Overskridelse i praksis

Linn Ullmanns Jente, 1983 er best når den er konkret. 

Linn Ullmann
Foto: Kristin Svanæs-Soot
Første gang publisert i Vagant 1/2022.

For meg er Linn Ullmanns De urolige (Oktober, 2015) en fullkommen roman. Med sitt Hammarspreludium og polyfone kor av minner streber boken etter en komposisjon som nærmer seg musikkstykkene fortelleren lytter til sammen med sin aldrende far. Bare én av de mange anekdotene som sammenflettes i romanen føles malplassert, nemlig minnet om da den femtenårige fortelleren møter en førtifire år gammel fotograf i en heis i Carnegie Hall. Senere ligger de sammen, og han får henne til å komme så kraftig at hun må kaste opp. Oppkastet og hennes unge alder blir ikke fremstilt som noe negativt – fortelleren har allerede gjort det klart at hun hater å være barn og vil gjøre alt for å bli voksen, og det å krype opp i den middelaldrende fotografens seng blir fremstilt som en naturlig forlengelse av dette ønsket.

Linn Ullmann: Jente, 1983. Oktober, 2021

Enn så lenge. For mens denne abrupte, ufordøyde sekvensen bare strekker seg over tre sider i De urolige og ender med en ung jente som føler seg overrumplet, men ikke overkjørt av dette seksuelle møtet, gjør Ullmanns siste roman Jente, 1983 det klart at erfaringene fortelleren fikk med seg fra fotografens leilighet i Paris ikke var gode. «[D]et er en dritthistorie,» sier hun nå, en historie hun «blir kvalm av å tenke på». Nåtidsfortelleren Karin, som er til forveksling lik den navnløse fortelleren i De urolige, sliter med voldsom angst og en følelse av uvirkelighet, og lurer på om det kan kobles til det som skjedde vinteren 1983. Tidene har forandret seg; hun ser på sin egen tenåringsdatter og lurer på «om det å oppleve seksten år en gang til, ikke som seg selv, men gjennom en annen, et barn, en datter, gjør noe med perspektivet». 

Jente, 1983 er, ifølge Ullmann, andre bind i en selvbiografisk trilogi, og en historie hun har ønsket å fortelle helt siden romandebuten i 1998. Måten episoden ble fremstilt på i De urolige virket falsk også for henne. I Jente, 1983 har den voksne Karin en «skyggesøster», som både er minnet om jenta hun en gang var og en slags fantasivenn fra barndommen. Skyggesøsteren anklager henne for ikke å skrive sant om relasjonen med mannen som Ullmann i Jente, 1983 velger å kalle A. «Vær nøyaktig», ber skyggesøsteren henne. «Vær så snill.» 

A er en velrennomert magasinfotograf, «alltid høy på et eller annet». Unge Karin reiser til Paris for å bli fotografert av ham og forviller seg ut i byen på egen hånd, selv om den verdensberømte skuespillermoren egentlig har nektet henne å dra. I rød topplue vandrer hun rundt som en annen fortapt Rødhette, og ender til slutt opp hjemme hos A. Han er den voksne hun har sterkest tilknytning til i den fremmede byen, og det er slik hun forholder seg til ham – som et barn til en voksenperson. Dette blir hintet til allerede i De urolige: «[D]a det var over og han kysset meg på munnen, la jeg armene mine rundt halsen hans og klemte ham sånn som små jenter klemmer.» Like etter kommer kvalmen, og i Jente, 1983 blir hun liggende på baderomsgulvet som i sjokk. Morgenen etter studerer hun den middelaldrende mannen under lakenene og finner ham motbydelig; kroppen er som overmoden frukt, «den bløte pikken som en husløs snegle».

Ullmann skildrer ubehagelig godt hvordan den unge fortelleren ønsker å være objektet for den voksne mannens begjær, før hun innser at hun har tatt seg vann over hodet – da vil hun helst ringe mamma. Senere sitter hun i As bil og gråter, «jeg vil hjem, jeg vil hjem, jeg vil ikke være her mer». Borte er den verdensvante vordende fotomodellen – bare barnet sitter tilbake. Han kaller henne en nevrotisk liten drittjente. 

På denne tiden er unge jenters kropper fritt vilt i enda større grad enn de er nå. Modellmiljøet i Paris er noe for seg selv, med sine brylkremglatte agenter, lysende blå drinker og kokainbestrødde salongbord, men også guttene på byens diskotek tar for seg. Privatsjåføren hennes i New York, som skysser den unge fortelleren til og fra skolen, benytter alltid anledningen til å klå på henne, det samme gjelder mennene på morens fester, som forteller jenta at «en dag blir du deilig – det kan jeg se på rumpa di». 

Det er tydelig at Ullmann har latt seg inspirere av andre forfattere som de senere årene har skrevet om asymmetriske seksuelle erfaringer og deres følger, særlig Vanessa Springoras Samtykket (Oktober, 2021) om hennes prepubertale «forhold» til en velkjent fransk kulturmann. Da Agnete Øyes oversettelse av Springoras bok ble lansert i Norge, uttalte Ullmann til Aftenposten at hun selv arbeidet med et liknende prosjekt. Også Springora omtaler den middelaldrende mannen kun som en bokstav, og der hennes bok åpner med en passasje om eventyrene til brødrene Grimm («Rødhette stoler ikke helt på ulven med den innsmigrende stemmen»), har Ullmann valgt et sitat fra Kvitebjørn Kong Valemon: «Da hun våknet, var hun i en stor skog, og så la hun av sted igjen; men hun visste ikke hvor det bar hen.» 

Denne følelsen av villfarelse går igjen i nåtidsskildringen av den voksne Karin. Vissheten om at hun er blitt dårlig behandlet kjemper seg frem i henne, og resulterer i uvirkeliggjørende angst og lammende depresjon. Under pandemien har hun mange og lange telefonsamtaler med moren i Massachusetts, moren som hevder hun alltid har vært redd for å miste henne, men som ikke maktet å beskytte henne da hun var 16 år og ville til Paris. Det er som faren hennes en gang skrev i dagboken sin da han var innlagt på psykiatrisk sykehus: «Jeg føler at den store og avgjørende striden nærmer seg, og nå gjelder det å ikke utsette den ytterligere.» 

Bildet A en gang tok av henne er borte – det eneste hun har å gå etter er minnene. Det å skulle skrive sant om noe som er halvveis glemt var et viktig tema også i De urolige, men da ble det rammet inn av farens sviktende minne og begrepsverden. Jente, 1983 er på sitt beste når Ullmann følger skyggesøsterens råd og skildrer dagene i Paris i uhyggelig detalj. Beskrivelsene av den voksne Karins sammenbrudd og påfølgende minnearbeid er derimot ganske vage, det samme er innlemmelsen av sitater fra forfattere som Virginia Woolf, Annie Ernaux og Anne Carson. Nåtidsskildringene føles noen ganger like svevende som fortelleren selv, da hun under en av sine daglige turer gjennom Torshovparken plutselig føler at hun letter og begynner å sveve opp mot himmelen, med hundebåndet som eneste ankerfeste.

Litterært fungerer nåtidsplanet best når det viser hvordan de fornærmede selv må bære byrden av det de har opplevd. I Paris visste alle hva som foregikk, fra de unge mannlige sminkørene til de elegant antrukne modellmammaene. Ingen grep inn. Mennene slapp unna, mens jentene satt igjen med kronglete historier som hverken var fugl eller fisk. Den voksne Karin søker etter A på nettet, og lurer på om han i det hele tatt husker henne i havet av unge, stankelbentynne modeller han gikk til sengs med. «Hvis A ikke husker meg (…) er da alt det som skjedde mellom oss (og som jeg lovet ikke å fortelle) fortsatt vår hemmelighet? Eller er den bare min?» 

Eventyret om kvitebjørnen som røver med seg den unge kvinnen har både noe erotisk og truende ved seg, kanhende underbygget av Theodor Kittelsens ikoniske illustrasjon der hun rir gjennom skogen på ryggen hans. Slik var det også med A. For Ullmanns bok likner Springoras også i at den aldri visker ut den unge jentas nysgjerrighet og egenvilje. I Jente, 1983 er Karins alder blitt kledelig oppjustert til å møte den norske seksuelle lavalderen (i De urolige utspiller denne episoden seg i 1981). Boka handler derfor ikke om et entydig overgrep, selv om A ber henne om ikke å fortelle det til noen – overgriperens evige mantra. 

Det er her Ullmann er virkelig god, for den hengslete 16-åringen med de skarpe kantene («det fantes ikke et eneste sted på kroppen min hvor andre mennesker kunne hvile hodet sitt») synes det er både flatterende og spennende å være med og rundt A. Hun vil bli begjært, vil vite hva det handler om når moren hennes, en av verdens vakreste kvinner, går fra rom til rom og lar seg få øye på. Likevel blir det feil, det blir en dritthistorie, selv om hun underveis ber ham om ikke å stoppe. Ullmann demonstrerer hvordan overgrep og hensynsløs oppførsel kan sameksistere med et sammensatt ønske om overskridelse fra den utnyttedes side. Man kan ønske noe selv (eller tro at man ønsker det) og likevel bli dårlig behandlet. Asymmetrien ligger i at den godt voksne part burde vite bedre. Overskridelse kan ofte være noe helt annet i teori enn det er i praksis. 

Europa

Vagant er et skandinavisk tidsskrift for kritikk og essayistikk. Tidsskriftet har litteratur som utgangspunkt, tar for seg alle kunstarter og rommer også idédebatt og kulturjournalistikk.

Redaksjonen utgir fire numre i året, i tillegg til ukentlige oppdateringer av nettsiden. Første nummer utkom i 1988. Siden 2017 utgir redaksjonen tidsskriftet på egen hånd. Vi oppfordrer alle lesere til å tegne abonnement på papirutgaven.

Vagant redigeres etter Redaktørplakaten, og er medlem i Eurozine og Norsk tidsskriftforening.