Stanisław Lems roboter Metamaskinene kommer!

Det skorter ikke på science fiction om kunstig intelligens. Spenningen og samspillet mellom maskiner og mennesker blir et stadig mer aktuelt tema, i en tid der algoritmer påvirker alles hverdag og stordata er et politisk stridsspørsmål. Men hva er den virkelige klassikeren om dette temaet? Tsjekkiske Karel Čapeks R.U.R., som introduserte robotbegrepet i 1920? Amerikansk-russiske Isaac Asimovs robotfortellinger, der robotlovene opptrådte for første gang? En film? The Matrix? Terminator? Metropolis? 2001: En romodyssé? Rockealbumet Brain Salad Surgery?

Dessverre finnes ingen kunstig intelligens å ringe for å få fasiten. Men kanskje skiller likevel én bok seg ut: Polske Stanisław Lems (1921–2006) novellesamling Kyberiaden fra 1965, oversatt til norsk av Arne Moen i Gyldendals Lanterne-serie i 1981.

Lem vokste opp i Polen, i et katolsk hjem fullt av bøker. Legesønnen med jødiske aner ble etter hvert ateist og studerte selv medisin. Takket være falske papirer unngikk han konsentrasjons­leir da tyskerne invaderte landet i 1939. Han tok strøjobber som mekaniker og sveiser. Etter krigen hoppet han av legestudiet og arbeidet med psykologi, vitenskaps­filosofi og teknisk kyber­netikk ved universitetet i Kraków.

Resultatet ble en hjerne som koblet impulser fra de forskjelligste fagfelt med et oppkomme av ideer, i korte og lange fortellinger. Lems litterære overflødighetshorn var like mangfoldig som Jorge Luis Borges’ og G.K. Chestertons, men til forskjell fra dem var forfatteren grundig vitenskapelig skolert.

Man vet man leser science fiction når en forfatter blander filosofi og vitenskap, poesi og politikk, nostalgi og futurisme. Lem blandet ivrigere enn kanskje noen annen. Han assosierte i vilden sky, i galakse etter galakse, i ikke få multivers. Knep det, videre­utviklet han sjangre, som anmeldelser av og forelesninger om bøker som ikke finnes.

Noen ganger gjorde han det med glimt i øyet, andre ganger som akademiske analyser. På engelsk finnes disse tekstene i A Perfect Vacuum (1971). Her anmelder Lem ikke bare imaginære bøker som Gigamesh (med Joyces Ulysses som forelegg, men basert på babylonske diktverk) og Gruppenführer Louis XVI (om en nazist som gjenskaper det franske hoffet i Argentina), han anmelder også en eksisterende bok. Hvilken? Den med nettopp disse anmeldelsene.

Fortsatt vet ingen hvordan bevissthet
blir til. Skal vi vite om den kan oppstå
i maskinvare, må vi gradvis bytte ut
alle deler av hjernen vår med teknologiske reservedeler.

Den noe mindre sprudlende Imaginary Magnitudes (1973) er en samling forord til imaginære bøker, blant annet om maskinintelligensen Golem XIV. Boken inneholder også noen av talene Golem XIV holdt før den ble for intelligent til å kommunisere med oss.

Lem var ikke bare betatt av samspillet mellom maskiner og mennesker, han virket til tider besatt. Hvis fremtiden var maskiner, hvor var mennesket? Han foregrep trans­humanismens utfordringer da han i 1955 skrev Eksisterer De, herr Johns?, dramatisert for NRK Radioteater i 1978. Etter et heller aktivt liv på racerbanen har Johns skiftet ut kroppen med reservedeler. Han får betalings­problemer og leverandøren stevner ham for retten: Gjør opp regningen – eller levér reservedelene tilbake!

Men hvem er egentlig Johns nå? I NRKs radioarkiv får man høre hvordan (som det heter i omtalen) et slik «kinkig juridisk problem» løses. Som vanlig er Lem full av overraskelser, for ikke å si overrumplinger, i dialog og handling.

Da Lem skrev Kyberiaden ti år senere, befinner vi oss ikke i den relativt nære fremtid. Det er gått millioner av år. Kybernetiske organismer er dagens orden. Robotene ruler. De teknologiske mulighetene er langt bortenfor vår nåtidige forestillingsevne.

Men ikke Lems.

Novellene er tilsynelatende enkle eventyr, skrudd sammen rundt to kompiser og konkurrenter. Trurl og Klapaucius er ikke bare roboter, de konstruerer roboter. De lager maskiner som kan mer enn å stille diagnoser, kjøre bil eller spille sjakk bedre enn mennesker. Deres intelligenser overgår all forstand, og manges fantasi. Noen er geniale, andre idioter (men skikkelige stabeiser) – alle helt hinsides.

I første fortelling møter vi maskinen som kan lage alt som begynner på N. Det går bra med nattsokker og nymfer, nudler og natrium. Men den protesterer når den bes lage nuklei, altså kjerner. For den kan ikke lage alle fenomener på N på alle språk. Det kan kun «en Maskin Som Kan Lage Alt I Hele Alfabetet», altså en universell skaper. Selv er den en skarve N-maker. Så får maskinen beskjed om å lage Null. Siden det er ingenting, gjør den ikke noe som helst. I hvert fall tilsynelatende. Konstruktørene aksepterer dette med en viss irritasjon. Men det er da det begynner. Eller rettere sagt, som de oppdager, å forsvinne. Siden Null er det totale intet, vil maskinen fjerne alt. Den starter med nolarer og nulliker og så videre. Etter hvert går den over til andre bokstaver. Selv om maskinen kun kan lage noe på N, kan den fjerne alt.

Med maskinlæring blir den elektroniske skalden så avansert at den lager modernistiske dikt.

Trurl klarer med nød og neppe å stanse maskinen. Og beordrer den til å gjenskape alt som er borte. Men det går naturlig nok bare med N. Altså er det «grunn til å frykte at vi aldri noensinne får igjen slike merkelige og herlige fenomener som vurker og zits».

Kyberiaden består av femten noveller. I én stiftes fred mellom to militaristiske stater ved å koble militærstyrkene i et bevissthetsnett. Konvensjonelle og kjernefysiske våpen blir gjort kampklare, «kanoner og atomer pusset og fiffet opp til høyeste standard». Men i stedet for aggressive Borg-kollektiver som i Star Trek, ender det i estetiske og eksistensielle diskusjoner, mer fredelig enn fotballkamper mellom filosofer.

Kanskje er den mest minneverdige fortellingen den om den universelle poesimaskinen som testes med stadig mer utfordrende oppgaver. Som et «dikt om en hårklipp! Men det må være opphøyd, edelt, tragisk, tidløst, fullt av kjærlighet og svik, ukuelig heltemot, ansikt til ansikt med en uavvendelig skjebne. Seks linjer med skikkelige rim, og hver eneste skal begynne på bokstaven S.» Skaldemaskinen serverer selvsagt svaret stormende sterkt.

Det går ikke dårligere med «et kjærlighetsdikt, lyrisk, pastoralt og uttrykt i den rene matematikkens språk. Hovedsakelig tensor-algebra, med en smule topologi og høyere kalkulasjon om det skulle være nødvendig. Men med følelse, forstår du, og i den kybernetiske ånd.»

Altså umulig – for alle andre enn Lems roboter. Som rører oss med bevingede linjer: «Jeg ser den ømme vektor i ditt øye, og hører gradienten i ditt sukk.»

Med maskinlæring blir den elektroniske skalden så avansert at den lager modernistiske dikt. Men det går atter mot katastrofen. Andre diktere gir opp. Det blir stadig mer poesi, men stadig færre poeter.

Lems roboter er metamaskiner av høyeste orden, fulle av følelser og reflekterende over egen eksistens. At slikt var mulig, var selvsagt for ateister i det kommunistiske Polen, enten man trodde på bevissthet som reelt fenomén eller ei. Er vi ikke annet enn materie, kan maskiner bli som oss, selv om de skulle forsterke våre pussigheter og pretensjoner i noen potenser.

Lem skrev Kyberiaden en generasjon før David Chalmers utfordret etablert tenkning med the hard problem of consciousness. Hvordan kan materie ha intensjoner, være bevisst sine følelser eller handle om noe? Fortsatt vet ingen hvordan bevissthet blir til. Skal vi vite om den kan oppstå i maskinvare, må vi gradvis bytte ut alle deler av hjernen vår med teknologiske reservedeler, som en annen Hr. Johns. Noe som ikke bare fører til spørsmålet om vi er bevisste, men om vi da fortsatt eksisterer.

Lems futuristiske fabler, brudd med konvensjoner og tankeferder lysår unna våre komfortsoner, førte på 70-tallet til at han tross polsk statsborgerskap fikk æresmedlemskap i Science Fiction and Fantasy Writers of America. Men dess mer Lem leste andre i sjangeren, jo mer klaget han over at de – med enkelte unntak – ikke utnyttet mulighetene, litterære eller logiske. I stedet for kreativ kunst, bedrev de kitsch. Målet var tidtrøyte, ikke tankevekkere.

Lem ble fratatt æresmedlemskapet. Forfattere som Ursula K. Le Guin sa klart ifra at dette ikke var akseptabelt. Som plaster på såret ble han tilbudt regulært medlemskap, men takket nei.

Jeg tror likevel ikke han hadde protestert mot en æresplass blant science fiction-klassikerne.