LEDER. Hvorfor oppsøker vi glamorøse tilfredsstillelser av kroppslige behov eller folkelige feriefabrikker med forbruket i sentrum?
Tidligere publisert i Vagant 4/2014.
I mai 2014 kunne norske medier melde at kineseren Huang Nubo har kjøpt en eiendom på 1000 mål i Seljevik i Lyngen, i den hensikt å bygge en luksuriøs ferielandsby. Den driftige milliardæren – på UNESCOs hjemmeside får man opplyst at han besteg Mt. Everest for tredje gang 17. mai 2013 – planlegger å bruke eiendommens kilometerlange strandlinje og spektakulære fjellutsikt til å lokke turister fra Kina til lengre opphold i Nord-Norge.
De ultramoderne naturidyllene har inntatt det norske landskapet, som nok et eksempel på den spenningen Hans Magnus Enzensberger satte ord på i en berømt formulering: «Norge er i dag Europas største folkemuseum, men på samme tid et kjempemessig framtidslaboratorium.» Ferieparadisets lukkede sfære har også vist seg å være en fristende metafor for å beskrive den oljesmurte velferdsstatens selvomsluttende provinsialisme.
«Hva slags land er regjeringen i ferd med å gjøre oss til? Hvem vil vi være? Noen som orker å være i verden eller noen som vil bruke pengene våre til å stenge verden ute, slik rikfolk bygger murer rundt villaområdene sine i andre land?» Spørsmålet ble stilt av forfatter Håvard Syvertsen på Verdidebatt.no, som en reaksjon på Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiets forslag om å innføre tiggeforbud.
Illustrasjon: Andreas TöpferMotsatt denne trangen til å forskanse seg, har kritikeren Ane Farsethås kartlagt en rekke eksempler på verk fra 00-tallets norske litteratur som uttrykker en lengsel vekk fra velferdsstatens polstrede tilværelse, mot en livgivende konfrontasjon med hardere eksistensvilkår («Det gylne buret», Herfra til virkeligheten, Cappelen Damm, 2012).
I begge tilfellene påpekes en tenkemåte der man forestiller seg hele nasjonen som en – ja, en resort. Så kan man spørre: Hvor langt kommer vi med denne analogien?
Etter gjentatte møter med slike diagnoser begynte Vagants redaksjon å spørre seg hvilke tenkemåter som mon kommer til uttrykk i historiens oppbud av kunstige mikroverdener.
Resorten kan ta form som de superrikes glamorøse tilfredsstillelse av kroppslige behov eller folkelige feriefabrikker med forbruket i sentrum. Men tilbaketrekningens tradisjoner peker vel så gjerne frem mot offentlige parker eller Den Norske Turistforenings tilrettelegging for noen dager med et enklere liv.
Litteraturhistorien kryr av oppfinnsom bruk av avsideliggende steder: H.G. Wells’ The Island of Doctor Moreau, Raymond Roussels Locus Solus, Hermann Hesses Kastalien, Thomas Manns Davos, J.G. Ballards Super-Cannes … Mens filosofenes biografier vitner om at tilflukten fra det vante kan føre til ny innsikt: Nietzsches Sils Maria, Heideggers Todtnauberg, Wittgensteins Skjolden, Næss’ Tvergastein.
Dossieret i Vagant 4/2014 samler noen nedslag i resortens kulturhistorie. God lesning!
