Fra antifascisme til krigsredskap Maktens oversettelsesmaskin

For omtrent åtte år siden var jeg til stede under en demonstrasjon av selskapet Palantirs programvare. Vi var kun fire-fem i rommet. En smått lakonisk amerikaner pekte og forklarte mens han viste lysbilder. Ut fra et bilde fra felten i Afghanistan, sa han, kunne de oversette et håndskrevet arabisk brev og knytte en person nevnt i brevet til et menneske i en filmet demonstrasjon.

Det var nok omtrent da jeg begynte å anse kampen for personvern som tapt. For lengst.

Det han viste ville til og med i dag vært imponerende. Og selv om jeg på ingen måte er naiv når det kommer til etterretnings­teknologi eller hva vi kan få til med kode og data, våger jeg ikke å tenke på hva Palantir evner i 2026. Selskapet har vokst enormt. De har lært av store oppdrag og fått store kontrakter, og gått i tjeneste for både dem vi anser som venner og dem som ikke er fullt så vennlige.

I et portrettintervju med Maureen Dowd i The New York Times i 2024 beskrev selskapets sjef, Alex Karp, det Palantir gjør som «the finding of hidden things». Det er en vakker formulering. Men den skjuler like mye som den avslører. Det som gjør Palantir til Palantir er det de gjør før de i det hele tatt leter etter noe.

Å oversette mellom systemer

Mange vil i dag forbinde Palantir med kunstig intelligens og mønster­gjenkjenning. Selskapet ble grunnlagt i 2003 av Karp, Peter Thiel og tre andre, delvis finansiert av CIAs investerings­selskap, In-Q-Tel. Thiel innså at tilnærmingene PayPal hadde brukt for å oppdage svindel, kunne overføres til terror­bekjempelse. Etterretnings­tjenestene druknet i data. Problemet var å gjøre datasettene lesbare, og kombinere dem med hverandre.

Det Palantir bygde, var i bunn og grunn oversettelsesverktøy mellom systemer og formater som inntil da ikke kunne snakke sammen. Som kunne sortere og gjøre informasjon fra ulike kilder kompatibel, slik at en analytiker kunne se sammenhenger som ingen av kildene avslørte alene. Michael Steinberger, Karps biograf, rydder i The Philosopher in the Valley (Simon & Schuster, 2025) opp i en vanlig misforståelse: Palantir samler ikke inn data. De lagrer ikke data, og de selger ikke data. De gjør organisasjoner i stand til å bruke sine egne data på nye måter.

Alex Bores, en tidligere Palantir-ansatt som nå stiller til kongressvalg i New York, beskrev i en Ezra Klein-podkast publisert 21. april Palantir som «aggressivt anti-KI» i den perioden han jobbet der. Sjefene mente at kunstig intelligens var en ren markedsførings­påstand, «et magisk lag» lagt på toppen av datasettene. Den virkelige verdien lå i det møysommelige arbeidet med å koble disse sammen. Det var dette Palantir solgte: Programvare som integrerte datasett, og ingeniører som ble sendt ut til kundene for å gjøre de manuelle tilkoblingene.

Alex Karps bakgrunn

Sjefen Alex Karp er en særegen type. Han vokste opp i Philadelphia med en jødisk barnelege som far og en afroamerikansk kunstner som mor, i et hjem preget av borgerrettighets­aktivisme. Han tok en bachelorgrad i filosofi ved Haverford College, led seg gjennom en jussgrad ved Stanford, hvor han møtte Peter Thiel – de to knyttet bånd over sin avsky for jussen – og flyttet til Frankfurt for å skrive doktorgrad ved Goethe-universitetet.

Han ville studere under Jürgen Habermas. Men Habermas, beskrevet av Karp som bitende prinsipiell i sin aversjon mot det intellektuelt middelmådige, avviste avhandlings­utkastet i en fax til den ivrige studenten. «Du kan simpelthen ikke konkurrere med litteratur­kritikere og -teoretikere», sto det. Veilederen ble i stedet Karola Brede, en freudiansk sosialpsykolog ved Sigmund Freud-instituttet. Avhandlingen Karp til slutt leverte, Aggression in der Lebenswelt (2002), handlet om skjult aggresjon: hvordan tilsynelatende nøytralt språk og andre kultur­signaler kan være en form for kamuflert vold.

Habermas trodde svaret lå i samtalen. Karp har konkludert med at samtalen tar for lang tid.

Han hadde ingen bakgrunn i teknologi eller næringslivet. Han hadde bodd i Frankfurt siden midten av 1990-tallet og vurderte å bli værende i Europa. Så smalt det i New York City i 2001.

11. september kollapset Karps løse planer om å forbli i europeisk akademia. Han dro tilbake til USA, og gjennom sitt gamle vennskap med Thiel ble han dratt inn i prosjektet som ble Palantir. Selskapet ble til i kjølvannet av terrorangrepet, og Karps medbrakte verdensanskuelse – den kritiske teoritradisjonen, motstanden mot autoritære maktformer, den intellektuelle arven fra Frankfurterskolen – ble en del av fortellingen selskapet fortalte om seg selv.

Karp som formidler

Michael Steinberger dokumenterer hva som gjorde Karp til Thiels foretrukne valg som sjef: Det handlet om troverdighet. Å ha en selverklært sosialist som leder for et selskap i skjæringspunktet mellom teknologi og nasjonal sikkerhet virket avvæpnende for dem som ellers ville betraktet Palantir med skepsis. Karp var politisk forsikring.

Men det finnes alternative tolkninger. James Vincent i New Statesman, mener at Karp ble hentet inn for sin evne til å selge selskapets visjon om en stadig mer ustabil verden der data var nøkkelen til å håndtere risiko. Thiel trengte en oversetter. En som kunne bevege seg mellom etterretningstjenester, militære kontorer og risikokapitalister og gjøre det hele kompatibelt.

Historien Karp fortalte, var overbevisende. Ifølge Alex Bores var innsalget under ansettelses­intervjuet denne: Det Karp fryktet mest, var fascismen. Fascisme oppstår når en regjering svikter sine borgere. Han hadde bestemt seg for å gjøre sviket mindre sannsynlig. Etter 11. september var spørsmålet om man kunne bygge systemer som lot regjeringen beskytte folk, med innebygde garantier for personvern og rettigheter. «Grunnideen,» sa Bores, «var at vi var der, på mange måter, for å hindre fascismen.»

Trump og Palantir

Trump ble valgt i 2016. Peter Thiel støttet ham aktivt, den gangen som en av ytterst få i Silicon Valley.

I den ideologiske kampen som kjennetegnet Trumps første presidentperiode ble det tydelig at Palantirs syn på personvern ikke var underlagte faste prinsipper. Mens Karp fortsatte å gi penger til kandidater fra Det demokratiske parti, ble selskapet hans den operative ryggraden i en ICE-infrastruktur som ikke tok hensyn til hvilke politiske mål den tjente. Filosofen i Silicon Valley hadde bygget en maskin med brutal kraft som kunne brukes i alle slags øyemed – også til mindre edle formål.

Bores forlot Palantir i 2019, da selskapet nektet å skrive inn kontrakts­klausuler som forbød ICE å bruke programvaren til utvisninger. Det hadde eksistert personverns­barrierer som sørget for at brukere bare fikk tilgang til informasjon de var autorisert til å se. Disse sikrings­mekanismene ble over tid svekket. Selskapet som ble grunnlagt for å hindre fascismen, bestemte seg for å lukke øynene fullstendig for hva kundene brukte verktøyet til.

Militarisering av språket

Nylig la Palantir ut et 22-punkts manifest på X, basert på Karps bok The Technological Republic. Innlegget har fått mange millioner visninger. Manifestet hevder at Silicon Valley har en moralsk forpliktelse til å delta i nasjonens forsvar, at hard makt i våre dager bygges på programvare, at Tysklands og Japans etterkrigs­demilitarisering må reverseres. Innholdet kan kritiseres og diskuteres. Det mest urovekkende er at et selskap som lever av å gjøre andres data forståelige, har begynt å forsøke å forklare verden.

Karp beskriver ikke lenger det Palantir gjør. Han beskriver det han mener verden trenger. Selskapet markedsfører seg som en leverandør av «an AI-powered kill chain». Konsulentene kalles «forward-deployed software engineers». I interne e-poster brukes forkortelsen FYSA: «For Your Situational Awareness». Språket er militarisert ned i hverdagen.

Mannen som skrev en doktor­avhandling om hvordan språket kamuflerer aggresjon, har utviklet sin egen dialekt. «Decision dominance from space to mud» – et annet markedsførings­sitat for Palantir – fremstår som en teknisk spesifikasjon. Egentlig handler det om å drepe mennesker.

Fra teknologi til misjon

I 2022, året Russland invaderte Ukraina, sa Karp i et intervju: «Dårlige tider er utrolig gode for Palantir.» Et selskap som tjener på ustabilitet har en strukturell interesse i å beskrive verden som farlig. Manifestet må leses i lys av den setningen.

Også et annet spørsmål ligger under overflaten. Palantirs eksistens­berettigelse var alltid at data­integrasjon er vanskelig. Karp har selv i et aksjonær­brev argumentert for at mangelen på konkurrerende systemer viser hvor krevende det er å bygge en plattform som kan lage gode modeller av verden. Programvaren alene var aldri nok; det var menneskene som ble sendt ut til kundene, ingeniørene som gjorde de manuelle tilkoblingene, som utgjorde selskapets virkelige forsprang.

Selskapet som ble grunnlagt for å hindre fascismen, bestemte seg for lukke øynene fullstendig for hva kundene brukte verktøyet til.

Hva skjer med et selskap som selger vanskelighet, når vanskeligheten begynner å forsvinne? Når KI-agenter kan gjøre på få minutter det Palantir brukte to tiår og milliarder av dollar på å bygge en infrastruktur for? Palantir ser ut til å bevege seg mot mission og ideologi når deres teknologiske fortrinn utfordres av en teknologi de lenge avfeide som pynt.

Microsofts Fabric-plattform og åpen kildekode-verktøy som LangChain gjør allerede det Palantirs «forward-deployed engineers» gjorde manuelt. De kobler, renser og strukturerer datasett fra ulike kilder. Arbeidet er ikke lenger like vanskelig, og det er heller ikke like dyrt.

Krigens verktøy

Nylig var Karp i Kyiv. Det var ikke første gang. Han var en av de første vestlige tek-lederne som besøkte Ukraina etter fullskala-invasjonen, allerede i juni 2022. Nå kunngjorde Ukrainas forsvarsminister Mykhailo Fedorov at Palantirs teknologi er integrert i planleggingen av ukrainske angrep dypt inne i Russland. Gjennom et felles prosjekt kalt «Brave1 Dataroom» trener over hundre selskaper KI-modeller på reelle slagmarksdata fra krigen. Palantirs programvare MetaConstellation har i snart fire år smeltet sammen satellittbilder, dronedata og sensorinformasjon til ett samlet målbilde. En toppleder i Palantir sa det høyt i Davos i januar: Ukraina har tilgang til slagmarksdata som «intet annet land har, dessverre».

«Dessverre» er et underlig ordvalg. Men tanken følger opp Karps setning fra 2022 i praksis: dårlige tider er gode for Palantir. Krigen i Ukraina er selskapets utstillingsvindu. I første kvartal 2026 rapporterte Palantir en omsetning på 1,63 milliarder dollar, en økning på 85 prosent fra året før. Selskapet er nå verdsatt til over 330 milliarder dollar, og skriver seg inn i rekken av tek-selskaper med svimlende vekstkurver.

Sammenligningen med Starlink er uunngåelig. Da Elon Musk ga Ukraina tilgang til Starlinks satellittkommunikasjon etter invasjonen i 2022, ble han raskt viklet inn i spørsmål han ikke hadde forutsett. Kunne tjenesten brukes til offensive operasjoner? Var han forpliktet til å la den brukes mot Krym? Hadde en privatperson rett til å fatte avgjørelser med strategisk betydning midt i en krig mellom stater?

Et selskap som tjener på ustabilitet har en strukturell interesse i å beskrive verden som farlig.

Musk nektet å aktivere Starlink rundt Sevastopol da Ukraina ville angripe den russiske Svartehavsflåten. Han sa han fryktet en kjernefysisk russisk respons. Ukrainas militære kommunikasjon var blitt avhengig av Starlink. Da Musk truet med å begrense Starlink for hele krigsområdet, sto Pentagon overfor det absurde scenariet at en privatperson kunne lamme en alliert hærs operasjoner. De måtte trygle ham om ikke å slå av tjenesten.

Ronan Farrow bemerket i The New Yorker at det fantes lite erfaring med at en sivil person ble «dommer i en krig mellom nasjoner, mens myndighetene ikke har noen kontroll over hans beslutninger». En Pentagon-kilde ordla seg enda enklere: «Elon Musk er ikke valgt. Ingen bestemte at han skulle ha denne makten. Han har den fordi han bygde teknologien og selskapet.»

Kontrastene mellom Starlink og Palantir er talende. Musk nølte, vinglet, la ut en pro-russisk fredsplan på sin X-plattform, snakket med den russiske ambassadøren til USA, og forhandlet med Pentagon slik at de til slutt overtok finansieringen av Starlink i Ukraina. Spørsmålet blir hvor stor avstanden i dag er mellom Pentagon og Palantir. Det Starlink-episoden avslørte, var jo at vestlige demokratier i praksis har outsourcet deler av sin militære infrastruktur til private selskaper med enorm makt.

En ny maktgeografi

To europeiske reaksjoner illustrerer spenningen. I desember 2025 avsluttet det sveitsiske forsvaret sin Palantir-kontrakt etter en omfattende sikkerhetsrevisjon. Sveitsiske eksperter konkluderte med at risikoen for datalekkasje til amerikanske etterretnings­tjenester ikke kunne reduseres tilstrekkelig med tekniske løsninger, uavhengig av kontrakts­formuleringer og lokale server­løsninger. Palantir hadde brukt syv år på å bearbeide sveitsiske myndigheter og blitt avvist minst ni ganger av ulike organer. Da Republik, et uavhengig sveitsisk tidsskrift, publiserte avsløringen, svarte Palantir med å saksøke dem.

I Ukraina har utviklingen gått i motsatt retning. Fedorov, som ble forsvarsminister i januar med et mandat om datadrevet omstilling av militæret, beskriver Palantirs kapasiteter som «trusted by NATO». Krig tvinger frem pragmatisme: Når et land kjemper for sin eksistens, er datasuverenitet en luksus. Men pragmatismen etablerer også presedens. Palantirs programvare er nå innvevd i operative beslutninger om liv og død i Ukraina. Vi vet ikke hva dette betyr for selskaper som Palantir når krigen en gang tar slutt, og om det finnes en mekanisme for å trekke tilbake et verktøy som har blitt en del av den militære ryggraden.

Vestlige demokratier i praksis har outsourcet deler av sin militære infrastruktur til private selskaper med enorm makt.

Vi har trådt inn i en tidsalder der selskaper inntar roller som tradisjonelt har tilhørt stater. Under Trumps innsettelse i januar satt lederne for de store teknologiselskapene i andre rad, rett bak familien. Den blivende forsvarsminister – eller krigsminister, som han selv kaller seg – Pete Hegseth satt flere rader bak. Til tross for sine tidligere politiske overbevisninger hadde Karp levert en sjekk på én million dollar til Trump-Vance Inaugural Committee.

Når samtalen tar slutt

Karp skrev doktorgraden sin i Frankfurt. Karps og Palantirs intellektuelle grunnlag er europeisk: skepsis til fremskritt, bevissthet om at institusjoner kan svikte, en dyp uro for hva som kan skje hvis informasjon havner i feil hender. Ifølge Steinberger snakker Karp tysk halve dagen uansett hvor i verden han befinner seg, omgitt av østerrikske assistenter. Han lar norske eks-spesialsoldater passe på seg når han går på ski, og han eier flere eiendommer i Norge. Selskapet bærer navnet fra J.R.R. Tolkiens syntetiserende Midgard-mytologi: en «synestein» som gir innblikk i det fjerne, men som til slutt viser brukeren det den mørke herren vil at han skal se.

Amerikanske teknologiselskaper lover vanligvis en bedre fremtid. Palantir lover å forhindre at samtiden rakner. Det kan ses som en arv fra den kritiske teorien, fra den tradisjonen Habermas videreførte og som Karp forlot, men aldri la helt bak seg. Forskjellen er at Habermas trodde svaret lå i samtalen. Karp har konkludert med at samtalen tar for lang tid. Og det som skjer når man fjerner samtalen, er noe Europa har opplevd før, noe som Habermas bygget sitt virke for å hindre at skulle skje igjen.