Lykken i en monstrøs ungdomstid

Utvidelsen av jeg’et til universets grense – med forfatteren Mircea Cărtărescu i kalde Berlin.

Neue Zürcher Zeitung, 6. mars 2010

Takket være sitt 1500 sider lange opus i tre deler, Orbitor, regnes Mircea Cărtărescu som en fremragende eksponent for den rumenske samtidslitteraturen. Karrieren som lovende forfatter fra det dype Øst-Europa startet han som stipendiat i Berlin. I vinter har han vendt tilbake dit som gjesteprofessor.

Store deler av Berlin er en bakeriørken. Det er bakekjedene med sine kummerlige skuffekaker som dominerer bydelene. Adressene til dem som fabrikkerer velsmakende bløtkaker og petits fours, gis man kun under hånden i Charlottenburg, Neukölln og Friedrichshain. Men i Wilmersdorf, hvor Mircea Cărtărescu bor med sin familie for tiden, ligger konditoriene på rekke og rad. Kunder mangler de ikke, ifølge den rumenske forfatteren: «Her ser det ut som det gjør i Bonn: mange pent kledde damer med hatt og eldre, elegante menn. Når vi lengter til Berlin, setter vi oss i bilen og leter det frem ved hjelp av navigatoren.»

Imidlertid har Mircea Cărtărescu ikke forlatt leiligheten på flere dager. Ute har det vært for mørkt og kaldt for en som er glad i sol. Det så helt annerledes ut i 2001-2002. Cărtărescu minnes sin tid som stipendiat på DAADs kunstnerprogram i Berlin som svært solrik. Den gangen bodde han og hans kone, lyrikeren og journalisten Ioana Nicolaie, først i Mitte, «midt i The Big Apple», deretter i nærheten av Grunewaldskogen, hvor de trivdes godt. Kraftfulle dikt, oscillerende mellom hverdag og nevrologi, univers og smerte, utkom i 2001 under tittelen Selbstporträt in einer Streichholzflamme (Selvportrett i en fyrstikkflamme), og i 1997 utgav forlaget Volk & Welt hans første samling med fortellinger, Nostalgia (norsk utgave: Nostalgien, 2001). Cărtărescu var en lite kjent, men lovende forfatter fra det dype Øst-Europa.

Gjesteprofessorat i Berlin

Nesten ti år etter dette første oppholdet i Berlin har 53-åringen tonet ned Jim Morrison-hårprakten og virker mer kantete, mer forsiktig, men ikke mindre selvbevisst. I mellomtiden er han blitt Romanias mest kjente forfatter. For to år siden fikk Cărtărescu den nyinnstiftede rumenske statsprisen, ikke minst for det 1500 sider lange opuset i tre deler, Orbitor (1996, 2002 og 2007; de to første bindene på norsk i 2008 og 2010). Her forvandles sosialistiske plattenbau-Bucureşti til en fantastisk katedral med enda mer fantastiske krypter, som de tyskspråklige leserne hittil har kunnet la seg forbause over kun i første bind, under tittelen Die Wissenden (De innviede).

I fjor vendte Cărtărescu tilbake til Berlin som gjesteprofessor for en periode på fire måneder, som i dag er over. Han har lagt bak seg sitt livs mest arbeidsomme uker, hevder han: vel 13 opplesninger i Tyskland, Paris og Ankara, pluss et seminar på Freie Universität Berlin én gang i uken med 65, av og til 100 studenter, som Cărtărescu samtaler med på engelsk om «Postmodernism and beyond», om Robert Coover, William H. Gass og Donald Barthelme. Disse forfatterne betyr mye for ham, og den ærede «helten» Pynchon leser han så ofte som mulig. Likevel avviser Cărtărescu den postmodernistisk-nihilistiske filosofien: «Intellektuelt sett kan det være interessant, men jeg har stor tiltro til stabile verdier. Det er flere som kaller meg en postmodernistisk forfatter, men jeg ville heller kalt meg nyromantisk: Jeg benytter de romantiske mytene og utvider jeg’et til universets grense.»

Litteraturteoretisk bevandret

I litteraturhistorien er Cărtărescu godt orientert. I vel tyve år har han undervist i litteraturteori ved universitetet i Bucureşti og ledet litterære kurs som han antar at en tredjedel av Romanias nåværende forfattere har vært igjennom. Han er mer opptatt av å fremme de unge enn av å bli forfremmet fra amanuensis til professor, en stilling han syntes å ha innen rekkevidde før finanskrisen rammet Romania så hardt at alle nyansettelser ble stoppet.

Dessuten er Cărtărescu journalist. I syv år har han ved siden av andre artikler skrevet en spalte som nå trykkes i dagsavisen Evenimentul zilel. For tiden går Cărtărescu samt flere andre rumenske intellektuelle, miljøforkjempere og lokale beboere til kamp mot et svensk firma som vil gjenåpne en nedlagt gullgruve ved Baia Mare. På grunn av tidligere ulykker er området allerede sterkt forgiftet av cyanid, nye miljøkatastrofer truer.

Stor oppsikt vakte en av spaltene hans om demonstrerende studenter i Chişinău, hvor Cărtărescu plederte republikken Moldovas forening med «moderlandet» Romania. Den rumensk-tyske forfatteren Richard Wagner kritiserte ham: Også «nasjonalstemte forfattere» burde ta til etterretning at valgene i Moldova ikke har vist noen begeistring for Romania. Wagner har ikke forstått ham, sier Cărtărescu, og forslaget om forening er ikke ment som noen rumensk imperialisme. Likevel sier han seg enig med Wagner i at moldoverne må få det bedre. Derfor må man øve press mot EU. Foreløpig er det tenkelig med rumenske pass for alle moldovere; president Băsescu har nettopp hatt samtaler i Chişinău om dette. Altså en stille, uplanlagt utvidelse av EU? Vel, sier Cărtărescu, han håper at rumenske myndigheter opptrer med varsomhet.

Man er vant til visjoner fra forfatteren, men det er åpenbart at også journalisten dyrker dem. Mircea Cărtărescu nærer «hatkjærlighet» mot å skrive dagsaktuelt: «Jeg er glad for å påvirke folks tenkning, men artiklene forandrer min litterære stil. De to første bindene av Orbitor var drømmende og visjonære, det tredje er en giftig satire om det rumenske livet, historien, politikken, revolusjonen, kommunismen. Jeg er svært fornøyd med det, men av og til merker jeg at jeg lengter tilbake til mine første, drømmende forsøk som fjortenåring, til de første diktene. Så går jeg amok og krangler med journalistikken. Det var ikke bare satiriker jeg kunne ha blitt, men også profet!»

Har ikke det kanskje noe med alderen å gjøre? «Med modningen å gjøre,» retter Cărtărescu alvorlig. «I unge år er det normalt å være poet. Med årene kommer man frem til prosaen, til essays, til filosofien, for å forstå verden og ikke bare reagere emosjonelt på den. Slik gikk det med meg da jeg ble femti. Jeg var altså veldig heldig og hadde» – et tilfreds smil brer seg i ansiktet hans – «en monstrøs ungdomstid!»

Siden 1990 har Cărtărescu tilbragt halve livet i utlandet, hvor nesten alle bøkene hans er blitt til. «I utlandet er det mer behagelige vilkår: Jeg må ikke kjempe for å overleve, det er fredeligere og bedre organiserte forhold.» Det er bare tre år siden han ville flytte til Wien, men nå føler han seg hjemme i Romania, på god avstand fra Balkan og denne regionens nytelsesfulle vita contemplativa og aggressive misunnelse på andre. Han og kona har kjøpt hus i en forstad til Bucureşti, i et område hvor alt er splitter nytt, og lagt bak seg leiligheten i nærheten av Ceauşescus gigantomane Folkepalass. I Bucureşti skal sønnen deres, Gabriel, gå på tysk skole, slik han gjorde i Berlin. Familien Cărtărescu styrker de tysk-rumenske båndene, som den tyske offentligheten først ble bevisst på gjennom nobelprisvinneren Herta Müller, som er vokst opp i Romania. Dessuten tilhørte kong Carol I (1839-1914) huset Hohenzollern og bragte Romania nærmere Tyskland og Østerrike. Cărtărescu forteller også at det tidvis bodde berømte rumenere i Berlin i det 19. og begynnelsen av det 20. århundre: for eksempel dikteren Mihail Eminescu, dramatikeren Ion Luca Caragiale og dikteren og matematikeren Ion Barbu.

På sporet av Thomas Mann

Selvbevisst slutter Mircea Cărtărescu seg til disse nasjonale minnesmerkene. Tysk kan han dessverre ikke, sier han, men når det til høsten ikke er det forventede bind nummer to av Die Wissenden som utkommer på Suhrkamp, men derimot kortromanenTravestie (norsk utgave:Travesti), om et kjønnsskifte, lover Cărtărescu at leseren skal støte på sitater av Rilke, Trakl og Benn. Men den største påvirkningen var det i sin tid Thomas Mann som stod for. «Jeg identifiserte meg så sterkt med Adrian Leverkühn fraDr. Faustus at jeg ble sjalu da jeg så en medstudent som gikk rundt med boken. Jeg trodde at Thomas Mann skrev kun for meg.»

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.