Høsten 2019 var det norske mediebildet dominert av «Trygdeskandalen». Her kom det frem at mottakere av sykepenger fra Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) i årevis er blitt feilaktig dømt for å oppholde seg i utlandet. Saken har i løpet av 2020 fått politiske konsekvenser og reiser et viktig spørsmål: Hvilke rettigheter skal man ha når man forsørges av staten? Trygdeskandalen avslørte at noen er likere enn andre, også i velferdsstaten: Så lenge man er i arbeid, har man alle grunnleggende rettigheter. Med en gang man blir syk og mottar penger fra det offentlige, er det helt andre regler som gjelder – man mister for eksempel bevegelsesfriheten.
Ikke bare trygdemottakere opplever å ha fått det trangere. Også mennesker på arbeidsmarkedet har de siste årene merket drastiske endringer. I Vesten ser vi en økt prekarisering, og fremveksten av en ny underklasse med usikre levekår. For dem gjelder ikke tariffavtaler eller lover om minstelønn og sykepenger, og de er som regel uten fast eiendom. I teorien er slike ulikheter rettferdige så lenge alle har samme tilgang til markedet. Men som den franske økonomen Thomas Piketty påpeker i Capital et idéologie (Seuil, 2019), blir denne påstanden mindre og mindre troverdig. Samfunnets idealer tilsier at vi lever i et meritokrati, hvor flid, utdannelse, erfaring og dyktighet er avgjørende for hvordan vi klarer oss i livet. I virkeligheten er fordelingen av rikdom og suksess i store trekk fastlagt gjennom arv.
Vagant 1/2020
Trygd og utrygghet: Hva skjer i velferdsstaten?
Vagant (red.)
Fake it till you make it
Årets Oscar-vinner Parasite (2019) demonstrerer hvor tomme rettferdighetsidealene er blitt. Den globale underklassen har innsett umuligheten i å arbeide seg opp – the pursuit of happiness får andre uttrykk. I filmen snylter en underklassefamilie på overklassen for å oppnå anstendige livsvilkår. I en verden med internett og sosiale medier kjenner dette moderne tjenestefolket alle kodene, og de nøler ikke med å ta dem i bruk. Om man skal realisere drømmene sine, er det rett og slett mer effektivt å svindle enn å gjøre et ærlig dagsverk. Fake it till you make it!
Fullt så ille er det riktignok ikke i de skandinaviske velferdssystemene, som fortsatt kan skilte med en viss sosial mobilitet og sikkerhet for syke og eldre. Men når en større del av arbeidsstyrken står i midlertidige stillinger, eller blir presset helt ut av et krevende arbeidsmarked, er det grunn til å spørre seg om det vil oppstå en uoverkommelig kløft mellom hvordan vi forestiller oss arbeidsmarkedet og velferdsstaten, og hvordan disse i praksis fungerer.
Hva var det vi skulle med velferdsstaten?
Koronapandemien har gjort det tydelig for alle hvor utsatt det senmoderne arbeidslivet er blitt. De skandinaviske velferdsstatene står ved en historisk skillevei. Vi kan fortsette med å uthule velferdsytelsene og arbeidstakernes rettigheter i sparepolitikkens navn, eller vi kan bruke krisen som en anledning til å overveie tiltak som tidligere virket utopiske, som forenklinger av trygdesystemet eller borgerlønn. Pandemien, trygdeskandalen og den økende prekariseringen gjør det nødvendig å stille spørsmålet: Hva var det vi skulle med velferdsstaten? Hvem ble den til for, og hvorfor?
I doktoravhandlingen Meningen med velfærdsstaten (Gyldendal, 2018) argumenterer den danske litteraturforskeren Lasse Horne Kjældgaard for at skjønnlitteraturen har vært viktig for forståelsen av disse spørsmålene. Avhandlingen tar for seg den danske litteraturens kulturradikale storhetstid, nemlig 1960-tallet. Den gang deltok forfattere som Anders Bodelsen, Klaus Rifbjerg, Henrik Stangerup og Villy Sørensen aktivt i debatten om hva det vil si å holde seg med en velferdsstat. At denne feedbackloopen mellom forfatterne og politikerne kunne oppstå, skyldtes at både borgere, politikere og forfattere funderte på det samme spørsmålet: Hvordan vi kan skape universelle betingelser for et godt liv.
«Det gode liv»
Etterhvert som velferdsstaten ble konsolidert, vek ifølge Horne Kjældgaard spørsmålet om «det gode liv» til side, til fordel for spørsmålet om hvordan man best fordeler materielle ressurser. Også sosialdemokratiske politikere gikk fra å snakke om velferd til å snakke om forvaltning, og sluset dermed diskusjonen bort fra forfatterne, kunstnerne, filosofene og de alminnelige borgerne, over til samfunnsvitere, økonomer og byråkrater. Slik kritikeren og litteraturviteren Tue Andersen Nexø beskriver i Vidnesbyrd fra velfærdsstaten (Arena, 2017), trakk litteraturen seg ut av de eksplisitt politiske diskusjonene, og ble mer opptatt av sosiale spill mellom velferdsstatens mennesker.
Både Tue Andersen Nexø og Lasse Horne Kjældgaard lener sin historieforståelse på den danske samfunnstenkeren Ove Kaj Pedersen, som har foreslått at man bytter ut begrepet «velferdsstaten» med «konkurransestaten». I tråd med new public management-ideologien, som har sørget for at bedriftsøkonomiske prinsipper er blitt styrende i alt fra sykehus til utdanningsinstitusjoner, er staten blitt redusert til en nesten hvilken som helst aktør på det globale arbeidsmarkedet. Der velferdsstaten bygde på idealet om den demokratisk aktive borgeren, ser konkurransestaten for seg borgeren som en forbruker av tjenester. Denne konkurransestaten, sier Pedersen, mangler demokratisk forankring, siden den er tuftet på økonomiske vurderinger og ikke på politiske ideer. Med andre ord: Den skandinaviske velferdsmodellen står midt i en politisk legitimeringskrise og trenger å gjennomtenkes på ny.
Ingen tid å miste
Vi lever i en brytningstid. Den globale senkapitalismen har søkt en motstandsløs flyt av varer, penger og mennesker, men nå viser vekstens grenser seg i form av klimaendringer, pandemier, flyktningestrømmer og nynasjonalistiske bevegelser. Hvilke politiske standpunkter som er progressive og vil medføre størst mulig velferd for flest mulig mennesker, er i denne situasjonen langt fra gitt.
For den som vil være med på å definere morgendagens systemer og synet på forholdet mellom menneske, samfunn og natur, er det ingen tid å miste. Om litteraturen ikke er på høyde med tidens utfordringer, vil den vanskelig kunne bidra til våre forestillinger om et bedre liv. De endringene vi går gjennom nå, krever at vi er i stand til å se oss selv fra utsiden.
Dersom vi ønsker noe mer av velferdsstaten enn en materiell minimumssikkerhet, må vi selv bidra til å bygge et resonansrom hvor nye ideer og synsmåter kan komme til uttrykk. Fra historien vet vi at litteratur som treffer leserne, er i stand til å skape politiske debatter, og til å vinne dem. Vår tid er ikke mindre omveltende eller fascinerende enn det såkalte moderne gjennombruddet eller etterkrigstidens nyrydning. Også i dag har skjønnlitteraturen muligheten til å bli en samfunnsformende kraft. Grip den innen det er for sent!
Vagant 1/2020 kan bestilles her. Nummerets innholdsfortegnelse finnes her. Abonnér på Vagant her. I Norge selges Vagant i Narvesen og enkelte bokhandler, i Sverige hos Pressbyrån. Andre utsalgssteder finner man her.
