1

Noen fotografier er i svarthvitt, enkelte minner likeså. Bildet på skjermen, på papiret, i hodet er lettfattelig, det man ser er ensbetydende med det som var. Men det finnes også andre bilder som – i likhet med enkelte tekster, eller samlinger med tekster – forvandler seg etter hvert som øynene flytter på seg, fra hjørne til hjørne, fra motiv til motiv, eller fra linje til linje. Jo mer jeg gransker dem, desto mindre forstår jeg dem. Eller: Jeg forstår både mindre og mer, mindre av hvorfor de er som de er, mer av livet de sprang ut av eller beskriver.

Jeg finner fram et bilde av Ingvar Ambjørnsen, henter det ut av et digitalt arkiv som rommer tusenvis av fotografier. Dette gjør jeg 19. juli 2025, dagen Ambjørnsen går ut av verden, mens bildet, ifølge filens metadata, er tatt 1. oktober 2019 klokka 21.08.

Akkurat denne kvelden, da bildet ble tatt, var noen Cappelen Damm-forfattere og Cappelen Damm-forleggere samlet til middag i Frankfurt. Jeg husker stedet som brunt på vei mot noe enda mørkere. Pilsen var god, vinen grei, kvaliteten på maten lå et sted mellom spiselig og dårlig. Samtalene var heldigvis upåklagelige. Så var det en av forfatterne, Vigdis Hjorth, som måtte forlate laget tidlig, hun skulle opp tidlig neste morgen for å delta på et arrangement. Da gjorde hun det hun av og til gjør ved slike anledninger, hun takket for maten ved å synge en sang. Det vi ser på bildet er Ambjørnsens reaksjon på sangen.

Fotoet viser ikke bare mannen som ser, men hvordan han ser, eller hvordan han ser ut til å se. Og jeg tror ikke jeg tar feil når jeg skriver at blikket på bildet er varmt, og jeg tror heller ikke at jeg tar feil hvis jeg skriver at det er lurt, kanskje til og med lunt.

I ettertid er det likevel en annen fotografisk detalj jeg har festet meg ved, særlig etter at forfatteren døde og jeg har gjenlest novellene hans. Da sikter jeg ikke til hodet vi så vidt skimter til venstre, hodet til Roy Jacobsen, som døde kort tid etter Ambjørnsen. Ei heller hendene på den uklare figuren bak i kneipen, med hodet bøyd og hendene foldet, som om han akkurat er i gang med å be, eller sirkelformen i øverste venstre hjørne som likner en abstrahert sol eller en blomst. Blikket faller på skuldrene; jeg blir sittende og studere posituren.

Jeg vil ikke si at Ambjørnsen har høye skuldre på bildet, det lyder feil, men de er likevel bøyd innover, de hviler ikke. Og jeg klarer ikke å unngå fornemmelsen av at forfatteren straks kommer til å legge hendene på bordet, skyve fra og reise seg. At han skal forlate forsamlingen, kanskje allerede før sangen er slutt. Ikke fordi han misliker situasjonen i seg selv, er misfornøyd med selskapet eller med maten, selv om han burde ha vært misfornøyd med maten, men fordi det er en uro i ham, en uro som han er nødt til å forholde seg til, ta konsekvensen av, selv om sangen og selskapet er aldri så hyggelig.

2

Et av kjennetegnene ved Ingvar Ambjørnsens noveller er mennesket som vil vekk og videre til noe annet, et annet sted, en annen sinnstilstand, en annen form for liv. Ja, faktisk er motivet så gjennomgående at det dukker opp i de fleste av tekstene, i alle fall om vi holder oss til de samlingene som ikke har undertittelen «fortellinger». Protagonisten sjekker inn på «Stortingssuiten» på Hotel Nobel. Eller han flytter til et falleferdig hus i skogen. Eller han setter seg på et tog i retning St. Peter Ording.

Hva han skal, for det er ofte en han, er ikke alltid like klart; om han får det slik han ville eller håpet, det vet vi som regel heller ikke. Men det er blant annet disse forflytningene som gjør at Ambjørnsens noveller lyser i forfatterskapet, slik bare mørke ting kan lyse, som en kontrast til noe og som en avglans, noe man får øye på fordi lyset annetstedsfra kastes tilbake mot oss, mot dem som ser. Av og til tenker jeg at novellene hans er som fotografier.

I likhet med fotografier, i alle fall enkelte fotografier, skildrer novellene både bevegelse og stillstand. Det skjer nokså lite i dem, og samtidig mye. Men dette mye er fokusert, for å bruke et fotografisk begrep, det er fortettet; selv om protagonistene ofte reiser i tekstene, er det ikke plass til så mange sidespor eller krumspring. Og det er heller ikke plass til store intriger, enkelte av novellene har knapt noen intrige i det hele tatt. Det er en dyp stillhet i dem, jeg oppfatter det som en susende stillhet, en stillhet som minner om hvit støy.

Stien gjennom skogen må vi gå selv, om det i det hele tatt finnes en sti.

Novellenes kvalitet blir enda lettere å få øye på når man sammenlikner dem med romanene. Romanene viser ofte en annen form for bevegelse, og bevegelsens mål er mer åpenbart. Pelle og Proffen har saker som må oppklares. Den siste revejakta (1983) er også det, en jakt; i likhet med flere av forfatterens tidlige bøker er den samfunnskritisk, den reiser problemstillinger, går i klinsj med dem. Og selv om Elling er alene i store deler av første bok, Utsikt til paradiset (1993), flytter han senere på seg, han treffer Kjell-Bjarne, han reiser til og med.  

I novellene er det annerledes. Den røde tråden er ikke alltid like lett å se, den blir tidvis borte for oss, det er som om mørket visker den bort. Dermed må vi famle oss fram, slik hovedpersonene famler seg fram. For livet vil oss ikke alltid vel, og det viser heller ikke vei, og da må det kanskje skje et brudd. Vi må søke ly i en forlatt hytte eller et tomt hus, slik så mange ambjørnsenske figurer gjør, vi må gå oss vill i skogen, fra natt til mørk morgen, for å se hva som finnes på den andre siden, om det da finnes noe på den andre siden.

Forresten vet jeg ikke hvorfor jeg skriver vi her, at livet gjør noe med oss. Jeg kunne like gjerne skrive jeg og meg. For når jeg leser enkelte av Ambjørnsens noveller, ser jeg også meg selv. Jeg kjenner meg igjen i hovedpersonenes grunnsyn. Og i det komiske blikket, glimtet i øyet som jeg skimter i teksten, lyset som viser seg midt i den nattsvarte pupillen. Ambjørnsens noveller er ikke bare noe jeg liker, de er noe mer. Jeg hadde sikkert klart å leve uten dem, men når jeg først har dem her, er det som om jeg trenger dem.

3 

Bruddene i novellene, med en tidligere elsker, med et liv man angrer på å ha levd, kan være smertefulle, de kan være en lettelse, de kan oppleves som en pause mellom slagene. Men de er alltid preget av rastløshet. Som i novellen «Musene» (1997), der skadedyrene ikke bare spiser seg inn i melposer og brødbokser, men også inn i fortellerens sinn. Derfor må han ut i gatene, han vandrer omkring i nabolaget, han følger føttenes innfall mer enn han driver dem fram selv, forsøker så godt han kan å finne en ro som hele tiden glipper unna.

Flere partier i «Musene» leder tankene til andre slapstickscener i norsk litteratur, fra paraplysekvensen i Genanse og verdighet (1994) av Dag Solstad til enkelte romaner av Vigdis Hjorth. Humoren i novellen er ikke entydig, den er ikke svart, ei heller er den lys, den er nyansert og kontrastfylt. Hvis den er grovkornet, er den grovkornet som et gammelt svarthvittfotografi. «Musene» får meg til å tenke på bildene til Diane Arbus eller de lakoniske filmene til Aki Kaurismäki.

Idet han åpner de gamle dørene som knirker og har slått seg, møter han seg selv i døra.

Novellen er morsom, den er vond, nettopp fordi løsningen på museproblemet uteblir, til fortellerens store fortvilelse. Interaksjonen med skadedyrene framstår mer og mer som et eksistensielt sisyfosarbeid. Etter mange iherdige og, det må sies, lattervekkende forsøk på å kvitte seg med dem, ved hjelp av feller, gift og stump vold, samtidig som mengden mus øker, sier fortelleren:  

Jeg ble gående helt alene, med fremmede tanker i hodet. Jeg ville gå inn på problemet, forsøke å finne en løsning, men hver gang jeg nærmet meg temaet skled det ut i ingenting.  

Roen han søker, som han lengter etter, kommer ikke gradvis, men plutselig. Som «et sting i hjertet», får vi vite, det er noe som «skjer av og til». Men dette er en ro som ikke nødvendigvis fører til en vedvarende ro, men følges av en ny uro, eller kanskje rettere, en form for uhygge. Eller i det minste en spenning, fortellingen avsluttes i denne spenningen, med et sinn som er bestemt og likevel delt. Det er en spenning som ikke slipper taket, i en novelle som peker videre, som slutter uten egentlig å ta slutt, midt i en spasertur:  

Da jeg fortsatte, slapp uroen taket, jeg følte en stor lettelse. Det var så underlig. For samtidig visste jeg med meg selv, at jeg ikke kunne gå hjem.  

Vi forstår at denne lettelsen er av en viss karakter, at vi befinner oss ved pausen mellom slagene som jeg nevnte. Men det henger også et spørsmål i luften ved endt lesning: Hvor mye av en lettelse kan et sting være? Et sting er vel like mye en opplevelse av smerte, selv når det er forbundet med nytelse? Sting kan vi kjenne når hjertet er sykt og plutselig slår i utakt, eller når vi våkner midt på natten, stiv i musklene, febervarme, av drømmer vi ikke husker, eller i noen tilfeller: husker godt og helst vil glemme.

Dessuten er slutten på grublingen, i denne novellen, flyktig, et sting varer aldri lengre enn et øyeblikk, så tar lettelsen slutt, for fortelleren i «Musene», for oss. Før eller siden må de fleste av oss vende tilbake til virkeligheten, vi må hjem, til en hverdag, til en jobb, til det vi kaller normalen. Nok en gang skriver jeg vi, jeg kunne like gjerne skrive jeg.

4

I novellen «Sorte mor» (1994) er det ikke smågnagerne som plager hovedpersonen, like fullt er det noe som gnager. Normaltilstanden hans er det mange ville kalle unormal, om vi hadde betraktet den med legens eller psykologens blikk, jeg får assosiasjoner til det engelske ordet disease, direkte oversatt: u-ro. Tilstanden er likevel normal for hovedpersonen i betydningen: vanlig, det vil si: tilstanden vedvarer. Han har vært langt og lenge nede, han har forsøkt å ta sitt eget liv, nå har han flyttet til et hus i en skog ved en fjord.

Men selv om han har fjernet seg, flyttet vekk, i en rett linje fra ett hus til et annet, er det som om han har gått i ring. Idet han åpner de gamle dørene som knirker og har slått seg, møter han seg selv i døra. Og ved å møte seg selv i døra, møter han også angsten igjen, den lusker i bakgrunnen, mellom stokkene, i hjørnene, under de slitne vinduskarmene. Den dukker også opp i skogen når han er ute og går tur, der angsten aldri har hjemsøkt ham før. Og den er der når han legger seg og forsøker å sove:

Så krøp angsten på meg. Jeg hadde aldri før møtt den til skogs. Jeg fikk det for meg at noen sto i skogbrynet og iakttok meg. At noen sto der og ventet på at søvnen skulle nå meg, gjøre meg forsvarsløs. Og de oppklipte filmremsene drev forbi i hjernen min, uten stans.  

Hva hovedpersonen egentlig skal der ute, i huset i skogen, er ikke åpenbart, ikke til å begynne med, det får vi vite først senere. Men vi vet at han fortsatt tenker på døden, kanskje er det en stillere død han tenker på. «Jeg hadde en sterk følelse av å ha kommet hjem», forteller han: «Her inne ville døden komme på alveføtter.» Men gradvis blir målet, om vi kan kalle det et mål, tydeligere, etter hvert som hendene arbeider og fortelleren forteller.

Noen ganger åpner sinnslidelsen opp for helt andre erfaringer, sinnslidelsen framstår heller som en sinnsutvidelse.

Vi ser ham hogge, skjære, flikke, skulpturen blir til slik fortellingen blir til, ikke lag for lag, men hakk for hakk og skår for skår. Det han holder på å lage, får vi vite, er en svartoljet figur av tre som, i likhet med novellen vi leser, får navnet Sorte mor. Skulpturen er betegnende nok fortsatt rotfestet, den er knyttet til jorda, er like mørk som mulden den har sprunget ut av. Og den skal ikke beskyttes, tvert imot skal den bli utsatt for værets lynne og luner. Selv om figuren er menneskeskapt, skal den forbli i naturen:    

Hun ville sitte her i vind og i stille. Hvile på de røttene som til syvende og sist hadde skapt henne. Og ganske langsomt, som alle andre av skogens kjemper, ville hun bli til jord hun også. Hun kunne bli min gravstein. Eller mitt vitne.  

Men så skjer det en vending, han kan ikke forbli alene med skulpturen, noen oppsøker ham. Kvinnen som han henter varer hos, kommer innom og ber om hjelp. Hennes mor, kanskje er det sorte mors speilbilde, kanskje er det hennes motsetning, ligger for døden. Og når fortelleren senere betrakter det som skjer, døden som kommer, ser han ikke noe skrekkelig, men snarere noe harmonisk og fredelig. Han ser noe annet enn dødsdriften som drev ham ut i skogen: 

For et menneske som henne kom neppe døden som noen overraskelse, men snarere som en bekreftelse på livet. 

Når han også sier at hun «[neppe hadde] hatt tid til å tenke på barberblader», er det likevel med et hjertesukk, mener jeg å kunne merke. Det oppstår en avgrunn mellom de to, mellom den avdødes relativt enkle liv og fortellerens feberaktige grubletilværelse. Han har fått nok en påminnelse på at han er annerledes, at han alltid kommer til å være det; han kommer til å forbli hjemløs på et vis, samme hvor mange hus han måtte flytte til, stille stunder i skogen han måtte oppleve og sorte mor-skulpturer han måtte lage. 

Sånn sett kan vi si at novellen «Sorte mor», i likhet med skulpturen, i likhet med hovedpersonen, forblir i mørket, idet leseren når slutten på fortellingen. Og det til tross for henvendelsen fra den avdødes datter, ønsket hennes om at han skal bli, løftet om at hun skal være god mot ham. Det er en invitasjon som vi aldri får vite om han takker ja til. Men hun har i det minste spurt, må vi kunne si, hun har kommet med en gest, hun ønsker kontakt. Igjen skriver jeg vi, jeg burde skrive jeg.

5

Ethvert svarthvittfoto består av mørke punkter, men også av lyse, det er slik motivet blir tydelig for oss, slik det blir synlig. Så også med Ambjørnsens noveller. Svaret i tekstene finnes ikke i betydningen budskap, men i prosessen med å møte figurene vi leser om, gjennom fortolking, ved å se dem fra novellenes mange synsvinkler. Det kan være derfor forfatteren – eller rettere, forfatterens fortellere – vegrer seg for å definere det svarte hullet som mange av fortellingene kretser omkring. Vi vet at de har det tungt, men plagene lar seg ikke redusere til enkle tall og enheter, de er ikke avgrensede eller ferdigoppmålte. 

Alle som har lest mer enn et par bøker av Ambjørnsen vil legge merke til én ting. Hoved- og bifigurene kan være aldri så rare, outrerte eller syke. Men de har sjelden eller aldri diagnoser. Og det kan virke som om skepsisen til å bruke psykologiske begreper tiltar mer og mer med årene, etter hvert som forfatterskapet utvikler seg. Det mest påfallende eksempelet er Elling. Den folkekjære kranglefanten har mange trekk som ville kunne plassere ham på spekteret, som det heter i dag. Han havner på institusjon, han møter naturligvis leger, psykiatere og psykologer. Opptil flere av disse må ha vurdert ordet «autist». 

Men i romanene er det som om Elling mangler epikrise. Det er flere grunner til det, tror jeg. Den viktigste i denne sammenhengen er forfatterens ønske om å vise at ethvert individ er noe eget og unikt, at individet er nettopp individuelt. Etter at Ambjørnsen døde, var det mange som beskrev ham som outsidernes forfatter, dikteren for alle som faller utenfor. Det er ikke nødvendigvis feil. Men han er like mye en forfatter for det – ikke dem, men det – begrepsapparatet ikke fanger. Eller som begrepene reduserer. Med andre ord for alt som ikke passer inn, det være seg enkeltmennesker eller erfaringer.

Jeg var alene, på vei fra togstasjonen til hotellet, og kjente at hjertet banket fortere enn det pleide.

Ambjørnsens tekster bærer preg av at han ville se forbi eller bak overflaten. Å gjøre det var ikke bare et estetisk valg, det var et etisk imperativ. Samtidig er de – som all god litteratur – bevisst hva tiden gjør, hvordan den endrer historiene som bor i oss, fortellingene som former våre liv eller som vi bruker som rettesnorer, med andre ord hvordan tiden forvandler oss.

I Ekko av en venn (2019) er Elling fortsatt den vi ble kjent med i de tidligere bøkene, og likevel en annen: Vi ser en stillere og ensommere figur, mindre krakilsk og mer melankolsk. Kjell-Bjarne finnes kun som et minne, i likhet med mange andre Elling kjente. Akkurat her minner den kjære romanfiguren mer om novellefigurene, tankene går i ring, de samme motivene dukker opp gjentatte ganger, i hodet hans, i hodene våre mens vi leser. Det er neppe en tilfeldighet at Elling har flyttet til randen av byen, at han befinner seg i nærheten av skogen. Likevel er tonen en annen enn i novellene, endringene for Elling er etter forholdene oppløftende.

«Alt i alt synes jeg at jeg har det riktig så greit,» forteller han på slutten. «Det er bare å bla om på utenriks, så skjønner man det.» Samtidig vet vi at det finnes helt andre skjebner i Ellings nokså bekymringsløse omgivelser. Han representerer ikke det endelige budskapet fra Ambjørnsen. Han er bare én side av saken (eller psyken), novellene viser en annen.

6

Verden er ikke alltid slik man tror, den indre verden er heller ikke det. I Ambjørnsens noveller finnes ord som mørke og angst, de forekommer flittig, men han unngår begreper som «depresjon», «bipolar», «psykose» eller «ideasjon». Fordi disse erfaringene, for Ambjørnsen, er enormt paradoksale, for hovedpersonene og for oss, jeg kunne like gjerne skrive meg. Jeg vet selv at det man kaller sinnslidelser – for å sette en merkelapp på det – er like idiosynkratiske som menneskene som opplever dem.  

Det var den gangen i Toulouse for lenge siden, da jeg så på hendene mine og forsøkte å få kontroll på dem, de ville ikke slutte å skjelve. Min kone og jeg måtte avbryte et studieopphold. I etterkant av den opplevelsen skrev jeg min første bok. Så var det den gangen i Göteborg. Jeg var alene, på vei fra togstasjonen til hotellet, og kjente at hjertet banket fortere enn det pleide. Jeg begynte å kaldsvette, ikke visste jeg hvorfor, det var som om frykten var uten årsak, heldigvis løste den seg opp i løpet av natten.  

Og så var det den høsten jeg i perioder var ute av stand til å jobbe. Til venner har jeg beskrevet det som å ha et stort timeglass i magen. Det kilte mens sanden rant nedover, jeg kunne av og til føle meg manisk, i løpet av noen timer skrev jeg et essay på 18.000 tegn som kort tid etter ble publisert i et tidsskrift. Men så rant sanden ut, ofte rant sanden ut, inne i meg var det stille. Timeglasset var der, men det klang hult, og jeg klarte ikke å snu det, det var for tungt, kreftene manglet.

De tar spaden til hjelp, og gjennomfører en av de norskeste manøvrene som finnes, de graver seg ned i tide.

Når Ambjørnsen skildrer slike episoder, og det gjør han ofte, er det han kaller mørket ofte forbundet med hender. Protagonisten ser sine egne hender på avstand, det er som om de ikke tilhører ham. Hendene arbeider, men ser ut til å gjøre det for egen maskin. Og det er neppe uvanlig, å betrakte hendene slik. Jeg vil heller si at det er noe mange opplever, det er en alminnelig erfaring. Som leser kan jeg likevel bli engstelig for hva disse hendene, hendene som virker som om de har en egen vilje, kan finne på å gjøre:

Jeg betrakter hånden. Det har alltid vært slik med meg. På et visst stadium betrakter jeg hånden min, og forstår min egen status som fange. Det absurde ved å være fanget i blodbankende materie. At det ikke er her jeg hører hjemme. Jeg ser hånden. Det fremmede skallet. 

I scener som denne er sinnslidelsen utelukkende en plage, noe hovedpersonen helst skulle vært foruten. Men det er ikke alltid slik hos Ambjørnsen. Noen ganger åpner sinnslidelsen opp for helt andre erfaringer, sinnslidelsen framstår heller som en sinnsutvidelse. I Ønsk meg heller god tur (2023), samtaleboken ført i pennen av Alf van der Hagen, forteller Ambjørnsen om en episode i naturen, en opplevelse av ikke bare å betrakte verden, men å være i ett med den, være knyttet til alt og alle.

Noe liknende skildrer han i «Sorte mor», passasjen avsluttes slik:   

Jeg vil ikke si at denne nye tilstanden rommet noen avklaring, eller et snev av forståelse for hva som skjedde i meg og rundt meg. Det jeg var inne i var en ikke-følelse, en opplevelse av total tid- og stedløshet.  

Opplevelsen varer ikke i all evighet, intet varer evig, i dette tilfellet blir den avbrutt av de voksne som kommer «med all sin uforstand», som han skriver; de tar dette «hellige» – han bruker faktisk det ordet – fra hovedpersonen. De bærer ham inn, vasker ham, forsøker å få ham til fornuft, som for jeg-et er det motsatte, fornuften oppleves ufornuftig. Og han misliker det sterkt, det som skjer, han skriver at han «aldri hatet de voksnes […] ørkesløse sludder så mye som [han] gjorde da».

Transen er uansett slutt, verden er avsjelet, den framstår fattigere. Men minnet om erfaringen henger i, ønsket om å oppleve den igjen likeså. Og leseren finner spor av den, rester av den, flere steder i novellene, kanskje særlig når hovedpersonene oppsøker naturen, det er gjerne i naturen at de føler at de lever. Eller rettere: Det er der de overlever – får vi håpe. De bestemmer seg for å overleve. Sinnslidelsen er ikke lenger en sinnslidelse, den er ikke noe hovedpersonen skulle vært foruten. Han lærer noe av den, den viser vei.

7

Psykologien og legevitenskapen er til hjelp, vi trenger dem. Hjelpen er like fullt begrenset. Stien gjennom skogen må vi gå selv, om det i det hele tatt finnes en sti. Og det er der, mellom trærne, at Ambjørnsens hovedpersoner finner seg selv, ved at de fjerner seg fra seg selv, fra et tidligere jeg. I slike stunder er det ikke naturen alene vi ser, ei heller mennesket, men møtet dem imellom, i grålysningen eller skumringen, da skillet mellom mørke og lys er uklart, slik skillet mellom fornuft og ufornuft – eller mellom logos og mytos – kan være uklart. 

Som i «Natt til mørk morgen» (1997), som ikke begynner med bruddet, slik så mange av Ambjørnsens noveller gjør, men med tiden etterpå, med en stillhet som allerede i de første linjene er i ferd med å bli forstyrret. Og den kommer til å bli forstyrret ytterligere, det forstår vi. På sett og vis starter denne novellen der «Sorte mor» slutter, den setter scenen for nok en omveltning. Fortiden er i ferd med å hjemsøke hovedpersonen og hans gravide kone, snart får de uventet besøk. Men før det: 

Han gikk gjennom den dryppende våte skogen. Dette var i slutten av november, det hadde vært kaldt med mye snøfall i flere uker, men så hadde været slått om. Mildværet hadde lagt en grå kappe av tåke over fjorden og skogen, og ute fra fyret hørtes luren dag og natt. Det var april i november. Vårvær.  

Hvis det finnes en avklaring i disse innledende betraktningene, er den likevel eiendommelig, noe er i ulage. Den finner dessuten sted i det uklare, for ikke å si uavklarte. Vi er vitne til en uklar avklaring, en avklaring i bevegelse, den minner om et fotografi tatt med lang lukkertid. Den avbildede er fordreid, nesten ikke til å kjenne igjen, han framstår plaget eller monstrøs. Like fullt blir blikket dratt mot ham, han tiltaler oss, øynene klarer ikke å slutte å se, å studere, øynene hviler ikke mens de arbeider med å få grep om motivet.  

Jo mer jeg stirrer på slike fotografier, desto mindre faller motivet til ro. Men hvis jeg lar blikket hvile litt, tillater meg å miste fokus, ikke leter så iherdig etter meningen, kommer den lettere til syne. Så kan jeg granske motivet mer inngående. Bildets svar ligger ikke i den ene eller andre tilnærmingen, men i å veksle mellom dem, i det å akseptere uroen som et slikt bilde – og som Ambjørnsens noveller – inviterer til. Resultatet kan da være, ikke er, men kan være, et «behagelig ubehag», for å låne en av forfatterens formuleringer.  

Jeg mente å kunne kjenne igjen posituren, måten gutten gikk på og posen han holdt, en pose til å bære en basketball med.

Jeg vil også kalle det et nødvendig ubehag, et ubehag som er behagelig fordi det oppleves presist og presserende. Leseren befinner seg alltid i spenn mellom to fornemmelser, leseren har ikke noe valg: Å leve er å leve i spenn, mellom ytterpunkter, mellom svart og hvitt. Men også leve der svart og hvitt blander seg sammen, blir til grått, leve i gråsonen. November i april. Førjulspåske. Hovedpersonen kommer inn fra skogen, han står i gangen, han går på badet, han kjenner ikke igjen ansiktet i speilet. Gråværet har tatt bolig i ham.

Det er likevel noe paradoksalt ved mildværet, ved det grå og dunkle, det slo meg nylig på nok en vinterdag som liknet en vårdag. Plussgrader etter en kuldeperiode får også fram kontraster, riktignok etter en stund. Fotspor som vi ikke kunne se før, ikke ordentlig, fordi alt var hvitt, vokser fram etter hvert som snøen smelter. Historien blir synlig i form av små tegn, svarte avtrykk som sammen danner et bilde og viser at noen har gått her nokså nylig. Eller på at noen fortsatt går her. At den som gikk her fortsatt finnes blant oss. 

8

Slik jeg beskriver dem, kan Ambjørnsens noveller virke nokså ugjestmilde. Og sett under ett, er det nok riktig: Dette er et univers der mange er alene, enten fordi de ikke har folk rundt seg eller fordi de er fremmedgjort. Men det finnes andre spor, Ambjørnsen dveler ikke bare ved mørket. Han lar mørket føre ham av gårde, noen ganger fører det rett til, rett inn i, lyset. Mennesker som har lite til felles, som er fremmede for hverandre, finner sammen der, vi ser en håndsrekning fra én plaget sjel til en annen. 

I novellen «En annen stjerne» i Delvis til stede (2003) er sinnslidelsen, om man kan kalle tilstanden det, selvpåført; vi ser en sinnsutvidelse som minner om psykose. To ensomme karer møtes på lille julaften, torgene er snøfylte, vakre. Enkelte utesteder er fortsatt oppe, det bråker fra noen restauranter, ellers er gatene stille. Herrene løser billett, tar bussen til utkanten av byen og går av på siste stoppested, der asfalten blir borte og skogen overtar, med «ingenting annet enn mørk skog og hvit snø», og vandrer videre ut i villmarken.  

Julen skal ikke feires på noe vanlig vis, forteller novellen, den skal oppleves utenfor allfarvei, fysisk så vel som åndelig. Og episoden er ikke uten komikk. I forkant har de tatt på seg italienske flyverdrakter for å holde på varmen, hovedpersonen selv mener at han likner Michelin-mannen, og de har andre rusmidler i tankene enn øl og akevitt. Julegodtet er noen LSD-lapper illustrert med en stjerne, stoffet spiser de tidlig, i forkant av reisen, og det tar tak etter hvert som de beveger seg gjennom skogen.

Jo mer jeg stirrer på slike fotografier, desto mindre faller motivet til ro.

Dette er, forstår leseren, en jul på tvers av samfunnsnormene, kall det gjerne et villet utenforskap. Og det føles riktig, jeg-fortelleren er fornøyd med valg av sted, han liker hva det psykedeliske stoffet gjør med ham der og da:  

[…] jeg tenkte at det var godt slik. Godt å gå i dette ordløse landskapet av vennlige grantrær og piskende sno. […] Det var her jeg hørte til. Jeg var et veldig landskap, et urvesen, det pustet, jeg pustet i det, det pustet i meg.  

I den hvite og svarte skogen befinner han seg langt unna «tiden som hadde gått med i meningsløst ordgyteri», han ser for seg at han snart skal «tre frem som noe nytt, noe annet». Men så skjer det noe. Gradvis blir snøen så tett, veien så tung, at de to sinnsutvidede ser seg nødt til å gjøre noe for å redde sine egne skinn. De tar spaden til hjelp, og gjennomfører en av de norskeste manøvrene som finnes, de graver seg ned i tide. «Som alle nordmenn hadde vi fått det inn med morsmelken», forteller fortelleren. 

Og de fortsetter å våkendrømme der inne i snøen, i flimmeret fra et stearinlys, på psykedelisk vis. Fortelleren er «ett med hulen», nå «har [han] ingen lyst til å fødes en gang til». Snøhulen kan sånn sett oppfattes som nok et brudd med verden, en typisk ambjørnsensk tilbaketrekning. Men Ambjørnsen hadde altså ikke vært Ambjørnsen om novellen hadde sluttet der, i det entydige, i en uforbeholden avstandstagen. Tiden i snøhulen er et tegn på at vår helt ikke kun befinner seg utenfor det etablerte, han befinner seg også ved kjernen i tilværelsen.

Han er ikke like enten-eller som leseren kunne få inntrykk av, han er både-og. «Alt skulle bli annerledes enn tenkt og planlagt,» står det å lese i Ambjørnsens siste novellesamling, Sorgen i St. Peter Ording (2025), og slik er det også her, i «En annen stjerne». Hver gang vi tror vi har dem, tror at vi har forstått novellens protagonister til fulle, at vi vet nøyaktig hvem de er, skjer det noe som forstyrrer denne forståelsen, forvandler og utvider den. Fortellerne kan noen steder virke like forbløffet som leseren selv – over hva som bor i dem og i verden.

9

I novellene vender Ambjørnsen stadig tilbake til ensomheten og mørket, motivene er kan hende enda mer merkbare i den aller siste samlingen. Men i Delvis til stede, der «En annen stjerne» står, er det flere par enn tidligere, det være seg vennepar eller kjærestepar. Ambjørnsen skriver ordet «vi» oftere, ikke bare «han» eller «jeg». Novellene befinner seg altså ved en grense, den etablerte grensen mellom forskjellige individer, mellom forskjellige sosiale sirkler og temperamenter, mellom forskjellige levemåter. 

Og plutselig er grensen brutt, skillet bryter sammen, veggen er borte. De to ensomme mennene, som likevel ikke er ensomme – de ligger tross alt ved siden av hverandre i en snøhule – hører en stemme utenfra. På den andre siden av snølaget er det noen som roper på dem. «Hallo», sier en mann. «Er det noen der?» Lyden fra et annet menneske er ikke en udelt glede for de to. Fortelleren tar «nesten til tårene» idet språket faller på plass igjen og han tvinges tilbake til verden; noen vil si den vanlige verden.  

Like etterpå stikker en spade hull på snøen, og dermed hull på isolasjonen. Ute er det lyst, ikke «et fysisk lys», som vår mann opplevde under LSD-trippen, et lys «vi kunne stikke hendene inn i», men et alminnelig, stille vinterlys, et slikt lys som han, som de fleste, forbinder med julaften. «Ute i hagen sto det tre mennesker til knes i snø», får vi vite, like nedenfor en stor villa. En mann, en kvinne og et barn. Syretripperne befinner seg ikke langt vekk fra sivilisasjonen, men i en brøytekant i utkanten av en stor hage. 

Et sting er vel like mye en opplevelse av smerte, selv når det er forbundet med nytelse?

Første reaksjon fra begge parter, begge sider av dette ufrivillige sosiale eksperimentet, er forvirring. Flere ting demrer for fortelleren mens han forsøker å summe seg. Han forstår hvor alle motorlydene han hørte kom fra, det samme gjelder strimene fra frontlyktene som har flimret på innsiden av snøhulen. Og det kan virke som om han føler seg enda mer fremmedgjort enn før, han har vanskelig for å koble seg på verden igjen, er usikker på hvordan han skal gå fram: 

Mannen ville vite hvem vi var, og det forklarte vi ham så godt vi kunne selv om jeg personlig ikke var helt sikker. Hvem er man egentlig? 

Siste del av novellen kan minne om en amerikansk julefilm, det kunne ha vært en komedie av John Hughes. De to frikerne inviteres inn til kalkunmiddag, fortsatt med litt LSD i systemet. Alle får gaver, også de plutselige gjestene, maten er upåklagelig. Men noen sammensmeltning av verdensbilder eller erfaringsverdener finner ikke sted. Verten blir mer og mer full, vertinnen blir borte, kameraten bygger et LEGO-slott med barnet. Fortelleren innser det leseren allerede har skjønt: «Vi kom fra en annen planet likevel.» 

Så velger han å gå hjem alene. Dette er likevel ikke det samme oppbruddet som vi har sett tidligere, i andre tekster. For på vei forbi snøhulen ser han at stearinlyset er tent igjen. Foran det sitter vertinnen med en flaske sherry og mumler. Vår mann kan ikke høre hva hun sier, men innbiller seg at hun forteller seg selv «hva hun egentlig het», kanskje omfavner hun noe utenfor seg selv, kanskje ser hun seg selv utenfra. Det kan være begynnelsen på en sinnslidelse, det kan også være en sinnsutvidelse. Eller noe annet og enda mer ubegripelig.

10

Hva sitter vi så igjen med, idet nok en forteller fjerner seg og forsvinner fra teksten, går gjennom snøen, inn i mørket? Spørsmålets ordlyd antyder allerede et svar: Vi får noe som i utgangspunktet virker svarthvitt. Den ensomme mannen og kvinnen i snøhulen opplever ikke et fellesskap, selv om de har spist middag sammen; til det er forskjellene for store. Men de opplever heller ikke et utenforskap, de har tross alt klart å møte hverandre, om ikke på halvveien, så et stykke på vei. 

Det de to har til felles, vil jeg heller kalle en egenskap. Nøyaktig hva egenskapen er, er vanskelig å sette ord på, kanskje er det heller ikke meningen at vi skal sette ord på det. Likevel forsøker jeg: Mannen og kvinnen må ikke bare leve i usikkerheten, ei heller bare med den. De må leve gjennom usikkerheten, for det er gjennom usikkerheten, ikke i, ikke med, men gjennom, at de likner mest på seg selv. Og med de mener jeg oss, jeg mener meg, jeg kan like gjerne skrive jeg, jeg har øyne som ser, øyne som leser, slik lever jeg, slik overlever jeg. 

Når mørket melder seg hos meg, slik som hos Ambjørnsens hovedpersoner, noen ganger gradvis, av og til uten forvarsel, hender det at jeg henter fram kameraene mine. Lange perioder der jeg stirrer ut i luften, glaner på omgivelsene som om de ikke tilhører meg, blir etterfulgt av energiske, for ikke å si eksplosive – noen vil vel si maniske – fotovandringer, som regel i nærheten av der jeg bor, i gatene omkring huset eller i skogsranden like bortenfor. Noen av fotografiene jeg tar i slike stunder er svarthvite, de fleste er i farger. 

For livet vil oss ikke alltid vel, og det viser heller ikke vei, og da må det kanskje skje et brudd.

Under en av disse fotoseansene fikk jeg det for meg at jeg skulle fange bilder av snøen, det snødde ofte den vinteren, og underveis falt blikket på baksiden av et skilt. Jeg liker skiltenes baksider, det meningsløse de byr på, det stumme og lite praktiske ved dem; de likner ikke lenger på beskjeder eller anvisninger, de er som skulpturer. Jeg tok noen bilder av snøen, med og uten skiltet. Så fikk jeg øye på en figur på vei bortover, en ung mann som forsøkte å fange fnuggene, fnugg så store at de minnet om fnokk. 

Først etterpå, da jeg satt på trikken på vei til restauranten Indispice ved Holbergs plass, på vei for å møte Ambjørnsen til middag, fikk jeg anledning til å studere figuren i fotografiet. Jeg mente å kunne kjenne igjen posituren, måten gutten gikk på og posen han holdt, en pose til å bære en basketball med. Og jeg gjenkjente den muntre holdningen, dette ønsket om å fortsette å leke, selv om den vi ser er i ferd med å bli voksen. Det er min sønn, sa jeg til Ambjørnsen etterpå, på Indispice. Jeg pekte på kameraskjermen og forklarte.  

Tok du bilde av din sønn, spurte han, uten å vite det? 

Ja, svarte jeg. Jeg tok bildet, men skjønte ikke at det var av ham. 

Og nå ser vi ham, sa Ambjørnsen. På skjermen der. 

Nå ser vi ham, sa jeg, han er fanget på bildet. 

Utrolig, sa han. Utrolig.

Vi fortsatte å spise, vi drakk vin, samtalen forgreinet seg, det var en mindre forsamling enn i Frankfurt. Forfatterens redaktør var også med, det var hyggelig, jeg kan ikke si annet, likevel var jeg bare delvis til stede. Til tross for samværet, gleden det ga, var jeg ikke meg selv. Det var som om jeg så meg selv utenfra, gjennom et vindu, og ikke klarte å få kontakt med den som satt der inne. Og det samme kan på sett og vis sies om figuren på bildet, den unge mannen i bevegelse, det er noe tilsvarende fremmed ved ham. 

Senere samme kveld viste jeg min sønn fotografiet, og han måtte innrømme at figuren liknet. Han kunne ha gått slik, bøyd seg framover slik, forsøkt å fange snøen, snøen som liknet fnokk, akkurat slik, for moro skyld. Men det var ikke ham, kunne han fortelle, en beskjed jeg mottok først med forbløffelse og så med økende skuffelse. Faktum var at han hadde vært et helt annet sted i byen på det tidspunktet, langt unna der jeg hadde stått med kamera. Han hadde ikke vært alene i snøen, men i en baskethall full av mennesker og støy.

Det merkelige – i ettertid – er hva scenen i snøen likevel betyr, hvilken fortelling motivet fortsatt formidler. Og det kan stå som et bilde på hva Ambjørnsens noveller gjør og hvordan de fungerer. Fotografiet forestiller ikke min sønn, det vet jeg. Han var ikke å se på kameraskjermen, han finnes ikke i filen som er lagret i billedarkivet. Men hver gang jeg betrakter den fremmede figuren, tenker jeg like fullt på ham. Jeg ser ikke min sønn, og jeg tenker på ham.