Forsvar for det kopende individ Maja Lunde vil knuse skjermflater og myter

Etter å ha lest forfatter Maja Lundes forsvar for en barndom med mer planløs tid, mindre skjerm og større plass til tomme tidsrom, har tankene mine vandret til Johan Borgens essay «Det tapte land», publisert i Dagbladet i 1957 (gjenopptrykt i Ord gjennom år, 1966). Der skriver han om det han kaller «den kontemplative pause»: stundene i barn­dommen hvor sinnet er både lykkelig og tidløst.

Hva er nå dette? Maja Lunde kaller det «kustirr». Kall det også gjerne dødtid, koping eller å koble ut. Stundene er utpreget banale. Og de kan ikke huskes, mener Borgen – ifølge ham er å huske dessuten et forvirrende ord. Motstykket er å erindre, «å vite med sitt erindrende indre at dette har vært», «å gjenleve, i den oppgitte rytme, det egentlige som traff en i tidenes morgen, kanskje det som ga en det avgjørende puff; avgjørende for retning, for holdning, for vågemot eller engstelse».

Det kan låte som en i overkant forskjønnende tolkning av å stirre tomt ut i lufta. Men alle kan kjenne seg igjen i at disse tomrommene er avgjørende for at hjernen skal kunne bearbeide inntrykk, danne ideer og befeste minner. Det kritiske spørsmålet er om det i dag, 67 år etter Borgens essay, finnes tid til de kontemplative pausene – de vi ikke skal huske, men som like fullt, på sitt beskjedne vis, skal forme oss.

Stor, stygg ulv

I Borgens tekst blir disse kopende stundene truet av den autoritære læreren, som drar et dagdrømmende barn ut av sin kontemplative pause og kommanderer det tilbake til virkeligheten. I dag er det skjermen som er den store stygge ulven. Den invaderer både gjøremålene og pausene. Den river oss vekk fra det grublende og lar oss sjelden finne ro i øyeblikket.

Maja Lundes Skjerm barna kommer ut et drøyt år etter at Lunde først kastet seg inn i skjerm­debatten og markerte seg som en spiss­formulert motstander av blåøyd digitalisering av skole­under­visningen (VG, 26.01.2023). Årets bok er et forsvar for å la barn være barn, uten distraksjoner fra skjerm, både hjemme og på skolen.

Den store stygge ulven er kledd i fåreklær. Lunde kommer med ramsalt kritikk av implemen­teringen av digitale hjelpe­midler i skolen. Norge troner på verdenstoppen i bruk av skjermbrett i klasserommet: Bjørnetjenesten må takles på hjemmebane. Lunde er forbanna, og legger ingenting imellom.

I hui og hast

Skjerm barna er ensidig og insisterende i sine stand­punkter. Alarmerende tanker dveles ikke lenge ved, og det hoppes raskt til den neste. Tempoet viser seg særlig i bokens andre del, hvor leseren får tingenes grufulle tilstand serielt i fleisen. Lunde tar for seg hvordan barn­dommens frie lek, søvn, kreativitet og langsomme opparbeidelse av en felles dannelse, trues av skjerm­bruk. Det sammen­lignes stadig med hennes egne formative år på 1980-tallet – fri for skjerm og tilsynelatende også alt annet som kunne avlede oppmerksom­heten.

Det er både personlig og nært, men jeg stiller meg tvilende til grepet Lunde gjør ved å skrive så tett på sitt eget liv. Her er fortiden svøpt i nostalgi, og motstykket apokalyptisk. Det er ikke rom for uenighet eller diskusjon i Lundes anti-skjerm-manifest.

Tankevekkende forskning innen nevropsykologi, sosiologi og psykologi pakkes inn i klamme følelser. Det er synd, for den samlede presentasjonen av skjermens konsekvenser er ytterst velkommen, når vi nå har å gjøre med en lengre drøfting, ikke bare spredte leserbrev i mediene. Dessverre fremstår bokens andre del som for mye av en rekke slike leserbrev. Den er preget av hyppige linjeskift og store sprang, med patostunge pust i bakken etter avsnitt som legger frem forskningsresultater, som i kapitlet hvor hun behandler det potensielt skadelige innholdet barn eksponeres for på nettet: «Det skumleste de fleste barn og unge utsettes for her i landet, er internett.»

Sparker godt

Flere norske forfattere har satt vår digitale tidsalder under lupen. Lena Lindgrens Ekko – et essay om algoritmer og begjær (2021) ga oss innblikk i hvordan vår tid er preget av imitasjon, ekkokamre og endret oppmerk­somhets­økonomi. Der Lindgren stilte en samtids­diagnose, utdyper Lunde sykdoms­bildet, ikke minst hvordan Silicon Valleys kommersielle strategier har store konsekvenser for oss her på berget.

Debatten om skjerm er en underlig debatt, fordi den legger til grunn et altopp­slukende premiss. «Det digitale er kommet for å bli» er en gjenganger. Lunde vil skravla til livs. Aller mest kritisk er hun til dem som mener det er en naturlov at skjermen skal ha den plassen den allerede lenge har hatt. Her får politikerne seg en smekk på lanken. Rapporter og forsknings­funn viste allerede i 2015 at storstilt digitalisering i skolen korrelerer med mindre læring. I Danmark sank PISA-resultatene etter iPad-undervisning, mens matte­kunnskapene til svenske elever ble dårligere. Bevisene på at digitaliseringen bidro positivt, baserte seg stort sett på selv­rapportering. Norge har blitt «det digitale barndoms­laboratoriet», messer forfatteren av Skjerm barna.

Den manglende handlings­evnen til kommune­direktører, politikere og rektorer fremstilles som større trusler enn Mark Zuckerberg. Poenget er tanke­vekkende.

Et forsvar for boka

Et av Lundes utgangs­punkt er at hun står som forfatter av en rekke skjønn­litterære verk. Når hun bruker sin egen barndom som parameter, er poenget først og fremst at tiden hun hadde til rådighet er mangel­vare for dagens unge. Hadde Lunde blitt forfatter om hun hadde vært ung i dag? spør hun flere ganger.

Som barn fikk hun tid til lystlesing som ga henne glede, og som inspirerte henne til en dag å bli forfatter selv. Som fysisk objekt representerer boka noe mer solid og helhetlig enn skjermens flyktighet. Som hun skriver, kan lesing styrke vår empati.

Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum gir et lignende forsvar for boken som demokrati­fremmende. I tekstene samlet under tittelen Litteraturens etikk (utvalg ved Irene Engelstad, oversatt av Agnete Øye, 2016) argumenterer Nussbaum for at litteraturen og kunsten bidrar til forestillings­evnen vi trenger for å delta i samfunnet. «Et barn som fratas fortellinger, fratas også visse måter å betrakte andre mennesker på», skriver hun. Litterære fortellinger er et egnet middel til å knuse myter og kon­frontere vrang­forestillinger.

Algoritmene introduserer deg ikke for nye helhetlige perspektiver slik en roman kan. Lundes hjerte­sukk er da også at boka ofte vil tape i en vilkårlig 12-årig hjernes belønnings­system, fordi den er seigere og krever mer tid og oppmerksomhet enn skjermen.

Den norske lære­planen opererer med fem grunn­leggende ferdigheter, deriblant digitale ferdig­heter og lesing. Likevel: Siden tek-entusiastene i kommunal sektor rullet skjerm­brett inn skolen, har barns lese­ferdigheter sunket, viste fjorårets PIRLS-undersøkelse. Det mest nedslående er at norske 10-åringer rapporterer om lavest leseglede av samtlige land i undersøkelsen.

Det helhetlige inntrykket av Norge som stolt fanebærer innen den pågående digitaliseringen gir en vond bismak når lesegleden svinner hen. Sett i en større sammenheng har menings­bryting og diskusjon på bokas premisser sjelden vært viktigere enn nå.

Den abstrakte tiden

Selv de skjermkritiske kan rynke på nesen av Lundes kategoriske konklusjoner. Likevel bifaller jeg hjertesukket hennes.

Jeg vender ofte tilbake til Borgens essay om barndommen. Det er et lavmælt forsvar for den mindre mål­rettede og ubevisste tilstede­værelse; et varmt portrett av det tenkende barn og hvilke reiser man begir seg ut på i sitt eget sinn. Essayet minner meg på at lange tanker bør tenkes – de fôrer oss bedre enn formålsløs scrolling. De kontemplative pausene er en forutsetning for at hjernen kan bearbeide inntrykk, for så å danne nye tanker og ideer.

Hvorfor skrev Borgen dette forsvaret? Det ømme blikket for barn­dommen er nostalgisk. Voksne er i større grad enn barn bevisste problemet med å ikke ha nok tid. Det er ikke underlig at Lunde, i likhet med en 55 år gammel forfatter på 50-tallet, kaster blikket bakover til den perioden av livet hvor det var en overflod av tid.

Den planløse tanken er like diffus som den er avgjørende for et menneske. Så hvordan skrive et forsvar for den, uten å havne i nostalgien?

Selv er jeg ung nok til at skjermen er sementert i mange av vanene mine, men for gammel til at oppveksten min ble formet av den.

Vi lærte klokka analogt, ble gode på å lese og mestret løkke­skrift. Dagens unge er dårligere til alt dette. En fellesnevner deler vi like fullt med dem, vi som fikk en smak, eller en munnfull, av skjerm i skolen. Vi gikk ut av skolen tilsynelatende uten noen beredskap for hvordan vi skulle forholde oss til skjerm­avhengighet utenfor skolen.

Handlekraftig

Nylig vendte barn og unge tilbake til skole­benkene, men nå uten mobil­telefonen. Fra februar 2024 anbefaler regjeringen mobilfrie skoler, mens Oslo kommune forbød mobiler i grunnskolen fra 1. august. Har makthaverne erkjent at nettbrett ikke var så lærings­fremmende som teknologi­optimistene i offentlig sektor hevdet? Regjeringen ønsker at skjermer skal oppta mindre plass, og de har øremerket midler til fysiske lærebøker. Mye tyder på at oppropene for mindre skjermbruk har fått vann på mølla. En langt større oppgave er å forme politikk som kan ivareta noe så abstrakt som tiden – den som ikke er øremerket livets mange gjøremål.

Lunde er skarp når hun illustrerer hvordan det norske lov­verket kan benyttes for å regulere barns skjermbruk. Ulike varianter av slike reguleringer er innført i både Frankrike og England. Boka samler en rekke konkrete forslag til regulering av tjenester, foreldre­veiledning og skole­politikk. I et kapittel om digital kompetanse tar hun til orde for undervisning om tek-selskapenes forretnings­modeller, algoritmer, person­vern og sunne forbruks­vaner. Der det var kort mellom hjertesukk i bokens første del, blir Lunde både optimistisk og handle­kraftig mot slutten.

Oppslagsverk over frustrasjon

Det et hårete mål å skrive et forsvar for det kopende individ og det abstrakte begrepet tid – og samtid å gå i polemikk med tjenester som er blitt en forlengelse av våre armer. Den skjønn­litterære forfatteren Lunde har bred appell hos barn, ungdom og voksne. Når hun reiser rundt til folke­bibliotekene for å advare mot digital dommedag, vil det være mange foreldre med furer i pannen i salen. Grasrot­bevegelsen har potensial til å vokse seg stor.

Om boka ikke når frem til parti­lederne den er tilegnet, kan frustrerte foreldre få en klapp på skuldra, kanskje oppleve at de har forskningen i ryggen, og i større eller mindre sammen­stimlinger kreve regulering, kanskje til og med reversering.