Når krisene kommer på rekke og rad – økonomisk krise, krise i helsevesenet, krig og demokratiets krise – og folk og samfunn ser mot fremtiden med håpløshet, hvem våger da å avlegge et løfte?
Dette spørsmålet er utgangspunktet for filosofen Marina Garcés (f. 1973 i Barcelona) sin nye bok El tiempo de la promesa (Anagrama, 2023, Løftets tid). Her reflekterer hun, som også er leder for masterstudiet i filosofi knyttet til samtidens utfordringer ved Universitat Oberta de Catalunya (UOC), rundt hvordan vi knytter oss til hverandre gjennom løfter, og hvordan generasjonen som i dag trer inn i de voksnes rekker, føler at de står igjen uten noen fremtid.
Med fare for å være lite original: Hva var det siste løftet du ga?
– Det ble jeg spurt om for en tid siden, og jeg måtte innrømme at det kunne jeg ikke huske. Og nettopp fordi jeg ikke husker det, har jeg brukt dette spørsmålet i senere foredrag jeg har holdt om temaet. Det er overraskende å se at forvirringen er temmelig vanlig. Når vi beveger oss inn på dette med løfter overfor hverandre i det daglige, enten de avgis overfor én person eller flere, er det noe som begynner å vakle. Når vi snakker om løfter i det offentlige rom, derimot, fra politiske programmer til reklame og den kapitalistiske underteksten, er vi bevisst hvordan vi knyttes sammen av løftets struktur. Selv når de ikke holdes, og vi blir skuffet.
Man lover ikke lenger noe, påstår du i boka. Den usikre fremtiden inviterer ikke til det.
– Løftet er verken et forslag, et mål eller et prosjekt … Løftet skaper en forbindelse med noen – personer eller entiteter som man forholder seg til, og som skaper en forpliktelse til handling. I dag er ikke problemet hovedsakelig fremtiden, vi snakker jo uavbrutt om fremtiden, og planlegger alltid noe. Jeg tror heller at det er selve det å knytte seg til noe som fremstår vanskelig.
Kan det tenkes at vi blir stadig mer isolert i et samfunn der felles prosjekter er blitt mangelvare?
– Folk føler på en individuell isolasjon og har en sterk oppfatning av at vi lever i usikre og skiftende tider, der ingenting av det vi har, kan tas for gitt, selv ikke på kort sikt. Derav denne følelsen av at vi konstant befinner oss ved en avgrunn, eller står overfor en trussel om katastrofe. Den trenger ikke nødvendigvis å omfatte planeten, all den tid en prekær arbeids- og livssituasjon i seg selv kan gi oss denne følelsen. Vi mangler tillit til det vi som mennesker kan skape eller gi av oss selv. Vi lever i et tyranni av «jeg kan ikke love deg noe», som består av én del ydmykhet og én del maktesløshet eller ansvarsfraskrivelse.
Hva er løftets opprinnelse? I boka snakker du om et av de eldste og mest avgjørende løftene i historien, nemlig Guds løfte om frelse.
– Både eden og løftet, som krysser hverandre uten å være det samme, er svært gamle uttrykk for det øyeblikket der menneskeheten innser at ordet ikke er identisk med sitt innhold. At det som sies, ikke nødvendigvis er sant, at det kan være løgn. Derfor må man sverge, og så må man tidfeste besvergelsen. Løftet tillater oss å si: «Det jeg lovte deg i går, vil være gyldig også i morgen.» Dette er opphavet til behovet for å love. Og det er så enkelt og så kraftfullt at makten fra begynnelsen av har tatt herredømme over løftet. Dette forholdet er konstant. De store strukturene som har tatt på seg å organisere den felles tiden, bygger, i det minste i de vestlige sivilisasjonene, på et løfte. Et av dem er Guds løfte, forstått som løftet om frelse.
Det andre er statens løfte.
– Staten som moderne oppfinnelse er bygget på en pakt, en sosial kontrakt som innebærer det løftet at overhodet skal beskytte sitt territorium og sine innbyggere i bytte mot trofasthet. Og det tredje store løftet i de vestlige samfunnene er det kapitalistiske. Det ubegrensede og pågående løftet om at vi i bytte mot vår deltakelse i form av arbeid og forbruk, får ta del i vekst, rikdom, suksess og velstand. Altså er det de tre store løftene – Gud, staten og kapitalismen – det dreier seg om.
De store strukturene som har tatt på seg å organisere den felles tiden, bygger, i det minste i de vestlige sivilisasjonene, på et løfte.
Marina Garcés
Hvordan preges våre samfunn av at disse løftene brytes?
– Løftekrisen henger sammen med følelsen av at vi lever under en trussel. At det ikke bare er snakk om en frykt, men en reell del av det å være menneske. Trusselen er løftets andre ansikt. Når vi føler at vi lever under en konstant trussel, er den reaksjonære fristelsen å gå tilbake til de store løftene. Dette forklarer mange av dagens autoritære avsporinger, som er uttrykk for ønsket om å ta tilbake makten og et løfte om suverenitet. Dette uavhengig av om det er Gud eller teknologien som skal frelse oss, hvilken autoritet det er som skal beskytte oss og hva det er som skal gi velstandsutsikter for noen få av oss – for vi vet at det umulig kan komme alle til gode.
Hvilke alternativer finnes til disse avsporingene? Hvilke andre utsikter kan man tilby?
– Hvilket løfte kan vi gi hverandre som likemenn og -kvinner? Det er det store spørsmålet. Vi må ha likhet for loven som utgangspunkt. Hvem er det som organiserer den felles tiden og styrer fortid og fremtid? Nye guder? Kunstig intelligens? Nye tyranner? Eller en gjensidighet i løftene man gir?
Og hvordan omgjør man løftet mellom likemenn og -kvinner til politisk handling?
– Jeg tror det dreier seg om en ny måte å forstå den politiske og kulturelle frigjøringshistorien på. Kun det løftet eller den måten å gi hverandre løfter på, og det øyeblikket der alle her i verden har de samme rettighetene til å delta og bli inkludert, er et egalitært løfte der ingen blir ekskludert. Det er dét de revolusjonære øyeblikkene i vår moderne historie og i de nåværende frigjøringspraksisene historisk sett kommuniserer, som når feminismen stiller krav om like rettigheter, om en endring av tilværelsen med utgangspunkt i en rekke ulike liv og kropper.
Et annet løfte knyttet til det nåværende globale politiske øyeblikket – og dette står det ikke noe om i boka – har å gjøre med demokratiet. I årevis var det forbundet med økonomisk fremgang, noe det i dag stilles spørsmål ved i lys av velstanden land som Kina tilbyr sine innbyggere.
– Demokratiet, forstått i radikal og ikke bare formell forstand, er et av uttrykkene for det egalitære løftet. Et demokratisk samfunn er et samfunn der man har formell likhet når det gjelder rettigheter, men også en reell og konkret mulighet til deltakelse for alle, hvem som helst, i utarbeidelsen av felles avgjørelser og normer for sunn fornuft. Dette er et egalitært løfte vi har sett bli manipulert og gjort til et sirkus, der demokratier er blitt til lite demokratiske regimer, en utvikling som de senere årene har vært til stor skuffelse og frustrasjon. Men i stedet for å radikalisere demokratiet hevder mange at demokratiet ikke virker, og så går vi tilbake til det autoritære. Dette ser vi overalt rundt oss.
For tolv år siden, under 15–M [protestbevegelsen Los indignados, red.] førte denne frustrasjonen til en folkebevegelse som krevde mer demokrati. Hva tror du har fått pendelen til å svinge til det andre ytterpunktet?
– Mottoet til 15–M var: «Reelt demokrati nå.» Dette ordet reelt var åpent for mange tolkninger, man snakket om klasse, korrupsjon, partisystemet, elitisering av utdanningen … Spørsmålet blir derfor fra hvilket utgangspunkt man kan gjøre demokratiet reelt. Kommer det kun an på partisystemet? Dette var altså en av parolene som ble brukt rundt om på plasser og torg. Og så endte de med å gå i partitilhørighetsfella og bli kansellert, siden systemet faktisk er svært robust. Man sier alltid at staten og de politiske partiene er så skjøre, men det stemmer ikke.
Man sier alltid at staten og de politiske partiene er så skjøre, men det stemmer ikke.
Marina Garcés
De teknologiske fremskrittenes rolle er også viktig når man skal gå fremtiden i møte. Du mener dessuten at løftet mangler tyngde og kommer til kort sammenlignet med spådommene. Er det problematisk?
– I de ulike måtene å se for seg fremtiden på, noe som alltid har preget ulike kulturers historie, er det i dag iveren etter å forutsi som dominerer. Siden vi føler oss truet av usikkerheten, svarer vi med å spå. Derav kunstig intelligens som den store hovedrolleinnehaveren når det gjelder å forutsi hva det skulle være, fordi den inkorporerer flere data, parametere, presisjon … Forutsigelsen er basert på en forventning om trygghet. Jo mer jeg kan forutsi, desto tryggere vil jeg føle meg på at det verken vil oppstå uforutsette ting eller ulykker. Dette stammer fra en eldgammel lengsel etter kontroll som begynner med oraklene, som bestandig har hatt en finger med i maktspillet, hos alt fra konger til prester. Så hvem arbeider dagens spådingser for? Det spørsmålet bør vi stille oss.
Ikke bare analyserer eller forutsier disse kraftfulle nye teknologiene virkeligheten – de er vel også i stand til å endre den eller skape den?
– Men hva er det de skaper den ut fra? Eksperter som Helga Nowotny mener det dreier seg om mønsterdannelser som tar utgangspunkt i fortiden, i tilgjengelige data. Dette er svært interessant: Vi tillegger skaperevne til en mekanisme eller en algoritme som i virkeligheten ikke er kreativ, men som kombinerer og rekombinerer allerede eksisterende elementer. Det den gjør, er å generere skygger av fortiden, litt som Platons hule. Den gjør det den er satt til å gjøre, men vi tillegger den evner den ikke har, som evnen til å skape.
Jeg vil gjerne spørre deg om et annet område du kjenner godt til, nemlig universitetet. Også her har løfter om klatring på den sosiale rangstigen og innpass i arbeidslivet blitt brutt.
– Et av de tydeligste og for meg blodigste tilbakestegene i vår politiske og sosiale virkelighet, er hvordan utdanningssystemet på ny elitiseres. At det bygges opp rundt interessene til visse eliter. Dette innebærer segregering fra bunnen av – noe man ser innenfor selv det offentlige systemet – og elitisering fra toppen. I dag står universitetet i Spania for en utestenging av enkelte grupper, sosiale klasser og oppfatninger, uten at det utelukkende kan forklares økonomisk. Universitetet i det 21. århundret er i ferd med å havne i hendene til de få, i en tid preget av en reaksjonær avgrensning av rettssystemet og innskrenket tilgang til et mer velstående liv. Dessverre er universitetet i dag en institusjon som jobber for visse klasseinteresser. Selv om det foregår mye forskjellig der, er dette hovedtendensen. Derfor er jeg så engasjert i hele utdanningssystemet. Man må også få på plass et nytt løfte for skoleverket.
Hva slags løfte mener du det bør være?
– Forpliktelsen til å utdanne folk til noe annet enn tilpasning. En av konsekvensene av vår tids trusler er at de som ikke tilpasser seg, faller utenfor. Det er usikkerhetens disiplinære suksess: at hvis du ikke kontinuerlig utdanner deg, eller skifter jobb, eller setter i gang stadig nye prosjekter … Da stivner du og slutter å fungere. Systemet i dag utdanner folk til å tilpasse seg. Både den enkelte og utdanningsinstitusjonene utviser en tilpasningsvillig servilitet. Jeg mener ikke at man skal fremelske heroiske individer som er de samme helt til de dør, men at man må skape kollektive forutsetninger for å forstå at historien er noe vi lager. Det er ikke den som lager oss.
For å avslutte. Et bestemt løfte har vært avgjørende for å organisere samfunnet slik vi kjenner det, nemlig ekteskapet, som familien er bygget på.
– I klassisk tradisjon har vi forestillingen om den trolovede, som er en disiplinering av kvinnens tid. Og av trolovelsen følger en ventetid som setter trofastheten på prøve frem til det øyeblikket man gifter seg. Ekteskapet som tidsstruktur er knyttet til trofastheten, og ligner på det løftet man gir Gud. Og på samme måte kan vi, når det gjelder kjærligheten, samlivet og omtanken for hverandre, spørre oss: Hvordan kan det egalitære løftet være et alternativ til dette? Jo, ved at vi alle er en del av det på lik linje. At vi ikke bare utviser trofasthet.
Og ikke må binde oss for resten av livet.
– Det er fordi løftet er styrende for den felles tiden. Hvis det bare er mannen som har rett til å inngå løftet, og bestemme at det skal gjelde for resten av livet, er det ikke lenger et løfte, men et pålegg. Det fungerer fordi man trues til det. Det egalitære løftet må kunne stilles spørsmål ved og brytes. Det finnes løfter man må bryte, fordi de ikke er inngått på like fot.
Siden vi føler oss truet av usikkerheten, svarer vi med å spå.
Marina Garcés
Av nysgjerrighet, har du et kjent løfte, historisk eller fiktivt, som vekker sympati eller fascinasjon hos deg?
– Løftet den vesle romanen til Friedrich Dürrenmatt er sentrert rundt, Det hendte ved høylys dag (1958). Løftet som en politimann gir et foreldrepar som nettopp har fått vite at datteren deres er blitt voldtatt og drept. Stilt overfor sorgen til foreldrene som ber ham love at han finner den skyldige, sier han ja, uten å gjøre noe stort nummer ut av det. Det er et ufrivillig ja som springer ut fra medfølelsen med den andres smerte. Og så blir livet hans bundet til dette urealiserbare løftet, og han går fra vettet, mister jobben og blir en paria.
Og hvorfor fascinerer det deg?
– Fordi det er et løfte som på ingen måte har noe høytidelig over seg. Det er fjernt fra gudene og den store kjærligheten. Vi har det med å assosiere løfter med makt, som Adolfo Suárez’ «jeg kan love det, ergo lover jeg det». Men mange løfter kommer inn i livet vårt uten at vi har valgt det selv, nettopp fordi vi er flettet inn i en felles tid av smerte, behov, ulykker … I politibetjentens tilfelle blir forbindelsen, når den etableres, til noe ugjenkallelig, og preger livet hans helt til siste slutt.
