Litteraturvitenskapens oppgave Litt.vit. i Bergen 50 år

I 2024 er det 50 år siden det ble opprettet et eget institutt for allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og Norge fikk sin første professor i faget, nemlig Atle Kittang. I år har Gyldendal utgitt en bok med artikler av Kittang, kalt Litteraturens spørjekraft. I forordet, signert redaktørene Ingrid Nielsen, Espen Stueland og Sigurd Tenningen, heter det at Kittangs rolle og posisjon «langt på veg kom til å definere litteraturvitskapen si utvikling» i tiårene etter ansettelsen.

At fagets studieobjekt er «allmenn» litteratur, betyr at pensum ikke begrenser seg til litteratur skrevet på ett språk. Slik sett tilsvarer det norske faget det som på engelsk og fransk kalles «komparativ litteratur». Betegnelsen «sammenliknende litteratur» ble benyttet da Universitetet i Kristiania like etter første verdenskrig opprettet en magistergrad med mulighet for spesialisering innen litteraturforskning.

Da allmenn litteratur ble et eget fag ved UiB i 1974, hadde allerede Universitetet i Oslo et Institutt for allmenn litteraturvitenskap, opprettet ni år tidligere. På dette instituttet dreide det seg hovedsakelig om forskning i europeisk litteratur. Senere ble allmenn litteraturvitenskap også et undervisningsfag, slik de individuelle språkfagene allerede var.

Litteraturforskning kan være så mangt. I anlednings fagets 50 i år Bergen kan vi spørre: Hva bør det være i framtiden? Kittangs forskning er et relevant sted å starte diskusjonen.

Kittangs uaktualitet

Kittang-boka er tredelt. Den åpner med en avdeling viet finstemte utlegninger av diktene til poeter som Olav H. Hauge, Tarjei Vesaas, Rolf Jacobsen og Arthur Rimbaud. Så følger en avdeling med mer teoretiske bidrag. Til slutt finner vi utdrag fra Kittangs epokegjørende Hamsun-studie (Luft, vind, ingenting, 1984) og hans tette og rike verk om Ibsen (Ibsens heroism, 2002), samt hans artikkel om Dag Solstads krigstrilogi (1977–80), først publisert i en antologi om Solstads forfatterskap, Narrativt begjær (2000).

I forordet til antologien spør de tre redaktørene om Kittang er «aktuell». Og svarer nei. Det vil si, han er ikke aktuell hvis man mener at han spiller en avgjørende rolle i dagens norske offentlighet: «Hans stadige tilbakevending til spørsmål om litteraturens eigenart, venleik og paradoksale tenkjemåte, svarer ikkje nettopp på forventningar om aktualitet.»

Nå har det seg slik at Kittang selv på ingen måte var udelt negativ til det ikke-aktuelle. Snarere framhevet han det som dypt forbundet med selve det litterære: Et sant diktverk kjennetegnes av å trekke oss til seg og fascinere oss med sin egenart. Det leder oss med andre ord bort fra det dagsaktuelle, med dets døgnfluer og linselus. Det er et slikt premiss som ligger til grunn når Kittang i Sju artiklar om litteraturvitskap (2001) hevder at fortolkere av litteratur må unngå å «redusere sine gjenstandar til bodskapar, tankar, meiningar, kommuniserte frå ein avsendar til ein mottakar». I stedet bør en litteraturfaglig skolert forsker «fange, beskrive og formulere» den «betydningsskapande og sjølvfortolkande prosessen som er bevart i verkets eige rom».

Når Kittang betoner at diktverket er et eget rom, indikerer han at han har et grunnleggende estetisk syn på litteratur. I artikkelen «Om poetisk form», utgitt som del av boka Poesiens hemmelege liv (2002) og gjenopptrykt i årets utgivelse, skriver professoren om sin faglige bakgrunn. Da han tok sin utdannelse, var det verkorienterte lesemåter som formalisme og nykritikk som gjaldt. I det lå blant annet at diktning ble ansett for å være en egen form for språkbruk, og at diktverket ble fortolket som et kunstverk til dels hevet over forfatterens og leserens bakgrunn.

Er Kittangs litteratursyn dermed ikke bare uaktuelt, men også fullstendig utidsmessig? I vår tid er det ofte nettopp forfatternes identitet som interesserer leserne. Identitetsmarkører som etnisitet, generasjon, kjønn, klasse og legning blir framhevet også mottakersiden, blant ulike mer eller mindre marginaliserte lesergrupper.

Kittang, Adorno og Derrida

Allerede før utnevnelsen til professor i allmenn litteratur opplevde Kittang at det estetiske fagparadigmet ble utfordret av historiske lesemåter. Som universitetslektor i fransk litteratur på begynnelsen av 1970-tallet ble han oppfordret av radikale studenter til å gjennomgå Balzac. Det var ikke ham imot. Interessen skyldtes nok noe Marx og Engels hadde skrevet om Balzac som kritiker av det borgerlige samfunnet, påpeker han i et tilbakeblikk over 30 år senere – men heller ikke den slags antikapitalistiske holdninger hadde han noe imot.

Senere var Kittang selv en skarp observatør av historiske endringer, blant annet som kritiker av offentlighetens utvikling i retning underholdningsindustri drevet av den kommersielle logikken i de moderne massemediene. Her minner han i grunnen ikke så rent lite om noen av de teoretikerne som mer «aktivistiske» akademikere gjerne henviser til med positivt fortegn, som Theodor W. Adorno og Jacques Derrida.

Litteraturfaglige studier er ikke bare studier av et eget litterært kunstspråk, men også fortolkninger av forholdet mellom tekst og kontekst. Det var Atle Kittang fullt klar over. Hans påpekning av at et litterært verk ikke bare bør forstås ut fra sin tid eller ut fra bakgrunnen til den som skrev det, er likevel betimelig.

Et institusjonskritisk blikk

Selv vil jeg understreke at hva man underviser i, forsker på og studerer i et fag som litteraturvitenskap ikke primært er et spørsmål om litteratursyn, men et institusjonelt spørsmål.

Stilles spørsmålet institusjonelt, kan man være bombastisk. Selv ville jeg foretrukket at humanistiske fakulteter og institutter orienterte all sin virksomhet om to kjernedisipliner: språk og historie. Også filosofihistorie, idéhistorie, kunsthistorie og religionshistorie er del av historie. Det samme gjelder litteraturhistorie.

Etter mitt syn gir akademisk litteraturforskning mest mening som ledd i å etablere oppdaterte verkutgaver. De er i beste fall utdaterte, utgavene vi har av forfattere som Henrik Wergeland, Camilla Collett, Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg, Amalie Skram og Knut Hamsun. I artikkelen «Litteraturvitskapen etter den retoriske vendinga» (2001) virker Kittang skeptisk til at det er slike ting litteraturforskning bør dreie seg om. Ifølge ham vil denne typen omfattende utgivelsesprosjekter binde opp «vesentlege økonomiske og menneskelege ressursar som risikerer å bli tatt frå andre litteraturvitskaplege prosjekt».

Her lurer jeg oppriktig på hva slags tvingende nødvendige prosjekter Kittang har i tankene som er viktigere for litteraturen enn at vi bøter på det hårreisende i det ikke finnes gode utgaver av verkene til nasjonens største forfattere. Noe slikt gjelder knapt nok noen andre kulturnasjoner. Det er særnorsk.

Men gitt at vi skal få slike utgaver, må vi vel utdanne akademikere innen litteratur? Mon det. Rett nok bør de som lager forskningsbaserte, tekstkritiske verkutgaver være så beleste som mulig. Men kompetansen som kreves for å kunne lage slik utgaver, den får man nettopp ved å utdanne seg i kjernedisiplinene språk og historie.

Når det gløder

Et sentralt spørsmål som en litteraturfaglig universitetsansatt bør være i stand til å svare på, er følgende: Hva er det som legitimerer at vi har allmenn litteraturvitenskap som et eget fag ved våre universiteter? Hvorfor kunne ikke litteraturstudiet forstås som del av språkfagene? Eller historiefaget? Eller sosiologifaget?

Det er mulig å forsvare et eget litteraturstudium. Men selv hvis vi tenker litteraturfaget som en avdeling av historiefaget eller samfunnsfagene, behøver det ikke innebære at alle litterære verk blir fortolket ut fra den historiske og samfunnsmessige bakgrunnen til forfatteren. Snarere kan verket selv være en utfordring til historikeren og samfunnsviteren. Litterær fortolkning krever et dialektisk utgangspunkt, der teksten selv blir tatt på alvor ikke bare som et symptom på sin tid, men som en kilde til sin tid – som en mulig nøkkel til å omvurdere våre forestillinger om historie og samfunn.

Nå er det selvsagt umulig å lese et verk uavhengig av dets omgivelser. Likevel kan det å forsøke være et nyttig metodologisk grep. Vi vet at litteratur er preget av en rekke samfunnsmessige og biografiske faktorer både på avsender- og mottakersiden. Likevel er en av litteraturvitenskapens vesentlige påstander etter min oppfatning at det er lærerikt og formativt for dømmekraften hvis vi setter disse samfunnsmessige og biografiske faktorene «i parentes» for en stakket stund, og konsentrerer oss om å lese det som står i teksten.

Som lærer har jeg opplevd at de mest interesserte studentene kjennetegnes av å ha både vilje og evne til nærlesing. Det er når vi sammen finner noe øyeåpnende i selve den litterære teksten at litteratur­faget virker meningsfullt. Det er da det virkelig skjer noe i en undervisnings­situasjon. Det er da det plutselig gløder i et seminarrom på Blindern – eller i Bergen.

 

Arrangementer i forbindelse med 50-årsjubileet   På Litteraturhuset i Bergen vil det torsdag 21. november finne sted to samtaler (kl 17:00–18:00 og kl 19:00–20:30). Den første, «Nestorens aktualitet?», tar utgangspunkt i Kittang-utgivelsen. Panelet vil bestå av Tone Selboe (UiO), Erik Bjerck Hagen (UiB), Sigurd Tenningen (UiA) og Anders Kristian Strand (UiB). Den andre samtalen vil dreie seg om allmenn litteratur­vitenskap ved UiB som «utklekkings­sted for skjønn­litterære forfattere». Her deltar Gunnhild Øyehaug, Tor Eystein Øverås, Per Buvik (UiB) og Ingrid Nielsen (UiS). Fredag 22. november (kl 09:00–17:30) avholdes fagets årlige konferanse på universitetet, i Nygaardsgaten 5, Lærings­arenaen. Den er åpen for publikum. Flere av foredragene vil ta for seg fagets historie: Anne Birgitte Rønning (UiO) vil holde innlegget «Kanon, kritikk og teori. 50 år med allmenn litteratur­vitenskap i Bergen». Knut Ove Eliassen (NTNU) vil snakke om hva litteratur­vitere rent praktisk driver med til daglig og hvordan det har endret seg de femti årene. Gisle Selnes (UiB) holder innlegget «Fra allmenn til animalisk litteratur­vitenskap?», mens Arild Linneberg (UiB) i sitt innlegg vil ta for seg «Litteratur­vitenskapelig institutt i tida etter 1985».