Første gang jeg skal skrive det nye årstallet, må jeg allerede sette det i parentes, for å gi det kortest mulige resymeet av et livsløp. Øyvind Vågnes (1972–2025) døde 7. januar fra kona og de to sønnene sine, og midt i et ufullført livsverk, med flere påbegynte prosjekter og et knippe bøker bak seg som bar bud om så mye mer som skulle komme.

Han ble rekruttert inn i Vagants redaksjon på et avgjørende tidspunkt, i 2005, da forlaget H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) hadde meldt at de ikke kom til å videreføre støtten til tidsskriftet. N.W. Damm & Søn ved redaksjonssjef John Erik Riley sa seg villig til å trå til, i første omgang i to år, om vagantene samtidig var åpne for en viss fornyelse. På den måten kom Øyvind Vågnes, Cathrine Strøm og jeg inn i redaksjonen, som et trekløver som skulle forsøke å bidra til fornyelsen på en tid da bladet var akademikerdominert og inne i en periode som siden (mer eller mindre spøkefullt) er blitt kalt «Vagants grusomme år».

Øyvind var også akademiker, men alt annet enn grusom. Han var så generøs, vennlig og innstilt på dialog at han bidro avgjørende til at redaksjonen alltid endte opp med å fortsette arbeidet, selv om det i enkelte stunder så mørkt ut. Han var nylig debutert som skjønnlitterær forfatter (på Tiden i 2003), musikkskribent i Dag og Tid og universitetsansatt forsker på moderne amerikansk litteratur og postmoderne visuell kultur, og det sammensatte engasjementet gjorde at han kunne knytte an til nær sagt enhver interesse som fantes i andre deler av redaksjonen. Han hadde alltid hørt en plate, likt en bok eller tenkt ut en mulig løsning på et problem.

I Vagant 4/2005 intervjuet han Rick Moody og anmeldte Jonathan Safran Foers Extremely Loud and Incredibly Close, før disse ble kjente navn på den internasjonale stjernehimmelen. Til samme nummer trakk han i trådene så anmeldelsesavdelingen fikk omtalt ung og bergensrelatert samtidslitteratur, pluss at han var et balanserende element i redaksjonsdiskusjonene om tre essays av henholdsvis Charles I. Armstrong om litteraturens biografiske dimensjon, Freddy Fjellheim om den norske litterære institusjonen og Henning Hagerup om Erik Bjerck Hagens bok Litteraturkritikk – alt sammen mer brennhete emner den gangen enn lesere flest 20 år senere trolig kan forestille seg.

Øyvind var hovedredaktør for Vagant 3/2006, et internasjonalt løft av en tidsskriftutgave om Don DeLillo, med bidrag fra flere fremstående amerikanske kritikere og oversettelser av flere DeLillo-noveller og dramateksten Kjærlighet-ligger-blødende. Målet var å løfte frem hittil lite omtalte sider av forfatterskapet, og nummeret satte på trykk en av de første artiklene noensinne (ved Rikke Dahl) om DeLillos novelleproduksjon, som først ble samlet i bokform fem år senere.

Forfjamselsen hadde vært til å ta og føle på i redaksjonslokalene da det litt tid før nummeret skulle være ferdig, dukket opp et ark i posten med logoer skrevet av … Don DeLillo. Og et maskinskrevet brev signert forfatteren selv. Øyvind hadde kontaktet DeLillos agent og forklart Vagants tradisjon for håndskrevne logoer. Ganske lenge hang disse arkene på tavla i redaksjonslokalet, inntil noen av oss fikk overtalt Øyvind til å ta dem med hjem; at de fantes, var tross alt hans fortjeneste.

Dette var Øyvind slik man kunne lære ham å kjenne i redaksjonssammenheng fire år på 00-tallet. Fliden, den stø innsatsen og evnen til å følge med på de store trendene, interessere seg for de marginale, men talende fenomenene og trykke på de rette knappene, tok han med videre i sitt akademiske virke, ikke minst redaksjonsarbeidet i tidsskriftene Ekfrase og Journal of Visual Culture.

Og da har vi knapt nevnt Øyvinds romaner, som beveger seg vidt omkring i samtidskulturen og vår nære forhistorie, og der en av dem, Sone Z, ble kalt «den første norske droneromanen» av Arne Borge i et essay med tittel fra samme bok, «Dei kvite skuggane» (Vagant 3/2015). Hans seneste roman, Ei verd utan hester, knytter an til en av dyptidens utfordringer til vår tid, nemlig hvordan man sikkert skal kunne lagre radioaktivt avfall med en nedbrytningstid lenger enn noen sivilisasjon hittil har overlevd. Som hans mangeårige redaktør Mattis Øybø denne uka slo fast, skrev han idédrevne romaner – og skiller seg dermed ut i den norske samtidslitteraturen.

Den siste gangen jeg pratet med Øyvind, var på et arrangement på Årstad bibliotek i november 2022. Glad for et uventet gjensyn satte jeg meg ned på nabostolen da jeg fikk øye på ham bakerst i lokalet. Først etterpå ble jeg klar over at han var en av arrangørene, i egenskap av medlem i det da nokså nystiftede Landås Litteraturselskap. Selvfølgelig var han det, slik han var aktiv også i andre styrer, grupper og nettverk, i et stillfarent, men aldri hvilende arbeid for å gjøre verden mer interessant.

Audun Lindholm

*

Vennetapet

VENNETAPET måtte teksten heite, tenkte eg meg, då eg fekk høyre om sjukdommen til Øyvind og brått skjønte kor alvorleg det var. Vennetapet, måtte eg skrive, om det verste skulle skje, og det skulle vere like rasande sorgtungt, like frodande om munnen som Egil Skallagrimssons kvad om sonetapet, der han fantaserer om å reise ut i strid mot storm og hav og gudar. «Vennetapet» skulle ikkje mane fram i all si heilt uvanlege breidde kven Øyvind var, men kva han var. Kva det ville seie, ikkje kor vanskeleg, men kor umogleg det er at Øyvind er vekke, ikkje berre for meg, men for alle Øyvinds vennar, og dei var mange.

Om Øyvind verkeleg skulle døy, ville eg bli rasande. Det gjekk ikkje an! Men eg er ikkje rasande. Og det gjekk an. Eg er berre i ei anna verd, ikkje Ei verd utan hestar, som den siste, fine boka hans heitte, men ei like utenkjeleg verd, ei verd utan Øyvind Vågnes. Men verda med Øyvind, den verda der han fanst, finst framleis, som eit tenkjeleg alternativ, for dei som kjende han, ja, det mest tenkjelege. Øyvind var så mykje for mange, i tillegg til det han var for dei aller næraste, forfattar, kritikar, professor. Men for meg og ein uvanleg stor krins av menneske, var han ikkje berre ein venn, men ein som viste fram kva vennskap kunne vere, korleis det såg ut.

Eg flytta inn i verda til Øyvind, eller meir spesifikt i studentkollektivet til Øyvind, den dagen Diana døydde, altså hausten 1997. Ikkje at Diana hadde det ringaste med saka å gjere, men det var som om alt i verda hadde sin plass i det ombygde tørkeloftet i Magnus Barfotsgate 11. Her fanst det plater, bøker, filmar, vin, døgnville middagar og endelause søndagsfrukostar. Og inst, på det trongaste loftsrommet, sat ein langhåra sunnmøring og visste meir om det meste enn du kunne drøyme å spørje om, likevel alltid nysgjerrig på meir, med bøkene og papira sine i sirleg orden. Han verka fylt av ei påfallande blanding av livslyst og heilt uanstrengd disiplin. Heilt umerkeleg smatt han inn og ut mellom rollene som bohem og arbeidsjern.

Rundt dette kollektivet sveiv ein heilt latterleg fin gjeng av menneske, og den som heldt dei saman, ja, som aldri slutta å prøve å halde dei saman og alltid heldt døra open for fleire, var Øyvind. Korleis vennskap såg ut: Eit sydande middagsselskap eller overdådig fyllekalas, som Øyvind stod bak og midt i. Eller berre ein kveld øvst på loftet i kollektivet, med han, meg – eller ein annan –, cd-spelaren og eit knippe øl. Øyvind var fire år eldre enn meg og hadde meir å lære bort, men han var ein som lytta, alltid klar for å høyre noko nytt, med skarpe analyser bak det avvæpnande smilet.

Eg hadde nokre likskapar med Øyvind. Ikkje berre hadde vi nesten like namn, vi kom òg begge frå Sunnmøre, om enn frå kvar sin ende av denne verdas ende. Vi hadde begge det eg innbilte meg var ein atypisk rovglupsk apetitt på menneskelege fantasiprodukt, på litteratur, musikk, film. Ja, vi delte uforklarlege lidenskapar for Elvis Presley og David Bowie. Men Øyvind trengde ikkje å forklare, han berre utforska, og han opna nye dører for meg, til Don DeLillo, til Van Morrison, for ikkje å snakke om heile det vide, ville teikneseriemediet. Han hadde ei eiga evne til å la seg forundre, og til å formidle denne forundringa, i skrift, men òg kvar einaste dag til dei han omga seg med. På meg som kom som einsam ulv frå ytre søre, som vi seier, såg det nesten ut som at Øyvind på eiga hand hadde oppdrege og – på ei bølgje av begeistring og livsbegjær – feia med seg eit halvt årskull av Haram og omeigns finaste framtidshåp for å la seg korrumpere av jazz og filmkunst, beatpoesi og obskure Bob Dylan-bootlegs og kylling i römertopf under det trommande regnet på skrale tak i Bergen. Det var naturlegvis ikkje slik, men så var det kanskje litt slik likevel.

Korleis vennskap kunne sjå ut. Om krisa slår inn i livet ditt, er Øyvind der på telefonen, lyttande og trøystande. Og om det verkeleg er ille, legg han alt til sides og insisterer på å møte deg i eit mørkt lokale for å drikke nok øl til å kunne skimte verda på rett kjøl. Det er mange år sidan vi budde i same by, og no skulle eg ønske vi hadde møttest endå fleire gonger enn vi gjorde, men kvar gong vi møttest var det som all den andre tida var borte.

Øyvind reiste lett. Eg kunne møte han i Oslo, lett spaserande i ei tynn sommarjakke, vi skulle på eitt eller anna arrangement, han viste meg tannkosten på innerlomma, elles hadde han ingenting, ingen koffert, ingen sekk, inga veske, ingenting. Han kom som han var, og det var meir enn nok. Alt han oppnådde kunne ein misunne eller rettare sagt unne han. Han fekk den smarte, vakre dama han ville ha, Birgit, to eventyrlege gutar og ein heim på Landås som hadde akkurat like skrå tak, bugnande hyller, fresande gryter og vidopne dører som kollektivet den gongen. Han debuterte som forfattar året etter meg, i 2003, men fauk forbi. Seks romanar blei det, alle på kvar sin måte inderlege, levande, vidsynte og ikkje minst framsynte. Han spente lange linjer mellom fortida, notida og ei framtid han våga å leve seg inn i. Og samstundes var han kritikar, akademikar, starta tidsskrift, skreiv fagbøker, blei professor, eg blir svimmel. Han reiste lett, du fann han på uventa stader, men ustadig var han ikkje. Flytta eg til Berlin, kom han på besøk og tok med seg halve Haram. Og flytta eg til indre Sogn, fann han vegen dit.

Ein kan seie mykje om merittane til Øyvind, noko som kjem til å bli gjort. Men i tillegg til alt det som er relativt lett å få auge på, var Øyvind ein som utretta ekstremt mykje med å berre vere. Ja, som tok seg tid til det, og til deg, nysgjerrig og interessert, klar for ein genuin samtale. Eg har alltid hatt lyst til å vere meir som Øyvind. Eg trur mange har det. No har akkurat det blitt endå litt meir umogleg. Men òg endå litt viktigare.

Øystein Vidnes