ENQUÊTE: Hva sier bergenserne om portrettet av den lidende eks-ministeren?
På hjørnet av Fosswinckels og Hans Holmboes gate i Bergen har det de siste dagene vært umulig å ta seg frem. Bak folkemengden kunne man, hvis man sto på tå, skimte en korsfestet tidligere justisminister, og under henne et – om enn nokså beskjedent – rosehav. Illustrasjonen fikk bred medieoppmerksomhet. Den ble tagget over med politiske budskap, før den ble malt helt svart. Husveggen er nå tilbake til sitt sedvanlige gule selv. Vi spurte et knippe kunstinteresserte med tilknytning til Bergen om hva de syntes, både om veggpryden og oppstusset.
Petter Snare, direktør ved KODE:
Gatekunst har en solid posisjon i Bergen. Flere av Norges mest anerkjente gatekunstnere kommer herfra, og byen har vedtatt en egen politikk for gatekunsten. I den sammenhengen fremstår Listhaug-bildet som et ikke uventet debattinnlegg. Det skiller seg også ut som en dagsaktuell kommentar – laget med tilsynelatende flere elementer i frihånd, og ikke med sjablong. Dermed er bildet et unikt «verk» og må leses som en spesifikk kommentar til en aktuell hendelse – heller enn et enkelt politisk poeng. Som bilde står det i en politisk tradisjon som blant andre Rolf Groven har vært eksponent for.
Gatekunst er i seg selv en provokasjon mot formynderstaten, proprietærene og borgerskapet. Dette bildet er ment å skulle provosere, og lykkes åpenbart med det. I alle fall hvis antallet «på vegne av Listhaug»-krenkede mennesker i kommentarfeltet skal tolkes i noen retning. De tydelige religiøse konnotasjonene kan for noen forstås som blasfemi. Samtidig kan en spørre seg om dette, i en by i et av verdens mest sekulære land, hvor gatekunsten kan søke om kommunal støtte, har noen særlig sprengkraft. Listhaug selv blir neppe støtt av bildet, hun er en offentlig person, og det er denne offentligheten bildet kommenterer.
At gatekunst blir tagget over ligger i dens vesen. Den er midlertidig – den blir borte på et eller annet tidspunkt; malt over, tagget ned, bygget revet.
Eivind Senneset, fotograf:
Noe av det jeg likte aller best med verket, var dets plassering. Gatekunstneren har virkelig funnet sin nisje! Hele hjørnet der er jo som om et lite mausoleum har tatt rennefart og kjørt seg inn i veggen av bygget for øvrig. Jeg svingte innom verket litt ut på dagen på mandag, for å se om ikke den lave ettermiddagssolen som da traff husveggen kunne fremheve disse kirkelige kvalitetene. Da sto det 18 mennesker og beundret, foraktet og fotograferte graffitiverket. To voksne damer diskuterte – til dels høylytt – både norsk utenrikspolitikk og om dette var en legitim politisk ytring eller ren vandalisme. Nå som ytringen er sensurert – eller vandalismen vandalisert – tenker jeg at dette var en ganske fin graffiti piece, men en helt fantastisk conversation piece!
Håvard Nyhus, journalist:
Jeg gjør meg tre tanker på stående fot. For det første at dette er en påminnelse om gyldigheten til den gamle regelen om at en kunstner aldri bør forklare sitt verk. For det andre at AFK åpenbart må være medie-savvy. Stuntet ville ha blitt forbigått på alle andre dager, men sto godt til den ellers nyhetsfattige 2. påskedag. Og til sist synes jeg Fyllingsdalens Svein Strømmen sto for denne sakens eneste lysglimt da han kalte Bergen for en «Donaldpocket-by».
Sandra Lillebø, forfatter og journalist:
Det første jeg tenkte da jeg hørte om dette, var at det er utrolig gøy – og ikke minst temmelig oppløftende! – at kunst fortsatt kan vekke såpass mye debatt og interesse. Kunstverket er neppe særlig sofistikert, men det er både morsomt og effektivt. Det verket derimot ikke evner å gjøre, er å bringe den offentlige debatten særlig videre. Om man leser kommentarfeltene i avisenes saker om dette, er det opplagt at kunstneren ikke har overbevist noen som ikke var overbevist fra før, og jeg ser ikke at verket rommet noen erkjennelser som ikke tidligere har blitt uttrykt på en annen måte. Men man skal vel heller ikke kimse av en ny form.
Trine Haagensen, stipendiat i kunsthistorie:
Bildet er svært meningstett, med referanser til kristen ikonografi og den samtidige politiske sammenhengen. Reaksjonene illustrerer hvor vanskelig det kan være å fastslå et bildes betydning. Flere ville ta bildet til inntekt for sitt (politiske) syn. Frode Bjerkestrand i BT skriver eksempelvis at bildet setter Listhaug i sjakk matt, Knut Arild Hareide synes bildet er usmakelig, Rolf Groven synes det er elendig, mens Ari Behn synes det er flott. Listhaug selv ligger et retorisk hestehode foran og møtte bildet ganske enkelt med et skuldertrekk.
Å fortelle andre hva et bilde som dette betyr og hvorfor det er genialt eller ikke, har begrenset effekt. Motivet er ment å være en kritikk av polariseringen vi har havnet i, sier AFK, som ønsker at bildet skal starte en debatt om medienes rolle. Men det er vanskelig å se noe ved korsfestelsen av Listhaug som kan bringe debatten tilbake på rett kjøl. Snarere kan det se ut som om bildet har endt opp i den samme medielogikken det ønsker å kommentere: provokasjon, kjappe slutninger og klikkjag.
I samtidig kunstteori vektlegges ofte kunstens potensial for å være subversiv ved å vise oss at verden kan være annerledes. Gatekunst i Norge i dag har med enkelte unntak problemer med å vise oss at det kan være annerledes. Den bruker enkel symbolikk for å illustrere enkle politiske poenger, og omfavnes av de som er enige fra før. Det er fristende, men meningsløst, å spekulere i hvorvidt svartmalingen av bildet, som skjedde to netter etter at det ble laget, er AFKs eget verk. Det som er sikkert er at fjerningen av bildet i dets originale form, på et gatehjørne i Bergen, har gitt det mer oppmerksomhet.
Kristoffer Jul-Larsen, kunstkritiker og norsklærer:
Listhaugbildets bærende idé, at politikerens selvfremstilling som martyr muliggjøres av medier som samtidig overser en rekke andre, langt viktigere spørsmål, er helt grei. Medias manglende evne til å gjøre gode prioritereinger er også en problemstilling AFK har jobbet med nylig i en gruppeutstilling i foajeen på Bergen Media City(!). Men utførelsen klarer ikke å bryte løs fra den skandalebaserte meningsøkonomien han kritiserer, og dermed mislykkes bildet. Listhaugs nakenhet og den rare Hitler-referansen er åpenbare provokasjoner, de fremstår aggressive og misogyne. Dermed skygger bildet for sin egen analytiske ansats. Overmalingen er et fint punktum for det hele, uansett hvem som sto bak, om det var en fan som ville hindre salg av bildet, en motstander som ville fjerne en nedrig fremstilling av en meningsfelle, eller en kristen som ville fjerne gudsbespottelser (det siste er kanskje ikke så sannsynlig). Den svarte veggen ble et fint bilde på en samtale som ikke er på vei noe sted: selv når noen forsøker å heve blikket, ender vi i den samme smørjen av forbisnakk, fiendebilder og fetisjering av enkle vitser. Når det gjelder gatekunst generelt er det sjelden jeg støter på stensiler jeg setter veldig stor pris på. Visstnok beveger en del av det bergenske gatekunstmiljøet seg i retning av å jobbe i mindre formater, det høres ut som en god idé.
Rita Marhaug, billedkunstner:
Som kunstner fra det visuelle feltet er det alltid interessant å følge med når en ytring i billedform finner veien til medienes hovedstrøm, det skjer jo ikke så ofte. Ambivalensen og de mange referansene til kunst og politikk, er styrken til dette bildet. At bildet blir overmalt eller tagget på er del av dynamikken uttrykket inngår i. Om kunstneren i utgangspunktet har tatt seg til rette uten samtykke, ser jeg som helt uproblematisk. Er veggarbeidet bestilt/lovlig oppført vil overmalingen derimot være å regne som hærverk på opphavspersonens bilde og eiendommen. Jeg setter pris på ulike personlige uttrykk i bybildet, både forseggjorte utsagn som Making a Martyr og tagging, plakater og skriblerier. I et byrom der kommersiell strømlinjeforming og offentlig tilrettelegging preger de fleste flater, er det i mine øyne et sunt tegn at mennesker viser kreativt overskudd og en vilje til å lage motbilder.
Sissel Lillebostad, leder av Kunsthuset Kabuso og redaktør av NUMER:
Listhaug på korset var ikke særlig sjokkerende. Der har hun plassert seg selv. Det beste med det nå overmalte veggbildet, er at maleren henspiller på hvordan Listhaugs retorikk fungerer som en avledning fra det den sittende regjeringen ellers pusler med, som våpensalg til konfliktområder (Jemen) og masseovervåking. Hun er en listig bruker av sladderlysten i oss, noe som holder mange opptatt med mer eller mindre ville spekulasjoner om hva, hvordan og når. De tunge temaene som virkelig angår oss, forblir abstrakte, de går mer eller mindre i ett med bakgrunnen. Veggmaleriet var en viktig påminnelse om hvor vi egentlig bør rette oppmerksomheten.
Jeg har sansen for at det fikk kort levetid på veggen. Det kan få et lengre etterliv i debatten. Mye god gatekunst er nettopp dette korte glimtet, en ytring som pustes ut i byrommet, resirkuleres i «SoMe» og som deretter sopes vekk.
Espen Ingebrigtsen, postdoktor ved UiB:
Tegningen av Sylvi Listhaug var, i likhet med all annen tagging, ganske uinteressant. Tegningen kunne ha stått på trykk i en avis som illustrasjon til en kommentarartikkel, og da ville den ha fått den oppmerksomheten den egentlig fortjente: Ingen ville ha brydd seg, og neste dag ville den vært glemt. Gatekunst er overfladisk ungdomskultur som heldigvis forsvinner raskt. Listhaug-tegningen viser samtidig hvor lite som skal til for å vekke et såkalt engasjement: Folk sto i kø for å ta bilde av et svartmalt hushjørne. Denne interessen oppsto neppe ut fra ytringen i seg selv, men snarere fordi media gjorde tegningen til en sak. Selfie-turismen får næring fra mange kilder.
Einar Engelstad, kritiker og journalist:
Det var ikke særlig overraskende å våkne opp til nyheten om at Listhaug-maleriet var overmalt. Basert på reaksjonene dagen før var det vel uansett bare snakk om dager. Gatekunst er både forgjengelig og anonym. Ut ifra det vi vet kan det være kunstneren selv som sto for det avsluttende stuntet. Morsomt var det så lenge det varte.
Mine beste gatekunstopplevelser har jeg faktisk ikke hatt i Bergen, men på en garasje ved kaien i Øystese i Hardanger. Og på en nedlagt kanonstilling på stranden i Tarifa i Spania. Førstnevnte bilde forsvant da det shabby gamle sjøhuset for noen år siden ble omdannet til et fancy leilighetsbygg. Det spanske har nok sanden for lengst tatt rotta på. Ingen av dem var vel det som kalles stor kunst. Men bare det at jeg husker disse høyst unnselige sprayboksmaleriene mange år etterpå, gjør dem til stor kunst for meg. Det spørs vel om Sylvi Listhaug på korset huskes like lenge.