«Materien tänker»

TRANSHUMANISME. Hva skjer når mennesket møter maskinene det selv har skapt? Lars Jakobsons romaner søker egenartede svar.

I.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Å reprodusere seg, å avle fram, å forplante seg, å føde: en rekke av synonymer som frambringer svært ulike assosiasjoner. Mens fødsel ofte kalles livets største under, smaker avl av målbevisst produksjon. Gjennom nåtidens reproduksjonsteknologi nærmer de to betydningene seg hverandre, og grensene mellom det naturlige og det kunstige grumses til. Hvordan skal størrelsen «menneske» forvaltes og forstås i dagens teknologibaserte samfunn?

Kartleggingen av det menneskelige genomet, som foregikk ved det amerikanske National Center for Human Genome Research fra 1990 til 2003, åpnet for nye debatter om bioteknologi. Den tyske filosofen Peter Sloterdijk er en av de som har engasjert seg i diskusjonen: I forelesningen «Regler for menneskeparken» fra 1999 lanserte han begrepet «antropoteknikk» for å betegne menneskelig selvforming. Innlegget utløste et voldsomt ordskifte i Tyskland, og Frankfurter-filosofen Jürgen Habermas var en blant mange som mente at Sloterdijks forelesning, gjennom hans vektlegging av menneskets utviklingsmuligheter, var farlig nær å forfekte fascistiske ideer. Hovedpoenget i foredraget var imidlertid å påpeke at humanismens arv har bidratt til en kultivering av mennesket – kulturell dannelse innebærer et element av modifisering, et ønske om forbedring, som har opptrådt skjult under skoleringens fane. Mennesket forvaltes overalt, spørsmålet blir hvordan denne kultiveringen skal foregå, hvilke hensikter og hvilke mål som skal ligge til grunn:

Fra nå av stilles spørsmålet om hvordan mennesket kan bli et sant og virkelig menneske uunngåelig som et mediespørsmål, hvis vi med medier forstår de […] midlene menneskene bruker for å forme seg selv til det de kan være og kommer til å bli. [1]

Historisk sett har humanismen virket som et av disse midlene, men i dag blir mulighetene for selvmodifisering stadig flere. Hva skjer når vi alle får tilgang til den fullstendige arvemessige informasjonen som ligger i vårt DNA? Skillet mellom produksjon og produkt i naturen viskes ut – et klonet menneske ville ikke lenger være menneskefødt, men likevel i høyeste grad menneskeskapt. Ideen om det naturlige mennesket vrakes til fordel for et målrettet menneskelig prosjekt.

II.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Ethvert forsøk på å oppsummere handlingsforløpet i Lars Jakobsons Kanalbyggarnas barn (1997) vil høres merkelig ut. Romanen er merkverdig – en slags spiritistisk thriller ispedd dokumentariske, essayistiske passasjer som kretser rundt menneske, maskin og materie. Kanalbyggarnas barn åpner som en tradisjonell brevroman hvor en kvinne ved navn Karin beretter om sommeren 1919, da hun og hennes ektemann ble oppsøkt av en bankeånd i et leid sommerhus. Etter en rekke krumspring ender brevet, på romanens siste side, i forfatterens håndskrevne signatur. Romanens essayistiske jeg gir seg ut for å være forfatteren selv, og bryter inn i en fiktiv karakters fortelling – dermed blir forholdet mellom Karin og Jakobson uvanlig transparent. Fortelleren er en skrivende, men perspektivet skifter mellom forteller og forfatter, mellom kvinne og mann – i brytningen mellom de to oppstår en slags symmetri.

Brevet er datert både ved begynnelse og slutt, og beveger seg således fra desember 1919 til august 1996, gjennom nærmere et århundre. Mens historien om Karin forteller om spiritistiske medier med en smak av forgangen okkultisme, beskriver de essayistiske passasjene nyere vitenskap – tidsrommet mellom romanens fortid og nåtid blir gjenspeilet i romanens oppbygning.

De vitenskapelige beskrivelsene fungerer som revner i teksten, og utover i romanen beveger de seg fra å omhandle fenomener innenfor kaosteori, til mer «livsnære» felt som fruktbarhet og celledyrking. Verket rommer et dobbelt kaos: de parapsykologiske hendelsene Karin opplever, og fortellingens mange avbrytelser.

En av de essayistiske passasjene ramser opp menneskets kjemiske bestanddeler, og ender med en frase som går igjen i romanen: «Materien tänker.» Jakobsons organiske tilnærming til teknologi kommer til syne i sitater som det følgende:

Om vi betraktar tänkande som en de yttre handlingarnas snarare än den inre metodens egenskap, är det inget som helst tvivel om att maskinen tänker. Materien tänker. Det finns ju ingenting annat. Ingenting därutover. […] Jag och du är informationsbehandlare som alla andra levande varelser. Men jag eller du är lika lite bara ett skålpund kött som du eller jag bara är ett stycke sofistikerad hårdvara. [2]

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Både materien og maskinen behandler informasjon, og kan dermed betraktes som tenkende. Selvformingen som hos Sloterdijk kalles antropoteknikk, får en parallell i Jakobsons sammestillinger. Stilt opp mot vitenskapelige avsnitt som omhandler infertilitet, menneske og maskin, setter oppløsningen av de ulike fortellerposisjonene romanen inn i en videre kontekst – det handler om hvordan subjektet både kan og ikke kan utvide og kultivere seg selv, gjennom teknologi, men også gjennom språk og fortellinger. Menneskets hjelpemidler er en del av dets antropologi, derav Sloterdijks neologisme.

Bruddene i fortellingen kan med fordel leses i lys av kaosteori; flere av de vitenskapelige passasjene skildrer ikke-lineære fenomener. Første gang teksten bryter med Karins historie, er det med en beskrivelse av fraktaler:

Fraktaler kan ses som en berättelse om veck. Fraktaler skildrar brutna eller vikta linjer, i en dimension mellan yta och vanliga linjer eller kurvor. Brottet i en linje ger upphov til något som inte kan ses som en linje utan som en ny typ av objekt – eller en ”produkt” om man så vill: […] Något som tillverkats innan vi betraktar det som ett objekt. Denna typ av objekt återknytter förunderlig väl til den ”ursprungliga” betydelsen av ordet objekt: ”det utkastade”, som vi sedan betraktar eller handskas med. [3]

Kanalbyggarnas barn handler i siste instans om en slik innlemmelse av det utkastede – romanen er full av elementer som stadig gjentas i nye sammenhenger, for eksempel har alle forskerne som nevnes i essaypassasjene samme navn som rammefortellingens hovedperson, Karin. En fraktal danner et gjentagende mønster med små variasjoner, og romanen skaper på liknende vis gjentagende mønstre som utfordrer våre ideer om hvordan en historie skal fortelles. Når den spiritistiske legen Poul Riim oppsøker Karin og setter henne i kontakt med husets bankeånd, blir det klart at ånden er en del av Karins underbevissthet: Bankelydene stammer fra henne. Åndeutdrivelsen gir Karin en rekke apokalyptiske visjoner, og perspektivet veksler mellom Karins syner og Riims nedtegnelser om hennes progresjon.

Scenene viser hvordan symmetrien mellom forfatter og forteller nærmer seg en fraktal figur. Karin er romanens maskin, produsert og programmert av tekst og forfatter – av systemet rundt henne.

III.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Jakobsons forfatterskap har ofte befattet seg med teknologiske nyvinninger; omslaget til hans seneste roman, Vännerna fra 2010, er sågar prydet av en kyborg. I Vännerna sees det svenske folkhemmet gjennom science fiction-briller. Romanen er et konglomerat av dokumentariske og essayistiske passasjer, plotbaserte fortellinger og sitat fra media. Et kontrafaktisk, gjennomdigitalisert Sverige blir beskrevet, og historien er sentrert rundt entrepenøren Janis Rokka. Rokka har bygget Citadellet, et enormt industrikompleks, arkitektonisk utformet som hodet til den tidligere svenske statsministeren Per Albin, kjent som folkhemmets store far. Tittelens «venner» refererer til de menneskelige hologrammene Rokka har skapt, og i romanens nåtid er også Rokka selv en slik informasjonskapsel, i ett med Citadellet: Han opptrer kun som hologram, som «venn». AI-versjonene han konstruerte mens han var i live styrer foretaket slik han selv ville ha gjort – eller er det virkelig sånn, kan et hologram erstatte et opprinnelig jeg? Romanen dveler ved nettopp slike spørsmål.

Vännernas forteller gir seg ut for å være bokens faktiske forfatter, slik tilfellet også er i deler av Kanalbyggarnas barn. De individuelle fortellingene blir lagt fram i tredje person, mens bokens mange essayistiske partier er skrevet i jeg-form. Mot slutten av romanen blir denne metoden beskrevet, i forfatterens kommentar til innvendinger en kollega har reist under lesningen av manuset: Kollegaen mener teksten er for innforstått, og reagerer på jegets «kverulantiske nærvær». Hvilken overordnet instans henvender jeg-fortelleren seg til?

Min jag-berättare dök upp for snart tjugofem år sedan och har därefter återkommit i ett par böcker. Dessa böcker beskriver alla ett arbete, ett problem som skall lösas, en text som väntar på att bli skriven. Processen, inte det färdiga resultatet. I sin formlöshet och (skenbara) oordning vill romanerna påminna om mina egna arbetsböcker och jag-berättaren har också stora likheter med den gestalt som talar i dessa anteckningar. […] Överflyttad och införd i romanrummet behålls arbetsbokens frihet, men också den jagets införståddhet som erkännar skrivandet som en ensam, odemokratisk och icke-kommunikativ syssla. Jag vet inte annars hur detta redan alltför förnumstiga jag skulle kunna se ut. Och det är vad svar jag (och jag) har på frågan. [4]

Jakobson innlemmer en refleksjon over skriveprosessen, men gjør det samtidig klart at også dette er et bevisst grep, at det fortsatt handler om teknikk – det er nettopp denne gestaltningen en aldri kan unnslippe. Jeg (og jeg), det vil alltid finnes distanse mellom skriveren og det skrevne. Som et ekko av Sloterdijk: Det å skrive, og det å være menneske, er å kultivere seg selv. Samtidig løper en vev av kollektive stemmer gjennom romanen. Passasjer med sitater fra blogger, TV, radio, reklame, aviser, sangtekster og så videre står under overskriften «Röster under huden», og mylderet utgjør en motvekt til Jakobsons innforståtte, udemokratiske jeg. Sitatene er romanens egne eksempler på informasjonsbehandling – observasjon, utvelgelse og lagring.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Overalt knytter Vännerna tråder mellom forgjengelighet, minne, produksjon og informasjon. Et av kapitlene, «Det kinesiska rummet», er sågar et 100 siders essay om kunstig intelligens og dertil knyttede pronomenproblemer. Hvordan benevne en kopi? Kapittelets tittel viser til John Searles kjente tankeeksperiment: Innestengt i et rom mottar en person en lapp med uforståelige tegn. Personen har imidlertid en instruksjonsbok tilgjengelig, og denne forklarer ned til minste detalj hvordan svaret til hvert enkelt tegn skal utformes. Personen følger instruksene, og vips – en melding på kinesisk er mottatt og besvart gjennom et blindt system. Personen har løst oppgaven uten å oppfatte hva som har blitt utført, på samme måte som kunstige intelligenser fungerer – og nettopp denne mangelen på forståelse er den kunstige intelligensens grunnproblem. Intelligens må innebære forståelse, påstår Searle, men ifølge Jakobson består resonnementets feilaktighet i at et enkelt element blir gjort ansvarlig for hele bildet – personen som skriver ned tegnene vet ikke hva han gjør, ergo finnes ingen forståelse. Jakobsons poeng er at systemet i det kinesiske rommet likevel forstår hva som skjer, at elementene til sammen skaper betydning: «Det jag som är jag är inte lokaliserat till en punkt eller plats i hjärnan.»[5] Mennesket er ikke sentralstyrt. Det samme gjelder for datamaskinen. Programvare, minne, sensorer, maskin – jakten på løkens kjerne er fåfengt, «det är av skalen som löken består».[6] Materien tenker – tenker maskinen? Jakobson snur om på spørsmålet og spør hvordan en Turing-test for mennesker ville ha sett ut – hvordan skulle et menneske kunne bevise for andre at hun er menneske? Må hver enkelt hjernecelle forstå, for at hjernen skal gjøre det?

IV.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Allerede i Vännernas åpningsdel blir Citadellets endelikt avslørt: statlig militærpoliti invaderer Per Albins hode, Rokkas konstruksjon destrueres. Hvordan kunne folkhemmets mest berømte ikon ende som ruin? Gjennom skildringen av enkeltskjebner gir romanen sine svar på dette. Det handler blant annet om hva som skjer når systemet fratar en muligheten til å delta i samfunnet. «Nøkkelvitnet til at våre samfunn åpenbart er in-humane, er i dag den utenlandske papirløse arbeideren»,[7] skriver Alain Badiou. En lignende påstand kan også leses ut av Jakobsons roman. Anncha, en av romanens karakterer, opplever å bli berøvet sitt eksistensgrunnlag når hennes ansiktstrekk en dag ikke lenger blir gjenkjent av de statlige overvåkningsorganene; med ett er hun persona non grata, og dermed også velegnet som spion. Den statlige etterretningstjenesten innbringer Anncha til forhør; de ønsker seg innsideinformasjon om utviklingen i Citadellet, det eneste stedet statens panoptiske øye ikke kan nå. Rokkas teknologiimperium er utilgjengelig for myndighetene, og Kymlinge, bydelen hvor Citadellet ligger, har blitt et yndet samlingssted for illegale innvandrere. Samtidig har lovløsheten ført til lyssky aktiviteter – blant annet foregår en kynisk form for eldreomsorg i bydelen: Mennesker blir stuet sammen i små leiligheter, og bindes til sengene før de forlates.

Da den varslede destruksjonen inntreffer i romanens siste kapittel, er det sammenhengen mellom frykt, sikkerhet og kontroll som kommer til syne. Så snart myndighetene får rede på at Rokkas industrikompleks styres av artifiselle konstrukter som har overlevd sin skaper, tar de affære, og TV-kameraene zoomer inn på Rokkas nedfryste hjerne i det den hentes ut fra Citadellet. Menneskets «gåtfullhet och exklusivitet är i många stycken en utbredd vidskepelse»,[8] skriver Jakobson – vi er livredde for å bli redusert til et maskineri, en databank av algoritmer. Hvis personen i det kinesiske rommet ikke er mitt jeg, hvem er jeg da?

En obehagelig önskan om att någon eller någonting vakar över oss, skall skydda och lugna och vyssja oss. Ordning. Information. Gud. Partiet. Starka beslutsfattare. – Starka maskiner.[9]

V.

Å få barn er en av menneskets kilder til overskridelse av selvet: Det dreier seg om en handling som beveger og skaker, og som berøver en noe av ens individuelle frihet. Likeledes utgjør døden den absolutte overskridelsen – det eneste en med sikkerhet vet en vil oppleve i livet. Vännernas konkluderende coda reflekterer over forholdet mellom død og minne, mens Kanalbyggarnas barn forener Karins historie med Jakobsons i de avsluttende partiene om barnløshet, idet romanen stiller spørsmål om hvorvidt «kvinnan i barnet ger sig till spillo ungefär på samma sätt som konstnären i sitt verk? Som ingenjören inför sin maskin eller sin strora byggnad?»[10] Eller som mennesket med sin bevissthet i sin kropp? Vi er alle kinesiske rom, synes Jakobson å hevde – i et menneske foregår kontinuerlig prosesser som bevisstheten ikke rår over. «Kort sagt når maskinen inte utöver det som byggts in i den,» heter det et sted i romanen, og videre: «Häri har maskinen sin främsta likhet med människan.»[11] Jakobsons innsikt samsvarer med konsekvensen av Sloterdijks antropoteknikk: Menneskets utvikling kan ikke lenger kun betraktes som et spill mellom individ og omverden. Informasjonen har kommet til mellom ting og tanke, og utgjør et slags tredje moment.

Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Både i Vännerna og Kanalbyggarnas barn sammenstilles romanenes ulike motiver mot slutten – som i sitatet om fraktaler handler det om små forskyvninger mellom produksjon og produkt, skaperen og det skapte, menneske og maskin. Slik kan en bli gående og undre seg over den gamle klisjeen om høne og egg, inntil det går opp for en at det selvfølgelig er feil problemstilling. Som Jakobson sier det i Vännerna: «Kanske är det inte människan som blir en maskin. Kanske är det maskinen som blir människa. Och kanske är uppdelingen meningslös.»[12]

 

Les også Audun Lindholms intervju med Lars Jakobson fra Vagant 2/2006, «Å erobre Mars er å miste Mars».

 


[1]
                   Peter Sloterdijk, «Regeln für den Menschenpark», hentet fra http://homepage.univie.ac.at/henning.schluss/seminare/023bildung_und_genetik/texte/01sloterdijk.htm. Oversatt til norsk av Ragnild Lome og Sigurd Tenningen.

[2]
                   Kanalbyggarnas barn, s. 189.

[3]
                   Ibid, s. 64.

[4]
                   Ibid, s. 436.

[5]
                   Vännerna, s. 209

[6]
                   Ibid, s. 209.

[7]
                   «Nåtidens mot», i Le Monde diplomatique, 05.03.10. Oversatt av Remi Nilsen.

[8]
                   Vännerna, s. 435.

[9]
                   Ibid, s. 434.

[10]
                   Kanalbyggarnas barn, s. 195.

[11]
                   Ibid, s. 188.

[12]
                   Vännerna, s. 189.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.