Nye netteksklusive tekster hver uke. Tegn abonnement og få fire papirutgaver i året

Med 
kroppen mot 
verden

Geir Gulliksens nye roman krysser kontinenter for å åpne blikket vårt for fellesskapet som oppstår, nærmest naturnødvendig, mellom kropper som er sammen.

Tidligere publisert i Vagant 3/2012.

Geir Gulliksen: Bøyde knær (Aschehoug, 2012).

Hvis man leser Bøyde knær etter å ha vært igjennom Geir Gulliksens to forrige bøker, Tjuendedagen (2009) og Forenkling (2010), vil man antakelig først bli forundret og litt forvirret, kanskje også skuffet: Det var ikke dette man hadde forventet og sett frem til. Etter hvert som man leser seg lenger innover i romanen vil man imidlertid – det er i hvert fall denne anmeldelsens påstand – se at Bøyde knær viderefører den diskusjonen Gulliksen startet (opp igjen) med de to foregående romanene. Også denne gangen handler det om hva det vil si å være kvinne og mann, mor og datter, sønn og far, kort sagt, hva det vil si å være et menneske i et kjønnet samfunn. Satt på spissen: Villahusene er kanskje byttet ut med jordhytter, og der hagen pleide å ligge er det nå en slette full av beitende sauer, men menneskene i dette landskapet – selv om de er svarte heller enn hvite, gjetere heller enn statsbyråkrater – faller likevel mot hverandre med samme ømme nødvendighet; de støter sammen og skyves bort fra hverandre slik bare kropper kan.

Bøyde knær utspiller seg i Kimana-området i Kenya. Naisoi har nettopp gjort ferdig primary school, og er kommet i den alderen det er vanlig at jenter giftes bort i: Hun er 15–16 år. Naisois far er imidlertid ikke helt som de andre fedrene i landsbyen. Han har ikke latt datteren omskjære – han har ikke latt henne bli «gjort til en voksen kvinne», og han vil at hun skal fortsette på secondary school. Den jevnaldrende Moringe har et godt øye til Naisoi, og Naisoi et godt øye til Moringe, men en dag kommer det en fremmed gjetergutt til landsbyen, David ole, og da forandrer alt seg. Naisois bestemor, Senewa, ble giftet bort da hun var på barnebarnets alder, og har levd hele livet sitt som én av konene til en rik mann. Hun bøyde seg. Vil Naisoi gjøre det samme?

Romanen er resultatet av et samarbeid mellom Aschehoug og Digni, en paraplyorganisasjon for norske bistandsorganisasjoner i utlandet, som gir forlaget mulighet til å sende utvalgte forfattere på skrivereiser. Gulliksen har altså vært i Kenya, og Thomas Hylland Eriksen utkommer i disse dager med romanen Veien til Barranquilla, etter å ha reist i Colombia.

Bøyde knær oppleves både som et fremmed og som et kjent univers. Fremmed fordi den kenyanske landsbygda er svært langt unna den norske virkeligheten jeg – og antakelig de fleste andre av romanens lesere – lever livet innenfor. Kjent fordi personene vi møter her – måten de henvender seg til oss på, kunne man kanskje si – bærer Gulliksens umiskjennelige merke. Dessuten varierer romanen motiver og scener fra Tjuendedagen og Forenkling, og den er, ikke minst, skrevet  i det samme særegne idiomet som de siste årene har gitt Gulliksen et så åpnende og underliggjørende blikk på våre sosialdemokratiske kroppers utfoldelse i samfunnet.

Bøyde knær har også en rammehistorie. Her gir fortelleren – et «jeg» som ligner Gulliksen, men aldri identifiseres direkte som ham – oss noen glimt fra sin tur til Kenya og reflekterer over det han ser og opplever underveis; han forsøker å spenne en essayistisk bro mellom virkeligheten «der nede» og «her hjemme». Hva vil det si å leve som kvinne, spør fortelleren, i et samfunn som praktiserer omskjæring/kjønnslemlestelse og flerkoneri? Og: Hvordan er det å leve som mann i det samme samfunnet?

Geir Gulliksen: Tjuendedagen (Aschehoug, 2009).

Gulliksen og hans forteller er selvsagt fullt på det rene med hva slags historie som hefter ved den hvite mannens blikk på «det mørke kontinentet»: «Jeg prøvde å være omhyggelig med hva slags ord jeg brukte, for ikke å ende opp som dum og hvit og rik og arrogant.» Gulliksen forsøker å gå utenom den postkoloniale fella med en svært prøvende og utspørrende skrivemåte som ikke tar noe for gitt – ikke engang handlingen i hans egen fortelling om Naisoi, Senewa og de andre. Selv om plottet målt i sider opptar mesteparten av Bøyde knær, oppleves de essayistiske passasjene som romanens drivkraft. I møte med disse personene må man innta rollen til det Gulliksen selv har kalt «en lykkelig medlevende leser» (essayet «Budskap» i Poetokrati), for de bærer mer preg av å være øvelser i innlevelse og spørsmål kledd i karakterer enn fullt utformede mennesker. Man kan gå lengre og hevde at romanpersonene bare er mindre forsøk i det store forsøket som Bøyde knær er.

Gulliksen har i de seneste romanene utviklet et litterært blikk som uanstrengt beveger seg mellom intimsoner og samfunnssfærer. På sitt beste – særlig første del av Tjuendedagen – klarer han å pare en slags begjærets sosialhistoriske analyse med skarpe omriss av den mørke fuktigheten som driver mellom oss mennesker. Resultatet er tekster som både oppleves som underliggjørende og engasjerende; Susanne Christensen setter godt ord på opplevelsen i sin karakteristikk av  Forenkling som en «graviditetsthriller» (Klassekampen 23.10.2010). I Bøyde knær høynes innsatsen ytterligere. Nå er det ikke bare avstanden mellom kropp og klasse som skal tilbakelegges: Vi må også krysse kontinenter.

At fortelleren har et genuint og sterkt ønske om å forstå og leve seg inn i livene til de menneskene han møter i Kimana, er hevet over tvil. Det følgende sitatet dukker opp i en passasje om Senewa, men kunne ha stått som et samlet motto for alle Gulliksens seneste romaner:

Å bli knyttet til en annen er vel aldri helt frivillig. Det skjer med deg uten at du vil det, uten at du hadde ventet det. Det slår ut i kroppen din som betennelse, en sykdom i blodet, og det skal umenneskelige anstrengelser til for å bekjempe den. Hos de fleste lykkes det aldri. Den du har knyttet deg til kommer alltid til å finnes i deg, innkapslet og uforanderlig. Eller, hvis du er heldig, kanskje som en levende og omskiftelig strøm.

Hos Gulliksen er forskjellen mellom for eksempel ekteparet i Tjuendedagen, som inviterer en tredjeperson inn på soverommet, og den kenyanske kvinnen som må dele ektemannen med andre koner, en forskjell av grad, ikke art. I begge tilfeller dreier det seg om nærheten av en annen kropp og den intimiteten, det fellesskapet som oppstår, nærmest med nødvendighet, mellom to mennesker som er sammen. Denne kroppsmystisismen – hvis man kan bruke et sånt uttrykk – får utover i romanen preg av å være et slags ormehull mellom «oss» og «dem», en kanal som går fritt tvers gjennom den hæren av bilder og begreper som i århundrer har holdt hvitt fra svart. På et tidspunkt, mens han overværer en gudstjeneste, sier fortelleren at den eneste kirken han tror på, er den han finner hos en annen kropp. Man får i det hele tatt inntrykk av at kjøttet er det nye ordet hos Gulliksen, for eksempel i en passasje som dette, der fortelleren forsøker å nærme seg Senewa og hennes verden:

Hun visste ikke om det selv engang, antakelig: At en gang skulle hun legge seg inntil en annen, føre hendene over en annens kropp uten å kjenne noe annet av hendene sine enn kroppen de kjente på. Den anelsen må vel ha vært viktig, for hva har vi ellers å se frem til, eller håpe på, eller se for oss når vi ligger alene om kvelden med hånden under kinnet på oss selv? At én gang skal du kjenne en annens kropp inntil din egen. Og du kan ikke vite hva dette gjør med deg før det har skjedd, eller før det har vokst frem i deg innenfra, eller før det har kommet til deg utenfra, helt brått, før du er klar for det, som et kall som er sterkere enn din egen vilje. Du kan ikke vite det før en annen står der og vil noe med deg.

Likevel: Kallet er aldri entydig hos Gulliksen. Det gjør noe med deg, det treffer deg og kaster om på livet, men vi må holde det strengt adskilt fra populærkulturens vaniljesmakstilsatte da han møtte henne. Siden Gulliksen gikk hardcore på første side i første kapittel av Tjuendedagen har det vært klart at det vil åpne seg verdener av annerledeshet og omskiftelighet mellom to (eller flere) kropper – det spiller ingen rolle hvor tett sammenpresset de måtte ligge.

Det er disse mulige verdenene Gulliksen tar i bruk når han skal inn i den avgrunnen av forskjell som skiller hans eget liv i Norge fra tilværelsen på landsbygda i Kenya. I den allerede nevnte gudstjenesten går assosiasjonene til slutten av Forenkling, der Kims fascinasjon for historien kommenteres. Han tenker på alle de som har levd før ham:

Måten de forsto seg selv og hverandre på var umulig å gjenskape. De levde og døde på den samme jordlappen, og selvforståelsen deres var kanskje statisk og gitt, enten de forsto seg selv som kvinner og menn, leilendinger eller eiendomsbesittere, og så videre, men likevel, tenkte han, måtte det ha vært noe annet, noe vi ikke lenger hadde forutsetninger for å forstå. Og han tenkte seg at det viktigste ved ham selv var like ukjent og uformulert.

Fortelleren i Bøyde knær, som forsøker å sette sitt eget liv i forbindelse med alle de livene han møter i Kenya, opplever et lignende problem som det Kim har i møte med fortidas mennesker. Denne gangen antydes det imidlertid også en løsning.

Geir Gulliksen: Forenkling (Aschehoug, 2010).

Under gudstjenesten får fortelleren øye på en eldre kvinne han allerede har lagt merke til flere ganger under oppholdet: «Hun hadde den lille parykken på seg, jeg så at hun tok seg til hodet for å kjenne om den fortsatt var der. Hun var avmagret og nervøs og åpnet nesten ikke munnen, ikke engang for å synge.» Det er noe kjent med det «magre beinete alvorlige ansiktet, tynnhudet og helt uvillig til å la seg bli beveget av de andres bevegelse». Så kommer han på det: «Hun var akkurat som mormor.»

I løpet av kapittelet beveger fortelleren seg fra Maren Margrete Gomsrud, født i 1909, blant de aller første husmødrene i sin familie, over sitt eget liv som hjemmeværende far med barn, sin tilværelse som «husmann», og tilbake til de kenyanske jordhyttene utenfor kirken – og kvinnene og kveget som driver rundt dem. Gulliksen fester blikket på enkeltkroppen, på sin mormor som en kvinne med omsorg for sin egen kropp: «At den kroppen må ha vært fullstendig levende for seg selv, og kanskje også for andre. Under klærne, eller uten klærne, i hvert fall om natten. Umulig å se for seg. Og likevel umulig å ikke tenke seg.» Kroppen blir veien inn i alt det som forbinder – og ikke minst skiller – hans mormor fra kvinnen i kirken. Grepet er muligens enkelt, men det er like fullt effektivt. Koblingen oppleves som relevant. Samtidig har man også følelsen av at det kanskje blir litt for enkelt, litt mystisk, at forbindelsene som oppstår er mer fremtvunget enn reelle. Fortelleren gir selv uttrykk for en lignende bekymring: «Jeg skjønte at det var en feilforståelse, men jeg bestemte meg for å tro på den likevel.»

Sett under ett tegner Tjuendedagen, Forenkling og Bøyde knær konturene av et stort samtidslitterært verk i utfoldelse. Hvis man plasserer Tjuendedagen som en idéroman der den overgripende tesen eller samfunnsanalysen legges frem (sammenhengene mellom de siste 20 – 25 årene med privatiseringspolitikk og enkeltmenneskets seksuelle utfoldelse), kan man betrakte Forenkling og Bøyde knær som mindre studier innenfor dette rammeverket. Og igjen: Hvis Forenkling dreier seg om hva som skjer idet en helt ny og hjelpeløs kropp kommer inn i vår verden, så kunne man kanskje si at Bøyde knær handler om alle de kroppene vi ser på tv-skjermene og leser om i avisene mens vi forsøker å leve våre egne liv – mens all vår oppmerksomhet egentlig er rettet mot den skrikende bebien mellom oss.

De to foregående romanene dro nytte av sine hjemlige omgivelser, den prøvende og spørrende stilen underliggjorde det vi antok var kjent og genererte et utopisk trykk i tekstene: Gymnaslærer Kims visshet om at alt kunne ha vært annerledes. I Bøyde knær klarer ikke Gulliksens skrivemåte helt å skape dette avgjørende overskuddet, for mye av den litterære energien forsvinner i å minske avstanden mellom Norge og Kimana, i å nærme seg det fremmede der nede. Som leser må man – i likhet med fortelleren selv – i frustrerende stor grad velge å ville tro på den fortellingen og de menneskene en presenteres for, heller enn at de kommer deg i møte. Introduksjonen av Naisoi er symptomatisk:

Jeg vet ikke ennå hva hun heter i romanen, i det jeg tenker meg som den indre historien, men jeg tror det er Naisoi. Hun var fra Kimana, hun hadde aldri vært noen andre steder, og hvis hun ikke gikk videre til secondary school ville hun aldri komme seg noe annet sted. Det ønsket hun seg mer enn noe annet, tror jeg.

En passasje som denne kunne være et annet eksempel:

Naisoi derimot, må ikke bli en påstand. Jeg må være i stand til å se henne. Det er avgjørende at jeg blir i stand til å få øye på det ved henne som kunne ha blitt virkelig hvis hun var meg, eller hvis jeg var henne. Altså det ved henne, eller meg selv, som er uttrykk for fellesmenneskelige grunnbetingelser, om det kan sies på den måten, men det tviler jeg på. Når jeg tenker meg om er jeg helt sikker på at det ikke kan sies på den måten.

Man kan bli for varsom, for fintfølende og ettertenksom i beskrivelsene.

Samtidig forblir de forbindelseslinjene fortelleren forsøker å opprette mellom det han ser i Kimana og det han kjenner fra Norge litt for utydelige, av og til grenser de til det mystiske. Gulliksen insisterer på kroppen, men tidvis såpass innstendig at det paradoksalt nok blir uttenkt og uhåndgripelig, som her i en passasje vi har vært innom tidligere:

Hvis noen hadde spurt meg måtte jeg fortalt dem at den eneste kirken jeg trodde på var den jeg fant hos en annen kropp, gjennom et annet individs innflytelse og emosjonelle tilbøyeligheter. Jeg måtte fortalt dem at jeg trodde på det å bøye seg for en annen, ikke for en tenkt gud, men et konkret og levende og feilbarlig menneske. Et levende ansikt fortapt i øyeblikket. Jeg måtte sagt at jeg trodde på oppofrelsen, det å ofre seg, bøye seg, underordne seg en annen. Jeg måtte fortalt dem om mine egne bøyde knær.

Til tross for de svakhetene som finnes i Bøyde knær står det overordnede inntrykket fast: Gulliksen bygger noe her som er originalt i sitt tema, og overbevisende i sitt alvor. Nøyaktig hva, det er ikke helt klart ennå, men for enhver leser som er opptatt av sin samtid vil det være maktpåliggende å følge med videre. I de virkelige storverkene blir etter hvert også feilskjærene og bristene nødvendige bestanddeler.

 

Takk til Christian Kjelstrup i Aschehoug for informasjon om prosjektet. Romanen er anmeldt på bakgrunn av manuskript.

Avatar

Olaf Haagensen