Hvordan skrive godt om priviligerte, velmenende nordmenn som reiser dit nøden er størst?
Tidligere publisert i Vagant 1/2011.
Line Baugstø
Regntid
Oktober, 2010
Norske forfattere lever – i likhet med sine lesere – stort sett skjermet fra nød, konflikter og katastrofer. All den tid vi regner en moralsk og politisk bevisst utsagnsposisjon som et sentralt trekk ved god kunst, utgjør denne avstanden en utfordring. Problemet tilspisses ved at forfatterne inngår i et kulturelt økosystem med høy samfunnsmessig prestisje og tidvis sikre økonomiske rammer. I et nylig publisert essay i The New York Times Book Review, skriver kritikeren Pankaj Mishra at mange forfattere har det for godt til å stille troverdige spørsmålstegn ved det bestående: «Too many of today’s writers — the creative writing graduates, the beneficiaries of generous advances and foundation grants, and the habitués of literary festivals in exotic locations — are enlisted too quickly into society’s privileged classes to remain, convincingly or for long, society’s critics.» (31. desember 2010) Mishras påstand gjør altfor store krav på identitet mellom forfatter og tekst, men antyder en uro som ligger til grunn i mye av den beste samtidslitteraturen. Tenk for eksempel på den svarte veskeselgeren i Dag Solstads roman om diplomaten Armand V.: Han er ikke en karakter i romanen som sådan, men legger et trykk på teksten, og et ansvar på den velfødde og forfengelige, norske ambassadøren.
Av våre samtidsforfattere er det kanskje Johan Harstad som mest direkte utfordrer avstanden mellom den norske, sosialdemokratiske tryggheten og verdens lidelser. Min innvending mot Harstads moralistiske prosjekt er ikke at moralisme er galt i litteratur, tvert imot; det moralske forehavendet er forfatterskapets store styrke. Problemet er heller at avstanden mellom oss og dem forstås for enkelt, som om alle verdens hendelser foregår på samme, identiske flate, at våre trivielle handlinger alltid utspiller seg i lys av nød, lidelse og katastrofer andre steder på kloden. Det ligger på mange måter en utilitaristisk etikk bak Harstads syn på lidelse og moralsk ansvar eller skyld – en etikk som finner sitt samtidige, filosofiske uttrykk hos Peter Singer. I boka The Life You Can Save (2009) stiller Singer frem følgende eksempel: Du går langs en sti og hører rop om hjelp fra et vann i nærheten, det er en liten jente som skriker. Foreldrene er ikke å se, og det er bare du som kan hjelpe henne. Men du har på deg dine flotteste og dyreste sko. Vi ville alle si «glem skoene» og hoppe i vannet, skoene er ingenting veid mot et liv. Hva hvis jenta er i ferd med å drukne i et vann på et annet kontinent? Ville noe forandre seg da? Ifølge Singers logikk er det inkonsistent å forandre posisjon fordi lidelsen finner sted langt unna, og for prisen av et par flotte sko kan du faktisk redde et liv. Med en catchy video på nettstedet thelifeyoucansave.com fører Singer denne rasjonelle argumentasjonsrekken (filmen viser til og med en skålvekt, sko på den ene siden, liv på den andre) for å presse frem den nødvendige konklusjonen: Du må hjelpe! Intensjonen er ikke annet enn prisverdig og imperativet vanskelig å være uenig i, men spørsmålet er om logikken er sakssvarende og effektiv, og om en slik etikk, som måler menneskeliv opp mot dyre sko fra Bogstadveien, er intellektuelt forsvarlig? I Harstads tekster synes en tilsvarende logikk å danne utgangspunkt, og i Osv. (2010) blir leseren konfrontert med et lastebillass med virkelighet. Se her! Se hvordan verden ser ut! Du må gjøre noe! Du må bli sint av dette! I alt fra tv-aksjonen til bistandsorganisasjonenes informasjonsbrosjyrer benyttes samme retoriske strategi, men hvorfor responderer ikke alle når logikken krever det?
Virkelighet+bevissthet blir ikke automatisk til moralsk ansvar av samme grunn som man ikke kan si at et par sko = et liv. I en slik tenkning blir moral et spørsmål om kalkulus heller enn menneskelig fantasi, empati og erfaring. En moralsk brist forstås som en regnefeil. Dessuten leder virkelighetsoverdosen til kynisme heller enn medmenneskelighet. Hvordan skal vi klare å gjøre noe med alle disse uoverskuelige problemene? De synes uløselige. Også for litteraturen blir utilitarismens svakheter en utfordring: Det betyr at det ikke finnes noe enkelt forhold mellom sosial bevissthet og kunstnerisk representasjon, at et litterært verk ikke kan «legge frem» urettferdighet og vold for så å vente på leserens aksjon eller reaksjon. Kunsten har andre oppgaver, den skal nettopp få oss forbi identitetstenkningen, utfordre kynismen, virke ideologikritisk på stivnede forestillinger om politikk og praksis.
Life Abroad
Der Harstad skriver i avstanden mellom det hjemlige og det fjerne, skriver andre om hva som skjer når den norske, autentisitetssøkende bevisstheten reiser dit problemene finnes. Sara Johnsen skrev om nordmenn på en tidligere koloniøy i White Man (2008), heltinnen i Vigdis Hjorths Snakk til meg (2010) bruker sin økonomiske frihet til å reise til Cuba, og i Line Baugstøs seneste roman Regntid møter vi en familie som flytter til Sri Lanka. Ved romanens begynnelse er kona Gro tydelig rastløs: Hun tilbragte begynnelsen av tenårene i Tanzania og lengter ut igjen, ut av det stive familielivet til et sted hvor hennes innsats kan «gjøre en forskjell». Derfor blir hun svært entusiastisk når mannen får tilbud om jobb i en freds-/bistandsorganisasjon ved navn Peace Path: Harald er arkitekt og skal tegne fredssenteret de planlegger på et idyllisk sted på øyas tsunamirammede østkyst. Ekteparet tar med seg sine to barn til Colombo hvor det er relativt rolig til tross for at de norskledede fredsforhandlingene har møtt på store problemer – handlingen utspiller seg i 2005–2006. Trygt installert i et hus uten møbler, men med høye murer og solide låser på porten, begynner Gro på oppgaven med å skape et slags liv for seg selv og barna i et fremmed land mens mannen Harald stort sett reiser rundt på jobb.
Sri Lanka er bare delvis fremmed sett fra familiens hus, og Gro – som ønsker seg oppgaver i en av de norske bistandsorganisasjonene – ser lite eller ingenting av omgivelsene direkte. De mislykkede fredsforhandlingene gjør at hun ikke engang kan fortelle folk hvor hun kommer fra. Huset er det Haralds norske sjef og hans kone som har funnet til dem, og når de kommer, får de klar beskjed om å ansette hushjelp og sjåfør så raskt som mulig, en kokk er heller ikke dumt. Det «norske miljøet» i Colombo minner mest av alt om sine landsmenn på den spanske solkysten: Utdanningsnivået er kanskje litt høyere, og intensjonene litt mer prisverdige, men vesensforskjellene er vanskelig å få øye på. Den norske ambassadefruen avholder motevisning med norsk designer og norske damer som mannekenger, det spises hvite, norske lunsjer i selskapsklubber og i hotellrestauranter. Barna går på engelsk privatskole og blir kjørt av sjåføren, alt annet er utrygt og upraktisk.
Idealisten i Gro, som gledet seg til å komme tilbake til «den tredje verden», deltar ikke i dette spillet helt uten kvaler:
Kvinnene beveger seg sakte og smilende inn i den luftige stua. Anette presenterer meg for ambassadørfruen, som hilser vennlig og profesjonelt før hun skynder seg videre. Jeg blir stående ved en grønn plante og tviholde på det tomme brusglasset. Her inne er det flere tjenere, alle kledd i den samme hvite uniformen, med røde bånd og glitter. Jeg kikker på gruppene med kvinner i rommet. De virker så like, tross de åpenbare forskjellene. Alle bærer preg av å tilhøre overklassen. De lever i sin egen verden, fjernt fra den kaotiske og møkkete virkeligheten rett utenfor. (s. 98)
Gros observasjoner fra et hjørne på motevisningen er talende for hvilken optikk hun anlegger mot omgivelsene: En forutsigbar skepsis mot opplagte skjevheter, en ikke helt reell avstandstagen fra det norske miljøet («De lever i sin egen verden»), personlig og triviell usikkerhet, alt sammen formidlet i et språk like naivt og straightforward som Gros refleksjoner. I Gros blikk, og i hennes absolutte impotens overfor «den kaotiske og møkkete virkeligheten utenfor», finner vi igjen problematikken fra Harstads bøker, og den underliggende ambivalensen i norsk litteratur som sådan: kontrasten mellom den priviligerte utsagnsposisjonen og kunstens ideologikritiske ambisjon.
Hvis Baugstøs roman kan sies å utfordre sin hovedperson på spørsmålet om ansvar og muligheter i kriserammede omgivelser, foregår dette innenfor vante motsetninger: Bør en norsk familie ha lokal hushjelp og sjåfør? Hva driver de med, alle disse menneskene vi ser i veikanten når vi kjører mot kjøpesenteret eller en av byens skjermede kafeer? Og kanskje litt mer «avansert»: Hjelper egentlig norsk bistand og engasjement menneskene på Sri Lanka? Har Norge rent mel i posen? Dette siste kommer i fokus når Gro møter en gammel bekjent fra Tanzania som advarer mot konsekvensene av å bygge fredssenteret der det er planlagt: Det bor folk der fra før, lokale fiskere som skal tvangsflyttes langt inn i landet hvor de kommer til å miste livsgrunnlaget, og senteret viser seg dessuten å gi legitimitet til lokale hotellutbyggere mer enn det markerer noen form for fred eller demokratisk utvikling. Gro jobbet som frilansjournalist hjemme i Norge, og hun blir med John Parker til Arugam Bay, møter menneskene som bor der senteret skal bygges, og bak ryggen på sin mann skriver hun en sak som hun sender til en venn i Aftenposten – ikke for publisering, men for å spørre om hva dette kan bli til.
Hva kan en stilistisk likefrem, kronologisk fortelling om en ikke spesielt reflektert norsk familie på Sri Lanka si oss om strukturene som produserer forskjellen mellom «oss» og «dem»? Problemene knyttet til hvordan en norsk familie skal oppføre seg i utlandet er relevante nok i praktiske situasjoner for dem det gjelder, men når ikke utover det partikulære. Når Gro har skrevet ferdig saken sin, og lurer på om det er klokt å gå til norske medier med den, er bekymringene av det fullstendig overflatiske slaget:
Jeg ser for meg skandalen. Forklaringene, bortforklaringene. ud og Norad som må rykke ut og forsvare sin rolle i det hele. Som vil måtte gjøre rede for hvorfor Norge bygger et fredssenter i et land hvor krigen er så nærværende. Jeg ser for meg utviklingsministeren i Stortingets spørretime: Hvordan vil han forsvare at Norge finansierer og bygger et kostbart praktbygg under slike omstendigheter? Jeg har hele historien. Jeg har mer enn nok. Men ønsker jeg virkelig å ødelegge fredssenteret på den måten? Er det verdt det? Hva kan ikke et slikt senter bety for resten av Arugam Bay, for de små hotellene som sliter her, for hele landet, som desperat trenger fred og utvikling. (s. 287)
Romanen går ikke på noe tidspunkt utenfor de forklaringene, dilemmaene, mekanikkene og tenkemåtene vi allerede er klar over, og derfor blir den ikke mer effektiv som utforskning av forskjell enn tv-aksjonens bilder av nød langt unna: Vi får bare bekreftet noe vi allerede vet, og som vi for lengst har bestemt oss for å regne som moderat betydningsfullt og håndtere ved hjelp av mindre månedlige overføringer til en eller to utvalgte hjelpeorganisasjoner. Romanen innfører ikke nye problemer, den skaper ikke spørsmål der vi trodde spørsmål ikke fantes, den slår ikke sprekker i den delen av vårt verdensbilde som fremstår som hel, solid og trygg.
For Baugstø er problemet at romaner ikke blir kritiske av å forholde seg journalistisk til det bestående. Mulighetene finnes i en mer formbevisst inngang, det gjelder romankunsten så vel som litteraturkritikken, slik Adam Kirsch skriver i den tidligere siterte utgaven av The New York Times Book Review:
If you are primarily interested in writing, then you do not need a definite or immediate sense of your audience: you write for an ideal reader, for yourself, for God, or for a combination of the three. If you want criticism to be a lever to move the world, on the other hand, you need to know exactly where you’re standing — that is, how many people are reading, and whether they’re the right people. In short, you must worry about reaching a «general audience,» with all the associated worries about fragmentation, the decline of print, and the rise of the Internet and its mental groupuscules.
Det er i førstnevnte posisjon mulighetene finnes, det gjelder for det meste av politisk litteratur, for den typen «general audience» som kreves for proklamatoriske skrivemåter eksisterer ikke lenger, og har ikke eksistert på lang tid. Den litterære veien Kirsch beskriver i relativt konservative ordelag kan ses på fra en annen vinkel, slik den danske kritikeren Tue Andersen Nexø gjør når han snakker om Brechts dikt i et intervju med poeten og oversetteren Martin Larsen:
Noget af det, jeg allerbedst kan lide ved dem, er at de har karaktér af reaktioner på den situation og de begivenheder han støder ind i, men at det »her og nu«, han skriver ud fra, ikke bare er et privat eller fænomenologisk eller eksistentielt »her og nu«. Digtene reagerer i stedet på det nazistiske Tyskland som historisk faktum, besynger og problematiserer socialistisk aktivisme, skriver om livet i eksil. Det er, kort sagt, også et politisk og historisk »her og nu«, Brecht skriver ud fra og reagerer på. Man kan se det bare på hans titler: »Die Bolschewiki entdecken im Sommer 1917 im Smolny, wo das Volk vertreten war: in der Küche«, »Adresse an den Genossen Dimitroff, als er in Leipzig vor dem fasistischen Gerichtshof kämpfte«. Han skriver på en måde altid lejlighedsdigte. […] Der er ingen cæsur mellem privat og politisk, men der er heller ikke den her fornemmelse af, at digteren stiller sig uden for sin tid for at »repræsentere« dens konflikter for læseren. Han står midt i det her udvidede, politiske nu, reagerer på det, polemiserer med det, tænker over det. Det kan jeg godt lide, og det har jeg tænkt på som en mulighed for dansk litteratur, også i forlængelse af den her bølge med at tage udgangspunkt i det biografiske jeg. Men hvordan tænker man sit jeg? Er det et rent privat jeg? Har det nogen forbindelser til et politisk rum? Er det politiske rum noget fremmed, en art systemverden i forhold til det levede liv? Osv. (http://basiliskbeta.blogspot.com/2010/10/samtale-med-tue-andersen-nex-og.html)
Andersen Nexøs beskrivelse understreker at veiene til det politiske, til ideologikritisk potensial, i litteraturen er mange, men at man ikke kommer rundt behovet for velutviklet forståelse av kunstnerisk representasjon, historisk bevissthet og politisk engasjement.
Life at Home
Enkelte romanideer er så klisjéfylte at leseren nærmest krymper seg i møte med vaskeseddelen, og tenker at det skal alkymi til for å gjøre teksten mellom permene vellykket. I så måte må Vigdis Hjorth være vår samtidslitteraturs største alkymist. Presentasjonen av hennes Fordeler og ulemper ved å være til (2005) er egnet til å skape frykt:
Dette er en roman om en kvinne med et lyst sinn, ukuelig optimisme og tro på at alt vil ordne seg til sist. Hun elsker livet, i alle dets fasetter, og gjør det hun kan for å legge til rette for fest og glede. Det er ingen hverdag mer! Nina er enslig mor med en datter på ti, og har nettopp kjøpt gamle Grepan pensjonat på Tjøme, som har spisesal med utgang til egen strand. Her skal sommernettene nytes og livets høydepunkter feires. Ninas fascinasjon for alt menneskelig gjør henne til en spesiell og kanskje litt uforutsigelig pensjonatvertinne, men hva så? ville hun selv sagt.
Kan en optimistisk kvinne som elsker livet i alle dets fasetter fungere som omdreiningspunkt for en roman? Og hva er tanken bak en så malplassert allusjon til Gunvor Hofmo? Men Hjorth gjør, som i mange av sine bøker, det umulige: Hun skriver direkte og samvittighetsfullt frem et helt og sympatisk menneske som bærer i seg langt mer enn sentimentale drømmer om pensjonatliv ved Oslofjorden. Presentasjonen av Line Baugstøs Regntid tyder også på en nokså sentimental konstruksjon. Gros motivasjon for å reise til Sri Lanka er nemlig ikke bare å hjelpe andre, den er ikke engang først og fremst å hjelpe andre: John, som tar henne med til Arugam Bay, er ikke noe tilfeldig bekjentskap fra ungdommen i Tanzania, han er Gros første kjærlighet, og et frisinnet, eksotisk og erotisk alternativ til det etablerte familielivet i Norge. Når de to er alene på et hotell uten andre gjester, er veien ut av ekteskapet og inn i eventyret kort.
En stor del av romanteksten består av tilbakeblikk på skoletiden i Afrika; her finner vi de klart beste passasjene i boken. Følgende refleksjon over tilværelsen som ny elev på internat er ikke bare observant og følsom, men også språklig balansert og overraskende:
Det meste virket logisk, men det forberedte meg ikke på alle de uskrevne reglene. Først da semesteret startet, skjønte jeg hva jeg burde tatt med meg, og hva jeg trygt kunne latt være igjen hjemme. Ingen hadde forberedt meg på at hesteplakater over sengen var viktigere enn nattkjole. Jeg kunne godt sove i en T-skjorte, men ikke sende klær på vaskeriet. Alle jentene vasket sine egne klær og hengte dem til tørk på badet. Ingen opplyste meg heller om at jeg ble nødt til å sminke meg og barbere leggene. At toalettbagen min ikke inneholdt nødvendigheter som barberhøvel og maskara, var en mangel som straks måtte rettes opp, mens den blå penkjolen med hvite prikker hang ubrukt i skapet hele det første semesteret. (s. 121)
De følsomme vridningene i forventning fra setning til setning, de gjentatte nektelsene, disse små tingene er mye mer effektive enn de bekreftende, monologiske påstandene om norsk bistandspolitikk, og det kritiske potensialet viser seg å være større i en god observasjon om en tenåring på kostskole enn i fortellingen om en arkitektkone på humanistisk selvrealiseringsferd. Men for det meste svikter Regntid i sitt forsøk på å fremstille henne som et helt og interessant menneske – hvis det da i det hele tatt er meningen. I situasjoner hvor hun konfronteres med reelt komplekse saksforhold, klarer ikke Gro å konsentrere seg om det som blir sagt, hun er mest opptatt av Johns muskuløse overarmer eller det varme vannet på stranda: «Janet svarer ikke. Ølen har gjort meg døsig, jeg har lyst til å krølle meg sammen i stolen, nyte den salte brisen fra sjøen. Jeg vil at John skal holde rundt meg. Jeg spiser opp hele ananasbiten og kjenner saften renne klissete nedover haken og fingrene.» I møte med de lokale, får hun seg til å tenke de mest idiotiske ting, som her, om barna i fiskerlandsbyen der fredssenteret skal bygges: «Jeg føler meg enda mer sårbar alene ute på gata enn inne i kafeen. I løpet av et lite minutt er jeg omringet av nærgående småbarn som ler og peker på meg. Noen burde lære dem høflighet, tenker jeg og speider etter John.»
Hjorths Snakk til meg lykkes der Regntid feiler, ikke minst fordi den tilsynelatende ordinære hovedpersonen Ingeborg, som reiser til Cuba og finner kjærligheten, har et sterkt og klart blikk på forskjellen mellom situasjonen der og den konforme problemløsheten hjemme. I den ambivalente kampen for å skaffe Enrique tillatelse til å besøke henne i Norge spennes lerretet opp mellom egne fordommer, forskjeller, skuffelsen over rigiditeten i det norske byråkratiet, og sorgen over sønnen som ikke lenger gir lyd fra seg. Et enkelt sitat viser styrkene i Hjorths tekst:
Hva hadde jeg brukt min ettertraktelsesverdige frihet til? Det var første gang jeg var på et annet kontinent. Hvilke av alle mine muligheter hadde jeg benyttet meg av? Hvilke eventyr hadde jeg oppsøkt? […] Politisk aktiv, nei. Skrevet innlegg i avisa, nei. Ytret meg kritisk, nei. Brent for noe, nei. Hva slags drømmer hadde jeg hatt? Et diffust ønske om å leve «et godt liv», uten engang å gjøre det klart for meg hva det innebar.
Hjorths roman er kompromissløst konfrontativ, hele tiden i kamp med sin egen posisjon, og utholdende, men utålmodig i form – med korte, avkuttede setninger, dialogisk på ubehagelig selvransakende vis.
Så kan man kanskje si at Regntid bare gjengir et blikk og en tenkemåte, at hovedpersonens svakheter ikke er romanens, men da blir det fristende å svare med Solstads bud om at man ikke bør skrive romaner om folk som er dummere enn en selv: Det skjer noe uutholdelig mellom forfatter og protagonist hvis førstnevnte har intellektuelt overtak på sistnevnte, uten at helten dermed skal være fri for lyter. Gros begrensninger hemmer både møtet med de andres kultur og historien om hennes egen utvikling. Hun mangler alt på å være en av Hjorths heltinner, levende og virkelige som de er, og hun er ingen Alberte Selmer eller Holly Golightly: Den voksne Gro er skrinn mark for en roman, det ville vært mye mer å hente i hennes yngre jeg.
Regntid krysser to viktige spor i norsk samtidslitteratur – livet som kan reddes der ute og det som skal leves her hjemme –, men setter ikke nevneverdig preg på noen av dem. Var Regntid en mer fokusert roman, med hengiven oppmerksomhet mot situasjoner som den sitert over, kunne gjennomslagskraften vært større, uansett om – eller kanskje nettopp fordi – temaet ikke er Norad og kontroversiell, norsk utenrikspolitikk.
