Men hva er en essayist?

LEDER. Ingen litteraturtidsskrifter uten essays; ingen litterære essays uten tidsskriftene.

Tidligere publisert i Vagant 3/2007.

Ja, dette har jeg forsket på i 22 år, men er blitt stadig mer usikker. Min «ring av selvtillit» rundt essaybegrepet er blitt så stor at essayet etter hvert falt sammen med hele språket, kulturen, historien, til slutt med hele verden.
Georg Johannesen¹

Ingen litteraturtidsskrifter uten essays; ingen litterære essays – slik har det blitt – uten tidsskriftene. Denne sjangeren med ruvende historiske forbilder, men uten institusjonaliserte former å etterligne, som unndrar seg definisjoner, mangler ytre hensikt og erklærte formål, som tar opp i seg mangfoldighetens flimmer, følger personlige omveier og aldri nøyer seg med det øyensynlige – denne sjangeren som har kjetteriet som sin innerste lov og der verden ikke er annet et evig vippebrett, er også ethvert litteraturtidsskrifts være eller ikke være. Det burde med andre ord neppe komme som en overraskelse at Vagant presenterer et temanummer om essayet. Vi har gjort det før, og gjør det gjerne igjen.

Nummeret omhandler og praktiserer essayistikk – essayet er både emne og fremstillingsmåte. Hvis essayet er materialiseringen av den frie tanken som springer ut fra praktisk erfaring, vil handlingens verden her si lesernes og forfatternes mangslungne område: fokuset ligger på de litterære essayene. I pakt med essayistikkens forpliktelse på eksempelets særtrekk, har vi samlet et knippe tekster som viser noen av essayets muligheter, om de så følger ekspansive eller disiplinerte komposisjonsprinsipper, er preget av en energisk fremdrift eller en trofast og undrende tanke, konsentrerer seg om enkeltemner eller tar form av en serie krysskoblende tematiske forhandlinger og forvandlinger. Vi har ikke først og fremst villet levere et essayteoretisk bidrag, skjønt det kunne behøves: Det er nå 30 år siden Georg Johannesen publiserte sitt paradigmeinnstiftende essay «Holberg og essayet»² og 25 år siden Johannesens studenter ved Universitetet i Bergen redigerte Essayet i Norge – Fjorten riss av ein tradisjon,³ en antologi med essayhistorie og essayteori som fortsatt er alene i sitt slag. I løpet av årene som har gått, har Johannesens essayforståelse vist seg uoverskuelig innflytelsesrik, med sitt syn på retorikken som humanistisk totaldisiplin og essayet som integrert totalkritikk. Ut fra en altomfattende ideologikritisk ambisjon og en aristokratisk-klassisistisk holdning eksponerte Johannesen mer og mer en eksilposisjonens ethos; essayisten var for ham det siviliserte unntaket, både dannelsesmessig, politisk og historisk: «Essayisten betrakter seg som under- eller overgangsfigur: siste eller første representant for dannelse, fornuft og innsikt.»⁴

Til tross for spredte innsigelser fra mer pragmatiske sakprosaister, kronikksidenes kåsører, fagfeller som måtte se store deler av den tradisjonelle essayistikken utdefinert fra begrepet og journalistikkprofessorer med sin habermasianske barnetro intakt: Johannesen-skolens essayteori har fått forbausende få vektige kritiske supplementer.⁵ Dette burde bekymre essayets praktikanter, men ikke stoppe dem: Mens Montaignes (1533–1592) Essais endelig blir oversatt til norsk, Norsk Kulturråd viser vilje til å prioritere den retorisk bevisste essayistikken i sin innkjøpsordning for sakprosa og den norske essaydiskusjonen sakte, men sikkert får sine perspektivfornyinger, nærer Vagant et visst håp om at flere forfattere og kritikere vil ta opp og arbeide med essayet, noe vi her gjør (nok) et beskjedent forsøk på å stimulere til. Man trenger neppe idolisere fortidens aristokrater for å se det erkjennelsesmessig produktive i å spenne for vogna de energiske parhestene «dannelsesekstase» og «intellektets knivskarpe bedømmelsesevne» – som en av nummerets bidragsytere har døpt to av essayets sentrale komponenter. Selv om termen «motspråk» er blitt en klisjé i etterkant av den tiltrengte injiseringen av tysk teori i den norske essaytenkningen, er essayet fortsatt noe ganske annet og mer enn en uting mellom forskningen og formidlingen, ispedd sofistisk snobberi. Og da ikke bare på grunn av sjangerens fordringer om skeptisk innstilling, en stor assosiasjonsberedskap og lærdomsmessig selvstendighet i møte med offentlighetens sanksjonerte ytrings- og kunnskapsformer, men like mye på grunn av dens blotte tilkjennegivelse av menneskelig selvgranskning: «På så vis väcker essäer en oro som likner sammhällsnormalernas skräck för det asociala: en fruktan för sårbarhet i alla former, en rädsla för vilsenheten» (Aase Berg).

*

Etter utgivelsen av Essayet i Norge har en sparsom, men vital litterær essayproduksjon utfoldet seg på norsk: mangt og mye kunne vært etterlyst (ikke minst av dem som forsøker å sette sammen lesverdige tidsskrifter opptil fire ganger i året), men en del av det som tross alt er skrevet kunne fortjent å bli vurdert høyere. Veiene fører her tilbake ikke bare til Georg Johannesens virke – selv om man i en sammenheng som denne vanskelig kan unngå å nevne de alltid retorisk hyperbevisste og upåklagelig klassisk skolerte forvalterne av Johannesens arv i Retorisk Forum – men også til Jan Kjærstads periode som Vinduet-redaktør (1984-87). Kjærstads redaksjonelle praksis førte sammen vitebegjær, utsyn, tradisjonsbevissthet, kritikk og åpenhet – kvaliteter som jo også er essayistiske dyder – i det som på denne tiden, etter mottakelsen av tidsskriftet å dømme, må ha vært et offentlig litterært klima som led under mangel på samme. Essayister som Arild Linneberg og Ole Robert Sunde paret i Kjærstads spalter impulser fra den kontinentale filosofien og litteraturteorien, som da ennå hadde nyhetens verdi, med en veldig appetitt på samtidens nye uttrykk og modernismens reservoar av litterære former. Mange av essayene deres (både fra da og nå) kan plasseres i den selvbevisste kategorien Henning Hagerup har beskrevet som «jublende genrenedbrytende artisterier»;⁶ dit hører også produksjonen til en annen av periodens egenrådige essayister, Karin Moe, med hennes mange idiosynkratiske hybridtekster, delvis samlet i Sjanger (1986).

Andre markante, mer formale litterære essayister som ville vært uomgjengelige i en essayhistorie ført frem til tusenårsskiftet, er Tor Ulven, Stig Sæterbakken (som redigerte skriftserien Marginal, en kort periode (1995–1997) en viktig skandinavisk arena for litterær essayistikk) og nevnte Hagerup, mens Svein Jarvoll måtte fått et kapittel for seg: med Melbourne-forelesningene (1995) leverte han det hittil mest egensindige norske eksempelet på essayistikken som intrikat og gjennomkomponert kunstprosa, i en bok kritikken ennå har til gode å komme i virkelig nærkontakt med. Det kan kanskje også nevnes at herværende organ opp gjennom nittitallet fostret flere essayister enn Henning Hagerup: Tidligere faste bidragsytere og redaksjonsmedlemmer som Arnstein Bjørkly, Pål Norheim, Ingvild Burkey, Johann Grip og Torunn Borge leverer stadig verdifulle litteraturkritiske essays; Arve Kleiva har skrevet flere bøker, dels pseudonyme, med en pregnant essayistisk modus; Espen Stuelands tekster er ofte kjennetegnet av en essayistisk skrivemåte; Thure Erik Lunds forfatterskap har en utprøvende essayisme som sin grunnleggende holdning. Lunds essayisme kan avleses ikke bare i hans romanprotagonisters stadig kvernende tankevirksomhet, men har dessuten gitt seg uttrykk i en lang rekke essays der spekulerende og ofte halsbrekkende tankesprang lar språkets egenbevegelse drive et knippe særnorske tenkemåter til sine respektive ekstremer – i en prosa som kombinerer trekk både av skoggangs-mannens grublerier, bulldoserens fremferd, apokalyptisk kulturkritikk og nå og da mer fininnstilt tankemessig optikk – for å oppsøke og sette på prøve det det ikke går an å mene, i en lokal nittitallsavart av de anti-doxistiske tradisjonene fra Swifts «A Modest Proposal» (1600) og Nietzsches heretisk-rabulistiske motopplysning. Disse nevnt bare som noen innledende forslag til et tenkt litteraturhistorisk skrift om de forrige par tiårenes litterære essayister – et raskt tilbakeblikk som gjerne kan leses med vekt på sin fremtidsdimensjon: som en oppfordring.

*

Henning Hagerup og Eivind Tjønneland står for nummerets blikk på norsk essayhistorie, med oppvurderende nylesninger av de baktalte forfatterne André Bjerkes og Nils Kjærs essayistikk; Tjønneland gir i tillegg en kortfattet introduksjon til essayteoriens oppblomstring og hendøsen, og Hagerup presenterer noen stikk til hvilke former norsk litteraturdebatt – med sin «hang til bekvem, unyansert båsplassering» – også i dag altfor lett antar. Mircea Cărtărescu og Giorgio Agamben står for to av nummerets samtidige, europeiske tyngdepunkter, med essays skrevet fra dere respektive ståsteder som romanforfatter og filosof. Agambens forfatterskap diskuteres òg av Gisle Selnes, som tar for seg denne italienske kapasitetens forhold til essayets former og tradisjoner, mens den russiske poeten Aleksandr Skidan har skrevet ikke mindre enn en epokal betenkning over poesiens status i et stadig mer medieteknologisk dominert miljø.

Octavio Paz, av mange fremholdt som en av de virkelig betydelige essayistene fra forrige århundre, uansett språkområde, stiller – oversatt av Hans Jacob Ohldieck – spørsmålet «Er litteraturen vår moderne?». «Litteraturen vår» sikter i dette essayet (1975) til det latinamerikanske kontinentets etter-imperialistiske litteratur; de viktigste elementene i Paz’ refleksjoner er europeisk tradisjon og «det latinamerikanske spørsmålet». Historieskrivningen hans problematiseres av barokk-forskeren Luz Ángela Martínez, i en kritisk artikkel skrevet på bestilling fra Vagant. En annen rikt kulturelt sammensatt tekst fra essayhistorien, er den tyske kritikeren Max Kommerells «Dikter dame» (1938), om Murasaki Shikibus Genji monogatari, en «umettelig lang kjærlighetshistorie» (Kommerell) fra 1000-tallet, som beskriver hofflivet i Hentai-periodens Japan. Kommerells tekst er ikke utgitt på tysk siden 1967, men blir med dette tilgjengelig for nordiske lesere i Frode Helmich Pedersens norske språkdrakt.

Vi byr også på omtaler av helt fersk essayistikk: Aase Berg leser Gunnhild Øyehaugs Stol og ekstase og Pedro Carmona-Alvarez’ Hjemmelekser, mens Tormod Haugland tar for seg Stig Larssons Artiklar 1975-2004 – med disse omtalene gir Berg og Haugland også to bud på mulige former for en samtidig litterær essayistikk. Preben Jordal vurderer på sin side David Foster Wallaces sammensatte og ofte virtuose essayproduksjon, med utgangspunkt i samlingen Consider the Lobster (2005). Og hva ligger egentlig i vendingen The Dark Lady of American Letters – som gikk bort i 2004: måtte himmelen ha gode biblioteker – foretok fra new sensibility til new ethics? Susanne Christensen leverer sine forsøksvise svar i teksten «Ti punkter om Susan Sontag og de nye sensibiliteter».

Nummeret avsluttes med en seksjon der essayets nære slektning aforismen opptrer i den formen Nietzsche var i ferd med å utvikle i og med Morgenrøde (1881). Oversettelsen av dette verket inngår i Spartacus’ utgivelse av Nietzsches samlede verker på norsk, som begynner denne høsten. Gilles Deleuze omtaler Nietzsche som en nomadisk tenker, og nettopp nomaden er en essayistisk erkefigur, som ved sin bevegelighet og selvstendighet motsetter seg alle forsøk på administrativ og systemisk overstyring. Deleuze spør: «Hvem er dagens nomader? Hvem er i virkeligheten våre nietzscheanere?» Og dermed, i denne oppfordringen til å tenke bevegelig, omdannende og mot kulturens koding, er den essayistiske sirkelen sluttet – i alle fall er nummeret ved sin ende.

God lesning!