Menneskesjelen som regnestykke

Vi regnes nå som forutsigbare – og manipulerbare – vesener, stikk i strid med frihetsforhåpningene til internettutopikerne. 

Kunstig intelligens
Illustrasjon: Andreas Töpfer

Maskinalderen, oljealderen, romalderen, atomalderen: Siden den industrielle revolusjonen har en rekke teknologiske gjennombrudd gitt navn til stadig nye historiske periodiseringer. Litteraturen fulgte opp ingeniørmessige bragder og spektakulære installasjoner med fortellinger om erobring og forvandling av den fysiske verden gjennom menneskelig handlekraft.

Da digitaliseringen av teknologien innledet informasjonsalderen, oppsto en ny type fortellinger. Det som nå skulle endre alt, var usynlig for det blotte øye. Datakraften skulle gjøre for menneskenes hjerner det dampmaskinen en gang hadde gjort for muskelkraften; historiens nye kraftlinjer sprang like mye ut av det virtuelle som det materielle.

Også informasjonsalderen var i begynnelsen karakterisert av troen på at mennesket var herre over sin egen fremtid. Det tidlige internettet ble en boltreplass og projiseringsduk for idealer om brukerstyrte nettverk, der oppfinnelsene og den nye kunnskapen ville bli til i globale felleskap, hinsides de teknokratiske hierarkiene i statenes romprogrammer og den privateide industrien. Hackerne i romanene til cyberpunk-forfattere som Pat Cadigan, William Gibson og Bruce Sterling var helter på vegne av frihetens prinsipp, uansett hvor moralsk tvetydige de kunne være.

Men noe skjedde underveis med internettet, etter hvert som algoritmene ble mer avanserte, brukerdata ble koblet på finanskapital og tiden tilbragt online satte finere og finere spor i big techs serverhaller. Få bøker har med like stort gjennomslag på så kort tid påvirket forståelsen av så mange fenomener som Shoshana Zuboffs Overvåkningskapitalismens tidsalder (2019). I hennes analyse av teknologikjempenes makt over sinnene, er vår tid kjennetegnet av monopolisering, manipulering og nedbrytning av menneskerettigheter og demokratiske institusjoner – stikk i strid med forhåpningene til internettutopikerne.

Zuboff påpeker med stor overbevisningskraft at det som kalles «kunstig intelligens» per i dag er lite mer enn avansert bruk av statistikk, som brukes til å kartlegge menneskelig atferd ut fra en forestilling om at vi er forutsigbare vesener, ja, nærmest mekaniske innretninger. Disse forestillingene preger så mulighetsrommet teknologiene skaper, som igjen påvirker hver og ens tanker og handlinger.

Zuboffs analyser står ikke alene: Vi har nå tilgang til en rik litteratur om kommersialiseringen av nettet, de sosiale mediene som opphisselsfabrikker og hvordan algoritmene både fører til homogenisering – stadig mer av det samme – og polarisering: en beklemmende sementering av inngrupper og utgrupper. På norsk er det det siste året utkommet titler som Lena Lindgrens Ekko. Et essay om algoritmer og begjær (Gyldendal Norsk Forlag, 2021), Hilde Nagells Digital revolusjon. Hvordan ta makten og friheten tilbake (Res Publica, 2020) og Bår Stenviks Det store spillet. Hvordan overleve i algoritmenes tidsalder (Cappelen Damm, 2020). Disse bøkene er uttrykk for en bevissthet om at samfunnene omkalfatres av vår alles konstante oppkobling – og om at hvilke fortellinger vi forteller om internett og kunstig intelligens slett ikke er likegyldig: Her står kampen om i morgen.

Vagant 1/2021 inneholder en temaavdeling om kunstig intelligens og monopoliseringen av internett.
Nummeret er nå til salgs hos Narvesen og Pressbyrån, og kan bestilles her og her.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.