Listetokt

Umberto Eco fører inventar, fra Homer til Perec. I disse dager utkommer parallelt på fransk og italiensk Vertige de la liste («Svimlende lister»).

Libération, 29. oktober 2009

Umberto Eco:
Vertige de la liste
Flammarion, 2009

Aamon, Abigor, Agares, Alloces, Amdusias, Andras, Andromalius, Asmodeus, Astaroth, Abraxas, Bael, Balan … det er en liste over demoner. Yoghurt, mel, pasta, parmesan, artisjokker i olje, kjøttdeig, melk, skinke, frukt, sjokoloadekjeks, hårgelé, lyspærer (60 W), tannpasta … det er en handleliste. Et stykke kritt, en glasskork fra en karaffel, en tinnsoldat, et par rumpetroll, seks kinaputter, en enøyd katt, et dørhåndtak i messing, et knivskjefte, fire strimler appelsinskall … det er deler av en liste over ting, en sann skatt, som Tom Sawyer hadde samlet. «Fløsj, førstemann, slem, tjuvradd, triumf, picardie, ett hundre, stikk, uløkke, rev, pass ti, trettien, par og rekke, tre hundre, stakkar, du er dømt, snu kortet, misfornøyd, landsknekt, gjøk.»1 Det er et utdrag fra listen over leker og spill som Gargantua kjente til, og Gud vet hvordan han fikk tid til å spille dem alle.

Selv om man elsker Rabelais og Mark Twain, og selv om man avstår fra å gå inn på Michelin-guiden, listen over primtall, listen over syllogistiske troper hos Aristoteles (Barbara, Celarent, Darii, Ferio, Festino, Baroko, Felapton osv.), listen over martyrer (st. Stefan, st. Ignatius av Antioka, st. Polykarpos fra Smyrna, st. Justin, st. Pothinius …) eller listen over verker i biblioteket i Alexandria, innser man ganske snart at listen er tunglest, slik at listen over alle lister man kunne lage (for ikke å snakke om listen over lister som utgjør listen over lister man kunne lage …) ville være dødsens kjedelig.

Selv det mest søvndyssende eventyr, som man forteller et barn om kvelden, er et mindre effektivt sovemiddel enn listen over de femti døtrene Nereus fikk med «Doris med det skjønne håret, havets datter», slik Hesiod ramser den opp i Teogonien: «Ploto og Eukrante, Sao og Amfitrite, Eudora og Thetis, Galene og Glauke, Kymothoe, Speo, Thoe og den ømme Halia, Pasithea, Erato og den rosenarmede Eunike …» Og likefullt har oppramsingen, inventariet, nettopp på grunn av det messende preget, en besvergende og nærmest magisk funksjon. Den viser seg paradoksalt nok å åpne for en uendelighetens estetikk.

Bander

Umberto Eco har alltid hatt en forkjærlighet for lister. Allerede i Diario minimo ramser han opp alle våpnene han måtte gi sin sønn for at sønnen skulle bli pasifist. Saken har ikke blitt bedre av at han elsker middelalderliturgier og har et lidenskapelige forhold til Joyce (som gir en inventarliste over Leopold Blooms kjøkkenskap i Ulysses’ nest siste kapittel). IBaudolino og Rosens navn hengir Eco seg ofte til oppramsingens gleder, enten det er fordi han er en smule masochistisk eller bare lettere sadistisk, for eksempel når det er snakk om «bandene av vagabonder» som flakket rundt i Europa i middelalderen: «falske munker, sjarlataner og lurendreiere, omstreifere, fattigfranser og tiggere, spedalske og krøplinger, småhærer, omreisende kjøpmenn og musikanter, landeveisrøvere, sjonglører, invalide leiesoldater …»

Den italienske semiologen gir oss nå et fyrverkeri av en hyllest til katalogen, nomenklaturet, oppramsingen, slik de dukker opp i litteraturen og kunsthistorien. Resultatet er en gavebok, hvor en samling tekster (fra Homer, Hesiod og Dante til Gadda, Perec, Calvino eller Borges) koples sammen med et rikt billedstoff (fra Breughel til Warhol, fra Hieronimus Bosch og Carpaccio til David eller Dali). Tittelen klinger nærmest som en oksymoron: Vertige de la liste («Svimlende lister»).

Risiko

I hele november er Umberto Eco grand invité hos Louvre. Det vil si at han har fått i oppgave å organisere en serie konferanser, utstillinger, opplesninger, forestillinger, konserter osv. Valget av emne – listen! – tok nok ikke lang tid for Eco, som nettopp har skrevet ferdig Vertige de la liste. Boka utkommer i disse dager både på fransk og italiensk. Men kan man «fullføre» et verk om lister eller, enda bedre, en oversikt over alle tekster og kunstverk som inneholder lister? Kritikeren kunne – som Eco selv antyder – begynne å ramse opp verker som forfatteren ikke har kommet inn på, og som derfor burde inkluderes i en ny utgave, som også den ville risikert å være ufullstendig, slik at boka ville bli dømt til en evig runddans av stadig nye redigeringer.

Dette, som likner litt på en piruett, er i virkeligheten problemets kjerne, for i utgangspunktet ser listen ut til å være det stikk motsatte av slikt som er berusende og svimlende. Svimmelheten destabiliserer rommet, åpner opp for ukjente og skremmende dimensjoner, som om alt var sentrum og ingenting omkrets, for å si det med Pascal. Listen, på sin side, deler opp og ordner, gjør rommet mer geometrisk. Oppropslisten til en skoleklasse på 35 elever trenger ikke noen 36. linje, den er renskåren i begynnelse og slutt. I billedkunsten er listen begrenset av rammen. «Selv om vi ser Mona Lisa sittende foran et landskap, som naturligvis fortsetter utenfor billedrammen, er det ingen som spør seg hvor langt skogen strekker seg, eller påstår at Leonardo antyder at den skulle fortsette i det uendelige.»

På samme måte inneholder Warhols berømte bilde en ferdig liste over bokser med Campbell’s-suppe: utover smaker som «consommé», «beef broth», «tomato rice», «chicken noodle», «cheddar cheese» eller «cream of celery» finnes det ingen bokser med «pesto» eller «fiskesuppe à la Concarnoise». Tanken kan vitterlig – dette er jo kunstens funksjon – strekke seg mot uendeligheten. Man kunne forestille seg at Mona Lisa sitter midt i et månelandskap, eller tenke seg hvilke (u)mulige gjenstander Warhols suppebokser kunne inneholde. Men listen over representerte gjenstander har karakter av å være avrundet i henhold til objektive kriterier. «Praktiske lister» kaller Eco slike oppramsinger, hvor mengden som omfattes, alltid er endelig, samme hvor stor den måtte være. Han viser til Iliaden som et eksempel. I sang XVIII gir Homer i virkeligheten en beskrivelse av skjoldet til Akilles, når Hefaistos smir det. Det dreier seg om et «overdrevet» skjold, skriver Eco: smiekunstens gud deler det opp i fem deler, hvor man kan se jorden, himmelen, havet, solen og månen, stjernene, Pleiadene, Orion og Storebjørn. Deretter former han «to tett befolkede byer» med bryllupsfester og unge dansere, myldrende torg «hvor et slags tvistemål finner sted, med konfliktparter, vitner, herolder, opprørte tilskuere og rådet av gamle sittende i sirkel», samt elver, «en beleiret festning», borgvegger, slagscener, fyrstelige bordbesetninger, «en saftig eng med dype plogfurer, hvor såmenn jobber med oksene sine», bølinger på beite, «et prektig dalføre bestrødd med små hytter og innhegninger for sauene», vingårder, altere, lyrespillere, akrobater, løver som kaster seg over en ungokse … «Den store elva Okeanos omkranser, begrenser, lukker hver scene inn og adskiller skjoldet fra resten av universet.»

Akilles’ skjold

For en gud er jo ingenting umulig, men man spør seg likevel hvordan alt dette skal få plass på ett eneste skjold, og kunstnere «som har prøvd å gjenskape Hefaistos’ arbeid visuelt» har ikke avstedkommet mer enn «ganske syntetiske omtrentligheter». Men blås i det. Kunstverket, som er den beskrivelsen Homer gir, sier oss mer enn bare hva som er avbildet på skjoldet, og gir oss tilgang på det «verdenssynet» som tilhørte antikkens Hellas. Men beskrivelsen er samtidig en lukket «form», som «ikke sier oss noe om hva som finnes bortenfor havkretsen».

Når man ikke kjenner «grensen for tingene» som skal katalogføres, finnes det en alternativ måte å representere dem på i kunst eller litteratur: «Poetiske lister». I sang II i Iliaden ønsker Homer «å gi en fornemmelse av den greske hærens enorme størrelse». Først tar han i bruk bilder: folkemassen er «som en ild som invaderte en skog» eller «som et trekk gjess eller traner over himmelen». Deretter fastslår han umuligheten av å nevne dem alle: «massen kunne jeg ikke snakket om, ikke satt navn på, om jeg hadde ti tunger og ti munner.» I en «oppsummering», som likefullt opptar hundreogfemti verselinjer, nevnes bare skipene og deres kapteiner. Dermed synes listen avrundet, altså «praktisk», men i virkeligheten, fordi man ikke kan si hvor mange menn som står under hver kaptein, avrundes den i retning av noe uendelig, gjennom visse punkter som blir hengende. Dermed oppstår en «etcetera-ets poesi».

Det er alltid mulig – og deri ligger gleden – å forvandle selv den mest prosaiske liste til noe poetisk. Målet med Umberto Ecos arbeid er imidlertid å vise den estetiske virkningen det får når forfattere og kunstnere velger å bruke listen – et valg som er metafysisk fundert, fordi det som impliseres, er at helheten av menneskelige erfaringer ikke kan fanges i ord.

Vertige de la liste, hvor emnets uttømming alltid «formildes» av språklig eleganse og ironi, makter faktisk å gjøre en litt svimmel, med sine lister over kuriosa, lister over samlinger og skatter, «kaotiske oppramsinger», lister over monstre, usynlige byer, «hermetiske emner» og ikke-eksisterende vesener. Boka tar oss med til Wunderkammere og kuriositetskabinetter og blir en katalog over det imaginære. Men for at det skal være noen liste, trengs det en sammenheng mellom elementene, hvor fjern, skeiv og uventet den enn måtte være. Prøv å gjette hva som er det samlende prinsippet for «objektene» i Ripley’s Believe of Not, et av USAs mange «mirakelmuseer»: et krympehode fra Borneo, en fiolin laget helt og holdent av fyrstikker, en kalv med to hoder, en havfrue funnet i 1842, en gitar laget av en fransk bidé fra 1700-tallet, en jernjomfru, en kineser med to pupiller etcetera.

Oversatt fra fransk av Simen Hagerup

1 Oversatt av Eirik Ringen i François Rabelais: Gargantua, Bokvennen 2001, s. 98.

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.