Livet under null

AKTUELT. Om kryonikerne får det som de vil, opphører døden som meningsbærende kategori.

Tidligere publisert i Vagant 2/2016.

Den siste helgen i januar trente jeg på å fryse ned lik. I et lite hus i utkanten av Sheffield gikk åtte medlemmer av organisasjonen Cryonics UK og jeg gjennom forberedelsene som må til før man senker nylig avdøde kropper ned i beholdere med flytende nitrogen. Én dag, håper kryonikerne – kanskje om 50 år, kanskje om flere århundrer – vil de nedfrosne kunne vekkes til live og gjenoppstå, friskere og yngre enn da de døde som gamle og syke en gang i det tjueførste århundret. Sykdommene som ikke kan kureres i dag vil kunne kureres i morgen, og for de tidsreisende er også aldring en sykdom. Å dø av alderdom kommer til å bli avleggs, en anakronisme.

Skal man ha muligheten til en dag å bli vekket til live må tiden fra man dør til man blir frosset ned være så kort som mulig. Ikke mange selskaper tilbyr å fryse ned og lagre avdøde på ubestemt tid; det finnes en håndfull aktører i USA og én i Russland. Folk har meldt seg til å bli frosset ned også i Storbritannia, men siden det tar tid for selskapenes representanter å komme, stepper Cryonics UK inn. Crynoics UK er en frivillig ambulansetjeneste — i oppkjørselen står en ambulanse de har kjøpt fra det britiske helsevesenet — hvis hensikt er å komme på banen så fort en av de rundt 50 medlemmene melder sin umiddelbare avgang, helst før de blir erklært døde av en lege.

Tanken om å leve evig er like gammel som menneskeheten, men som mange transhumanistiske ideer er den urokkelige troen på at Metusalems alder vil kunne oppnås – og overgås – gjennom teknologiske fremskritt tankegods fra opplysningstiden. Syttenhundretallets eksperimenter med å gjenopplive druknede markerte et historisk punkt der legevitenskapen for alvor begynte å undersøke mulighetene for å redde mennesker man tidligere ville ha avskrevet som dødsdømte. Med den ekspanderende handelsflåten i Storbritannia var drukningsdøden et økende problem, og det ble opprettet egne vitenskapelige samfunn for å undersøke nye metoder for gjenoppliving. Man visste allerede at noen druknede kunne våkne til live etter tilsynelatende å ha vært døde i flere timer, og munn-til-munn-metoden hadde lenge vært praktisert blant sjømenn. Blant kunnskapstørste medisinere ble denne grensetilstanden mellom liv og død tema for heftig debatt; utallige pamfletter og monografier ble gitt ut om hvordan man kunne få druknede (men også hengte, forgiftede og spontantaborterte fostre) ut av en skinndød tilstand – som på engelsk heter «suspended animation», et begrep som passende nok etter hvert har fått konnotasjoner til science fiction og romreiser. Teorier ble lansert om hva som skjedde med kroppen ved drukning – hvorfor lot noen seg gjenopplive, andre ikke? Årelating og tobakksrøyk var populære midler, mens verdien av å blåse frisk luft ned i lungene ble heftig debattert.

Forskjellen mellom liv og død blir fortsatt diskutert, enten det er biologer eller filosofer som undrer seg over hva det er som skiller det ene fra det andre. Men legevitenskapen har forståelig nok behov for å være pragmatisk: på et punkt er det rett og slett ikke lenger mulig å hjelpe pasienten. I årene etter andre verdenskrig ble det klart at de tradisjonelle kriteriene for å skille mellom liv og død ikke var tilstrekkelige. Intensivmedisinen ble stadig mer avansert, og moderne apparater bidro til å forlenge pasientenes liv. Så lenge man raskt nok kunne etablere kunstig åndedrett og puls ble sannsynligheten for å redde en pasient med hjertestans langt større enn tidligere. Dermed var det ikke lenger hjerte- og pustestans som utgjorde overgangen fra liv til død; det viktigste var hjerneaktiviteten. Det fantes de som aldri våknet opp igjen eller reagerte på stimuli, til tross for at kroppen virket levende. Ordboka ble utvidet med nye begreper for disse levende døde. Først det franske coma dépassé – bokstavelig talt «forbi koma» – og etter hvert det bedre kjente «hjernedød»: en helt ny tilstand der kroppen fortsatt lever, mens bevisstheten er for evig tapt og den synaptiske veven ugjenkallelig har raknet. Døden, enten den er somatisk eller mental, har derfor reversering som kriterium: Legevitenskapen erklærer ikke noen døde før det er fastslått at funksjon, enten det er i hjerte og lunger eller hjerne, er irreversibelt gått tapt. Den medisinske definisjonen på død er derfor mediert av tilgjengelige teknikker, enten det er snakk om tobakksrøyk eller hjerte-lungemaskiner, og kriteriene for død er alltid relative til dagens teknologiske system. En person som garantert var død for 100 år siden kan være fullt mulig å gjenopplive i 2016. Ideen om kryonikk oppsto som et resultat av denne usikkerheten: Det som i dag er et ugjennomtrengelig medisinsk kasus kan hende vikles fra hverandre neste uke; død i dag er levende i morgen. La deg fryse ned og dra nytte av fremtiden!

Illustrasjon: Andreas Töpfer.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Etter småprat og kaffe samles vi i kjelleren. Verten vår, Tim, er en middelaldrende vindsurfingentusiast som til daglig leier ut studenthybler, og i dag er konas akupunkturklinkk blitt omredet til en slags operasjonssal. Cryonics UK arrangerer dette seminaret fire ganger i året, og selv om hensikten er å gjøre alle medlemmene kyndige i å bruke apparatene er det tydelig at flere av dem også har disse helgene i den sosiale kalenderen. Tim, som har vært med på over ti nedfrysinger, er erfaren og selvsikker når han går gjennom protokollen som kryonikkselskapene i USA har etablert for å forberede til endelig nedfrysing. Den finner først sted etter at pasienten er blitt sendt til selskapenes tanker med flytende nitrogen. Cryonics UK tar ikke del i selve nedfrysingen, men preparerer og oppbevarer kroppene inntil amerikanerne tar over og frakter dem til statene.

Først må pasienten erklæres død av en lege; deretter senkes kroppstemperaturen så raskt som mulig før man pumper inn medisiner og kjemikalier i blodstrømmen. Siste steg før kroppen sendes over Atlanteren er det mest groteske. Siden alle andre organer i teorien er utskiftbare, er hjernen det viktigste å bevare. For å sikre at det ikke oppstår iskrystaller i hjernebarken må blodet i hodet skiftes ut med en form for frysevæske som bevarer strukturen i vevet. Mange velger faktisk å fryse bare hodet, i håp om at resten av kroppen kan gros på nytt en gang i fremtiden. Metoden er enkel: væsken pumpes inn i hodet gjennom arterien i nakken, og blodet tappes ut fra venene. For at det skal gå raskt nok anbefaler de at man ikke bruker kanyle, men rett og slett kutter strupen på tvers for å få bedre tilgang til blodårene.

Vi øver på medisinske gummimodeller og ikke kadavre, men jeg blir slått av hvor hardhendte vi må være når vi stikker rør ned i svelget, hvor kraftig hjertemaskinen slår ned i brystet på dukken (en legevenninne bemerket at å gi hjertemassasje på eldre pasienter vanligvis ender i brekte ribbein – «tramperen», som de kaller den, går som et stempel med langt større kraft enn de fleste hadde klart å opprettholde over lengre tid). Ingen av medlemmene har medisinsk erfaring, så jeg lurer på om det er ubehagelig å behandle liket når de blir kalt ut. David, en ung programmerer som har vært med på to oppdrag, sier at når man er midt oppi det hele, tenker man ikke over det, man følger bare retningslinjene så godt man kan. Selv har han ikke meldt seg på hos et selskap ennå, men har vært på besøk hos de to største aktørene i USA, Alcor og Cryonics Institute, for å inspisere fasilitetene. Senere i år skal han til Russland for å se på KrioRus, et langt billigere alternativ, men skepsisen til den russiske nykommeren er tydelig: Det snakkes om økonomisk ustabilitet og kjempetanker med flytende nitrogen der kroppene blir presset sammen. Da er det bedre med de glinsende ståltankene til Alcor i Scottsdale, Arizona, som ledes av den «strategiske filosofen» Max More, en frontfigur for libertariansk transhumanisme.

Disse helgene brukes også som markedsføring for å øke bevisstheten om kryonikk, og er i prinsippet åpne for alle. Journalister deltar ofte, og denne helgen skal også en gruppe filmstudenter lage dokumentar.

– Tenker du mye på døden, spør en av filmfolkene den litt eldre deltageren Mike. Mike tror at, nei, det er nok mer prat om det nå som så mange av dem er samlet på ett sted. I ettertid har det slått meg at dokumentaristen gjør en feil som mange journalister har gjort før ham: disse treningsseminarene, kuriøse som de er, vekker interesse hos journalister fordi kryonikerne fremstår som en nyreligiøs bevegelse, teknologientusiaster som har forskjøvet barnetroen mot science fiction-inspirert virkelighetsflukt. Men kryonikerne er stort sett lite interessert i filosofiske spørsmål, de er ingeniører og ikke humanister. Det er lite fokus på det metafysiske, men desto mer på det praktiske. Mellom øvelsene går praten stort sett på hvilket selskap man er meldt opp hos. Prisen er stiv. Man må regne med at det koster minst 50 000 amerikanske dollar, og gjerne opp mot det tredobbelte. De fleste av deltagerne på seminaret har dyre livsforsikringer for å dekke kostnadene, og de eldre deltagerne gir råd om hvilke poliser som er best å velge for ikke å bli flådd.

Det er lett å avvise eller latterliggjøre kryonikerne som en sekulær videreføring av religiøse gravleggingsritualer, hvor fremtiden har omtrent samme funksjon som det hinsidige. Men som ateister har de ingen tro på at det skjer noe overnaturlig når man dør fullstendig: Kroppen smuldrer hen og blir til jord. Om det finnes bare en ørliten sjanse for å leve litt lenger, er det kanskje ikke så rart at man griper etter den? Kryonikernes argumenter formuleres derfor i nyrasjonalistenes språk: Man kan anslå sannsynligheten for at man en dag vil greie å vekke de nedfrosne til live som lav, men selv en ørliten sannsynlighet er bedre enn ikke å gjøre noe. For de matematisk anlagte er det å forsøke å leve lenger uendelig bedre enn alternativet.

Kryonikerne møter mye motstand og blir ofte latterliggjort. De kaster bort pengene sine, de har en blind tro på fremskrittet. Selv trekker de gjerne frem sine celebre forgjengere. I 1773 skrev Benjamin Franklin i et brev til sin franske oversetter Jacques Barbeu-Dubourg at han ønsket å se hvordan det ville utvikle seg i Amerika, som da sto på randen av krig med England. Han foreslo å la seg lagre på en tønne med madeira sammen med noen venner, for å bli vekket til live 100 år etter. 16 år senere var USA blitt selvstendig; I et nytt brev skrev Franklin at han trodde den nye grunnloven ville tåle tidens tann. Men fem måneder før sin egen død hadde han innsett hvor skjøre spådommer kan være: «Ingenting i livet er sikkert, annet enn døden og skatt.»

Illustrasjon: Andreas Töpfer.
Illustrasjon: Andreas Töpfer.

Selv om vi går gjennom alle de nødvendige øvelsene på seminaret virker disse forberedelsene på meg litt tilfeldig og overfladisk sammensatt. Forventer de at alle deltagerne skal kunne gjennomføre prosedyrene skikkelig etter så lite trening? Når alt kommer til alt later det til å være Tim og de andre som driver egne firma, og som derfor har tid til å ta flere dager fri, som gjør jobben.

Den siste dagen gjennomgår vi hele prosedyren og losser noen kasser ut av ambulansen. Kassene settes i garasjen, ved siden av Tims blankpussede Volvo-sportsbil. En av de mest aktive medlemmene, Victoria, understreker for meg at selv om det hele kanskje virker amatørmessig tar medlemmene prosedyren på alvor. Ettersom dette er en frivillig organisasjon som beror på regelmessige «donasjoner» (i realiteten en månedskontigent), bør man ikke overraskes over at det hele har et amatørpreg. Likevel er jeg imponert over hva de får til: Ti stykker er blitt forberedt til frysing i løpet av de siste 15 årene.

Etter vi har losset ut sjekker Tim at alt er i orden og oppdager kassene ved Volvoen.

– I helvete! Noen har faen meg ripet i lakken!

Tim flyr regelrett i flint, og slenger tomkasser om seg i sinne. Han er sliten, forkjølet, sinna, gidder ikke mer, og avlyser derfor resten av gjennomgangen. Om man er litt hardhendt eller gjør noen feil med fremtidige pasienter får så være. Det kan fikses senere. At lakken har fått riper er utilgivelig.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.