Norun Haugen ble først kjent for Brennpunkt-dokumentaren Griseindustriens hemmeligheter, som ble vist på NRK i 2019. I flere år hadde hun arbeidet undercover for å dokumentere forholdene i norske grisefjøs og på slakterier. I mars 2023 ga Kagge forlag ut Haugens bok Til dyrene – Sannheten om norsk dyrevelferd. I forbindelse med konferansen «Dyrene i menneskets tidsalder: fra jakt til industrielt husdyrhold» i april i år, ble Haugen invitert til Universitetet i Sørøst-Norge, campus Bø, for å diskutere boken med Stefanie Reinhardt, førsteamanuensis i økologi ved USN. Samtalen er transkribert av Isabell Kolstad Kvalvik.
Stefanie Reinhardt: Jeg dro ut i skogen og leste Til dyrene i løpet av et døgn. Boken er spennende, velskrevet og veldokumentert. Etter mitt syn er det en heltehistorie som fortelles, om et menneske som dokumenterer urett mot de svakeste. Norun, vi spiser en del kjøtt her i Norge. Det slaktes 1,5 millioner griser og 72 millioner kyllinger hvert år. Dette er veldig mange dyr, men vi ser dem ikke. Hvor er de?
Norun Haugen: Ja, hvor er dyrene? Mat er noe vi forholder oss til hver dag, og hver og en av oss spiser 26 kilo med grisekjøtt i året. Gris er det dyret vi spiser mest av. Samtidig er griser det dyret vi ser minst av. Det skyldes at bare 1 % av norske griser får være ute. Vi har fått et industrialisert husdyrhold, særlig når det gjelder kylling og gris, som skiller seg vesentlig fra holdet av storfe og småfe, siden disse fortsatt har krav på en viss beiteperiode og utegang – bortsett fra okser. Grisen er det dyret som jeg vil si lider mest. Grisene er stuet sammen innendørs.
SR: Så du begynte å lure på hvor alle disse dyrene befant seg, og da startet du å gjøre undersøkelser?
NH: Ja.
SR: Tidlig i boka ble du kjent med bonden «Allround», som du kaller ham. Man merker at du ble veldig glad i denne bonden, og det ble også jeg, da jeg leste boka. Hvordan var det å jobbe sammen med ham?
NH: Allround var en av bøndene jeg jobbet lengst hos. Han skulle lære meg opp til å bli grisebonde. Grunnen til at jeg har viet ham et helt kapittel – «Tosomheten i fjøset» – er at jeg ønsker å menneskeliggjøre bøndene. Dyrevelferdsdebatten kan noen ganger bli forenklet, ved at vi snakker om slemme og snille bønder, eller onde og snille mennesker, men det handler ikke om det. Alle de menneskene jeg traff på slakteriene og gårdene var veldig gode folk. Men de jobber i en industri som utfordrer deres holdninger til dyr og utfordrer dem som mennesker. Det forventes så mye av dem, de må løpe stadig raskere. Det dreier seg om effektivisering. De må hele tiden tenke på økonomien – marginene er små. De er også satt til å utføre oppgaver mot dyrene som medfører lidelse. Det gjør noe med deg når du for eksempel må slå i hjel grisunger som er syke. Det er en veldig brutal handling, og den er lov å utføre. Det er litt naivt å tenke at man skal klare å opprettholde gode holdninger til dyr når man står med en grisunge i hånda og slenger den i veggen. Bøndene blir satt til å gjøre oppgaver som utsetter dyr for lidelse. Da blir man etter hvert avstumpet. Det opplevde også jeg. Jeg var i utgangspunktet et følsomt menneske som reagerte sterkt hvis jeg så dyr eller mennesker lide. De sterke reaksjonene har så og si forsvunnet. Jeg skjønner når noe er galt og jeg hadde et annet utgangspunkt da jeg gikk inn i industrien, men jeg har mistet de emosjonelle reaksjonene jeg hadde tidligere. Det ble tatt fra meg av det norske landbruket, og det samme så jeg hos slakteriarbeiderne og bøndene. Ofte når vi snakker om løsninger, snakker politikerne og næringen selv om at vi må bli kvitt «de råtne eplene» – og så blir alt bra. Men jeg vil heller snu på det og si at vi må endre systemet. Vi må endre regelverket og landbrukspolitikken, slik at vi får frem det beste i menneskene, samtidig som vi gjør det bedre for dyrene.
SR: I boka gir du navn til noen av de dyrene du ble best kjent med. Da løfter du enkeltindivider ut av en masse, akkurat som på bokomslaget. Det var disse enkeltindividene, som Sweetie og Hortensia, og historien om dem, som beveget meg mest da jeg leste Til dyrene.
NH: Ja, både i boka og generelt synes jeg det er viktig at vi gir navn til landbruksdyrene, fordi de ofte bare blir en rosa masse, slik som på forsiden av boka; en masse på betong. Det er viktig å se enkeltindividene, for det er individer det handler om, bare at det er mange millioner av dem. Jeg var så heldig å få bli kjent med noen enkeltdyr. Da jeg var undercover hadde jeg egentlig en regel som sa at jeg ikke skulle bli glad i noen. Jeg visste at om jeg ble glad i et dyr, ville det gjøre jobben vanskeligere. Derfor prøvde jeg å ignorere dem når de kom bort til meg og ville snuse på meg eller få kontakt. Men så var det en purke som jeg ikke klarte å ignorere, henne kalte jeg for Sweety. Hun var en purke som satt og fulgte med da jeg en dag skulle blande morsmelkerstatning til noen grisunger. Purka hadde fått altfor mange grisunger, hun hadde ikke mange nok spener til å ta seg av dem. Derfor måtte jeg gi morsmelkerstatning for å supplere, og da fulgte Sweety med. Så prøvde jeg en dag å strekke hånda inn for å gi henne noen av disse melkeklumpene som lå øverst i bøtta, og det likte hun veldig godt. Rutinen ble at hun fikk litt melk av meg, og etter hvert sluttet hun å være usikker og redd når jeg gikk inn i bingen for å rengjøre. Hun ble kontaktsøkende. Jeg var blitt lært opp av bøndene til å gå inn med møkkaskrapen først og slå til purkene hvis de prøvde å komme i veien, men jeg valgte å legge den fra meg. Sweety viste etter hvert tillit til meg og lot meg hilse på grisungene hennes. Jeg ble veldig, veldig glad i henne. Hun var også ei kjempesta purke, og når jeg kom inn om morgenen for å ta morgenstellet, stod hun alltid og laget utålmodige gryntelyder, helt til jeg kom bort til henne. Hun likte ikke at jeg var hos de andre purkene, hun ville ha oppmerksomheten selv.
Vi må endre regelverket og landbrukspolitikken, slik at vi får frem det beste i menneskene, samtidig som vi gjør det bedre for dyrene.
Norun Haugen
SR: Grisene er individer og de har følelser. De kan være glade og de kan ha det vondt. Men likevel utsetter vi dem for noe som åpenbart er dyreplageri. Hva var det som var vanskelig for deg å gjøre?
NH: Man har jo alt dette som er lovlig pinepåføring, som er det mest interessante fordi det gjelder alle. Men så har man også gråsonene og regelverksbruddene, som jeg mener er en konsekvens av industrilandbruket. Jeg avdekket mye voldsbruk i tilfeller hvor man hadde distansert seg så mye fra dyrene at man så dem mer som maskiner enn som følende individer. I griseproduksjonen er det mange rutineoppgaver. Du skal skrape vekk møkk i veldig mange binger, du skal fylle på med litt strø, og det er mye jobb. Ting skal gå fort og det er også mye flytting av dyr mellom de ulike avdelingene på gården. Det jeg opplevde, var at hvis for eksempel purkene ikke oppførte seg slik bøndene ønsket – de kunne stoppe opp i drivgangen, var kanskje litt redde, og de trengte tid på å orientere seg – så var språket vi svarte med vold, for å få dem til å gå raskere. Det samme gjaldt slaktegrisene; hvis de prøvde å signalisere til oss at de kjedet seg, ved at de begynte å bite på buksene våre – det at vi kom inn i disse stimulifattige bingene var dagens store happeningfor dem – så var det liksom alltid å slå til dem. Jeg ble møtt med stadige oppfordringer: «sett dem på plass», «slå dem», «spark dem». Dyrene lærte at når de uttrykte hva de følte, svarte vi med vold eller ved å ignorere det. Det er den relasjonen til dyrene som er gjennomgående; at man konsekvent ignorerer behovene og følelsene deres.
SR: Og alt dette er lovlige handlinger, eller?
NH: Vold er en gråsone. Noe voldsbruk er lovlig og annen voldsbruk er ikke lovlig.
SR: Men det handler ikke bare om det som helt åpenbart er dyreplageri. Du var så vidt inne på hvordan det daglige livet er i disse bingene. Hvordan ser det ut, og hvordan har grisene det?
NH: Når man kommer inn i et rom med slaktegris, er det tett i tett med betongbinger bortover. Det går en gang mellom radene, og det er bare masse, masse binger. Hver binge rommer inntil ti griser, for de har krav på kun en kvadratmeter hver.
SR: Én kvadratmeter per gris?
NH: En kvadratmeter per gris, ja. Det gir ikke mulighet for aktivitet og lek. Griser er aktive dyr som liker å bevege seg. Ser man på utegriser, er de i bevegelse nesten hele tiden. Slaktegrisene har ikke krav på mykt underlag, og lever i praksis på betong, selv om de har krav på litt sagflis for å holde bingene tørre. Følger man regelverket, får de tildelt litt høy som såkalt rotemateriale. Det gir kortvarige stimuli fordi grisene er ivrige og spiser det opp med en gang, og da har de ikke noe annet å gjøre resten av dagen. Denne stimulien er ikke tilstrekkelig for å tilfredsstille de artstypiske behovene deres.
SR: Dette var altså grisefjøsene, og det er disse dokumentaren din handler om. Men du har også vært i hønsefjøs, kyllingfjøs, du har vært i melkebedrifter og du har vært i slakterier. Det finnes et Paul McCartney-sitat om slakterier: «Hadde de hatt glassvegger hadde vi vært vegetarianere alle sammen.» Men de færreste av oss har vært på et slakteri, så jeg lurer på: Hvordan var det å jobbe der? Hvordan var det for deg, for menneskene som har slakteriene som arbeidsplass, og hvordan er det for dyrene som kommer dit?
NH: Jeg kan snakke litt om storfeslakterier. De består av et slakterifjøs, der dyrene som kommer, settes inn i enkeltbokser. Og av en slaktedel hvor dyrene fikseres i en avlivings- eller fangstfelle, som det kalles, hvor hodet holdes fast, og hvor de boltes med en såkalt boltepistol for at de skal være bevisstløse når de slaktes. Jeg så også mye voldsbruk under driving. En av dem som jobbet der, sa: «De kaller det god dyrevelferd, men det er ikke god dyrevelferd å slå løs på dyr som kommer til en ukjent plass.» Dette var altså en person som jobbet der og som følte på det han gjorde, men han hadde blitt en del av slaktelinja, så disse følelsene var noe han bare måtte ignorere. Når dyrene kommer fra dyrebilen blir de drevet på rekke og rad inn i disse boksene, de blir atskilt fra hverandr. For storfe som er flokkdyr, er dette veldig stressende. Det er vanlig å slå dem med staver når de drives, og det er også tillatt å gi dyrene elektriske støt under visse betingelser. På slakteriene er det fullt lovlig å bruke det som må kalles for vold mot dyrene.
SR: Dette er ikke lov i grisefjøsene?
NH: Nei, å bruke elektrisk strøm er ikke lov der.
SR: Men det ble gjort likevel?
NH: Ja, det ble gjort i noen grisefjøs, men ikke alle. Det jeg så på slakteriene var at det var slaktelinja som styrte tempoet på drivingen. De som jobbet i slakterifjøset tror jeg oppriktig ønsket å drive på en rolig måte, men så hadde de dette presset fra den andre siden, altså fra dem som behandlet dyrene etter at de var avlivet. De kom inn og maste på den driftsansvarlige i fjøset om at det måtte gå raskere. Da ble driverne stresset. Dette gikk igjen ut over dyrene. Det er som om en usynlig stoppeklokke henger over deg hele tiden. Slakteriene i dag – disse store slakteriene, for mange mindre enheter er blitt lagt ned, og de blir bare større og større – er ikke laget verken for mennesker eller dyr. Det er min oppfatning.
SR: Når dyrene kommer til slakteriene og merker at de er kommet til et fremmed sted, kan jeg tenke meg at de blir skeptiske og ikke vil gå frem?
NH: Ja, særlig oksene var veldig stresset fordi de ikke var vant til å bli håndtert og flyttet rundt på den måten. Det er mye hyling, men man venner seg til det. Man kan velge å gå med eller uten øreklokker. Jeg gikk uten, og da hører du hyl konstant; ikke rauting på beite, men snarere noe som ligner på skrik. Det er helt forferdelig, men det blir til slutt en bakgrunnsstøy som man venner seg til. Det er nettopp denne tilvenningen som er det skremmende ved det.
Slakteriene i dag er ikke laget verken for mennesker eller dyr.
Norun Haugen
SR: Griseindustriens hemmeligheter ble startskuddet for en ganske omfattende diskusjon, og det kom flere avsløringer i etterkant. Rundt to år senere skjedde noe som du kanskje kan fortelle om?
NH: Ja. I forkant av Griseindustriens hemmeligheter hadde Mattilsynet vært på inspeksjon ved slaktegrisproduksjonen i Rogaland og funnet lovbrudd hos et flertall av bøndene. NRK fulgte opp med Griseindustriens brutte løfter, som skulle ettergå Norturas påstander om at det var én virkelighet før og en annen etter Brennpunkt-dokumentaren. Det ble funnet lovbrudd på mange av gårdene. Aktivister hadde tatt seg inn på enkelte gårder og avdekket helt forferdelige forhold for dyrene. I likhet med «mine» bønder var disse gårdene såkalte golden stars i næringen, det var ikke verstinger eller råtne epler, men folk med tillitsverv eller lederverv, det var drevet av veterinærer og så videre. Miljøet hadde ikke blitt bedre. Håndteringen av dyrene får man ikke fanget opp hvis man ikke jobber undercover. Mattilsynet kom også nylig med resultater fra Nasjonal tilsynskampanje der de hadde plukket ut 582 tilfeldige grisebesetninger som hadde hatt hele to år på å forberede seg. Likevel fant Mattilsynet lovbrudd på 6 av 10 av dem.
SR: Mattilsynet hadde varslet på forhånd at de skulle dit?
NH: Ja, det var en godt planlagt og varslet kampanje og alle hadde mottatt et brev i forkant hvor det sto: «Vi sender deg denne informasjonen så du skal kjenne til kampanjen og vite hvordan du kan forberede deg.» Mattilsynet har senere bekreftet dette, i boka siterer jeg en presentasjon om tilsynskampanjen: «Næringen har vært godt forberedt på at vi kommer. Produsenter har vært kjent med kampanjen, og mange har ventet på tilsyn fra Mattilsynet.» Likevel har Mattilsynet omtalt dette som uvarslede tilsyn.
SR: Du jobber også politisk. Hvordan går det med dette arbeidet? Hører politikerne på det du sier? Hvordan er tilbakemeldingene der? Skjer det endringer?
NH: Jeg tok spranget over i politisk arbeid da jeg så at det ikke kom noen endringer etter dokumentaren. Jeg kunne rett og slett ikke leve med det, og tenkte: «Da må jeg prøve noe annet.» Jeg opplevde at mange politikere fra flere partier ønsket å snakke om dette. Så ebbet interessen for temaet ut i media og mange glemte det kanskje, men i de fire årene jeg har jobbet politisk, ser jeg at det har blitt en endring på Stortinget. Jeg skal ikke ta all æren for det, overhodet ikke, og jeg merker at det har hjulpet med avsløringer og påminnelser om at folk bryr seg om dyrevelferd. I fjor gikk et flertall – fra rødt til blått – sammen om å bedre velferden for grisene. Det var første gang på veldig mange år at noe slikt skjedde, og en stor seier for grisene.
SR: Hva gikk seieren ut på?
NH: Den var et kompromiss, så den var ikke revolusjonerende, men et viktig første steg. Det ene gikk på at grisene skulle få større plass, mykt underlag og mer å sysselsette seg med. Man ønsket å fremskynde Dyrevelferdsmeldingen til 2023, og ga et tydelig mandat om at den skulle svare på hvordan flere griser kunne sikres tilgang på uteareal. Der tok stortingsflertallet tydelig standpunkt for at flere griser bør få være ute. Det er første gang man har gjort dette, meg bekjent. Man ønsket også å greie ut om hvordan tilskuddsordningen til landbruket kan endres slik at det skal stimuleres til drift med bedre dyrevelferd; at man faktisk stimuleres til det og premieres. Et annet vedtak tok også opp en rekke andre forhold, som forskning på alternativer til kverning av levende hanekyllinger og CO2-gass som bedøvelse av gris, en metode som er veldig smertefull. Dette ønsker man på sikt å forby. Problemet i dette tilfellet er at vedtaket om grisene fremdeles ikke har blitt fulgt opp, og i arbeidet med statsbudsjettet i fjor utsatte landbruksministeren Dyrevelferdsmeldingen til å komme en eller annen gang i 2024. Dessverre har ingenting av det så langt hatt noen praktiske konsekvenser, men vedtaket ligger der og det må følges opp på et eller annet tidspunkt.
SR: Du jobber også sammen med såkalte foregangsbønder, som viser at det går an å gjøre ting annerledes. Hvordan er støtten fra staten når det gjelder foregangsbønder som prøver å legge til rette for god dyrevelferd for grisene?
NH: I dag er det ingen øremerkede midler til dyrevelferdstiltak. De bøndene jeg har kontakt med, er kjempeflotte, de drives av empati for dyr og av at de ønsker å gjøre noe annerledes. Én bonde lar ku og kalv være sammen i melkeproduksjonen, og det finnes utegrisprodusenter. Men det er tøft for dem, særlig hvis de selger gjennom vanlige varemerker, for de får ikke mer betalt, for eksempel for melken de produserer. Det er trange kår for dem, og det er derfor jeg mener det er så viktig at vi snart begynner å prioritere de bøndene som ønsker å strekke seg over minstekravene. Det er ikke tilrettelagt for det i dag.
SR: Hvordan følger Mattilsynet opp? For meg som er tysk høres det rart ut at dyrevelferden passes på av en instans som heter Mattilsynet. Fungerer det?
NH: Det enkle svaret er nei, det fungerer ikke. Mattilsynet erstattet Statens Dyrehelsetilsyn i 2004, da man ville samle alt som hadde med matområdet å gjøre. Mange har nok fått med seg at en del inspektører har varslet om for lite ressurser, og dette er et stort problem. Vi har mange gode inspektører i Mattilsynet som ønsker å gjøre en god jobb, men de får ikke nok ressurser. Dessuten har man kuttet ned på ordninger som for eksempel Dyrevernnemda, som avlastet inspektørene og fulgte opp bekymringsmeldinger. Nå følges færre bekymringsmeldinger opp og færre tilsyn føres. Slik jeg dokumenterer i boka, er Mattilsynet dessuten blitt utsatt for et enormt press fra næringen. De har på en måte kommet i skvis mellom næringen og dyrevelferdshensyn. I for mange saker, også når det gjelder regelverksutvikling, vektlegger Mattilsynet næringsinteresser og bøndenes økonomi fremfor hensynet til dyrene. En annen forklaring kan være at de ligger under ikke-næringsnøytrale departement, som Landbruks- og matdepartementet, som først og fremst skal tilrettelegge for matproduksjon. Derfor mener for eksempel Veterinærforeningen at det kanskje ville vært best for dyrene om vi flyttet ansvaret for dyrevelferd til et næringsnøytralt departement, som for eksempel Klima- og miljødepartementet. Det støtter jeg helhjertet opp om, og jeg jobber for at det skal skje.
Det er så viktig at vi snart begynner å prioritere de bøndene som ønsker å strekke seg over minstekravene.
Norun Haugen
SR: Hva skjer når Mattilsynet oppdager at noe er galt, slik som i ditt tilfelle, da det kom fram ting som var ulovlige? Hvordan følges det opp?
NH: Bøndene jeg var hos driver fortsatt. For dem har det ikke fått noen konsekvenser. Politiet etterforsket flere hendelser og konkluderte i flere av sakene med at regelverket er for vagt til at de kan si om voldsbruken var ulovlig eller ikke. Det var bare én, han som kastrerte en gris uten bedøvelse, som ble straffet, men straffen var 20 000 kroner i bot, og altså ingen fengselsstraff. Mattilsynet har heller ikke hatt noen spesiell oppfølging av dem i etterkant. Når det gjelder den gjengse bonde og hvordan man følger opp disse, har man i flere interne og eksterne revisjoner av Mattilsynet siden 2011 og frem til i dag sett at de, igjen og igjen, bruker altfor svake virkemidler. De veileder i mange tilfeller der de burde ha fattet et vedtak som forplikter bonden til å endre på forholdene. De avvikler veldig få dyrehold; i følge Riksrevisjonen tar det i snitt 7‒8 år med gjentagende og alvorlige dyrevelferdsbrudd før en gård, eller drift, avvikles. Da lider dyrene unødig over lang tid. Mattilsynet er altfor forsiktige med å ta i bruk opptrappende virkemidler.
SR: Da har vi snakket om systemet, næringen og litt om politikken, men spørsmålet er også hva vi kan gjøre med det. Har du noen tanker rundt det?
NH: Flere undersøkelser viser at forbrukerne er opptatt av dyrevelferd. Her tenker jeg at en kan skille mellom borger og forbruker. Som borgere er vi veldig opptatt av dyrevelferd, men når vi er på butikken i en hektisk hverdag, er det kanskje ikke det spørsmålet det som ligger lengst fremme i bevisstheten. Det er forståelig. Men vi har også forbrukermakt, og jeg tror at hvis flere for eksempel hadde støttet foregangsbønder fremfor de billigste produktene fra Gilde og Prior, så ville vi ha sendt et signal. Vi kunne ha bidratt til å snu landbruket i en bedre retning ved å vise hva vi ønsker. Vi kommer heller ikke unna at vi må redusere kjøttforbruket vårt, spesielt når det gjelder gris og kylling. Når det gjelder forbruk av gris har vi hatt en dobling siden 1990-tallet, og når det gjelder kylling har vi hatt en økning på 500%. Det er vanvittig! Det er ikke slik at vi forbrukere våknet opp en dag og plutselig ønsket mer kylling og grisekjøtt. På 1990-tallet fant det sted en endring i jordbrukspolitikken der man satte ned prisen på kraftfôr slik at det ble billigere å produsere gris og kylling, og forbrukerne fikk billigere kjøtt. Økningen er kunstig. Det er det viktig å være klar over.
SR: Du brukte altså fem år av livet på å jobbe undercover i denne næringen. Du har gjort en kjempejobb, men det kan ikke ha vært lett for deg. Hvordan har du bearbeidet erfaringene i etterkant og underveis?
NH: Underveis og i starten var det veldig tøft. Jeg hadde mareritt hvor jeg løp rundt i fjøset og prøvde å redde dyr. Og jeg hadde mange kvaler. Jeg lurte mennesker. Og jeg kunne ikke gripe inn og hjelpe dyrene. Jeg ble avstumpet. Det gjorde at jeg klarte å stå i arbeidet, noe som kom dyrene til gode. Da dokumentaren ble vist og i tiden etterpå, jobbet jeg med å få tilbake det nære forholdet jeg hadde hatt til dyr, blant annet hos dyrefristedet Dale Store Gård. Der var jeg i flere uker i fjor høst, med ansvar for grisene: to purker som heter Maja og Karen, og to ullgriser, Sniff og Pepper. Jeg ble veldig glad i Maja og Karen. Jeg klarte å bli glad i dem! Jeg har hatt vanskelig for å bli glad i dyr fordi jeg assosierer det med å måtte se dem lide etterpå, uten å kunne hjelpe. Det er som om følelseslivet mitt sa: «Nei, man vil ikke forholde seg til dette her!» Så jeg jobber rett og slett med å bli mer glad i, å føle mer.
Vagant forela samtalen til Mattilsynet. Nina Brogeland Laache, seksjonssjef i seksjon dyrevelferd, kommenterer:
Mattilsynet forvalter dyrevelferdsloven og forskriftene om dyrevelferd. Vi skal bidra til å fremme god velferd og respekt for dyr, og dyrevelferd er et prioritert område for oss. Vårt ansvar er å veilede om regelverket, føre tilsyn med at dyreholdere følger regelverket og benytte oss av de virkemidlene vi har til rådighet for å sikre dyrenes velferd.
Som andre statlige etater må Mattilsynet gjøre det beste med de ressursene vi får tildelt. For at vi skal bruke ressursene mest mulig effektivt, jobber vi risikobasert. Det betyr at vi bruker mest ressurser der sannsynligheten for alvorlige brudd på dyrevelferdsloven er størst.
For å benytte ressursene våre på en effektiv måte, har vi blant annet opprettet fem regionale team hos oss som daglig vurderer alle bekymringsmeldingene som kommer inn og prioriterer mellom dem etter fastsatte kriterier. De mest alvorlige sakene sendes til avdelingene for videre oppfølging. De dyreholdene vi mener har størst risiko for brudd på regelverket, får tilsyn oftere enn dyrehold med liten risiko. Parallelt med dette har det vært en tydelig prioritering av de mer alvorlige/langvarige sakene, gjennom arbeidet med kronisk dårlige dyrehold. Her jobber vi nå gjennom tettere oppfølging og opptrappende bruk av virkemidler for å raskere få til varig forbedring eller avvikling. Det innebærer at det er færre, men tyngre/mer arbeidskrevende saker som blir fulgt opp.
Vi skal som hovedregel ikke varsle dyreeier før vi gjennomfører et tilsyn, dette gjaldt også under den nasjonale svinekampanjen, og derfor ble bare seks av inspeksjonene varslet på forhånd. Derimot ble hele næringen samlet informert om den kommende nasjonale tilsynskampanjen. Vi mener at vi gjennom god samhandling og kommunikasjon med bøndene, næringa, kunnskapsinstitusjonene og andre som jobber for bedre dyrevelferd i Norge raskere vil nå målet om stadig økt kompetanse og forståelse for dyrenes behov.
Mattilsynet gir dyreholderne skriftlig veiledning i saker der inspektøren vurderer dette som hensiktsmessig. I mange tilfeller vil veiledning være et tilstrekkelig virkemiddel for å oppnå at dyreholderne følger regelverket.
Uansett hvor gode verktøy og systemer Mattilsynet har for å vurdere risiko og bruke ressursene der effekten for dyrevelferden er størst, vil det imidlertid dessverre alltid finnes risiko for at dyr lider og regelverket brytes.
Dyrevelferdsloven og forskriftene om dyrevelferd utgjør et obligatorisk minimumsnivå for dyrevelferden i Norge. Mange dyreholdere tar godt vare på dyra sine og vi ser at næringsorganisasjonene prioriterer dyrevelferd stadig høyere. Til tross for dette er det fortsatt for mange dyrehold ikke overholder de fastsatte minimumskravene. Det er derfor viktig at vi har engasjerte organisasjoner og privatpersoner som er forkjempere for dyrevelferden i Norge.
