følsomt menneske, alle levende veseners venn: En gang vi satt i hagen og jeg slo ihjel ei flue, nærmest på refleks, skvatt Henning til og vred seg i vånde over det livet jeg kontant gjorde slutt på. Han likte ikke sånt. På den annen side hadde han en aldri sviktende selvironi – se hvordan han avslutter dedikasjonen av essaysamlinga Metafysisk skrapjern, 2015. Og uansett hvor lyssky den magre kroppen kunne te seg, i skyggen under løvfallet, særlig nå i oktobermåneden som han var så glad i – det var et lys i Henning. Alltid et vennlig glimt.»

Henning og jeg traff hverandre første gang på Café Nordraak i 1990, sammen med Torunn Borge. Vi fant umiddelbart tonen, som det heter, og i åra som fulgte traff jeg alltid Henning når jeg var i Oslo. Lenge før vi fikk mobiltelefoner var det aldri vanskelig å peile inn vagantene før stengetid på Cacadou. Praten kunne fortsette hele natta i Ebbels gate – over stearinlys, visstnok fordi Henning ennå ikke hadde oppdaget at lyspærer som ryker kan skrus ut og erstattes med nye, lysende.

Praktisk anlagt var han ikke, og det er lett å forstå, for hodet var oppfylt med vanvittige kunnskapsmengder og minner som flommet like fritt over som under de mest generøse promillegrensene: Henning hadde det i hodet, alt sammen, og det fløt så lett og ledig. I seinere år kommuniserte vi mest på e-post, som lettere kan dokumenteres enn seine samtaler. Midt på natta 13. februar 2021 sendte han denne replikken til en sang jeg hadde sendt ham, fra Mor Courage: «Flott gjendiktning, og et syvmilsstøvlesprang fremover i forhold til Ole Grepps versjon. Jeg har den ikke her, men jeg husker hvordan han snubler i starten av refrenget: ‹D’er vår.› Det minner om Bjørnsons ‹Går d’ikke fykende, går d’ikke strykende.› Enten Brandes eller Chr. Collin kommenterte dette og sa noe à la: ‹Ikke vet jeg hva han mener med sitt dikke-dikke.›»[1]

Tre år etter den opprivende Handke-debatten kunne vi fremdeles krangle som om vennskapet virkelig sto på spill – og skulle sies opp per e-post. Det var imidlertid ikke så enkelt å avslutte vennskapet på en ordentlig måte. Klokka 04:19 27. august 2017 skrev Henning i en e-post:

«Slikt er du i stand tll å slenge i trymet pål en gammel venn»

Klokka 06:48 hadde korrekturleseren i ham våknet og han sendte en rettelse: «Tastefeil – det ska’l stå «trynet»-»

Klokka 06:49: «Med punkum, ikke bindestrek.»

Klokka 06:55: «Stadig nye tabber, det aller siste jeg skriver til deg, kommer fra korrekturleseren. «på», ikke «pål» (tolk det så freudiansk du vil), «punktum». ikke «punkum».»

Naturligvis ble ikke dette det aller siste. Og da jeg i sommer skrev min siste sak om Peter Handke i Vagant, leste Henning den som redaktør og hadde bare ros å komme med. Ingen innvendinger mot saken selv.

I skrivende stund er det to dager siden Henning forlot oss. Verdens mest upraktiske menneske. Døden er praktisk. Henning var det omvendte.

Øyvind Berg er poet, essayist og gjendikter.

---

[1] Det aktuelle refrenget lyder sånn i min gjendiktning:

            Nå er det vår. Kom, opp å stå!

            Snø renner bort. De døde blir.

            De levende kan fortsatt gå

            på sokkelesten til Sibir.