Mellom Kali Yuga og Kreml

IDEER. For Aleksandr Dugin er kriger og regimeskifter kun manifestasjoner av større krefter.

Tidligere publisert i Vagant 1/2015

Under en ensom lyspære står en sortkledd mann og taler. Høyre arm er forsiktig hevet, som om budskapet han formidler er av største viktighet. Omgitt av symboler som kombinerer Sovjet- og nazi-regalier – hammer og sigd mot en hvit sirkel på rød bakgrunn – sitter et knippe menn, lyttende. En av dem er Eduard Limonov, forfatteren som hadde maktet å skape seg et navn i litterære kretser i Frankrike, inntil et videoopptak begynte å sirkulere der han småsnakket med Radovan Karadžić og skjøt med maskingevær inn mot Sarajevo fra åsene utenfor byen (Serbian Epics, 1992). Året er 1996. Stedet er Nasjonalbolsjevikenes hovedkvarter i Moskva, og taleren den 34 år gamle partiideologen Aleksandr Dugin.

Tidspunktet da dette fotografiet ble tatt, markerer et tidsskille i Dugins virksomhet. Bare noen måneder tidligere har han for første gang forsøkt å gå inn i politikken; ved dumavalget får han knapt én prosent av stemmene i en valgkrets i utkanten av St. Petersburg. Snart er han ute av det samme partiet som han var med på å grunnlegge. Omtrent samtidig utkommer Osnovy geopolitiki: Geopoliticheskoe Budushchee Rossii (Geopolitikkens grunnlag: Russlands geopolitiske fremtid). Boken påkaller en anti-amerikansk revolusjon i det russiske samfunnet.

I 1996 er Dugin i ferd med å skjære seg ut en nisje i Russlands politiske liv. Forbi er dagene som eksentrisk skribent i utkanten av offentligheten. Etter å ha tilhørt en anti-sovjetisk motkultur med esoteriske, okkulte interesser fra midten av 1980–tallet, søker Dugin nå en mer direkte politisk innflytelse – og oppnår det, innen årtusenskiftet, som en autoritet i geopolitiske spørsmål, rådgiver for Dumaens talsmann Gennady Seleznijov, bidragsyter til statsviteren Gleb Pavlovskijs nettmagasin strana.ru og som taler på en rekke større konferanser. Russland kan, hevder Dugin, være noe annet og mer enn en administrativ enhet under USA og Vestens åk, slik mange så landet under Jeltsins regjeringstid.

I dag omtaler vestlige medier Aleksandr Dugin jevnlig som «en fremstående ultranasjonalistisk filosof» og «Putins rådgiver». Mens Ukraina-krisen eskalerte trykket Frankfurter Allgemeine Zeitung en artikkel under tittelen «Auf diesen Mann hört Putin» («Denne mannen lytter Putin til», 16.06.2014). Tidligere Fox News-kommentator Glenn Beck hevdet på sin side via The Blaze Network 13. januar i år at Dugin «is one of the most dangerous human beings on the planet». Veien fra slike utsagn til påstanden om at russiske styresmakter blir fôret med Dugins handlingsrettede teorier er kort.

«Dugin-myten» kaller The Russian Insider fenomenet som oppstår når amerikanske medier gjør Dugin viktigere enn han, ifølge dem, er. Russia Insider, som drives av et nettverk av vestlige expats bosatt i Russland, er påpasselig med å få frem at veien er lang fra Putins eurasiske økonomiske union – som ble inngått mellom Russland, Hviterussland og Kasakhstan i mai 2014 og iverksatt i januar i år, med Armenia og snart Kirgisistan som medlemmer – til Dugins storrussiske drømmer svøpt i eurasiske gevanter.

Det kan se ut som Vesten og Russland befinner seg i en propagandakrig, og at Aleksandr Dugin står i dens midte. Mannen som talte til sine partifeller i Nasjonalbolsjevikenes hovedkvarter for snart 20 år siden er knapt til å kjenne igjen. Eller er han det? Hvilken Dugin er det som i fjor sommer måtte forlate stillingen sin ved universitetet i Moskva?

Illustrasjon: Andreas Töpfer.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Geopolitisk spill
– Dugin er formet av sin motkulturelle bakgrunn, men han søker innflytelse der hvor han kan, konstaterer Jardar Østbø, postdoktor ved prosjektet Nye politiske grupper og den russiske staten (NEPORUS) ved Universitetet i Oslo.

– Han kombinerer andres tanker, særlig tradisjonalisme, klassisk eurasianisme og geopolitikk til en uvanlig ideologisk blanding. Han opererer med flere vertikale nivåer av virkelighet samtidig, som han gjerne veksler mellom i løpet av én og samme tekst. «Ytre» politiske begivenheter som kriger og regimeskifter er for Dugin kun manifestasjoner av større krefter. Verdenssynet hans er ekstremt binært. Absolutt alt oppfattes som en manikeisk kamp mellom ondt og godt.

Enhver leser som begynner å utforske Dugins tenkning, oppdager snart at hans geopolitiske teori, som han lanserte i 1997, rommer ett sentralt element: at Russlands misjon for de kommende tiårene er å velte USAs hegemoni og utfordre den såkalt unipolare verdensorden. Dette vil, ifølge Dugin, kunne gjøres ved hjelp av blant andre Iran og anti-amerikanske grupperinger i Vesten, som ønsker flere motstridende verdensanskuelser enn de som gjør seg gjeldende i dag.

Dugins geopolitiske teori skuer både bakover og fremover tid. Særlig knytter han an til eurasianismen, som ble utviklet av russiske emigranter i mellomkrigstiden.

– Dugin ønsker å innsette seg selv som deres arvtaker, mener Østbø. – Grovt forenklet kan man si at den klassiske eurasianismen på mange måter var et forsøk på å se 1917-revolusjonen og bolsjevikenes maktovertakelse i et mer positivt lys. Eurasianistene hadde en forståelse av den «eurasiatiske sivilisasjonen» som en organisk helhet. De var antikommunister, men også negativt innstilt til Vesten og idealer som rettsstat, demokrati og individualisme. De ønsket i stedet en sentralisert, sterk stat – som de jo fant hos bolsjevikene.

Hos Dugin, oppdager man videre, blir eurasianismen utdypet av den geopolitiske dualismen mellom landsivilisasjonen og sjøsivilisasjonen, eller landmakt og sjømakt. Denne oppdelingen av jordens primære strategiske sfærer ble først foretatt av den britiske geografen Halford Mackinder (1861–1947). Ifølge Mackinders «Heartland-teori», lagt frem i artikkelen «The Geographical Pivot of History» (1904), kunne jordens landoverflater deles inn i «the World-Island», bestående av Europa, Asia og Afrika, «the offshore islands», som er de britiske øyene og Japan, og «the outlying islands», som inkluderte Nord-Amerika, Sør-Amerika og Australia. Midt i «the World-Island» ligger «the Heartland», som strekker seg fra elven Volga i vest til Yangtze i øst, fra Himalaya i sør til Arktis i nord. Anti-bolsjeviken Mackinder, som anses som grunnleggeren av både geopolitikken og geostrategien, oppsummerte i 1919 teorien slik: «Who rules East Europe commands the Heart-land; who rules the Heartland commands the World-Island; who rules the World-Island controls the world.»

Senere er Mackinders teorier videreutviklet av nord-amerikanske strateger som Nicholas Spykman og Zbigniew Brzeziński. Brzeziński, som har vært sikkerhetsrådgiver for flere amerikanske presidenter siden 1977, presenterte i boken The Grand Chessboard. American Primary and its Geostrategic Imperatives (1997) en strategi for hvordan USA kunne opprettholde sitt globale hegemoni. Han omdøpte det eurasiske «Heartland» til «sjakkbrettet», og hevdet at fem land – Frankrike, Tyskland, Russland, Kina og India – sitter med brikkene til å kontrollere den eurasiske landmassen.

I Dugins perspektiv vendes denne forståelsen av kampen mellom de strategiske sfærene mot den amerikanske hegemonen.

– På den gode siden finner vi elementet jord, tellurokrati, altså landmakt, ideokratiet, helteidealet, krigerne, og – ikke overraskende – «Eurasia», med Russland som «naturlig» leder. På den onde siden finner vi elementet vann, talassokrati, altså sjømakt, demokratiet, kremmeridealet, kapitalistene og – heller ikke overraskende – «de atlantiske landene», med USA som naturlig leder, utdyper Østbø.

– På karakteristisk eklektisk vis inkorporerte Dugin etter hvert eurasianismens tankegods i sin egen ideologi da han fra slutten av 80-tallet, og kanskje særlig med Sovjetunionens oppløsning, endret oppfatning om kommunismen og Sovjetunionen – og gikk fra å være anti-sovjetisk til å bli sovjet-nostalgisk, mener Østbø.

Dugins tenkning ble tilsynelatende hurtig tilpasset de politiske realitetene etter oppløsningen av Sovjetunionen. Dugin ønsket å forvandle de samme landområdene til et eurasisk rike under én strategisk kontroll, der den kommunistiske ideologien var erstattet av en sammensmeltning av ortodoks kristendom og eurasianisme. I dette bildet ble det likevel hurtig klart at kommunismen ikke var den største fienden av den russiske idé. Dét var snarere innflytelsen fra det liberale Vesten, slik den utfoldet seg under Boris Jeltsins styre, beskrevet av Dugin som «det liberal-demokratiske pro-vestlige nikkedukkeregimet, styrt av det kosmopolitiske borgerskapet og russofobe aktører under USA-påvirkning». Ifølge historiefremstillingen hans var det også i denne perioden at propagandakrigen mot eurasianismen begynte.

– Paradoksalt nok er det lite russisk tankegods hos den russiske imperialisten, mener Østbø. – All empiri trykkes hos Dugin inn i denne kampen mellom Russland og Vesten, og tenkere av de forskjelligste støpninger – Karl Popper, Edmund Husserl, Martin Heidegger, René Guénon, Carl Schmitt og Jean Baudrillard, for å nevne noen – brukes på forskjellig vis, til forskjellig tid og i forskjellige sammenhenger for å støtte opp om denne. Byggverket er ikke logisk, men det har mange bein.

Russisk identitetsjakt
– Sovjetunionens sammenbrudd etterlot Russland i en kollektiv nasjonal identitetskrise – de inntil nylig gjeldende mytene, verdiene, normene og rollemodellene var gått i oppløsning. Da det postsovjetiske samfunnet så seg om etter nye orienteringsplattformer, var det i hovedsak to modeller som utkrystalliserte seg, den ene liberal og demokratisk, den andre nasjonal og patriotisk, sier Johannes Due Enstad, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt.

– Mens de liberale var pro-vestlige og ønsket seg demokrati, rettsstat og et dyptgripende oppgjør med kommunismen, var nasjonalpatriotenes orientering antivestlig, anti-liberal og preget av såret nasjonalfølelse. De feiret Russlands stolte og ærerike historie, beklaget seg over Gorbatsjovs reformer og ønsket å gjenreise Russland som et mektig imperium. Dette er Aleksandr Dugins leir.

Dugin forsøker å utvikle en ny og positiv visjon for Russland via geopolitikken. Ekkoene fra Oswald Spenglers Der Untergang des Abendlandes (1918–1922) er tydelige: Historien beveger seg ikke i en vedvarende fremadskridende bevegelse, men syklisk. Sivilisasjonen fødes om våren og dør om vinteren, og rundt 1920 var Vestens forvitring total, ifølge Spengler. Denne oppfatningen førte til at hans mye leste historiefilosofiske teser også innlemmet en større undergangsvisjon, der bevegelsen fra kulturen – det kreative, organiske, religiøse og autentiske – til sivilisasjonen – det dekadente, rasjonelle, irreligiøse og materialistiske – vil føre til omfattende kriger der sivilisasjoner utraderer hverandre.

– Går vi tettere på vår egen tid ser vi at moderniteten får et langt fastere fotfeste i Vesten enn i Russland, mener Jo Hammerstad, som har oversatt et knippe av Dugins essays til norsk. – Her i Vesten blir moderniteten skarpest og klarest formulert som idé, og dermed er det også her den blir utfordret av andre ideer. I Russland erfarte man modernitetens konsekvenser, i form av industrialisering og forandringer i den politiske strukturen, men som noe ytre, noe som i liten grad ble gjennomtenkt. Likevel er modernitetens manifestasjoner der, og skal russerne frigjøres fra dem og velge et eget historisk prosjekt, slik Dugin ser for seg, må de forstå både modernitetens fremste representanter og dens fremste utfordrere, i ideenes domene. Dermed er det nærliggende for Dugin å hente inspirasjon blant vestlige tenkere.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Motkultur og gullalderdrøm
Dugin begynte sin intellektuelle løpebane på 1980-tallet, i en krets av undergrunnstenkere som var opptatt av metafysikk, mystisisme og tradisjonalisme.

– Det var ikke en bevegelse Dugin først ble involvert i, mer en secret society, den såkalte Juzinskij-kretsen, sier Andrei Rogatsjevskij, professor i russisk litteratur ved Universitetet i Tromsø. Dugins engasjement var ikke minst anti-sovjetisk motivert. Han var selvlært, etter å ha blitt utvist fra luftfartsakademiet i Moskva på begynnelsen av 80-tallet, og forsøkte å anamme og anvende esoterisk kunnskap. Da Dugin sluttet seg til den mer kjente og notorisk antisemittiske bevegelsen Pamiat’ (som betyr «minne»), ble han etter kort tid støtt ut på grunn av interessen for det okkulte.

– Dugin har vært påvirket av skriftene til Julius Evola, René Guénon, Herman Wirth og andre forfattere som hevder at menneskehetens historie er i en bevegelse fra en fortidig gullalder og henimot en mørketid, sier Rogatsjevskij.

I fjor var det 80 år siden utgivelsen av italienske Julius Evolas Rivolta contro il mondo moderno (Revolt mot den moderne verden), et verk som stadig er en sentral inspirasjonskilde for Europas høyrekrefter. Med utgangspunkt i esoteriske tradisjoner betegnet artillerioffiseren, ingeniøren, maleren, kulturfilosofen og forfatteren Evola sine perspektiver som aristokratiske, maskuline, heroiske og reaksjonære. Evolas tenkning kretser rundt ideen om et 3000 år langt forfall fra de arkaiske religionenes åndelige lederskap til pøblenes seier i det liberale demokratiet. Det moderne mennesket befinner seg i Kali Yuga, en mørk tidsalder dominert av åndløsheten og apetitten på det materielle. For å motarbeide denne, påkaller Evola en gjenfødelse – en inntreden i en tradisjonell verden, der moderne, begrensende ideer er fordampet. Herfra kan mennesket virvle opp igjen de delene av sitt indre som er blitt temmet i det moderne og åndelig utfoldelse blir igjen mulig.

– I Dugins fremstilling befinner samtiden seg helt på bunnen av dette mørket, i Kali Yuga. Herfra er det bare én vei å gå, mener Dugin: i retning en ny gullalder. Alt hva han foretar seg burde tolkes ut ifra dette perspektivet, mener Rogatsjevskij.

– Dugin har et nært ideologisk slektskap til det vest-europeiske intellektuelle Nouvelle Droite, det «nye høyre» slik det framsto på begynnelsen av 90-tallet, hevder Østbø.

Sentralt i utviklingen av denne bevegelsen står franskmannen Alain de Benoist, som har vært en ivrig kritiker av nyliberalisme, kapitalisme, egalitarisme, globalisering og masseinnvandring gjennom flere tiår. De Benoist var blant dem Dugin inviterte til å forelese mens han ennå underviste ved universitetet i Moskva.

Allerede i 1990-årene, men særlig utover 2000-tallet, utviklet eurasianistene – med Dugin i spissen – et omfattende nettverk rundt omkring i Europa. Det som bandt dem sammen var motstanden mot atlantismen og det nordamerikanske, liberale hegemoniet og et forsvar for tradisjonen og det hellige.

Ifølge Jo Hammerstad må man forstå Dugin som en tradisjonalist, for i det hele tatt å kunne nærme seg hans geopolitiske utsyn og ideen om en multipolar verdensorden.

– Han er en viderefører av tankene René Guénon formidlet i verker som La Crise du monde moderne (Den moderne verdens krise, 1927) og Le Règne de la Quantité et les Signes des Temps (Det kvantitative herredømme og tidens tegn, 1945), mener Hammerstad.

Guénon, som i unge år var aktiv i okkulte kretser og konverterte til islam i 1912, søkte med sin såkalte «hellige vitenskap» en åndelig og kulturell fornyelse i de førindustrielle samfunnenes religioner. Dugins variant er å la den ortodokse kristendommen ramme inn Russlands åndelige muligheter.

– I de hedenske tradisjonene, som den indiske og romerske, sto gudene mennesket nære, og den som søkte det hellige, søkte identifikasjon med guden, sier Hammerstad. – Men med monoteismen oppfatter man Gud som utenfor verden, radikalt adskilt fra mennesket. For første gang blir en verdslig kultur mulig der mennesket kan bruke sin frihet til å forlate Gud, glemme Gud. Vi erfarer en stadig økende avstand mellom mennesket og det guddommelige. Ifølge den ortodokse eskatologiske læren har dette forfallet en særlig mening: Etter en nesten fullstendig adskillelse mellom menneske og Gud vil de igjen bli forent, men på en ny og fri måte som ikke ville ha vært mulig uten den smertefulle adskillelsen. I vår postmoderne tilstand av absolutt forfall står vi ved overgangen til noe radikalt nytt som de gamle tradisjonene ikke kjente til, og den ortodokse kristendommen er sentrert rundt denne eskatologiske begivenheten. Denne fornemmelsen av forfallets mening som en overgang mot noe nytt preger Dugins tenkning.

Den fjerde politiske teori
I boken Den fjerde politiske teori (2009) forsøker Dugin å overvinne motsetninger mellom og begrensninger i de tre foregående politiske teoriene: liberalismen, kommunismen og fascismen. Med den engelske utgivelsen av The Fourth Political Theory i 2012 ble Dugins teorier bedre kjent og diskutert utenfor det russiske språkområdet.

– Selv om Dugins mest kjente bøker, Geopolitikkens fundament (1997) og Den fjerde politiske teori (2009), er to vidt forskjellige verk, skrevet med flere års mellomrom, er den ideologiske kjernen stort sett den samme, mener Jardar Østbø.

Det er i den siste boken at Dugin klarest formulerer prinsippene bak sin kritikk av liberalismen og forsøker å overskride «den nihilistiske avgrunnen». Særlig er det individualismen han vil til livs.

– For Dugin står individualismen til det organiske samfunn fundert på fellesskap og arbeidsdeling som kreftceller til den biologiske kroppen, utdyper Jo Hammerstad.

– Den bryter ned de felles bånd som knytter mennesker sammen, fra familie, til småskalasamfunn og storsamfunn. Uten slike bånd er økonomien nøkkelen til trygghet, og den blir skjebne i en alles kamp mot alle, der de mest hensynsløse klatrer høyest. Fremskrittstroen og teknokratiet bygger på en higen etter ytre makt, hvor man glemmer den større sammenhengen man står i.

– Ifølge Dugin bør atlantismen forkastes fordi den forsøker å påtvinge alle folkeslag det euroamerikanske levesett i stedet for å gi dem mulighet til å kunne leve i tråd med sin egenart. På lignende måte er ideen om en global verden der alle mennesker fundamentalt sett er like en vrangforestilling, fordi den utsletter mangfoldet av folkeslag. Den vestlige middelklassen som universell norm innebærer en standardisering av en bestemt mennesketype som gjør andre mennesketyper – helten, asketen, presten, poeten, bonden eller filosofen – til lite annet enn mislykkede forsøk på å nå denne normen.

Splittelsen
Det var med engasjementet for nasjonalbolsjevismen i første halvdel av 90-tallet at Dugin begynte sin voldsomme publiseringsaktivitet. Sammen med forfatteren Eduard Limonov grunnla han Det nasjonalbolsjevikske partiet i 1993. Dugin forble i partiet inntil 1998, da spenningene mellom de intellektuelle duginittene og de ikke like intellektuelle limonovittene førte til partiets første splittelse, og Dugin i en offisiell erklæring skal ha forsøkt å forby partiet å anvende betegnelsen «nasjonalbolsjevisme».

– Enkelte hevder at splittelsen var noe av en lettelse for Dugin; partiets frynsete ry var begynt å komme i veien for hans stadig bedre utsikter til å innta mainstream, mener Andrei Rogatsjevskij.

I dag vet russere flest hvem Eduard Limonov (f. 1943) er; den beinete gamle mannen med bukkeskjegget, omgitt av trofaste unge bråkmakere – medlemmene av det forbudte nasjonalbolsjevikske partiet, nå kalt «Det andre Russland». Limonov er den kjappe motrøsten som stadig blir arrestert, og som i ungdomsårene havnet der ting hendte i 70-årenes New York og 80-årenes Paris – hovedpersonen i Emmanuel Carrères dokumentarroman Limonov (oversatt til norsk av Kjell Olaf Jensen, Oktober 2014).

– Den første gjensidige fascinasjonen mellom Dugin og Limonov ble, etter splittelsen, erstattet av en uttalt og like gjensidig forakt. Limonov har omtalt Dugin som en «eventyrforteller», mens Dugin har sammenlignet Limonov med en «dum hund som liker å hente baller som verken han selv eller eieren trenger», sier Rogatsjevskij.

I dag ligner Dugin og Limonov et Janus–ansikt. De deler bakgrunn: Limonov henvender seg til den ikke–parlamentariske opposisjonen, og Dugin til mainstream, men budskapet deres skiller seg ikke stort fra hverandre.

– Dugin var en marginal skikkelse, som har fått ferten av politisk innflytelse, og ønsker å være en del av etablissementet. Limonov står på mange måter for det motsatte, mener journalist og kritiker Ole Øyvind Sand Holth. I 2014 møtte han både Dugin og Limonov på reportasjereise for Dagens Næringsliv. – Limonov er en estetiker, og har iscenesatt seg selv bevisst. Han dyrker alt som lukter opposisjon og dissens, og kalte en gang nasjonalbolsjevikene verdens mest avantgardistiske politiske bevegelse. Denne slags merkelapper interesserer nok ikke Dugin, som er en uflidd teoretiker. Følgerne hans virker usunne, tørre og lite slagferdige.

– Å møte Dugin var en dobbel opplevelse, sier Sand Holth. – Først snakket jeg med ham på telefon i en time fra Norge. Han var messende og omstendelig, med den belærende tonen til en som er vant til å bli misforstått. Han ønsket å distansere seg fra høyreekstremisme, og å nyansere uttalelsene sine om russisk imperialisme. Han var opptatt av at det i bunnen for alt han sier ligger et geopolitisk grunnsyn som umulig kan deles, knapt forstås, av vestlige journalister. Han svarte unnvikende på om det var mulig å få i stand et møte. Deretter dro jeg og fotografen til Moskva, ringte ham igjen, og etter to utsettelser innvilget ham oss til slutt et 20 minutters møte på en trang café helt i enden av den røde metrolinjen. Ironisk nok bestilte han café americano. Han var imøtekommende, men knapp og hemmelighetsfull om gjøremålene sine. Han tødde opp da vi snakket om Dostojevskij og Knut Hamsun.

Jo Hammerstad har møtt Dugin på konferanser i London og Stockholm, og har et litt annet inntrykk.

– Jeg oppfatter ham som en filosof i beste forstand. Han slår meg som ydmyk, nærmest beskjeden, en introvert som nok trives godt i eget selskap. Han kombinerer en sprenglærd horisont med en viss sans for de uventede innfall og vendinger, noe som alltid gjør ham interessant å lytte til.

Dugins møtevirksomhet er etter hvert blitt berømt. Stadig dukker det opp fotografier – gamle som nye, fra ulike land – der Dugin poserer ved siden av meningsfeller og meningsmotstandere.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Etter Maidan
Ifølge Dugin ble opprøret på Maidan–plassen i Kiev vinteren 2013/2014 selve symbolet på de atlantiske kreftenes kamp for hegemoniet. Annekteringen av Krim ble det første eurasiske svaret. Et angrep på Novorossia (Øst-Ukraina) ville ha vært et svar nummer to, men ble, fortsatt ifølge Dugin, bremset og til slutt stanset av atlantister innenfor og utenfor Russlands grenser.

– Dugin passer perfekt inn i en vestlig fortelling som demoniserer Russland, mener Sand Holth.

– Han representerer alt ved dagens Russland som Vesten elsker å frykte. Dette spiller han også på, som da han sa til meg at en stor sivilisasjonskrig, eller atomkrig, alltid er en mulighet. Han ser nok litt ned på Vestens store redsel for krig og forandring. Som russere flest er han stolt over deres evne til å utholde og overleve prøvelser.

Etter innledningen av krigføringen i Ukraina har spekulasjonene om Dugins innflytelse på Kreml florert. Vladimir Putin er i årevis blitt betraktet som en pragmatisk makttekniker i et ideologisk vakuum. Han har bygget opp en velfungerende stat og sikret russiske interesser, tilsynelatende uten misjonsfantasier. Like fullt trenger han ideologiske bånd for å holde sammen den russiske staten, befolket som den er av et knippe ulike folkegrupper med egne kulturer og språk. Her har Putin gradvis lansert Moskva som knutepunkt for det eurasiske kontinentet, og siden Ukraina-krisen har han kommet med flere ideologisk fargede utspill, der han har trukket linjer i Russlands særskilte historie. Blant annet har han sitert Nikolaj Berdjajev (1874–1948) – eksil-filosofen som betonte det russiske folkets evne «til å utholde lidelse, samt [deres] higen etter det hinsidige, etter de ytterste ting».

Ifølge Østbø setter Dugin ord på det mange russere ser som «kampen mot Vesten». – Få har lest de tyngre verkene hans, men han rører ved en nerve med sine anti-vestlige holdninger og tradisjonelle verdier.

Due Enstad deler Østbøs vurdering:

– Eurasianismens ideologiske detaljer vet russere flest lite om. Men grunntanken, at Russland bør gjenreise sin imperiestatus, deles av russere flest, ifølge meningsmålingene. En rundspørring i 2011 fant at nær 80 % var enig i påstanden om at Russland igjen bør bli et «mektig imperium». Hovedtrekkene i Dugins ideologi nyter stor popularitet både blant folk og elite. Det er liten tvil om at forestillingene hans om nødvendigheten av å gjenreise Russland som stormakt med regional og geopolitisk innflytelse, langt på vei sammenfaller med Putin-regjeringens visjon.

Sand Holth trekker på sin side en parallell til neocon-ideologene, som med ett fikk stor innflytelse etter angrepene på World Trade Center. 

– Neocon-nyliberalismen lå der som en litt snever ideologi og fikk plutselig gjennomslag da 11. september hendte. På tilsvarende vis hadde Dugin i det stille utarbeidet en lære som lå tilgjengelig for dem som ville legitimere en aggresiv respons på Maidan-opprøret. Han tar utgangspunkt i følelser mange russere både i og utenfor landets grenser kjenner på. Om ikke Putin har hørt direkte på Dugin, har i hvert fall separatistlederne i Øst-Ukraina gjort det.

Russisk idédebatt
I Russland har den tradisjonelt sterke intelligentsiaen opplevd et statusfall i det nye massemediale konsumsamfunnet. Likevel sitter Dugin i TV-studioene og presenterer analysene sine. Viser dette at det fortsatt finnes rom for idédebatt i dagens Russland, eller skyldes den offentlige synligheten andre faktorer?

Due Enstad mener at mediedekningen av Dugin i Russland delvis skyldes at han har vært dyktig til å følge endringene i mediebildet.

– Dugin brer seg særlig seg ut på sin egen blogg, i sosiale medier og mindre internett-TV-kanaler. Han har også skrevet mye i nasjonalpatriotenes hovedavis, Zavtra, siden 90-tallet. Senere har artiklene hans dukket opp i mer innflytelsesrike aviser og tidsskrifter. Han har i mange år jevnlig kommentert både innenriks- og utenrikspolitiske spørsmål på russiske statseide tv-kanaler og er ofte invitert til TV-sendte rundebordssamtaler om politikk. I april i fjor deltok han i en 50-minutters samtale på Rossija 1, der den liberale Vladimir Posner var vert. Så han er både høyt og lavt.

Østbø har et lignende inntrykk:

– En russisk kollega av meg sa i sommer, få uker før Dugin «fikk sparken» fra universitetet, at Dugin var blitt mainstream – han var jo på statskontrollert fjernsyn hver dag! Nå er nok dét en overdrivelse, men han hadde i alle fall god tilgang til den fremste propagandakanalen fram til i sommer. Senere har nok interessen avtatt.

Men spørsmålet gjenstår: Lar Kreml seg påvirke av selvbestaltede filosofer? Østbø mener at Dugins nettverk er omfattende, men at innflytelsen ikke bør overdrives:

– Han har forelest ved Generalstabsakademiet og har støttespillere ganske høyt oppe i systemet. At begrepet Eurasia har fått slikt gjennomslag, er nok delvis Dugins fortjeneste, gjennom hans utrettelige skrive- og formidlingsarbeid. Men av dem på toppen blir han nok bare brukt. Tankene hans om geopolitikk er for tiden god valuta, og med sin formuleringsevne og skjeggete, intellektuelle framtoning gjør han seg godt som kommentator. Likevel er nok makthaverne skeptiske når han går i dybden. Så ekstreme er de faktisk ikke. Det Kreml har gjort i Ukraina er selvfølgelig uakseptabelt, men framstår som moderat sammenliknet med Dugins utspill. Først og fremst legitimerer han russiske geopolitiske mål. En del av funksjonen hans er å være en slags intellektuell Vladimir Zjirinovskij – å være så ekstrem at Putin framstår som moderat.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Hva så den andre veien? Dugin har i mange omganger uttalt støtte til Putin, men synet hans på den russiske lederen varierer tilsynelatende fra uke til uke. Jo Hammerstad forklarer skiftningene på denne måten: – Dugin støtter Putin i den grad Putin representerer Dugins visjoner. Putin er mer realpolitiker enn idealist, men har gjort en bemerkelsesverdig god jobb i å sikre Russlands suverenitet. Blant de alternativene som finnes i Russlands politiske landskap har Putin fremstått som det soleklart beste, og derfor lenge hatt Dugins støtte.

– I det russiske politiske ordskiftet i dag er det sentrum i høyre-venstre-aksen som er marginalisert, det vil si sosialdemokrater som partiet Jabloko og en moderat nasjonalist og korrupsjonsjeger som Aleksej Navalnyj, mens det er ytterkantene som utgjør mainstream, utdyper Østbø.

Henimot de identitære
Slik har dugin og ny-eurasianismen havnet i tospann med Europas såkalte identitære bevegelse, som stiller den etniske og kulturelle identiteten i sentrum av sin verdensanskuelse. I forsøket på å opprettholde forbindelser til nære omgivelser og fortiden, i en tid der mange opplever at politikken retter seg mot en globalisert fremtid, står bevegelsen for en radikal kritikk av den europeiske samtiden: Fordi arv og miljø er avgjørende for det enkelte mennesket, må også etniske europeere kjempe for å bevare og utvikle seg selv som ulike folkegrupper – en utvikling som utfordres av blant annet utenomeuropeisk innvandring.

– I senere tid har det også funnet sted en viss påvirkning i motsatt retning, der flere av Dugins tekster er blitt oversatt til vesteuropeiske språk, ofte av frivillige amatører, sier Østbø.

Dugin har dyrket kontakt ikke bare med ytre høyre i europeisk politikk, men også venstresiden i flere land. I begynnelsen av februar kom det frem at han i flere omganger hadde vært i kontakt med sentrale kretser i greske SYRIZA. Russlands støtte til høyrepopulistiske partier med nasjonale programmer, dirrende av hat mot «de liberale elitene», er velkjent. Ønsker også Dugin europeisk disintegrasjon, å redusere unionen til en dverg i verdenssammenheng?

Ifølge Hammerstad er ikke Dugins Europa-kritikk så entydig som enkelte uttalelser skal ha det til:

– Nasjoner og mindre enheter har vansker med å beskytte sin suverenitet. De kan settes opp mot hverandre, isoleres eller erobres – militært eller økonomisk, én etter én. Men hvis flere står sammen koster det mer for en større aktør å utfordre dem. Et samlet Europa ville være gunstig for Russland. Vi kunne blitt en mer pålitelig og stødig samarbeidspartner i stedet for – som nå – å være en gjeng løpegutter for USA. Det ville også gjort Russland mindre avhengig av Kinas støtte. Det Dugin ønsker er en multipolar verdensorden, der ulike sivilisasjoner har rett til å bestemme sin egen skjebne. Han ser for seg at den mest stabile modellen har store sivilisatoriske rom – en viss størrelse er nødvendig for å sikre suverenitet.

Ifølge Due Enstad er forbindelsene til de identitære og andre nyere høyreradikale strømninger klare nok:

– I fjor høst var Dugin invitert som taler til en identitærkongress i Budapest, organisert av National Policy Institute, Robert Spencers tenketank som arbeider for å fremme hvite amerikanere og europeeres interesser. Dugin har også hatt en del kontakt med greske Gyllent daggry. Han dukker gjerne opp på konferanser der europeiske høyreradikale møtes for å diskutere hvordan Europa skal reddes fra liberalismen og homselobbyen. Han har internasjonale ambisjoner, men neppe noe godt i sinne for Europa. Det er bare å lese hva han skrev om Breivik og 22. juli på bloggen sin: «Undergangen er på vei til Europa. […] La bare multikulturalismen, frimureriet, gay pride og Breivikene komme. Måtte alt dette europeiske avskummet skyte seg selv i filler. […] Jo flere Breiviker i Vesten […], jo bedre.»

Etter Donbass
I juni 2014 skal Dugin sammen med sin kollega Sergei Kurginyan ha ledet et opprop for å gi både humanitær og militær støtte til Donbass-rebellene i Ukraina. Målet skal ha vært å dytte Putin i retning av en storskala invasjon av Kiev og det østlige Ukraina, Novorossia. Ifølge Dugin representerer separatistbevegelsene her den gjenfødelsen av russisk åndfullhet han venter på. «Den russiske våren,» døpte han dem i juni 2014.

– Dugin var fornøyd med annekteringen av Krim, men mislikte sterkt at Putin besluttet ikke å gå inn i Donbass, forteller Hammerstad. – Da Kiev-regjeringen trappet opp den militære innsatsen i Donbass var Dugin en av dem som høyest talte for at Russland burde gripe inn, og han ytret sterk kritikk av mektige menn i kretsen rundt Putin for deres tilbakeholdenhet, først og fremst Vladislav Surkov. Dette førte nok til et mer anstrengt forhold til Kreml.

– Etter demonstrasjonene som utartet i Odessa 2. mai i fjor, da 42 mennesker ble drept, de fleste som følge av en brann i fagforeningshuset, var meldingen fra Dugin klar: «drepe, drepe og drepe», forklarer Østbø. – Dugin var ikke helt eksplisitt på hvem som skulle drepes, men at det minimum dreide seg om «juntaen» i Kiev – altså den ukrainske regjeringen – og deres støttespillere, synes klart.

Kan Dugin, som de siste 25 årene har ønsket å være del av det etablerte, som har støttet Putin eksplisitt, stiftet partier og stilt til valg, dermed ha gått for langt – tatt i bruk et språk som ikke er gangbart i maktens korridorer?

Dugin måtte forlate stillingen ved universitetet, forteller Østbø. Det var mye rot og fram og tilbake i forbindelse med dette, og begrunnelsen er ikke klar. Siste nytt er at han ikke fikk sparken, men heller ikke fikk fornyet åremålet etter 1. september i fjor. Dugin var i utgangspunktet en eksternt finansiert professor, og ble i sin tid hentet inn av tidligere dekan Vladimir Dobrenkov, en ultrakonservativ med et særdeles frynsete akademisk rykte, som ble avsatt som dekan kort tid i forveien. Dugin sa selv at den nye dekanen ved Sosiologisk fakultet henviste til «bestemte kretser» som var misfornøyd med hans standpunkt om Novorossia. Rektor hevdet, fortsatt ifølge Dugin, at han blandet inn politikk i vitenskapen. Senere ble det lagt ut et videointervju med Dugin hvor han skyldte på «Måne-Putin», altså Putins «mørke side», for ikke å ha kjempet mot «de ukrainske nynazistene» og de russiske liberalerne som jobbet for å få ham avsatt. Det var også en underskriftskampanje på internett for å få ham avsatt, delvis på grunn av uttalelsen om å «drepe, drepe og drepe», som forøvrig ble fulgt opp med: «Det er min oppfatning som professor» – uten at det er klart om det var den utløsende årsaken.

Gjensynet
For slik fremstår Dugin: Rastløs og handlekraftig i det ene øyeblikket, dvelende og tålmodig i det neste – drevet av troen på at hvis han er kløktig og insisterende nok, vil han kunne drive frem de endringene han forestiller seg i horisonten.

– Både Dugin og Limonov har fortsatt å tale for gjenforening av Russland med Øst-Ukraina og Krim gjennom alle disse årene. Mens den ene gikk under jorda og ble en fiende av staten, har den andre søkt seg inn mot maktens sirkler. Og så møttes de igjen i Ukraina-spørsmålet, som nå hele verdens oppmerksomhet er rettet mot, bemerker Sand Holth.

– Dugin er, eller burde i alle fall være, av interesse for alle, mener Andrei Rogatsjevskij. – Ofte ser det ut til at Kreml utfører det Dugin har foreslått i årevis. Å forstå Dugin er avgjørende om man vil forstå hvilken retning Russland kan tenkes å ta.

Dugin-NBP_bunker-1996

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.