«Lyden af den stivnedes jammer»

Hvordan identifisere seg med mennesker som hadde levende forestillinger om alkymiens underverker? 

Tidligere publisert i Vagant 1/2014

I 1572 observerte Tycho Brahe at en ny stjerne hadde blusset opp på himmelen. Selv med det blotte øye kunne han se at den befant seg langt bortenfor månen og at den derfor ikke kunne regnes som et atmosfærisk fenomen. Oppdagelsen stred med den aristoteliske læren om fiksstjernenes uforanderlighet og dannet grunnlaget for boken De nova stella (Om den nye stjerne), der Tycho la den første stenen til det som skulle bli en ny kosmologi. Med sin pertentlige loggføring av himmellegemenes forflytninger kunne han ikke forsone seg med Kopernikus’ tanker om at det var jorden som beveget seg. I stedet gikk han inn for en mellomting mellom Ptolemaios og det heliosentriske verdensbildet: Utenfor jorden kretset solen, med planetene som drabanter kretsende rundt den igjen.

Harald Voetmann: Alt under månen (Gyldendal, 2014)
Harald Voetmann: Alt under månen (Gyldendal, 2014)

Boken ble en gedigen suksess og brakte Tychos navn på alles lepper i det lærde Europa. Generøst understøttet av kong Fredrik II av Danmark kunne han i 1576 gå igang med byggingen av observatoriet Uranienborg på øya Hven i Øresundet. Instrumentene var de mest avanserte i samtiden og få år senere lot han også bygge det underjordiske observatoriet Stjerneborg. Anlegget la årlig beslag på mellom en og to prosent av kronens inntekter og ble med det et av de mest påkostede i hele Europa. Etter kong Fredriks død i 1588 (trolig fremskyndet av langvarig overforbruk av spirituoser) røk Brahe uklar med etterfølgeren Christian IV, som hadde et langt fastere grep om statsfinansene. Til slutt ble frontene så steile at han bestemte seg for å forlate landet. På invitasjon fra den tysk-romerske keiser Rudolf II tok han i 1598 med seg hele sitt hoff til slottet Benatek utenfor Praha, der han forble til sin død i 1601.

Opp gjennom århundrene er det skrevet en rekke biografier om Tycho Brahe. Den første utkom i 1654, vel 50 år etter hans død og er signert den franske filosofen og matematikeren Pierre Gassendi. Allerede her etableres flere av de faste rekvisittene i Tycho-litteraturen. Blant annet vekslet han stadig mellom ulike neseproteser av kobber, gull og messing, etter at han som 19-åring ble frarøvet sitt kjære lukteorgan i en sverdkamp. Protesen er også til stede i Harald Voetmanns roman Alt under månen, der bokens nåtidsplan er lagt til glansdagene på Uranienborg. Her kan vi lese at Tycho, eller Tyge som han kalles ved sitt danske navn, har «modtaget et brev fra en vis Gasparus Tagliacozzi i Bononia, der tilbyder mig sin hjælp som medicus. Han ønsker sig intet højere end at jeg skulle give ham lov til at sy min arm fast lige midt i mit ansigt».

Tyge fører glimtvis selv ordet, men i de fleste kapitlene er det venner, hjelpere, familie og undersåtter som beretter. Voetmann har elegant nok kalt flere av disse kapitlene for «Drabanternes år». Ordet er avledet av tsjekkisk og ble i middelalderen brukt om fyrstens livvakter. Den vanligste bruken skriver seg imidlertid fra astronomien, der det betegner biplaneter og måner som går i bane rundt større planeter. Kapitlene i Voetmanns bok er løsrevne og frittstående, og portretterer Brahe indirekte. Dette er ikke bare i tråd med Lukács’ klassiske beskrivelse av den historiske romanen, hvor kjente historiske skikkelser opptrer i handlingens periferi. Det stemmer også godt overens med det tychoniske system, hvor drabantene tilsynelatende følger sin egen bane rundt mindre sentra, mens de i siste instans kretser rundt Hven-universets absolutte midtpunkt, Tyge. I et brev stilet til Mester Scorvebacker i Rotterdam skriver en viss «E. B.»:

Jeg må nu tilføje en kort beskrivelse af Mester Brahes ydre, for at De bedre skal kunne forstå, hvilken slags mand De bildte Dem ind at kunne suge lærdom fra. Jeg så kun Mester Brahe siddende, men mit indtryk er, at han er fed og krum på én gang, hvorved man straks ser, at han ejer de værste træk fra både adelen og de lærde. Han taler nasalt, ligefrem skingert, hvilket kan skyldes, at han i duel har mistet en del af sin næse, som nu er erstattet af en buet metalplade, der er klistret over med rosa salve.

Grepet med å skildre Tyge gjennom drabantenes fiktive opptegnelser avlaster boken for en potensielt sett hemmende sannhetsgehalt («slik var det»). I den grad det her er snakk om historisk relevans som kan gi oss et gløtt inn i det sene 1500-tallets lærde danske hoffkultur, kommer det til uttrykk i den radikale annerledesheten som preger bokas univers vis-à-vis leserens. Brokker av folketro, humoralpatologi og alkymi glir sammen med meteorologiske og astronomiske observasjoner og danner et grovkornet «verdensbilde». Tyges opptatthet av den sveitsiske legen og astrologen Paracelsus skinner også gjennom flere steder og bidrar til dannelsen av en tidsmessig kunnskapshorisont.

Det hører med til Brahes betydning som vitenskapsmann at han kom til å bryte ut av denne horisonten. Med sine observasjoner av stjernehimmelen var han med på å innordne det evige og uforanderlige firmamentet under den sublunare sfærens fysikk (derav tittelen: Alt under månen), en bedrift som ble videreutviklet av Kepler og fullført med Newtons mekaniske lover. Voetmann har imidlertid ikke skrevet en astronomisk avhandling forkledd som roman. Et stadig tilbakevendende tema er beskrivelsen av kroppslige deformiteter og seksuelle opptrinn av mer eller mindre abnorm art. I et brev signert Tutivillus Maardt beskrives det hvordan et reisefølge av svirebrødre har arrangert et samleie mellom unggutten Nikolaj og den innleide horen Margen Mænge:

Jeg snørede klappen op nederst på den lille Nikolajs dragt og hans lem sprang kampberedt ud, sammen med en slags fod eller halv fod, med tre lange tæer på, som sad fast på hans venstre balle, hvorved vi altså lærte, at han ikke kun gik på bagen men havde nogen yderlige støtte fra denne delvise fod. […] Der var en beundringsværdig muskelkraft i den lille mands bag og ryg, han kunne uden besvær og endda med voldsomhed beligge horen, så hun stønnede højlydt, mens han stod på bagen og sang sin hoppesang, måske af ophidselse eller måske fordi han mente, at denne sang ville more selskabet, hvilket den dog aldrig gjorde, da vi slet ikke kunne forstå den.

Selv om mange av passasjene i boken mest av alt minner om bricoleurens lekfulle omgang med obskøne detaljer og anatomiske særegenheter, finnes det også innslag av et mer nøkternt dokumentarisk materiale. Mest iøynefallende er de mange opptegnelsene fra Brahes Meteorologiske Dagbog, ført av assistenter på Hven i perioden 1582–97. I romanen inngår disse i malende partier om vær og vind, som allerede i bokens første avsnitt innhyller handlingen i en særlig atmosfære:

Mørkt og klart beblandet, dis over engene, over stisystemet og urtehavens tørre stilke. Da vi vågnede, var alt under himlen hvidt, kun frugttræernes øverste grene var synlige som et mørkt krimskrams kradset i den hvide flade. Froststjerner på ruderne. Først sent så vi, at øen lå omkranset af skvulpende grødis. En tæt tåge dækkede både Skåne og Sjælland.

Ved siden av de fuktige og eviggrå landskapene er det likevel misdannelsene og utskeielsene som preger drabantenes beretninger. Som i Max Brods roman Tycho Brahes Weg zu Gott (1915, da. 1950) opptrer dvergen Jeppe, et halvmenneske Tyge insisterer på å mate fra hånden på hundemaner. Hos Brod knurrer han mannevondt mot Kepler, som er kommet til slottet i Benatek for å arbeide, mens han hos Voetmann sitter «for sin herres fod», gnagende på en oksetunge. Hvis Jeppe fortsetter å være en god dverg, lover Tyge, skal han finne en «god dværginde til ham».

I Alt under månen finnes også glimt av Erik Lange – mannen som ruinerte seg på alkymi og etter lang tids vandring i utlendighet giftet seg med Brahes søster og medhjelper, Sophie. En av kildene til Langes livsløp er en elegi Brahe skrev til ham i 1584, lenge før det oppsto gifteplaner med søsteren. Her forkynner han kjærlighetens evangelium for sin gode venn, og oppfordrer ham til å legge mindre vekt på den flyktige og forræderiske lidenskapen mellom kropper til fordel for den varige hengivenheten som oppstår i ånden.1 Elegien nevnes ikke i Voetmanns bok; i stedet har han trolig lest mellom linjene og konkludert med at Lange førte et utsvevende liv:

En hore i Bamberg, der hed Katty og kaldtes Klemme-Katty, kunne holde sine fødder bag nakken i timevis, mens mandfolk væltede sig over hende på skift. Alene Katty må have tjent en formue på Erik Lange, som virkede besat af at undersøge, hvor længe hun var i stand til at holde fødderne bag nakken, hvor mange mænd hun kunne ligge med på en dag og især hvilken påvirkning af hendes temperament og humorale ligevægt det store sædindtag fra en sådan dag medførte.

Vinen og den nære omgangen med kroppsvæskene har erstattet alkymien, slik Tyges nøyaktige observasjoner har overtatt for arbeidet med å løse de eteriske mysterier. Troen på en verden hinsides den jordiske er imidlertid ikke gått tapt: Blant de andre drabantene ved Tyges hoff er Falk Gøye, en adelig venn som skal ha arbeidet på et teologisk verk om Apokalypsen. Etter at Brahe uttalte seg nedsettende om teksten, skal Falk ha oppgitt skrivingen, noe Voetmann nevner i forbifarten. Dette hindrer likevel ikke at vi får vi servert utdrag av verket, supplert med minner og funderinger rundt episoden som ledet fram til en helvetesvisjon på en midtjysk ølkro i Krabbesholm. Foranledningen er forsøket på å tvinge til seg et samleie med en liten bondepike, som av frykt for sin beiler slår Falk i hodet med glassdukken hun får i «medgift». En splint trenger inn i øret og fyller hodet hans med en skingrende klagesang. Det er denne lyden som senere melder seg blant bøndene på kroen i Krabbesholm:

I alt glas bor denne klage, selvom ikke alt glas er i stand til at lukke den klagelyd ud. For dette er lyden af den stivnedes jammer, en lyd, som disse omvandrende rodknoldsbundter aldrig vil forstå. Fra glasset lyder en klage, der er hinsides alt groende og rådnende. En klage, som vælder frem af det tidløse, vi kalder for Evigheden. Noget tomt og dødt anråber gennem denne glassplint selve livet fra et sted hinsides.

Muligens kan dette leses som en voetmannsk omskriving av Adornos velkjente aforisme om at splinten i øyet er det beste forstørrelsesglasset for å avlese en allestedsnærværende vold. Lest som exemplum forteller det historien om Falks føydale rettigheter overfor bondestanden, der han i overensstemmelse med jentas far bytter til seg et alt annet enn gjensidig ønsket samleie. For å forklare handlingen viser Falk til verket De Amore, en håndbok for høvisk kjærlighet der det gis «allehånde råd og formaninger til den unge kærlighedshungrende mand». Blant rådene står det:

[H]vis du er drevet af heftig kærlighed til en bondepige, så sørg for at overøse hende med komplimenter, og hvis du finder en gunstig lejlighed, skal du ikke udskyde dit forehavende, men erobre hende i et voldeligt favntag. For du vil næppe kunne mildne deres strenghed nok til, at de vil tolerere, at du beligger dem i ro og mag eller tåler, at du får den ønskede tilfredsstillelse med dem, hvis ikke du i det mindste først benytter en lille smule tvang til at overvinde deres skam.

Denne nokså usentimentale omgangen med kjærlighetsobjektene (legg merke til den gjentatte bruken av verbet beligge) antyder et «preromantisk» sinnelag, der begreper som list og strategi er viktigere enn fromme ønsker om å så spirer av hengivenhet. Der Brods roman er tuftet på en psykologisk identifikasjon med protagonistene og forsøket på å bygge bro over århundrene ved hjelp av gjenkjennelige karaktertrekk og melodramatiske intriger,2 blir det i Alt under månen gjort lite for å formidle mellom bokens Uranienborg og vår egen tid. Nettopp i dette bruddet er det at boken får sin betydning som historisk roman: For hvordan skulle man lykkes i å identifisere seg med mennesker som levde for et halvt årtusen siden og som hadde levende forestillinger om alkymiens underverker og det apokalyptiske flammehavets forvandling av jordoverflaten til en skinnende kule av glass?

  1. I dansk oversettelse: «Hvis den forføreriske Venus plager dig med pile fra Cupido –/ lad en ophøjet kærlighed til Pallas gå i stedet (…)». Se lenke.
  2. Et lite eksempel blant mange fra Brods skildring av den gryende konflikten mellom Brahe og Kepler: «Tyge var dybt rystet. Han gikk hen til vinduet og stirrede ud i det solbeskinnede landskab. Han kunde ikke bære dette pludselige omslag i sit forhold til Kepler. Den medfølelse, han pludselig fik med vennens fangne sjæl, kom over ham som en stikkende smerte, en ny skam og skyld. Ak, hvor var Keplers højbårne ånd svag, hvor klemt sammen i sit eget jeg, i sin ufrivillige hensynsløshed, der blev ham bevidst som en vis dovenskab.» Max Brod: Ikke magt eller rigdom. En roman om Tyge Brahe, Carit Andersens Forlag 1950, s. 198.
Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.