Rune Christiansens poesi anno 2011 viser vilje til forsoning med det tapte.
Tidligere publisert i Vagant 2/2011.
Rune Christiansen:
Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter. Dikt 2002–2011
Forlaget Oktober, 2011
I etterkant av Rune Christiansens forrige diktsamling Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut (2002), gjorde han det klart at han nå ville fokusere på å skrive romaner. Den innflytelsesrike poeten og redaktøren for Oktobers gjendiktningsserie uttalte at hvis han skulle publisere dikt igjen, måtte han ha «utviklet en eller annen ny sakkyndighet». Når han tre romaner seinere gir ut en diktsamling med undertittelenDikt 2002–2011, må vi anta at det har skjedd noe med det typisk christiansenske diktet, som gjerne vektlegger erindra sansninger eller fornemmelser etterfulgt av refleksjoner. Det er også lett å mistenke det innledende sitatet av Pär Lagerkvist for å antyde at forfatteren etter en modningsprosess er tilbake der han kom fra – poesien:Som befriad från något begav han sig på väg hemåt.
Så hvilke veier har Christiansen gått siden sist? Diktsamlinga åpner i et velkjent spor, med paret som våkner omgitt av forfatterskapets stadig tilbakevendende motiver: fyrstikker og dråper, værelset og Melkeveien – alle underlagt den samtidig fjerne og nære solas premiss. De små, unnselige tingene som tegner opp en tilværelse og den ubegripelige størrelsen på rommet de befinner seg i, har alltid fulgt Christiansen, og later til å fungere som igangsettere for skrivingen. Som det heter i et annet dikt fra boka: «En sky og en bølge – umulig å ikke henfalle til artikulasjoner.»
Åpningsdiktet og andre dikt med christiansenske motiver er gode nok, men slike eksistensielle morgenstunder har han skrevet både godt og mindre godt om så mange ganger før. Det har stadig forundra meg hvor villig han er til å kretse om de samme motivene (regn, fotografi, biler), situasjonene (reisen, oppvåkninga) og formene (prosadiktet) i dikt etter dikt, uten at forfatterskapet nødvendigvis tilføres nye innsikter.
Fiksering
Den stadige kretsinga rundt det samme kan henge sammen med en av motorene i Christiansens poesi: Å fiksere det som nesten ikke er. Konsekvensfattige, men prekære hendelser som nesten alltid unnslipper, som skjelvinga i en gul presenning idet regner bøyer av. I Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter minnes diktjeget soppturene han var på sammen med faren. Avstanden mellom dem ble forminska av den nesten immaterielle sigarettrøyken som seiv gjennom lufta og bekrefta farens nærvær. Den nå voksne sønnen reflekterer: «Kanskje vil disse restene for all tid være forbundet med savn og underskudd, likevel dreier det seg om nesten ikke noe.»
I den dvelende innsirklinga av tingenes mulige betydninger kan poeten ligne både den mediterende mystikeren, den naturvitenskapelige forskeren og filosofen som framsetter og tester påstander om verden. De karakteristiske analytiske refleksjonene i Christiansens poesi har veksla mellom å være originale og fascinerende, og å tåkelegge generelle uttrykk. Men viktigere her: Den høye frekvensen av dem og den kryptiske karakteren de gjerne har, setter dem i fare for å utligne hverandre. Et eksempel fra den besnærende samlinga Anti-Camera (1996): «Var det begjærets antipode som talte eller kanskje det relative glemt av sitt eget speilbilde.»
I de to siste samlingene var dette problemet imidlertid mindre merkbart, og om arbeidet med Etter alltid (1999) sa Christiansen til tidsskriftet Kuiper at han ønska «å utelate den eksplisitte, artikulerte erkjennelsen. Jeg beveget meg altså fra (…) en uttalt forståelse til en slags nyfiken iakttakelse, fra bevissthetens modenhet til blikkets erfaringer.»
Sentenser
Men hva har skjedd på 2000-tallet? Deler av den siste utgivelsen består hovedsakelig av sentenser, som i høyeste grad er nettopp uttalte forståelser, ja, til og med forsøk på definisjoner: «Evighet eller det man kan kalle deterministisk gjentagelse.» Igjen tar poeten trekk fra filosofen med dennes utprøving av utsagns sannhetsgehalt. Og som tittelen på kapittelet med flest sentenser tilsier, nærmer han seg en åndelig tradisjon av nesten thorleifdahlsk valør: «Meditasjoner omkring flora, fantomer og ting som flyter i det stille.»
Formen ble antyda i forrige diktsamling, Om trær som …, men nå er utsagnene løst fra prosadiktets fylde og står aleine og fullverdige som dikt – eller de er satt opp som atskilte punkter innenfor samme tekst. Lufta disse uttalte forståelsene er omgitt av på boksidene gjør dem godt. Men i denne varierte samlinga er det også rom for den nyfikne iakttakelsen og det ydmyke spørsmålet:
Et værelse i halvmørke, et glass vann med
et skimt av lys,
et lys uten muligheter – befrielse fra hva?
Den nye åpenheten Christiansen oppviser overfor diktenes form, er befriende. Både den filosofiske og teologiske betraktninga, en samtidig kritisk og begeistra holdning til språk og en underspilt humor, utfolder seg i diktet «Empiri» – der diktets betydningshorisont avgrenses og uendeliggjøres i en og samme bevegelse:
Se, i denne setningen finnes ordet Gud,
Gud utgjør denne
setningens intensjon, og denne
setningens tro er min tro.
Men banale og velbrukte passasjer har også fått bli med. Er det egentlig rom for kontemplasjon i et dikt som: «Du fremkaller fotografiene, men ingenting kommer til syne»? Og følgende mer retro-nostalgiske enn pregnante minne, igangsetter lite hos meg: «et skogholt som minnet om noe i tenårene – bensinstasjonen der jeg kjøpte min første lp-plate.»
Forsoning
Erindring og melankoli står fortsatt sentralt hos Christiansen. Livsfasene som reflekteres rundt denne gangen er barndommen og livets midte, mens de tydeligste identitetene som behandles er sønnen, faren og den skrivende. Det innledende sitatet av Lagerkvist kan også indirekte vise til en sønn som er befridd fra noe som har heftet ved en far eller en barndom, for så å kunne ta fatt på veien hjem. Uuttalte, store spørsmål vibrerer i diktene: Hva frigjør man seg fra – og til? Hvor og hva er hjemme? Setninger som «veien hjem kaller seg hjemvei» og «hvem sier at du skal vende hjem?» stiller spørsmål ved prosessen mot og troverdigheten ved det forjetta konseptet «hjem». Finnes det? Eller er det like mytisk og utopisk som de elysiske sletter?
Boktittelen refererer til de saliges oppholdssted etter døden i gresk mytologi. Det finnes vel knapt en mer endelig form for hjem enn paradiset. De som har gjort seg fortjent til denne sorgløse tilværelsen, er også hjemme eller framme i en annen forstand, som kanskje ikke unnes de levende: De er forsona. Det er et mål også for diktjeget, som undersøker sin egen evne til forsoning med det tapte, som med sin døde far:
(…) allerede før det gryr av dag åpner jeg
skoddene
mot det første snev av lys, og avskjeden
fremstår en kort
stund som besynderlig og nødvendig.
Tid trukket fra
Det er et middelaldrende menneske som uttrykker seg i årets utgivelse, der elskeren er blitt livsledsager og den tilbakelagte tida kommenteres: «For hva er vi uten ungdommens feber? Vakre nederlag, tid trukket fra.» Formbevisstheten er ikke blitt mindre med åra, men strengheten er dempa av en frisk lekenhet. Humor er et nytt element i Christiansens poesi, og den fører med seg en aksept, ja, kanskje nettopp den middelaldrendes tilkjempa forsoning med tingenes tilstand. Som i diktet «Sci-fi-postkort»: «Hva var det som passerte ubemerket i dag? Man kan jo ikke tenke seg en anti-sol.» Samtidig er dødens nærvær blitt en realitet mer enn en idé, og begreper som Gud, tvil og tro er nødvendige omdreiningspunkter for diktjegets refleksjoner, til tross for at det ikke kan feste lit til dem: «All ventetid ligner tro, en tro som ikke nødvendigvis seirer til slutt.»
Men diktjegets veksling mellom alvor og letthet – mellom studiet av insektet i bilruta og begreper som det evige – omrokkerer stadig på diktenes prioritering av hvilke spørsmål som bør stilles til den uforsonlige tida og en ubegripelig verden. For iblant revner fokuset på abstrakte størrelser som Gud, fortid og framtid ved at diktjegets viktige bestanddeler i den nåtidige tilværelsen – den elskede og barna – bryter gjennom med sitt nærvær: «[D]et jeg tror på lyser ikke lenger så sterkt i meg. Men hva trenger du? Hva trenger du, kjære? Å ikke komme frem for tidlig?»
