INTERVJU. Utover 1980- og 90-tallet vekket post-industrimusikken til live den engelske visjonære tradisjonen, mener den skotske forfatteren og musikkskribenten David Keenan.

Tidligere publisert i Vagant 2/2016.

 

Darken your room, shut the door, empty your mind. Yet you are still in great company.

Austin Osman Spare
The Logomachy of Zos (1949, utgitt posthumt)

 

Verden viste seg på vrangen under The Equinox Event: moderne primitivister, fetisjister i nazi-uniform, soveromsokkultister, skinheads og maniske støyrockere med Mad Max-frisyrer – alle møttes de på The London Musician’s Co-Op i bydelen Camden; motsetningene skal ha vært til å ta og føle på natten for sommersolverv, 21. juni 1983. Fra ulike okkuperte hus i det nordlige London hadde det i lengre tid piplet ut musikkprosjekter. Ti grupper sto på plakaten, inkludert et «Mystery Guest Band», arrangørene kalte seg Produktion og billettene kostet tre pund. Tumulter og en rekke avlysninger til tross: De kreative og de selvdestruktive kreftene som her støtte sammen var i ferd med å bore et hull i publikums bevissthet. I det post-industrielle London fyltes natten opp i påvente av The Golden Dawn.

Ifølge David Keenan, som i boken England’s Hidden Reverse. A Secret History of the Esoteric Underground (2003) dokumenterer historien til tre av de mest hardtarbeidende og innflytelsesrike gruppene i den britiske musikkundergrunnen – Coil, Current 93 og Nurse With Wound – falt post-industriscenens tidligste aktiviteter sammen med den tredje store magiske bølgen i det moderne Vesten. I et kritisk øyeblikk ved inngangen til 1980-tallet var igjen de kulturelle forutsetningene til stede for en oppvåkning i tråd med Aleister Crowleys magick, «kunsten å drive frem forandring i samsvar med viljen».

Den stadig sterkere følelsen av maktesløshet og desillusjon kombinert med Margaret Thatchers politikk førte til begrensninger i hva som var tillatelige valg av livsstil; sosiale bånd smuldret opp; rusmidler manet frem forestillinger om livets uendelige muligheter. Alt dette, mener Keenan, førte til at stadig flere søkte seg mot «a programmed alteration of consciousness within a group setting». Hemmelige foreninger og undergrunnsceller oppsto i hopetall, nye måter å organisere erfaringer og fortolke informasjon på ble eksperimentert med. I sentrum for all ståheien stod en musikk som vek unna de fleste fastlagte mønstre for hva musikk kan være, hinsides ideer om stygt og vakkert.

Etter oppløsningen av foregangsgruppa Throbbing Gristle hadde frontfigur Genesis P-Orridge etablert Psychic TV, en musikalsk og videokunstnerisk plattform for kultgrupperingen Thee Temple Ov Psychick Youth. Throbbing Gristles fordypning i en nattlig billedverden hadde, skal vi tro Keenan, fungert som et esoterisk forvandlingsritual. Nedstigningen i det historisk og psykologisk undertrykte og underbevisste – utforskning av folkemord, seriedrap, okkultisme og seksualitet var viktige verktøy i den psykologiske alkymien – ble med Psychic TV et målrettet forsøk på personlig frigjøring og terskeloverskridende granskning av «det hele mennesket».

Herfra fortsatte P-Orridge og hans medsammensvorne å injisere musikklivet med ideer fra William S. Burroughs og Brion Gysin, og å bedrive magick med utgangspunkt ikke minst i «The King of Depravity» aka «A man we’d like to hang» aka «The Beast», kort sagt Crowley, kanskje det mest pervertert-artikulerte barnet av victoriatidens seksualmoral. I 1981 hadde Thee Temple Ov Psychick Youth sendt ut følgende manifest:

We have reached a crisis point. We are aware that whole areas of our experience of life are missing. We are faced with a storm of thee fiercest strength known. We are faced with the debasement of man to a creature without feelings, without knowledge and pride of self. We are faced with dissolution far more complete than death. We have been conditioned, encouraged and blackmailed into self-restriction, into a narrower and narrower perception of ourselves, our importance and potential. All this constitutes a Psychick attack of thee highest magnitude. Acceptance is defeat. Resistance is dangerous and unpredictable but for those who realise the totality of defeat, resistance must be thee only option conceivable. right now you have these alternatives: to remain forever part of a sleeping world … To gradually abandon thee hopes and dreams of childhood … To be permanently addicted to the drug of the commonplace … Or, to fight alongside us in Thee Temple Ov Psychick Youth! Thee Temple Ov Psychick Youth has been convened in order to act as a catalyst and focus for the Individual development of all those who wish to reach inwards and strike out. Maybe you are one of these, already feeling different, dissatisfied, separate from thee mass around you, instinctive and alert? You are already one of us. The fact that you have this message is a start in itself. Don’t think we are going to tell you what to do, what to be. The world is full of institutions that would be delighted if you thought and did exactly what they told you. Thee Temple Ov Psychick Youth is not and never will be one of them. We offer no dogmas, and no promises of comfort or easy answers. You are going to have to find out your Self, we offer only the method of survival as a True Being, we give you back to yourself, we support your Individuality in which the Spirit and Will united burn with passion & pride. Our function is to direct and support. Work that is needlessly repeated is simply wasteful. Accordingly we will be making public books, manuscripts & other recordings of our progress, in various formats, video and audio. These do not contain meaningless dogma but are examples of our interests & beliefs in action. They are made not as entertainment, but as experience, not the mundane experience of day to day routine but of the Spirit & Will triumphant.

Etter hvert som kretsen rundt Psychic TV vokste og medlemmer kom og gikk i forbindelse med albumene Force the Hand of Chance (1982) og Dreams Less Sweet (1983), tilspisset de indre konfliktene seg: Enkelte mente at en musikalsk dogmatikk var i ferd med å bli synlig, andre at kultpreget ble for enerverende, ja, parodisk. Tre av de involverte i Psychic TV skulle snart bryte med P-Orridge, blant dem Peter «Sleazy» Christopherson, som sammen med John Balance etablerte gruppa Coil, og David Tibet, som henga seg fullt og helt til sin besettelse av dekadent 1800-tallslitteratur og forfallsmetafysikk.

Kan du si ja til livet i alle dets aspekter? Dét er den forvandlende kraften i Aleister Crowleys magi.

Junikvelden i 1983 gjorde Tibet sammen med John Murphy sin første konsert som Dogs Blood Order (opprinnelig Current 93, som Tibet snart igjen skulle kalle gruppa): På «Maldoror Ceases To Exist» gnisser loopede metalliske lyder mot lange uthalte toner fra et tibetansk lårbeinhorn brukt i buddhistiske begravelsespraksiser og chöd-ritualer, godt pakket inn i hva Tibet senere har kalt «witless Crowleyan and Manson references». På The Equinox Event skulle Coil og Steven Stapletons Nurse With Wound – om mulig det mest eksentriske prosjektet av dem alle – ha spilt etter dem, og Whitehouse ha opptrådt som «the Mystery Guest Band». Men ingen av disse fant frem til scenen den kvelden og natten, selv om de var til stede i kaoset som etter hvert fikk råde inne i et fullstappet London Musician’s Co-Op.

Der mange i dette miljøet hadde en eller annen tilknytning til Throbbing Gristle, staket Steven Stapleton ut sin helt egen kurs, fra førstealbumet Chance Meeting on a Dissecting Table of a Sewing Machine and an Umbrella i 1979, med utgangspunkt i en improvisert utforskning av ulike lydkilder, nær sagt collager inspirert av Karlheinz Stockhausen, tysk krautrock og frijazz. Om den ikke allerede var det fra begynnelsen av, ble industri-betegnelsen snart for snever for både hans, Coils og Current 93s stadig mer kompromissløst omskiftelige musikk. Opp fra den post-industrielle undergrunnen steg utover 1980- og 1990-tallet en visjonær kunst: This is moon music in the light of the moon.

Equinox Event flyer. Image Courtesy: Ossian Brown.
Equinox Event flyer. Foto: Courtesy of Ossian Brown.

England’s Hidden Reverse ble utgitt i 2003, og ble sluppet i ny utgave våren 2016 på Strange Attractor Press. Vagant møtte David Keenan da han i slutten av januar 2016 bidro under Ny Musikks festival Off The Page på Kunstnernes Hus i Oslo.

DK: Det er mer enn ti år siden jeg skrev boken, så litt underlig er det å vende tilbake til den. Men i arbeidet med den nye utgaven ble entusiasmen min for prosjektet gjenoppvekket. Det dreier seg om den mest fascinerende perioden i nyere britisk musikk – jeg ser industrimusikken som mye viktigere enn punken.

E/L: 1975 …
DK: The year that noise broke!

David Keenan. Foto: Faber & Faber.
David Keenan. Foto: www.reversediorama.com

E/L: Hvorfor snakker ingen om ’75?
DK: På den alternative tidslinjen står gjerne 1976 som år null. Men ikke alle sniffet lim! Jo større avstand vi får, desto tydeligere ser vi at alt punken hevdet å stå for, ble satt i gang av helt andre krefter året før, nemlig av Throbbing Gristle, som proklamerte «nothing short of total war!». Throbbing Gristle var den første gruppa som faktisk innfridde punkens løfte om å sabotere samfunnets kontrollsystemer ved å hengi seg til det ekstreme. Det er veldig lett å ta på seg en t-skjorte med en swastika og rekke fingeren til et kamera, men mye vanskeligere å gjøre det en gruppe som Whitehouse gjorde, nemlig å rive ned nazismens ytre fasade – en fasade mange industri-grupper lot seg tiltrekke av – og gå rett til det markspiste hjertet for å undersøke det. Gruppene som fulgte utover 80-tallet fortsatte denne omfavnelsen av mørket. For Coil ble det helt avgjørende å gå så langt inn i bestemte tilstander som overhodet mulig. Dette var et valg de tok, og det var måten de ønsket å leve på. De ville rapportere tilbake fra tilstander langt bortenfor hverdagen.

Hvis de ikke var venstreorienterte, måtte de vel være høyreorienterte? Ja, kanskje til og med nazister?

E/L: «When in doubt, be extreme,» sa Genesis P-Orridge. Men dette førte til kontroverser, og deltakerne ble kalt alt fra kunstskoleposører til perverterte avvikere. I boken din beskriver du hvordan kretsen rundt Throbbing Gristle plukket opp skjellsordene og brukte dem med stolthet, som da toryen Sir Nicholas Fairbairn, parlamentsmedlem, i hissige ordelag omtalte dem som «wreckers of civilisation»?
DK: Throbbing Gristle og det som etter hvert ble Thee Temple Ov Psychick Youth og bandet Psychic TV, forsøkte å samle en stor mengde tidligere skjult og undertrykt informasjon de så for seg at kunne brukes til å frigjøre individet fra ulike stengsler. Gruppene ble informasjonskilder, som formidlet kunnskap man kunne gjøre noe positivt med, bruke til å endre sitt eget verdenssyn, lenge før Internett. Det dreide seg om et bejaende, kompromissløst frislipp – dette oppbyggelige perspektivet kommer sjelden frem i omtalen av denne musikkscenen. Throbbing Gristle og de som fulgte etter dem var en målrettet endringskraft, noe punken snakket om å være, men aldri egentlig var. Og derfor ble de også veldig viktige for mange av oss.

E/L: Hvilke typer informasjon var det snakk om?
DK: Mange oppsøkte Thee Temple Ov Psychick Youth rett og slett på grunn av ryktene om at man her kunne få tilgang til informasjon som var mer eller mindre umulig å få tak i andre steder. Som Genesis P-Orridge sa til meg da vi snakket om plateomslag og jeg omtalte hans «besettelse» for Charles Manson: «Vi var aldri besatt av Charles Manson!» Noe som jo lød pussig, siden det finnes flere fotografier av Psychic TV der de hadde på seg Charles Manson-t-skjorter. Men alle tropene som industrimusikken bragte med seg, opptattheten av seriemordere og lignende, var troper for å vise hvor hult det humanistiske snakket tedde seg, for å gjøre oss oppmerksomme på alt hva det dekket over – seksuelt, politisk, kunstnerisk – og for å komme frem til noe annet. Det tydeligste eksempelet på dette – eller det som har interessert meg mest – er hvordan gruppene som fulgte etter Throbbing Gristle nærmet seg en magisk tradisjon. Tre magiske oppstandelser har funnet sted i moderne tid. Én sent på 1800-tallet med The Golden Dawn og andre esoteriske bevegelser. Én på 1960-tallet, med enkelte av hippie-understrømmene, og en på 1980-tallet. Throbbing Gristle og særlig Psychic TV bidro til rehabiliteringen av okkultister som Aleister Crowley og maleren og okkultisten Austin Osman Spare. På et vis hentet de frem redskaper for frigjøring under Crowley-mottoet «The method of science, the aim of religion».

Genesis P-Orridge og David Tibet i 1982. Photo: Courtesy Genesis P-Orridge.
Genesis P-Orridge og David Tibet i 1982. Foto: Courtesy of Genesis P-Orridge.

E/L: I så måte trer magien her frem i en ganske annen drakt enn hva de aller fleste forbinder den med?
DK: Magick har lite å gjøre med menn i kapper som maner frem fucking ektoplasma. I tråd med tilnærmingen ved inngangen til 1980-tallet, dreier det seg først og fremst om praktiske retningslinjer som bringer deg tettere på eksistensens betingelser, som får deg til å akseptere virkeligheten – på alle nivåer. Da må man omfavne det negative i livet like mye som det positive – say yes to no – du må forberede deg på å omfavne alle sider av livet, også døden og at liv nærer seg av annet liv. Kan du si ja til livet i alle dets aspekter? Dét er den forvandlende kraften i Crowleys magi. Å gi opp alle disse forestillingene om godt og ondt, og heller enn å føle at «livet går deg imot» eller at du må kjempe i motbakke, innse at det bare finnes liv, på alle nivåer. I mine øyne er dette en positiv holdning – men for å komme frem dit, må du gjennom mye, du må ta det negative innover deg og endre den overleverte innstillingen din til så mangt.

E/L: Dette lyder litt som Nietzsches aktive nihilisme eller deleuzianske fluktlinjer? Hvordan formidlet Throbbing Gristle denne tenkningen?
DK: Throbbing Gristles ideer kretset rundt en slik filosofi allerede fra begynnelsen av, og jeg tror det var derfor Peter Christopherson fikk COUM Transmissions performancekunst til å bevege seg inn i populærmusikalske sammenhenger heller enn høykulturen: Han så musikken som en smittebærer som kunne spre disse ideene. Throbbing Gristle ble også dannet i en viss lede over det de så som kunstmiljøenes konformitet. Samtidig var hele alternativmusikken gjennomsyret av venstreorientert ideologi, noe den fremdeles er. Da David Bowie døde nylig og David Cameron stilte seg opp og sa at «David Bowie hadde stor betydning for meg», ble han møtt med en storm av protester: «Jaså, du likte Bowie, men hva lærte du av ham?» Men i helvete, hvorfor kan ikke David Cameron få lov til å like David Bowies musikk? Antakelsen så ut til å være at hvis du er interessert i hva som helst innen kunst og kultur, vil du umiddelbart overta et gitt ideologisk – venstreorientert – verdensbilde. Bare ved å ha noe med kunst eller musikk å gjøre! Men det fine med Crowleys magick eller Spares anamorfose, er at det ikke finnes noen fiksert ideologi, ingen forhåndsdefinerte utgangspunkter. Crowley beskriver en praksis der man lar en ring flyttes fra finger til finger. Når du har ringen på dén fingeren, står du for én ideologi, når du har den på en annen finger, inntar du andre holdninger. Og jo oftere du gjør dette, jo tydeligere blir det for deg at alle disse ideologiene er bokser du sorterer og fortolker erfaringer i, slik at du også, for hver gang du inntar et ideologisk standpunkt, går glipp av en mengde inntrykk og tanker. Grupper som Throbbing Gristle, Psychic TV og Whitehouse beveget seg hinsides ideologiene – og dét er farlig. Derfor fikk de problemer. En del folk har en tendens til å anta at alle gode mennesker mener det samme. Hvis de ikke var venstreorienterte, måtte de vel være høyreorienterte? Ja, kanskje til og med nazister? Men målet deres var snarere å oppnå en ufiltrert erfaring av tilværelsen.

E/L: Tror du industrimusikken og den såkalte post-industrien trenger denne positive rammen, denne image-justeringen?
DK: Ja, det tror jeg. En av grunnene til at jeg ville skrive England’s Hidden Reverse, var for å løfte frem de som virkelig hadde noe å tilby: Coil, Current 93 og Nurse With Wound. Jeg ville skille de interessante, visjonære gruppene fra epigonene og si noe om hvorfor de er interessante. Disse gruppene hadde havnet i en slags ghetto, der mange band etter hvert oppholdt seg, hvorav mange var og stadig er elendige. Jeg ville vekk fra all gimmicken og staffasjen, alle tonnene med boreverktøy og militære uniformer – det stereotypiske bildet av sjangeren.

Jeg liker disse artistene av samme grunn som jeg liker fri improvisasjon – ingens musikk lyder som noen andres.

E/L: Hva syntes de som ble intervjuet i boka om utvalget du gjorde?
DK: Jeg har inntrykk av at de var glade for å få denne oppmerksomheten. Ingen av dem ønsket å være del av en sjanger. Jeg husker da John Balance ringte meg opp etter å ha fått boka. Han sa at han hadde lest kapittelet om The Equinox Event, som forteller om det jeg mener er den aller viktigste hendelsen i denne undergrunnsscenen, før han utbrøt: «Wow, dette var så spennende at jeg skulle ønske at jeg hadde vært der!» [Ler.] Selv om Balance sa dette under en av fylleperiodene sine, skjønte jeg at jeg hadde lyktes.

E/L: Du gjorde flere kontroversielle valg om å utelate toneangivende personer i miljøet?
DK: Etter den første lesningen jeg gjorde fra boka, var det første spørsmålet: Hvor i helvete er det blitt av Death in June?

E/L: Og svaret var?
DK: At jeg bevisst hadde skrevet dem ut av historien. Jeg synes ikke at de og såkalt «europeisk neofolk» fortjener oppmerksomheten. Jeg tåler dem rett og slett ikke. Men under arbeidet tok jeg kontakt med Death in Junes Douglas Pearce og Boyd Rice fra NON, som mange nok ville ha tatt med i dette selskapet. Douglas Pearce skrev et fornærmende svar; Boyd Rice hørte jeg aldri fra. Uansett er jeg bare glad til. For meg er musikken deres helt fryktelig. Fryktelig. Douglas Pearce spilte med Current 93 i en periode, så han er nevnt. Det holder. Jeg bryr meg ikke om «industrimusikk» eller om å tegne et uttømmende bilde, jeg bryr meg om visse viktige grupper og individer. England’s Hidden Reverse handler om dem som gikk foran og som ennå skiller seg ut fra alle som fulgte etter.

E/L: På dette tidspunktet, sent 1990-tall, forsøkte vel også Current 93 og mange av tilhengerne deres å markere avstand til neofolk-kulturen? Med en viss rett kan man si at denne subkulturen vokste frem som et resultat av den såkalte «apokalyptiske folken» på de to albumene Swastikas for Noddy og Earth Covers Earth, som begge utkom i 1988, og naturmystikken på et album som Thunder Perfect Mind (1992)?
DK: Ja, Current 93-albumet Swastikas for Noddy har vært et forbilde for hele neofolk-bevegelsen. Men hva jeg ønsket, var å rydde et rom der jeg kunne gjøre klart hva disse gruppene hadde bidratt med, uten å måtte ta for meg alle gærningene i omlandet deres.

E/L: En gjennomgripende tese i England’s Hidden Reverse er at disse musikerne ikke var idiosynkratiske galimatiaser, men snarere fulgte i fotsporene etter en rekke engelske eksentrikere i en egen visjonær tradisjon. Et viktig parti i boka er der du beskriver hva gruppene har til felles. De setter sammen kosmologier, ved å bruke visse erfaringer, plukke biter av historien, av interesser og besettelser, for så å blåse dem opp og gjøre dem viktige. Gjorde denne tilnærmingen at disse gruppene lenge ble enkle å avvise, rett og slett fordi prosjektene deres fremstod hermetiske for omverdenen?
DK: Jeg vil si at denne fremgangsmåten først og fremst gjorde det hele ytterst personlig. De satte sammen sine egne kosmologier, sine egne pantheoner, basert på en overbevisning om at du ikke skal la deg slavebinde av andre ideer enn dine egne, at du må skape din egen verdensanskuelse. De lot seg villig forføre av William S. Burroughs. John Balance sa flere ganger til meg at vennskapet med Burroughs hadde hjulpet ham med åpne opp the trunk, så han kunne leke seg med innholdet der, eksperimentere med og på seg selv. I denne åpenheten ligger også en ærlighet. Jeg liker disse artistene av samme grunn som jeg liker fri improvisasjon – ingens musikk lyder som noen andres. Det er ikke mulig i lengden, når du improviserer, å lyde som noen annen. Alle har sin egen rytme. Alle har sin egen kjærlighet. Sine egne besettelser, sine egne fantasier. Og disse musikerne var modige, de viste dette i hva de laget, de satte sammen noe som var betydningsfullt for dem – og som innebar en løsrivelse fra ideologiene.

Earth Covers Earth promo session i Hampstead Heath, 1987. Foto: Courtesy Ruth Bayer.
Earth Covers Earth promo session i Hampstead Heath, 1987. Foto: Courtesy of Ruth Bayer.

E/L: Og slik plasserer de seg i den engelske visjonære tradisjonen?
DK: Ja, og derfor fikk boken tittelen England’s Hidden Reverse. Det dreier seg om et fullstendig individualistisk grep om tilværelsen, som kommer fra William Blake og som flere ganger er blitt vekket til live av folk i utkanten av den engelske kulturen, om en leting etter spor som peker tilbake på en hel tradisjon, engelske arketyper – vrengebildet av vår samtids idé om England. Den fremherskende forestillingen om England i dag er svært begrenset, mens England egentlig har vært fullt av eksentrikere, av underlige folk – det er a strange land.

E/L: Har du selv satt sammen din egen kosmologi i og med denne boka?
DK: Delvis. For meg var det frigjørende å jobbe med denne bevegelsen, og jeg har beholdt i meg mye av det jeg oppdaget underveis. Alt det som beveget meg. Som Denton Welchs bøker og William Lawes’ musikk – Current 93 bygde i 1993 delvis albumet Of Ruine or Some Blazing Starre rundt Lawes. Jeg sier ikke 100 % ja til David Tibets pantheon eller Steven Stapletons pantheon, men de har lært meg mye. Jeg har også interessert meg for magick, men samtidig, som jeg sier i bokas etterord, har jeg aldri møtt en selverklært praktiserende magiker som er i stand til å sikre sin egen grunnleggende lykke. Det får meg til å tenke: Problemet med magi er at mange går inn i det for å bli en magiker, når det heller er verktøyene derfra man bør ta med seg. I stedet for å frigjøre seg, faller de rett og slett tilbake i en identitet. For meg er identiteten den store ulykken.

E/L: Hvorfor valgte du å revidere boka akkurat nå?
DK: Det var ikke veldig viktig for meg å få den ut igjen, men mange har spurt etter den. Folk har ofte sagt til meg at vi har latt være å trykke nye opplag fordi vi spekulerte i hvor mye den kunne selges for. Men jeg har ingen ekstraeksemplarer under senga! Jeg har bare mitt eget. Skulle det først gjøres, måtte det gjøres skikkelig, og nå var forlaget Strange Attractor og Mark Pilkington, som utgir svært vakre bøker, i stand til å gjøre nettopp det. Siden det opprinnelige forlaget ikke ville gi fra seg filene, måtte vi bygge opp boka på ny. Det tok meg flere år å få tak i alle fotografiene igjen; til å begynne med var jeg sint og frustrert, men etter hvert innså jeg at helheten ble mye bedre, vi endte med et helt utrolig bildemateriale. Over halvparten av bildene i denne utgaven er aldri vist offentlig før. I tillegg har vi laget en 120 siders fanzine i 1000 eksemplarer, Furfur. Jeg er forbløffet over hva vi fikk til av nytt materiale fra og om den samme perioden. Fanzinen avsluttes med Gavin Semples anmeldelsesessay om John Balances begravelse.

E/L: Nå som boka er på vei ut på nytt: Frykter du å bli fanget i bildet av deg selv som kronikøren av en viss bevegelse på en viss tid?
DK: Nei, i grunnen ikke. Jeg er kronikøren av denne bevegelsen. Samtidig er ikke England’s Hidden Reverse en kritisk biografi. Jeg ser på meg selv som en evangeliker, en som har gått ut i verden og sagt: Dette er virkelig noe. Dette er viktig. Og i dag blir disse kunstnerne tatt mye mer alvorlig. For ti år siden var lite informasjon å finne. Coil ga bare en liten håndfull intervjuer så lenge de holdt på. En liten håndfull! Og nå er både John Balance og Peter Christophersen døde. Steven Stapleton hadde knapt gitt et intervju før jeg gjorde et intervju med ham for The Wire i 1996 – min første cover-story og første gang Stapleton var avbildet på et magasinomslag. Han hadde på dette tidspunktet trukket seg tilbake, men sa av en eller annen grunn ja til å komme til London og et fotostudio der. Jeg husker han hadde to ulike sokker på, en rød og en svart.

Mange har nok innbilt seg at Coil satt i kapper og utøvde magick hele dagen, men slik var det jo ikke.

E/L: Du har levd med dem i husene deres, på eiendommene deres, du tar del i livene deres. Boka inneholder flere intime enkeltbiografier. Hvorfor ville du gjøre det på denne måten?
DK: Jeg synes fortsatt at de omgivelsene Stapleton har skapt for seg selv og familien sin på gården Cooloorta i Irland, er hans største kunstverk. Jeg er alltid like, om ikke mer interessert i personen enn i kunsten. Når jeg hører musikk som appellerer til meg vil jeg vite hvordan mennesket bak lever livet sitt. Jeg leser hele tiden forfatterbiografier og musikerbiografier, som om de var eksempler på hvordan man kan leve. Det store spørsmålet er: Endrer kunsten livet ditt? Er det bare noe du gjør, eller påvirker det alt du gjør? Om jeg skal snakke for meg selv, har kunsten, musikken og litteraturen jeg har tatt til meg, formet livet mitt fullstendig. Jeg kan ikke bare forbruke den, jeg må leve den. Noe av det jeg så under arbeidet med England’s Hidden Reverse var trist. Flere av dem jeg intervjuet var ute av stand til å sikre seg selv den minste lykke i livet. Da jeg bodde med Coil i en periode var hverdagen deres ganske deprimerende. De sto opp og ruslet rundt i pyjamasen, før de satte på et forferdelig matprogram, Ready, Steady, Cook. Mange har nok innbilt seg at Coil satt i kapper og utøvde magick hele dagen, men slik var det jo ikke. Kunsten ble til i hjernene deres, ikke i livsomstendighetene, og de slet med det samme som alle andre. Folk hevder at Balance ble ødelagt at alkoholkonsumet, at de brukte for mye dop, og Balance sier selv i boken at livene deres kunne ha artet seg som noe svært destruktivt, om de ikke hadde klart å omforme det negative til noe positivt gjennom kunsten. Til sist klarte han jo ikke det lenger. Men om du ikke bruker kunsten til å arbeide med deg selv, ditt eget liv, hva er da poenget?

Steven Stapleton. Foto: Ruth Bayer.
Steven Stapleton. Foto: Courtesy of Ruth Bayer.

E/L: Du knytter flere steder industri- og postindustrimusikken til popmusikk – hvorfor ikke heller til avantgarde-bevegelser og avantgarde-musikk?
DK: Jeg gjør begge deler. Jeg hevder at musikken er påvirket av Krautrock, av komposisjonsmusikk – hvor ofte tenker noen på Yoko Ono når de hører Whitehouse? Ifølge William Bennett var Ono og samtidsmusikk gruppas viktigste påvirkningskilder. «Ripper Territory», låta som åpner Whitehouses Dedicated to Peter Kürten. Sadist and Mass Slayer (1981), er interessant fordi den knytter Whitehouse til komposisjonsmusikken, gjennom en uthalt sample, et flimrende ormehull, hentet fra «Purposeful Lady Slow Afternoon» av den amerikanske komponisten Robert Ashley. For meg er Whitehouse radikal samtidsmusikk, på lignende vis som Lou Reeds Metal Machine Music (1975) er det.

E/L: Likevel skriver du i bokas nye forord at vi her har å gjøre med popmusikkens nattside?
DK: Ja, den er annerledes enn popmusikk. Den er ikke negasjonen av pop, den avviser ikke pop, den er ikke en gang nødvendigvis en kritikk av popmusikken, men pop er ikke hele historien. Personlig liker jeg både dag- og nattsiden. Du må ta hele eksistensen i betraktning. Du har ikke fortalt hele historien før du omfavner motsetningene. Du blir uansett tvunget til det, før eller siden. Alle dør. Døden er der. Skal du kjempe mot henne eller komme på talefot med henne? Det er hva det mørke og triste i musikken er for meg, hva støyen er for meg, nattlige temaer. Men jeg liker også dans og moro og sex og kjærlighet; jeg elsker mye techno og mainstream popmusikk, og på den andre siden liker jeg altså industrimusikk. Det er viktig ikke å bli en klisjé, å stivne i en identitet. Jeg husker Steven Stapleton fortalte om bakgrunnen for en Nurse With Wound-låt, «Exclusively Experimental». Tittelen oppsto fordi en journalist hadde sagt eller skrevet at han så frem til å høre det nye albumet deres, «but I have to warn you, my tastes are exclusively experimental». For en latterlig ting å si! Hvis man ser på Coil, hadde de alltid et visst forhold til pop eller sågar ravekulturen, for eksempel på det fantastisk underlige albumet Love’s Secret Domain fra 1991 – og ikke minst gjennom Soft Cells Marc Almond, en nær venn som noen ganger sang og spilte med dem. Current 93 spilte med Rose McDowall, fra pop-psych-gruppa Strawberry Switchblade, og har senere samarbeidet med en rekke popsangere fra Nick Cave til Antony. Og Nurse With Wound har innslag av dansbare rytmer. Det var alltid en åpenhet der, aldri en direkte avvisning. De var ikke humørløse goths som bare lyttet til power electronics. Hvem ville vel ha hengt med dem da?

Det store spørsmålet er: Endrer kunsten livet ditt? Er den bare noe du gjør, eller påvirker den alt du gjør?

E/L: Du sier i det nye etterordet at du aldri hadde forventet at Throbbing Gristle ville gjenforenes, men så sto de med ett på scenen igjen?
DK: Ja. På sett og vis forstår jeg hvorfor de gjorde det. Folk sliter og trenger penger. For min egen mytologis del synes jeg det er trist at de ble en del av nostalgisirkuset. Jeg trodde at hvis det finnes noen som er mot dinosaurrock, måtte det være Throbbing Gristle. Men hovedpoenget i bokas etterord er på sett og vis at the reverse foregikk i et visst tidsrom, og så skiftet det gir og retning, og begynte å bevege seg forover. Stapleton kom ut av sitt selvpåførte eksil og Nurse With Wound ble en turnerende gruppe. Steven Stapleton hadde jobbet besatt på album i årevis, pleide å gjøre ting igjen og igjen, men i senere år er det kommet ut for mye. Kvalitetskontrollen ble svakere. Current 93 begynte å dyrke bandkollektivet fremfor musikken og henga seg etter hvert fullt og helt til en kjettersk form for kristendom. Og Coil døde – Balance døde. Med hans død i november 2004 sluttet the reverse. Jeg vil ikke dømme noen av dem, det var en revolusjonær periode de alle gjennomlevde og deltok i, og slikt kan ikke pågå særlig lenge før deltakerne blir selvbevisste og begynner å gjenta seg selv. Før det blir til en «sjanger». Jeg tror det kan hende igjen, men England’s Hidden Reverse tar for seg akkurat den perioden og den musikken. Det som skjedde, var viktig da, og nå er det slutt.

E/L: Samtidig vokser mytologien?
DK: Genesis P-Orridge har vært utrolig til å arkivere, noe som legger et godt grunnlag for forskning, og innflytelsen blir mer og mer synlig. Undertittelen på boka er «A Secret History» – og for ti år siden var det en hemmelig historie. Nå er den ikke like hemmelig.

E/L: Noe som viser seg i at det stadig lages musikk som nær sagt snylter på denne arven?
DK: Alle sjangre har en revolusjonær periode før de setter seg og etterkommerne begynner å replisere denne formen. Men hva skulle poenget være med å ta Whitehouse videre? Nei, jeg vil heller at sjangrene skal dø ut. Derfor kunne jeg ikke ha gitt mer faen i alle de såkalte «industrial»-gruppene fra de senere årene. De søker seg inn i noe som allerede finnes. De bygger identitet. Jeg er interessert i fullstendig originalitet, fullstendig lojalitet til ens eget uttrykk. Hvis noe skal få en tilsvarende betydning, vil det ikke ha noen forbindelse til denne arven overhodet. Det trenger ikke å være kontroversielt, subversivt eller støyete. Jeg vil ha det rått, selv om det skulle bety at musikken er veldig myk og nervøs.

E/L: Og derfor forstår du konsekvent musikken og ideene ut fra personene mer enn ut fra tidsånd eller ytre faktorer?
DK: Jeg tror ikke på en størrelse som «kulturelle krefter». Jeg tror på individets evner og ideer. Jeg tror at alle disse var veldig unike personer – Balance, Stapleton, Tibet. De hadde sine helt egne verdensanskuelser. Jeg tror på kunst som et resultat av raringenes uforfalskede visjoner.

Det er et romantisk ideal – når du lager kunst og musikk, stikker du pennen i blodårene og skriver i blod. Jeg deler fortsatt dette idealet.

E/L: Den visjonære tradisjonen: Hvordan kan den utvikle seg videre, i kunsten og musikken?
DK: Jeg tror at den vil bringes videre av enkelte som velger å isolere seg. Nå er alt sosialt, folk er på sosiale medier hele tiden. Det gir ingen god grobunn for kompromissløs, egensindig kunst. I nettets tidsalder finnes altfor mye informasjon og alt rasjonaliseres raskt – da tror jeg at mulighetene heller ligger i en slags sosiopatisk form for kunst, tilbaketrukket fra nærmest all sosial samhandling. Hermetisk, slik som for eksempel Jandek, som utga flere titalls album på sitt eget selskap før han våget seg opp på en scene. Det kommer til å være svært vanskelig, men det fødes mennesker hver dag, og mange føler seg forvirrede, ulykkelige, utenfor, ensomme, og noen av dem lager kunst og musikk. Det er et romantisk ideal – når du lager kunst og musikk, stikker du pennen i blodårene og skriver i blod. Jeg deler fortsatt det idealet. Det blir vanskeligere og vanskeligere, men jeg tror at det fortsatt vil finnes ensomme utøvere som – spredt over store avstander – kommer til å lage ensom, sprø, fin musikk.

Coil cirka 1984. Foto: Mark Lally
Coil cirka 1984. Foto: Courtesy of Mark Lally

E/L: Hva blir stående som høydepunktet fra the reverse for din del?
DK: Jeg tror Coil vil stå igjen som det viktigste eller i alle fall det mest innflytelsesrike bandet i hele post-industribevegelsen. Den musikken jeg virkelig har levd med, strevd med, den musikken som har betydd mest for meg, finnes på Coils sterkeste plater. «Going Up», siste spor på det siste albumet, The Ape of Naples (2005), er en utrolig avslutning. Det var først da dette albumet ble gjenforent med tvillingen The New Backwards, en omarbeidet versjon av det ufullførte albumet Backwards, at avslutningen endelig ga mening. Som et minnearbeid er «Going Up» en perfekt sammenføyning av alle de forskjellige trådene som gjorde Coils musikk så enestående: besettende queerness; en inderlighet av en annen verden; fornemmelsen av en minnestund for fremtiden. Den er bygd over en radikalt omarrangert versjon av temaet fra den velkjente britiske sitcomserien Are You Being Served? og John Balances siste, ufokuserte konsertopptreden – sporet er dypt bevegende og alvorlig uten på noe tidspunkt å gi opp its sense of camp. Vi har like mye å gjøre med en begynnelse som med en slutt. Coil levde ut det de skulle leve ut, de lyktes med det de hadde satt seg fore, slik sett er det ikke tragisk det som skjedde.

E/L: Hva med de andre gruppene?
DK: Jeg kan vanskelig se for meg andre musikere bli påvirket av Nurse With Wound – musikken er for hermetisk. Det er Stapleton hele veien, kompromissløst. Hvordan skal noen komme lenger enn ham? Whitehouse var genuint avstikkende, og det er de ikke lenger. Frem til første gangen de ble omtalt i The Wire hadde de vært langt utenfor radaren. Og det selv om de hadde laget noe av den sterkeste kunsten i det 20. århundre – etter min mening. De siste albumene og konsertene de laget før de ble oppløst, knuser samtlige ideer vi har om hvordan et band skal opptre, selv innen støy eller avantgardemusikk eller hardcore industrimusikk – absolutt alle ble fremmedgjort! De siste, språkbaserte albumene er fucking incredible. Current 93 har etter min mening mistet mye av det som gjorde dem så interessante. Men det endrer ikke at de platene Tibet laget sammen med Stapleton og Michael Cashmore, særlig Of Ruine Or Some Blazing Starre og All the Pretty Little Horses (1996) er fantastiske – jeg elsker dem fortsatt. En del av meg skulle ønske at de bare kunne gå tilbake til å være en liten gruppe som fortsatte å gjøre det samme, igjen og igjen og igjen. So anguished and beautiful.

E/L: Nattlig.
DK: Ja. Jeg blir aldri lei av dem.

E/L: Du har nylig fått en roman antatt av Faber & Faber. Gratulerer!
DK: Takk. Det var helt uventet, jeg hadde aldri regnet med det. Det betyr at jeg kan arbeide utelukkende med romanskriving et halvt år fremover, etter å ha skrevet på boka i fem år eller så. Det er drømmen, hva jeg alltid har ønsket å gjøre.
E/L: Du har omtalt romanen som en «hallusinert» oral history. Hva legger du i det?
DK: I det ytre ser boka ut som en oral history, som jo er en hevdvunnen måte å nedskrive vitneskildringer på, gjerne fra miljøer uten særlig mange skriftlige kilder, bare at alt i boka er funnet på. Den tar for seg en fiktiv musikkscene i den lille byen der jeg tilbragte noen avgjørende ungdomsår, Airdrie utenfor Glasgow, mellom 1978 og 1986, og er satt sammen av en serie monologer fra ulike personer – musikere, kunstnere, foreldre, elskere og så videre – som ser tilbake på denne tiden. Monologene kretser rundt en gruppe som kaller seg Memorial Device. Romanen heter This is Memorial Device, men i siste instans dreier den seg ikke først og fremst om musikk.
E/L: Men det står en god del om musikk i romanen?
DK: Det er helt klart en forbindelse her, romanpersonene lar seg transformere av musikken,
og om man har fulgt forfatterens musikkskriving, vil man kjenne igjen mye. Også her er det folk som er underlige, som er eksentriske, som utøver kunst og hengir seg til besettelsene sine, i møte med massesamfunnets identitetsdannelse. Jeg ser på meg selv som en forfatter, men mer spesifikt ser jeg på meg selv som en forfatter med en lidenskap for eksentriske mennesker og eksentrisk kultur. Det er jo også England’s Hidden Reverse full av!
E/L: Beskrivelsen kan minne om flere av Roberto Bolaños romaner, der ulike fortellere beretter om eksentrikere og avantgardister i sitt nærmiljø?
DK: Ja, jo, kanskje, jeg liker Bolaño godt, men dette er en velkjent modernistisk skrivemåte som går hele veien fra Joyce opp til David Foster Wallace og som har formet også en bredere forfatter som Irvine Welsh. Jeg har skrevet romanen på denne måten i et forsøk på å fange inn galskapen og overbevisningen og energien og de personlige idiosynkrasiene som drev flere av disse musikkbevegelsene på slutten av 1970-tallet og utover 1980-tallet, og som de avfødte til og med i småbyer langt bortenfor kreative sentra som London og Manchester. Det var en av de siste store eksistensialistiske vekkelsene – til og med Airdrie fikk en helt egen energi av det som foregikk. Nå er byen helt død igjen.
E/L: Vil du heretter satse på romaner, eller kommer det flere bøker som England’s Hidden Reverse?
DK: Jeg tror nok at jeg aldri vil komme til å skrive en sakprosabok om musikk igjen. England’s Hidden Reverse måtte skrives, disse subkulturelle forbindelsene måtte kartlegges, men i dag lages ikke musikk på denne måten lenger.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.